Bosnia-Hercegovina, republikk i Europa, på Balkanhalvøya, grenser mot Serbia og Montenegro i øst og sørøst, Kroatia i nord og vest. Bosnia-Hercegovina har en kort kystlinje mot Adriaterhavet.
Som navnet tilsier består landet av to deler, Bosnia og Hercegovina. Bosnia er den største og nordligste delen; Hercegovina ligger i sør, innenfor fjellene som reiser seg fra Adriaterhavet.
Bosnia-Hercegovina var fra 1918 del av den nye staten Jugoslavia. Gikk ut av føderasjonen 1992, og ble internasjonalt anerkjent som selvstendig stat samme år. Borgerkrig 1992–1995.
Bosnia-Hercegovina er et fjelland, kun 8 % er lavere enn 150 moh. I vest, karstfjell (Dinariske alper) som hovedsakelig løper i retning nordvest–sørøst, avbrutt av karakteristiske poljer. I midtre deler ligger det skog- og mineralrike Bosansko rudogorje (Bosniske malmfjell), som i Magli? når opp i 2386 moh. Fjellandet dreneres av Neretva og av Sava med bielvene Una, Vrbas, Bosna og Drina; for karstområdenes vedkommende ved underjordiske elveløp. En kupert region danner i nord overgangen mellom fjellandskapet og det fruktbare slettelandet langs Sava. Mot Adriaterhavet finnes en 24,5 km lang kystlinje uten havner.
Planteliv
I de lavereliggende områdene er det typisk middelhavsvegetasjon med maquis og garrigue. Fjellene er skogkledte, med bl.a. kastanje, bøk, lønn og eikearter blandet med sypress og aleppofuru. Opp mot skoggrensen ved ca. 2000 moh. er det barskog av gran, furu og edelgran.
Dyreliv
Dyrelivet har mange likhetstrekk med det vi finner i Kroatia og Jugoslavia. Bjørn, ulv og gemse finnes sannsynligvis ennå i avsidesliggende strøk. Rådyr, rødrev og flere mårdyr har vid utbredelse. Fuglefaunaen er ganske rik og omfatter bl.a. mange arter skoghøns, ugler og spetter.
I 2008 ble folketallet beregnet til ca. 4,6 mill., og årlig befolkningsvekst til ca. 0,66 %. Forventet levealder ved fødsel er beregnet til 74,7 år for menn og 82,2 år for kvinner.. Den etniske sammensetningen er anslått til ca. 48 % bosnjaker, 37 % serbere og 14 % kroater. Krigen i Bosnia-Hercegovina fra 1992 førte til store flyktningstrømmer og forandringer i bosettingen.
Befolkningstettheten er 78,4 per km2, med konsentrasjon til elvedalene og Posavinasletta. De største byene er hovedstaden Sarajevo , Banja Luka, Tuzla og Mostar.
Religion
Ca. 44 % av befolkningen er sunni-muslimer. Ca. 19 %, vesentlig kroatiske bosniere, er romersk-katolske, og ca. 33 %, vesentlig serbiske bosniere, tilhører den serbisk-ortodokse kirken.
I middelalderen hadde bosnierne sin egen kirke, den bosniske kirke. Tilhengerne ble kalt bogomiler. Dessuten fantes det romersk-katolske og ortodokse kristne. Etter tyrkernes erobring av landet på 1400-tallet, gikk mange raskt over til islam. På slutten av 1500-tallet var over halvparten av befolkningen muslimer. Ortodokse serbere innvandret til folketomme områder.
Under kommunistregimet var det offisielt religionsfrihet. De som gikk i kirke eller moské fikk imidlertid ikke inneha visse stillinger. Svært mange lot være å praktisere religion. I 1980-årene viste en undersøkelse at bare 17 % av innbyggerne oppfattet seg selv som religiøse. Borgerkrigen har imidlertid ført til at mange har blitt mer interessert i sine røtter og dermed sin religion.
Dialektene i Bosnia-Hercegovina er forholdsvis enhetlige, og talespråket til serbere, kroater og bosnjaker (bosniske muslimer) er det samme. Skriftspråket har imidlertid vært normert på forskjellig måte. Språket ble i grunnloven av 1974 betegnet serbokroatisk eller kroatoserbisk og var i 1970- og 1980-årene et felles skriftspråk i en mellomstilling mellom serbisk og kroatisk. Som en følge av borgerkrigen og den politiske splittelsen i 1990-årene har Bosnia-Hercegovina tre offisielle språk, bosnisk, serbisk og kroatisk. Forskjellene mellom de tre skriftspråkene er mindre enn mellom bokmål og nynorsk. I de serbisk-kontrollerte områdene kalles språket serbisk, og der brukes samme språkform som i Serbia, bortsett fra ijekaviske former i noen ord (dijete ‘barn’, mot dete i Serbia). I de kroatisk-kontrollerte områdene kalles språket kroatisk, og der brukes samme språkform som i Kroatia. Bosnjakene (de bosniske muslimene) kaller språket bosnisk og er i ferd med å normere sin egen standard, forskjellig fra serbisk og kroatisk (se bosnisk).
Bosnjakene og kroatene bruker det latinske alfabetet. I de serbisk-kontrollerte områdene (Republika Srpska) brukes som i Serbia hovedsakelig det kyrilliske alfabetet.
Krigen (1992–95) medførte store skader på landets infrastruktur og var svært ødeleggende for næringslivet.
Den økonomiske situasjonen i Bosnia-Hercegovina er vanskelig, med lav økonomisk vekst, underskudd på handelsbalansen og høy arbeidsledighet. Landet har store utfordringer i forhold til å bekjempe korrupsjon. I tillegg sliter Bosnia-Hercegovina med en stor uoffisiell økonomi.
Den industrielle strukturen er i stor grad basert på utdatert tungindustri. Et overdimensjonert offentlig byråkrati og mangel på politisk vilje til reformer er også faktorer som har bidratt til å sinke den økonomiske veksten.
Landbruk
I 2008 stod landbruket for ca. 24 % av BNP.. Det dyrkes bl.a. mais, hvete, bygg, havre, poteter, sukkerbeter, frukt (særlig plommer) og tobakk. Storfe- og sauehold er også viktig, likeledes skogbruket. Omtrent halvparten av landets areal er skog.
Industri og bergverk, energi
Industri og bergverk bidrog med anslagsvis 24 % av BNP. (2008). Industrien omfatter bl.a. produksjon av jern og stål (Zenica, Ilijaš, Jajce), aluminium (Mostar) samt kjemisk industri (Tuzla), tekstilindustri (Sarajevo og Mostar) og maskin- og bilindustri (Sarajevo).
Mineralressursene er betydelige, med jernmalm (nær Vareš og Ljubija), brunkull (nær Sarajevo og Mostar), kobber (nær Gornji Vakuf), krom- og manganmalm, salt, bauxitt m.m.
I 2008 kom ca. 60 % av forbruket av elektrisk kraft fra vannkraft og 34 % fra kullbaserte varmekraftverk. Under borgerkrigen ble store deler av landets kraftforsyning ødelagt.
Samferdsel
Store deler av jernbane- og veinettet fikk ødeleggelser under krigen (1992–95). I tiåret etter krigen har det gradvis blitt gjenoppbygd. I 2008 var veinettet på 21 846 km, hvorav 11 424 km med fast dekke. Jernbanenettet utgjorde 609 km. Internasjonal lufthavn ved Sarajevo. I tillegg er det sivile flyplasser i Tuzla, Banja Luka og Mostar.
Skole og utdanning
Det er 8 års gratis og obligatorisk skolegang fra barna er 7 år. Den videregående skolen (3 eller 4 år) er delt i yrkesfaglige og en allmennfaglig studieretning, som kvalifiserer for høyere utdanning.
Det er fire universiteter i landet: Sarajevo, Banja Luka, Mostar og Tuzla.
Etter at borgerkrigen sluttet i 1995 er utdanningssystemet blitt gjenoppbygd. Over 90 % av barna går i skolen, og analfabetismen var beregnet til 2,8 % i 2000.
Massemedia
Situasjonen for pressen i landet har vært sterkt preget av årene med krigshandlinger, og de fleste avisene har vært innstilt. I 2000 hadde landet fem dagsaviser med et samlet opplag på ca 100 000. Avisen Oslobodjenje, som før oppløsningen av Jugoslavia var Sarajevos største avis, fortsatte å komme ut under Sarajevos beleiring fra 1992. Den er fremdeles den største avisen, med et opplag på 56 000.
I slutten av 1990-årene ble kringkastingsvirksomheten i landet kontrollert av de tre nasjonalistiske partiene Det demokratiske handlingspartiet (PDA), Den kroatiske demokratiske union i Bosnia og Hercegovina (CDU–BH) og Det serbiske demokratiske partiet (SDP). I tillegg var det en rekke lokale radio- og TV-stasjoner. I 1996 ble det dannet et kringkastingsselskap (TVIN-TV), som skal være åpent for media og korrespondenter fra alle de tre folkegruppene, i samsvar med føringene i Dayton-avtalen.
Etter en folkeavstemning 1992 gikk landet ut av Jugoslavia og erklærte seg som uavhengig republikk. Borgerkrigen i landet brøt ut 1992 og varte til 1995. Siden 1995 har det internasjonale samfunnet (representert ved FN og EU) hatt en utsending til landet som er høyeste autoritet i tolkningen av de sivile delene av fredsavtalen (Dayton-avtalen).
Serberne har opprettet en egen republikk, Republika Srpska, med hovedstad i Banja Luka, som utgjør om lag halvparten av landet. Den andre halvparten er en forent føderasjon av bosnjaker (bosniske muslimer) og kroater, Bosnjak-kroatiske føderasjon (eller bare Føderasjonen), med hovedstad i Sarajevo. I tillegg kommer Br?ko-distriktet i nord, som står under internasjonal overhøyhet.
Forfatningen fra 1995 ble senest endret 2002. Øverste utøvende makt er lagt til et kollektivt presidentskap og en parlamentarisk ansvarlig regjering. Presidentskapet har tre medlemmer, en fra hver av de etniske gruppene. Det velges for fire år; lederskapet går på omgang og skifter hver åttende måned. Presidentskapet utnevner regjeringen. Frem til 2002 roterte også statsministerstillingen på samme måte, men deretter utnevnes statsministeren for fire år. Lovgivende makt er lagt til en nasjonalforsamling bestående av to kamre; representanthuset (Predstavni?ki Dom) med 42 seter (14 serbiske og 28 bosnjak/kroatiske) og et folkekammer (Dom Naroda) med 15 medlemmer – fem fra hver av de etniske gruppene. Representanthuset velges direkte; folkekammeret velges av de to forsamlingene i den serbiske republikk og føderasjonen. Nasjonalforsamlingen velges for fire år.
Føderasjonen har en tokammerforsamling med et representanthus på 98 medlemmer, valgt i direkte valg for fire år, og et folkekammer med 58 seter. Presidenten velges av forsamlingen for ett år av gangen; statsministeren og presidenten må tilhøre hver sin folkegruppe. Føderasjonen er videre inndelt i ti kantoner. Den serbiske republikk har en nasjonalforsamling med 83 medlemmer, valgt for fire år, og (fra 2002) et folkekammer med 28 medlemmer.
Landets ustabilitet gjenspeiles i den etniske sammensetningen. Det har ikke vært foretatt noen offisiell folketelling etter borgerkrigen; men den etniske sammensetningen er anslått til om lag 48 % bosnjaker, 37 % serbere og 14 % kroater. Landets kompliserte styresett skal først og fremst gjenspeile den etniske sammensetningen; innenfor gruppene er det flere politiske partier med ulik grad av nasjonalistisk profil.
Rettsvesen
De øverste domstoler er forfatningsdomstolen og høyesterett. Forfatningsdomstolen består av ni medlemmer – fire bosnjak/kroatiske medlemmer, to serbiske og tre utlendinger utpekt av den europeiske menneskerettighetsdomstol; høyesterett har 37 dommere, hvorav 14 utenlandske. Et eget krigsforbrytertribunal ble opprettet i 2005. De to delene av landet har også hvert sitt domstolsvesen med høyesterett og lavere rettsinstanser.
Bosnia-Hercegovinas nye nasjonalsang (offisielt antatt 1999) er den tekstløse melodien Intermeco, komponert av Dušan Šesti?. Den erstattet den tidligere nasjonalsangen Jedna si jedina (Du er den eneste), med tekst av Edin Dervišhalidovi? til den gamle bosniske folkesangen S one strane Plive (På andre siden av Pliva), som var i bruk fra høsten 1992, men som ble ansett å diskriminere mot landets serbiske og kroatiske befolkningsgrupper.
Bosnia-Hercegovina ble internasjonalt anerkjent 1992 og ble medlem av FN og flere av FNs særorganisasjoner, samt av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Landet inngikk Partnerskap for fred-avtale med NATO i 2006.
Bosnia-Hercegovina er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Bosnia-Hercegovina ved sin ambassade i Sarajevo.
I samsvar med Dayton-avtalen av 1995 hadde føderasjonen av muslimer og kroater og den serbiske republikken, de to statsdelene som Bosnia-Hercegovina består av, hver sine forsvarsstyrker frem til 2005. Da la en kommisjons for reformer i forsvaret frem et forslag om opprettelse av et felles forsvar for begge statsdelene. 1. januar 2006 ble de to statsdelenes forsvarsdepartementer erstattet av et felles departement, og sammenslåingen av de tidligere delstatlige forsvarsstyrkene ble gjennomnført i løpet av 2007. Allmenn verneplikt ble avskaffet 2006. Det samlede styrketallet i 2007 var 28 300, hvorav 18 300 aktive og 10 000 i reserven.
Den flernasjonale NATO-styrken SFOR (Stabilization Force), som skulle sikre gjennomføringen av fredsavtalen, ble i 2004 erstattet av EUFOR BiH, en flernasjonal styrke under EU-ledelse; de opprinnelig ca. 6000 mann i EUFOR-styrken var i 2008 redusert til 2125.
Den eldste kjente befolkning i det nåværende Bosnia-Hercegovina, fra ca. 200 f.Kr., er illyriske og illyrisk-keltiske stammer som ble underlagt romersk herredømme fra år 9 e.Kr. Det meste av Bosnia inngikk i den romerske provinsen Dalmatia, den nordlige del i Pannonia. Romerne anla veier og utvant gull, sølv og bly. Fra 100- til 500-tallet ble området invadert av gotere, hunere, iranere og avarer. Slaviske stammer kom fra slutten av 500-tallet og tok opp i seg den tidligere befolkningen. Kroatene og serberne anla stater vest og øst for Bosnia. Frem til slutten av 1100-tallet var Bosnia dels under kroatisk, serbisk, bysantinsk, frankisk eller ungarsk herredømme. For det meste tilhørte Bosnia Kroatia, mens Hercegovina (Hum) var under serbiske fyrster. Bosnia, som nevnes første gang av den bysantinske keiseren Konstantin Porfyrogenetos i 958, ble kristnet fra kysten ca. 900 og ble etter skismaet i 1054 regnet som romersk-katolsk.
Fra 1100- til 1400-tallet var Bosnia en egen stat styrt av en ban (fyrste). Med ban Kulin (1180–1204) ble den bosniske middelalderstaten befestet. Under hans styre begynte en strid om kirkelig innflytelse i Bosnia mellom den katolske og den ortodokse kirke, som førte til at den bosniske kirken fikk en selvstendig stilling. Selv om ban Kulin i 1204 forsøkte å bilegge striden, ble den bosniske kirken anklaget for kjetteri av paven. Det er usikkert om den virkelig var dualistisk (manikeisk), knyttet til de bulgarske «bogomilene», slik det vanligvis har vært hevdet. Kanskje var «den bosniske kirke», som var statskirke i Bosnia, mer en egen munkeorden, isolert fra resten av den katolske verden. De mange spesielle bosniske gravsteinene (ste?ci) med figurer og innskrifter stammer fra 1300–1400-tallet. Etter ban Kulins død ble landet presset av Ungarn. Ban Stefan Kotromani? (1322–53) utvidet riket til å omfatte kysten mellom Split og Dubrovnik og tok Hum (Hercegovina). Han støttet den bosniske kirken, men lot paven i 1340 sende fransiskanermunker til Bosnia. Fransiskanerklostrene ble viktige sentra for forsøkene på å gjeninnføre katolisismen. Bosnia var nå en føydal stat med sterk økonomi pga. alle mineralforekomstene, bl.a. sølvgruvene i Srebrenica. Mange tyskere («saksere») var knyttet til bergverkene og Dubrovnik hadde monopol på handelen. Kotromani?’ etterfølger Stevan Tvrtko (1353–91) utvidet riket mot øst på Serbias bekostning og tok hele Dalmatia-kysten (unntatt Zadar og Dubrovnik). Han grunnla havnebyen Novi (i dag Herceg-Novi) ved Kotor-fjorden. I 1377 lot han seg krone som konge. Bosniske styrker deltok sammen med serberne i Kosovo-slaget i 1389 mot de osmanske tyrkerne som trengte frem på Balkan. Etter Tvrtkos død ble riket svekket pga. rivalisering mellom ungarerne, tyrkerne og lokale stormenn. Kong Ostoja ble støttet av ungarerne, kong Tvrtko 2 av tyrkerne. I Hum hersket Stefan Vukši?, som i 1448 tok tittelen herceg (‘hertug’, derav navnet Hercegovina). I 1459 tvang den bosniske kongen Stefan Tomaševi? den bosniske kirken over til katolisismen. Bosnia ble stadig mer presset av tyrkerne.
Tyrkisk styre
Det bosniske kongedømmet falt i 1463 da den siste bosniske konge, Stefan Tomaševi?, ble henrettet av tyrkerne. De nordligste områdene var under ungarsk kontroll til 1527. I 1482 tok tyrkerne Hercegovina. Som tyrkernes utpost mot vest var Bosnia utsatt for stadige kriger mellom Det osmanske og Det habsburgske imperiet. Det administrative sete for provinsen (sandžak) Bosnia var Sarajevo (til 1553), Banja Luka (til 1639), Sarajevo igjen (til 1690) og siden Travnik. Fra 1580 var hele Bosnia og Hercegovina samlet. Tyrkernes føydale militærsystem ble innført. Til midten av 1600-tallet praktiserte tyrkerne «blodskatt» (dev?irme), guttebarn ble ført til Istanbul i tyrkisk tjeneste og ble janitsjarer. Mange bosniere fikk på denne måten høye poster (som pasja, vesir) i Det osmanske riket. Den mest kjente var storvesir Mehmed Paša Sokolovi? (Sokolli) på 1500-tallet. Tyrkerne gjennomførte ingen tvangsislamisering, men likevel gikk mange over til islam. Mot slutten av 1500-tallet var flertallet av befolkningen muslimer. Årsaken kan være den svake stilling kirken hadde før tyrkernes erobring og rivaliseringen mellom ulike kirker. Muslimenes privilegerte stilling, juridisk og økonomisk, bidrog til overgangen til islam. Byene i Bosnia ble rike sentra for islamsk kultur, særlig Sarajevo under stattholderen Gazi Husrev-beg på 1500-tallet. Den orientalske bykulturen satte sitt preg på arkitektur, kunst og litteratur. Mens den katolske kirken ble forfulgt, fikk den ortodokse relativ frihet under tyrkerne. Tyrkerne lot mange ortodokse fra Hercegovina slå seg ned i grenseområdene i nordvest etter at den katolske befolkningen flyktet på 1500-tallet. Noen var serbere, men de fleste var rumensktalende, nomadiske vlah-er som senere ble assimilert med serberne. Østerrikerne organiserte på sin side Militærgrensen (Vojna krajina) med ortodokse (serbiske) grensesoldater som vern mot tyrkerne.
På 1600- og 1700-tallet ble det tyrkiske styret svekket pga. indre uro, oppstander mot skattebyrden og lokale stormenns motstand mot sultanen, og gjentatte kriger med Østerrike og Venezia. I 1697 trengte den østerrikske prins Eugen av Savoia helt frem til Sarajevo og brente byen. Ved freden i Karlowitz i 1699 måtte tyrkerne gi kystområdene tilbake til Venezia og Ungarn til Østerrike. Ved freden i Passarowitz i 1718 måtte tyrkerne gi fra seg bosnisk territorium i nord til østerrikerne og i sør til Venezia. Etter nye kriger med Østerrike fastla Beograd-traktaten i 1739 Bosnias nordgrense. På slutten av 1700-tallet hadde Østerrike og Russland planer om å dele Balkan, og det var kriger 1788–91. Etter intermessoet med Napoleons Illyriske provinser som Bosnias vestgrense 1809–14, kom igjen konfrontasjon med Østerrike til å prege 1800-tallet. Etter 1815 begynte Serbia å konsolidere seg som stat i øst og hadde ambisjoner om å innlemme Bosnia.
En arvelig føydalklasse og lokale hærførere (kapetani) som utviklet seg fra 1600-tallet, ble svært selvstendige i forhold til sultanen. Mens også kristne hadde kunnet være godseiere tidligere og muslimske bønder livegne, førte utviklingen til at på 1800-tallet var alle de store godseierne (aga-er, beg-er) muslimer, mens flertallet av de livegne (kmet-er) var kristne. Forholdene for de fattige livegne ble vanskeligere og førte til mange bondeopprør i 1830-årene. Reformene innenfor det tyrkiske riket førte til misnøye blant den muslimske overklassen i Bosnia og opprør mot sultanen, som slo ned motstanden. Det største opprøret, ledet av Husejn-kapetan i 1830-årene, ble slått ned av Ali-aga Rizvanbegovi? fra Hercegovina. I 1850-årene gikk sultanens dyktige stattholder, Omer-paša Lataš, inn for å opprette ro og orden, og i 1860-årene styrte den reformvennlige Topal Osman-paša. Skattene var høye, og forholdene vanskelige for bøndene. Holdningen til den kristne befolkningen ble mer tilspisset etter hvert som serbisk og kroatisk nasjonalisme vokste. I 1870-årene var det likevel en god del serbiske og kroatiske skoler i Bosnia.
I 1875 brøt det ut en bondeoppstand i Hercegovina, som spredte seg til Bosnia. I løpet av 1876 ble hundrevis av landsbyer brent og flere tusen bønder drept. I juli 1876 erklærte Serbia og Montenegro krig mot Det osmanske riket, og i 1877 fulgte Russland etter. Russland seiret, og ifølge San Stefano-traktaten i 1878 skulle Bosnia forbli tyrkisk, men reformer innføres. Ved Berlin-kongressen i juli samme år bestemte stormaktene at Østerrike-Ungarn skulle okkupere og administrere Bosnia-Hercegovina for å hindre uro og som en motvekt mot russisk innflytelse på Balkan. For østerrikerne var det viktig å forhindre serbisk ekspansjon. Østerrikerne nedkjempet den bosniske motstanden i løpet av tre måneder.
Østerriksk-ungarsk styre
Administrativt ble Bosnia-Hercegovina lagt under det felles østerriksk-ungarske finansministeriet i Wien. Mange, overveiende muslimer (kanskje 100 000), utvandret, særlig til Tyrkia. Østerrikerne moderniserte administrasjon, rettsvesen, kommunikasjoner og næringsliv, men gjennomførte ingen jordreform. Mange bønder var fortsatt livegne på storgodsene til de muslimske jordeierne. Østerrikerne utviklet skogbruk og bergverksdrift (kull, kopper, krom, jern). I 1913 var det 65 000 industriarbeidere i Bosnia-Hercegovina. Østerrikerne lot de tre trossamfunnene styre seg selv og ha egne skoler, men katolikkene ble favorisert. I 1882 fikk muslimene et eget religiøst styre under en leder (reis-ul-ulema). Muslimene forsøkte å holde på sine privilegier ved å samarbeide med østerrikerne, og det var bare spredte tilløp til motstand. Den østerriksk-ungarske ministeren Benjámin Kállay som administrerte Bosnia-Hercegovina 1882–1903, utviklet ideen om en egen bosnisk nasjonalitet for å motvirke serbisk og kroatisk nasjonalisme. Men påvirkningene fra Serbia og Kroatia var for sterke. Forholdet mellom Østerrike-Ungarn og Serbia ble forverret ved «grisekrigen» i 1906. Ungtyrkernes revolusjon i 1908 bidrog også til Østerrike-Ungarns beslutning om å annektere Bosnia-Hercegovina 5. oktober samme år. Anneksjonen førte til voldsomme protester i Serbia, hvor det ble dannet hemmelige organisasjoner, bl.a. «Sammenslutning eller død» (kalt «Den sorte hånd»), som opererte i Bosnia-Hercegovina. Anneksjonen førte også til en internasjonal krise. I 1909 inngikk Østerrike-Ungarn og Tyrkia en avtale som gav Østerrike-Ungarn full rett over Bosnia-Hercegovina, men overlot Sandžak Novi Pazar til Tyrkia. Internt i Bosnia-Hercegovina ble forholdene noe bedret under den liberale ministeren Baron Burián (1903–12). I 1910 ble Bosnia-Hercegovina en egen administrativ provins med en provinsregjering i Sarajevo. Det ble opprettet et parlament, og muslimene, serberne og kroatene fikk ha sine politiske partier. I Serbia og Kroatia vokste den antiøsterrikske stemningen, og mange gikk inn for sydslavisk samarbeid. I Bosnia-Hercegovina samlet Mlada Bosna (‘Det unge Bosnia’) studenter med jugoslavisk (sørslavisk) orientering. Serbias seirer mot tyrkerne under Balkankrigen i 1912 økte de pro-serbiske og anti-østerrikske stemningene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Spenningen mellom Serbia og Østerrike-Ungarn økte i 1913. Da Østerrike-Ungarn gjennomførte store militærmanøvrer og tronarvingen erkehertug Franz Ferdinand besøkte Bosnia-Hercegovina på serbernes «hellige» dag 28. juni 1914 (dagen for Kosovo-slaget i 1389), ble han myrdet sammen med sin gemalinne av den unge studenten Gavrilo Princip. En måned senere erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia.
Under den første verdenskrig kjempet bosniske soldater på østerrikernes side, men mange serbere meldte seg som frivillige på serbisk side. Østerrikerne slo hardt til mot «serbiske nasjonalister». Mange bosniske politikere støttet tanken om å opprette en egen sørslavisk enhet innenfor Østerrike-Ungarn, andre støttet en egen sørslavisk stat. Da Østerrike-Ungarn tapte krigen og monarkiet ble oppløst, valgte Det bosniske nasjonalråd å gå inn i den nye sørslaviske staten, Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, som ble proklamert 1. desember 1918.
Del av Jugoslavia
Etter overgrep mot den muslimske befolkningen og gjennomføring av jordreformer, fulgte en utvandringsbølge til Tyrkia i 1919. I mellomkrigstiden ble muslimenes politiske interesser ivaretatt av partiet Den jugoslaviske muslimske organisasjon, ledet av Mehmed Spaho. Partiet ønsket at Bosnia-Hercegovina skulle være en selvstyrt enhet innenfor den nye staten, men Jugoslavia (som staten het fra 1929) ble i stedet sterkt sentralisert fra Beograd og dominert av serberne. Ved den serbisk-kroatiske overenskomsten i 1939, da Kroatia fikk utstrakt selvstyre, ble Bosnia-Hercegovina delt opp.
Da Jugoslavia ble okkupert av Tyskland og Italia i april 1941, ble Bosnia-Hercegovina innlemmet i den fascistiske kroatiske Ustasja-staten, Den uavhengige staten Kroatia. Ustasjaene innførte et terror-regime og massakrerte titusener av serbere. De fleste av Bosnias 14 000 jøder ble drept. Mange muslimer ble drept av serbiske nasjonalister. I alt anslås det at serberne hadde ca. 190 000 krigsofre, kroatene og muslimene ca. 75 000 hver. I Bosnia-Hercegovina operererte to motstandsbevegelser som bekjempet hverandre, de serbisk-nasjonalistiske tsjetnikene under Draža Mihajlovi? og de kommunistiske partisanene under Josip Broz Tito. Sarajevo ble befridd av partisanene 6. april 1945.
Tiden 1945–90
Tito gjorde Bosnia-Hercegovina til en av seks delrepublikker i det sosialistiske Jugoslavia. I den første tiden var Tito-regimet stalinistisk. Religion, særlig islam, ble forfulgt, og det var først i 1960-årene at de bosniske muslimene fikk utfolde sin religiøse og kulturelle egenart. Etter den annen verdenskrig ble tungindustri bygd ut i Bosnia-Hercegovina, men likevel var republikken blant de fattigste i Jugoslavia. Nest etter Kosovo hadde Bosnia-Hercegovina i 1970-årene høyest spedbarnsdødelighet, lavest utdanningsnivå, høyest analfabetisme og lavest andel bybefolkning. Bosnia-Hercegovina hadde stor utvandring til andre republikker, særlig Serbia.
Etter Titos død i 1980 var et dogmatisk kommunistparti ved makten i Bosnia-Hercegovina. Kommunistpartiet grep inn mot muslimske aktivister i 1983 da 13 muslimer, blant dem Alija Izetbegovi?, ble dømt til lange straffer. I 1980-årene gjorde den økonomiske krisen seg sterkt gjeldende også i Bosnia-Hercegovina.
Etter kommunistregimets sammenbrudd ble det avholdt valg i 1990. De tre ledende partiene var det muslimske Partiet for demokratisk aksjon (SDA, ledet av Alija Izetbegovi?), Det serbiske demokratiske parti (SDS, ledet av Radovan Karadži?) og Det kroatiske demokratiske fellesskap (HDZ, ledet av Stjepan Kljui?, fra 1992 av Mate Boban). Det ble dannet en samlingsregjering, og Izetbegovi? ble formann i et kollektivt presidentskap. Ved Jugoslavias oppløsning planla de serbiske lederne, som hadde kontroll over den jugoslaviske hæren, en oppdeling av Bosnia-Hercegovina med innlemmelse av serbiskdominerte områder i Serbia. I 1991 begynte de å opprette «autonome serbiske områder» i Bosnia-Hercegovina. Våren 1992 ble det avholdt en folkeavstemnning om uavhengighet og et overveldende flertall stemte for – men de fleste serberne boikottet avstemningen. President Izetbegovi? erklærte umiddelbart Bosnia-Hercegovina som selvstendig stat, og i april 1992 ble staten internasjonalt anerkjent.
Borgerkrig 1992–95
Samtidig brøt borgerkrigen ut. Serberne angrep og tok kontroll over 70 % av territoriet. Sarajevo og andre byer ble beleiret. Kroatene opprettet et selvstyrt område i Hercegovina, kalt Herceg-Bosna. I 1993 kom kroater og bosnjaker (bosniske muslimer) i konflikt med hverandre i Sentral-Bosnia; broen i byen Mostar – et betydningsfullt kulturminne fra 1500-tallet – ble ødelagt under kampene. Utenlandsk diplomatisk engasjement, bl.a. fra USA, førte til at alliansen mellom bosnjakene og kroatene ble gjenopprettet i mars 1994, og det ble undertegnet en avtale om en bosnjakisk-kroatisk føderasjon. I februar 1994 gikk serberne med på å trekke tunge våpen bort fra Sarajevo etter at FN hadde truet med å la NATO-fly bombe området. Høsten 1994 var det også kamper om den muslimske Biha?-enklaven i nordvest.
Krigen medførte store overgrep mot sivilbefolkningen, noe det internasjonale samfunnet reagerte sterkt på. Bosnia-serberne drev «etnisk rensing» i de serbiske områdene – titusener ble drept og hundretusener drevet på flukt. Kroatene og bosnjakene krenket også sivilbefolkningen.
I begynnelsen forsøkte FN å få slutt på krigen gjennom sanksjoner, konferanser og forhandlinger. En internasjonal konferanse krevde i august 1992 at Bosnia-Hercegovina skulle forbli ett land innenfor gjeldende grenser. Konferanse slo også fast at «etnisk rensing» ikke skulle godtas. I 1992 ble en fredsbevarende styrke på 24 000 FN-soldater (United Nations Protection Force, UNPROFOR) sendt til Bosnia-Hercegovina. UNPROFOR-styrken, som opprinnelig var satt inn i Kroatia, skulle hindre spredning av konflikten og sikre at humanitær hjelp kom frem. NATO fikk i tillegg fullmakt til å håndheve et flyforbud over Bosnia.
Den første fredsplanen ble lagt frem i januar 1993 av fredsmeglerne Cyrus Vance og lord Owen, men den ble forkastet av serberne. De godtok imidlertid den andre, som ble lagt frem av lord Owen og Thorvald Stoltenberg – men denne ble vraket av den muslimsk-dominerte regjeringen i september 1993. I 1994 ble en tredje fredsplan lagt frem av den såkalte Kontaktgruppen, som bestod av USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Etter denne skulle serberne få 49 % av territoriet, mot 70 % som de hadde kontroll over. Serbias president Slobodan Miloševi? godkjente planen, men ikke den serbiske lederen i Bosnia, Radovan Karadži?. Dette førte til at Miloševi? innstilte all hjelp til bosnia-serberne.
Det første NATO-angrepet på serbiske mål fant sted i april 1994, men NATO ble for alvor trukket inn i krigen våren og sommeren 1995. Bosniske regjeringsstyrker startet en offensiv i mars. I mai angrep serberne Sarajevo med etterfølgende NATO-bombing. Bosnia-serberne svarte med å ta FN-personell som gisler. Serbia, som var opptatt av forholdet til Vesten, bidro senere til løslatelse av gislene. I mai gjenerobret Kroatia Vest-Slavonia og offensiven fortsatte inn i Bosnia. Kroatene klarte å drive serberne tilbake med støtte fra den bosniske regjeringshæren.
I juli 1995 erobret serberne Srebrenica – et av FNs «sikre områder» – og bedrev massive overgrep mot den muslimske befolkningen. Anslagsvis 8000 muslimske gutter og menn ble massakrert. Dette skapte skarpe reaksjoner fra Vesten. FN gav NATO fullmakt til å angripe, og serbiske militære mål i Øst-Bosnia ble flybombet i flere uker. Samtidig satte USA inn et intenst diplomatisk press. Serberne innså nå at de hadde mer å tjene på forhandlinger. Kroatene og muslimene måtte derimot overtales til å sette seg ned ved forhandlingsbordet. Etter at serberne trakk tunge våpen vekk fra Sarajevo innstilte NATO bombingen. Våpenhvilen var et faktum i oktober 1995.
Bosnia-Hercegovina etter krigen
Fredsforhandlingene etter borgerkrigen foregikk i USA (Dayton, Ohio), og fredsavtalen ble undertegnet i Paris i desember 1995. Det ble enighet om at Bosnia-Hercegovina skulle bestå av to enheter: en serbisk republikk – Republika Srpska – ble tildelt 49 % av arealet, og en føderasjon mellom muslimer og kroater – Bosnjak-kroatiske føderasjon – fikk resten av området. Avtalen innebar at de to enhetene skulle ha felles forsvar, utenrikspolitikk og rettsvesen.
Internasjonale organisasjoner deltok også i gjenreisingen. NATO fikk det militære ansvaret for iverksettelsen av Dayton-avtalen gjennom Implementation Force (IFOR), OSSE skulle sikre gjennomføring av demokratiske valg, EU fikk hovedansvar for den økonomiske gjenoppbyggingen og FN fikk ansvaret for flyktningene. I tillegg engasjerte frivillige organisasjoner seg i fredsarbeidet. For å samordne denne hjelpen ble det opprettet en stilling som FNs utsending, som skulle være høyeste autoritet når det gjaldt tolkningen av de sivile bestemmelsene i Dayton-avtalen.
Den første utsending var den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt (1995–96), etterfulgt av spanieren Carlos Westendorp (1996–99) og østerrikeren Wolfgang Petritsch (1999–2002). Sistnevnte avverget bl.a. at den ekstreme høyrenasjonalisten Poplasen fikk stille til lokalvalg i 1999; Petritsch mente at Poplasen satte hindringer i veien for gjennomføringen av Dayton-avtalen. I 2001 avsatte Petritsch Ante Jelavi? fra presidentskapet. Jelavi? tilhørte partiet HDZ, som ledet en gruppering som hadde erklært selstyre i tre kroatiske distrikter. Etter press fra Petritsch ble de tre ledende bosniske partiene enige om konstitusjonelle reformer som ville garantere like rettigheter mellom serbere, kroater og bosnjaker i hele landet i mars 2002. Reformene ble offisielt godtatt i april.
Den tidligere britiske politikeren lord Ashdown overtok som utsending 2002. Han introduserte en ny lov som ville styrke makten til regjeringen i Bosnia-Hercegovina; det skulle utnevnes en justis- og en sikkerhetsminister, og statsministeren skulle fra nå av bli utnevnt til en fireårsperiode (erstattet systemet med rotering mellom de etniske grupperingene).Det kollektive presidentskapet har siden fungert ved at lederskapet bytter hver åttende måned
I 1994 startet FNs krigsforbryterdomstol i Haag sitt arbeid, og i 1995 ble de første anklagene reist. I juli 1997 innstilte EU den økonomiske hjelpen til den serbiske republikken fordi den unnlot å utlevere mistenkte krigsforbrytere til domstolen i Haag. 2001 godkjente den serbiske nasjonalforsamlingen en midlertidig lov som åpnet for samarbeid med den internasjonale domstolen. Den tidligere bosnisk-serbiske presidenten Biljana Plavši? overgav seg til domstolen i januar 2001. Hun erklærte seg skyldig i en anklage om forbrytelser mot menneskeheten i oktober 2002, og ble dømt til 11 års fengsel i februar 2003. I november 2001 ble Slobodan Miloševi? tiltalt for å ha gjort seg skyldig i folkemord mot muslimer og kroater i Bosnia.
I desember 1996 gikk FN-mandatet til IFOR-styrken ut. Men siden situasjonen fortsatt var ustabil, ble den avløst av Stabilization Force (SFOR) under ledelse av NATO. Oppgaven til SFOR var å støtte den demokratiske utviklingen og å oppnå nasjonal enhet.
I 1997 fikk SFOR fullmakt til å arrestere personer som var etterlyst av krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia. Styrken var opprinnelig på 31 000 mann, men ble siden redusert flere ganger.
I desember 2001 overførte NATO delvis kontroll av bosnisk luftrom til lokale myndigheter. I slutten av 2002 gav FN EU ansvaret for å lede reorganiseringen og treningen av landets sikkerhetsstyrke. EU er (i 2008) tungt involvert i Bosnia-Hercegovina gjennom en stor bilateral representasjon og en politimisjon (EUPM) og EUFOR som 1. desember 2004 tok over SFORs mandat. EUFOR består av en styrke på ca. 7000 soldater, det samme som NATO-ledede styrken hadde.
Det er bred politisk enighet i Bosnia-Hercegovina om å arbeide for en nærmere tilknytning til Europa. EU innledet i 2005 forhandlinger om en Assosierings- og stabiliseringsavtale (SAA) med Bosnia-Hercegovina. Målet er på lengre sikt fullt EU-medlemskap.
Den tidligere bosniskserbiske lederen Radovan Karadzic ble i juli 2008 arrestert av serbiske sikkerhetsstyrker i Beograd, etter 13 år på flukt. Karadzic ble sendt til krigsforbryterdomstolen i Haag som har tiltalt ham for forbrytelser mot menneskeheten, massedrap, mishandling, voldtekt, ran og etnisk rensing.
Bosnia-Hercegovina er i gang med en rekke reformprosesser for å gjøre landet mer stabilt og bærekraftig, slik at det kan integreres i euro-atlantiske strukturer. Men reformarbeidet går sakte. Mange av landets problemer med sviktende økonomisk utvikling og en treg reformprosess skyldes en komplisert og tungrodd administrativ struktur. Strukturen med fire (fem) offentlige forvaltningsnivåer (kommune- (by)-kanton-entitet-stat), hvorav tre har lovgivende myndighet, ble etablert gjennom Dayton-avtalen i 1995. Den kompliserte strukturen var den gangen konstruert med vekt på å få et etnisk kompromiss som kunne stoppe krigen.