Bolivia er en innlandsrepublikk i Sør-Amerika (mistet sin kyststripe ved Stillehavet til Chile 1884). Grenser til Peru og Chile i vest, Brasil i nord og øst, Paraguay og Argentina i sør. Landet er offisielt et av kontinentets fattigste, men fremstilling av og handel med kokain drives i et svært stort omfang og bidrar med en ikke uvesentlig del av landets inntekter.
En stor del av landet fylles opp av Andesfjellene som har sin største bredde i Bolivia. Mellom Andesfjellenes hovedkjeder ligger høysletten Altiplano, ca. 3600–4000 moh. Alle større byer ligger på høysletten som rommer ca. 75 % av landets innbyggere; ingen andre steder på Jorden lever så mange så høyt over havet.
Bolivia hørte til inkariket, ble spansk område ved rikets fall og fikk uavhengighet 1825.
Navnet Bolivia var en honnør til frihetshelten Simón Bolívar.
Klima
Bolivia ligger i den tropiske klimasone, men temperaturene modifiseres i stor grad av de betydelige høydene. La Paz, som ligger 3600 moh., har således middelverdier for juli og november på henholdsvis 8 °C og 11 °C. Cochabamba, som ligger i 2600 meters høyde, har middelverdier på 14 °C og 20 °C for de samme måneder. De daglige temperatursvingningene er svært store, og i høylandet kan frost forekomme hele året. Nedbøren øker fra vest mot øst i høylandet. Årsnedbør i La Paz er 575 mm, hvorav mesteparten faller i perioden des.–mars. Det østlige lavlandet har et fuktig tropisk klima. Mot nord varer regntiden fra okt. til mars, med årsnedbør på 1500–2300 mm. I de sørlige deler av lavlandet øker tørketidens lengde betydelig.
Planteliv
Mye tropisk regnskog i lavlandet, delvis savanne i sørøst (Chiquitoshøylandet). Høysletta, som delvis har steppepreg, har karrig vegetasjon, mest busker og gress. Vegetasjonsgrensen går 5500 moh., snøgrensen ligger omkring 6000 moh.
Dyreliv
Tropisk sør-amerikansk fauna i lavlandet. Tallrike marsvin-lignende gnagere, bl.a. chinchillaer eller haremus, piggrotter og trompetrotter. Pukkelløse kameldyr er karakteristiske i fjelltraktene: Vikunja og guanako (ville), lama og alpakka (husdyr). Brillebjørn og magellanrev lever i Andesfjellene, krabbehund og mankeulv på gresslettene i sørøst. Fuglefaunaen i fjellene omfatter bl.a. andesgås, strømand og andeskondor.
Folketallet i Bolivia var 2004 beregnet til nær 8 mill., årlig befolkningstilvekst til 1,5 % (2002–03) og gjennomsnittlig levealder 67,9 år for kvinner og 62,5 år for menn. Både fødsels- og dødsratene er høye, bl.a. med Sør-Amerikas høyeste spedbarnsdødelighet.
Landets befolkning består av tre hovedgrupper: indianere (55 %), mestiser (30 %) og hvite (15 %). 30 % er qechuaindianere og 25 % er aymara. Disse dannet kjernen i det før-spanske inkariket. De øvrige tilhører ulike grupper av skogindianere som lever i det østlige lavlandet og hovedsakelig livnærer seg av jakt, sanking og noe jordbruk. Regnskogindianerne er fordelt på 18 ulike folkegrupper og lever i boliviansk del av Amazonas. Ca. 45 000, fordelt på 9 folkegrupper, lever i de tørrere skogområdene i Gran Chaco. Mestisbefolkningen er av blandet spansk og indiansk herkomst. Den hvite befolkningen er hovedsakelig etterkommere av de spanske erobrerne, men er nå i ferd med å gå opp i den øvrige befolkningen.
Bolivia er et forholdsvis tynt befolket land med ca. 8 personer per km2, men befolkningsfordelingen er ujevn. Omkring 75 % er konsentrert til høylandet, spesielt til den nordlige del av Altiplano. Det østlige lavlandsområdet, Oriente, har en tetthet på bare 2 personer per km2. Størstedelen av befolkningen har tradisjonelt vært bosatt på landsbygda, men bybefolkningen er raskt økende og utgjør i dag noe over halvparten av totalen. Største byer (2001) er Santa Cruz (1 135 500 innb.), La Paz, med regjeringen og statsadministrasjonen (793 300), El Alto (650 000) Cochabamba (517 000) og Sucre (215 800), landets formelle hovedstad.
Religion
Ca. 88,5 % av befolkningen tilhører den katolske kirke. Protestantene utgjør 9 % og andre religioner, bl.a. bahai, 2,5 %.
Språk
Spansk, aymara og quechua er offisielle språk. Foruten aymara og quechua er en rekke indianske språk representert i Bolivia. Knapt halvparten av befolkningen behersker spansk.
Selv om Bolivia har rike tilganger på naturresurser, er landet det fattigste i Sør-Amerika. Bruttonasjonalproduktet (BNP) per innb. var 2400 USD (2003). Bolivias næringsliv er lite utviklet, hindres bl.a. av faktorer som kapitalmangel, et hjemmemarked uten særlig kjøpekraft og en svakt utviklet infrastruktur. Utenlandsinvesteringene i landet er økende, særlig innen petroleumsvirksomheten. Utvinning av mineraler og naturgass står for størstedelen av landets offisielle eksportinntekter. Med hensyn til sysselsettingen er landbruket den viktigste sektor av økonomien. Det foregår en betydelig illegal eksport av kokainbase og kokain. Se også siste del av historieavsnittet.
Landbruk
Landbruket sysselsetter ca. 45 % av yrkesbefolkningen og står for 15 % av BNP. Næringen drives for det meste etter tradisjonelle og arbeidskraftintensive metoder, med lav mekaniseringsgrad og lav produktivitet. Bolivia har små arealer som egner seg for oppdyrking og det meste av dette er på Altiplano hvor de klimatiske forholdene ikke er særlig velegnet. Her dyrkes mest poteter, mais, hvete og bygg til lokalt forbruk. Jordbruket i det tropiske lavlandet i øst, omkring Santa Cruz, drives forsøksvis etter mer intensive og moderne metoder. Her dyrkes ris og salgsavlinger som sukkerrør og bomull. I de bratte dalsidene i Yungas dyrkes sitrusfrukter, bananer og kaffe. Her, og i nabodistriktet Chaparé, dyrkes dessuten mesteparten av kokaen. Kokadyrkningen vokste veldig i omfang i mange år, og var 1984 beregnet å legge beslag på 75 % av all dyrket jord i Bolivia. Produksjonen av kokainbase var i samme år anslått til 12 000 tonn. Som følge av internasjonalt press har myndighetene forsøkt å få bøndene til å dyrke andre produkter, som f.eks. sukker, kaffe, soyabønner og bomull. Viktigste salgsprodukter fra jordbruket er soyabønner og sukker.
Husdyrholdet er flere steder betydelig. Santa Cruz er sentrum for landets viktigste kvegdistrikt. På Altiplano er sau og geit de viktigste husdyrene, ellers brukes lama, alpakka og muldyr til transport. Husdyrhold er mulig helt opp til 5000 moh. Kjøtt og huder er viktigst eksportvarer.
Omkring 50 % av landets areal er dekket av skog. Nord og øst for Andesfjellene finnes store områder med eviggrønne og løvfellende tropiske hardvedsorter av høy kvalitet, men transportvansker har foreløpig hindret utnyttelse i stor målestokk.
Bergverk
Bergverk sysselsatte 1 % av yrkesbefolkningen og bidrog med 7 % av BNP i 2001. Viktigste mineraler er sink, tinn, sølv, gull, bly og antimon. Det utvinnes også noe wolfram og kobber. Bolivia var lenge den eneste produsenten av tinn av betydning på det amerikanske kontinent. Synkende priser på verdensmarkedet gjorde at Bolivia i perioden 1980–92 reduserte sin tinnproduksjon med 1/3, og Peru har gått forbi som kontinentets største produsent. De største tinngruvene er Llallagua nær Oruro og Cerro Rico nær Potosí.
Sølv, gull og kobber ble utvunnet i kolonitiden. Sølvgruvene ved Potosí ble satt i drift 1546, og var lenge de rikeste i verden. Olje og naturgass produseres i Oriente øst for Andesfjellene, særlig omkring Santa Cruz. De første oljefeltene ble satt i drift 1927. Nye, store funn ble gjort senere og produksjonen kulminerte tidlig i 1970-årene. Det er bygd et nett av olje rørledninger fra produksjonsfeltene bl.a. til havnebyen Arica i Chile. Fra 1999 gass i rørledning fra Santa Cruz, via São Paulo, til Porto Alegre i Brasil. Samlet årsproduksjon olje var i 2002 i 11,3 millioner fat. Produksjonen av naturgass var samme år på 4,2 milliarder m3. I siste del av 1990-årene ble det funnet flere nye naturgassfelt. I 2002 stod naturgass for 20 %, og olje for 5,7 % av de totale eksportinntekter.
Industri
Industrien er lite utviklet og sysselsetter ca. 20 % av yrkesbefolkningen. Viktigste bransjer er petroleumsraffinering, produksjon av næringsmidler og drikkevarer samt metallindustrien. Tekstilindustrien er konsentrert til La Paz og Cochabamba. I Oruro finnes et smelteverk for tinn. Et petrokjemisk kompleks er bygd i Santa Cruz; mindre oljeraffinerier finnes i Cochabamba, Sucre, Camiri og Sanandita.
Utenrikshandel
Etter en periode i 1980-årene med overskudd på handelen med utlandet, har landet siden midten av 1990-årene et betydelig underskudd i handelsbalansen. Den legale, offisielle eksporten består til 90 % av mineraler og naturgass. Store deler av eksportinntektene går til betaling av renter og avdrag på utenlandsgjelden og Bolivia har av økonomiske hensyn blitt tvunget til å begrense importen til å omfatte kapitalvarer, transportutstyr, råvarer til industrien og i langt mindre grad forbruksvarer. Viktigste handelspartnere er USA, som står for 22 % av importen og 31 % av eksporten. Argentina, Peru og Storbritannia er også viktige handelspartnere. En betydelig del av utenrikshandelen går over havnene Matarani (Peru), Arica og Antofagasta (Chile), Rosario og Buenos Aires (Argentina) og Santos (Brasil).
Samferdsel
Bolivias veinett er ca. 40 000 km, mesteparten uten fast dekke, og jernbanenettet er ca. 3600 km. Landets svake økonomi, det vanskelige terrenget og byenes isolerte beliggenhet har gjort mangelen på transportmuligheter til et betydelig problem. Vei- og jernbanenettet er konsentrert til høylandet, Altiplano, mens de østlige lavlandsområdene har svært sparsomme kommunikasjoner. Elvene er her farbare, men betyr lite for samferdselen. Bolivia har jernbaneforbindelse til havnebyene Arica og Antofagasta i Chile og (via Titicacasjøen) Mollendo i Peru, samt til atlanterhavshavner i Brasil og Argentina. Flytrafikken er relativt godt utbygd, med internasjonal lufthavn i La Paz og Santa Cruz og flyplasser i de fleste andre større steder.
Skole og utdanning
Det er åtte års obligatorisk og gratis skolegang fra barna er seks år. Den videregående skolen er frivillig og varer inntil fire år.
I 2000 begynte ca. 96 % av barna i barneskolen, mens vel 83 % av disse fullførte 4. klasse. 68 % av aldersgruppen fortsatte i videregående skole. I 1996 tok 25 % av befolkningen høyere utdanning. Landet har åtte statlige universiteter og to private. Analfabetismen ble anslått til ca. 15 % blant voksne i 2000.
Massemedia
Bolivia har 18 dagsaviser med et samlet opplag på 420 000 (1996). De viktigste avisene utgis i La Paz, størst er El Diario (konservativ, 55 000). Andre er La Razón (35 000) og Jornada (uavhengig, 11 500).
Landet har en rekke radiostasjoner, de fleste kommersielle, sender på spansk, aymara og quechua. I 1999 hadde Bolivia 48 TV-stasjoner.
Bolivia er en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Den nåværende grunnloven ble opprinnelig vedtatt 1967 og revidert 1994. Ifølge denne grunnloven er presidenten både statsoverhode og regjeringsleder, og velges i allmenne, direkte valg for fem år; han kan ikke umiddelbart gjenvelges for en ny periode. Presidenten utnevner regjeringen, er ansvarlig for utenrikspolitikken, kan utstede dekreter og har også visse lovgivningsfunksjoner. Den lovgivende forsamling, nasjonalkongressen, består av et senat med 27 medlemmer, tre fra hvert av de ni departementene, og et deputertkammer med 130 medlemmer. Begge kamre velges i allmenne valg for fem år. Det er stemmerett og -plikt for alle over 21 år, eller 18 år hvis man er gift.
Bolivia er en av Latin-Amerikas mest ustabile stater. Siden uavhengigheten 1825 har landet hatt 16 forskjellige forfatninger og om lag 200 utenomkonstitusjonelle regjeringsskifter. Frem til 1952 var politikken dominert av et mindre antall familier og de militære maktsentra. En omveltning i 1952 gjorde delvis slutt på de føydale forhold, men destabiliserte samtidig samfunnet ytterligere. Fagforeningene ble sterke og har siden spilt en svært militant rolle, og ofte brukt streikevåpenet. Sosial uro, økonomiske problemer, korrupsjon og den voksende rolle narkotikaprodusenter og -forhandlere har spilt, har også bidratt til de ustabile forholdene. Grensekonflikter med nabolandene Chile og Peru, tidligere også med Paraguay, som Bolivia er kommet svekket ut av, har ytterligere bidratt til å skape pessimisme i landet og til å svekke folks tiltro til myndighetene. Tre–fire partier eller partigrupperinger (en sentrums-høyre-, en høyre- og en populistisk orientert) dominerer politikken, men de er ustabile og preget av sterke enkeltpersoner.
Ved presidentvalget i 2005 ble for første gang et medlem av landets urbefolkning valgt til president, som kandidat for sosialistpartiet og med et program som bl.a. tar sikte på å overføre mer makt til urbefolkningen. Det ble året etter valgt en grunnlovgivende forsamling hvor sosialistene fikk mer enn halvparten av plassene), som høsten 2007 la frem et forslag til ny grunnlov. I dette forslaget er det bl.a. tatt inn bestemmelser om statlig eierskap av landets naturressurser, grenser for hvor mye jord privatpersoner kan eie, endringer i sammensetningen av nasjonalforsamlingen og økt selvstyre for provinser og andre lokale enheter. Ifølge det nye forslaget skal presidenten kunne gjenvelges for en påfølgende periode, urbefolkningens tradisjonelle rettssystem skal ha likeverdig status som det eksisterende europeiske systemet, og Sucre skal på ny bli landets offisielle hovedstad.
Grunnlovsforslaget skulle egentlig vedtas med minst 2/3 flertall i den grunnlovgivende forsamlingen for å kunne fremmes for folket i en folkeavstemning, men da presidenten så at opposisjonen kunne velte forslaget, beordret han møtene flyttet. I protest mot dette boikottet opposisjonen møtene, og forslaget ble vedtatt av de gjenværende representanter med god margin. Imidlertid har folkeavstemningene i flere av landets provinser i løpet av 2008 vist at det ikke er flertall for så vidtgående reformer som forslaget innebærer, men at et forslag om større regionalt selvstyre har bred tilslutning. I et desperat forsøk på å beholde initiativet i konflikten med opposisjonen, som har prefektpostene i flere av de rikeste provinsene, proklamerte presidenten en folkeavstemning om tillit eller mistillit til ham selv og prefektene. Folkeavstemningen i august 2008 gav presidenten fornyet tillit, men flere av hans argeste motstandere blant prefektene fikk enda sterkere støtte. Grunnlovsforslagets skjebne er derfor i skrivende stund (oktober 2008) høyst usikker.
Bolivia er inndelt i ni departementer, alle styrt av en presidentutnevnt prefekt, i 94 provinser, hver ledet av en underprefekt og i over 1000 kantoner, ledet av «corregidores». I hvert departement er det også et folkevalgt råd.
Bolivias historie før den spanske koloniseringen er nært knyttet til Peru pga. den felles quechua-kulturen. I Andes-høylandet finnes spor etter nomader fra ca. 4000 f.Kr. Keramikkfunn fra ca. 1300 f.Kr. tyder på halvnomadiske bosetninger. Jordbrukssamfunn er påvist fra ca. 200 f.Kr. I en periode på 800 år – fra 200 f.Kr. til 600 e.Kr. – var bysamfunnet Tiahuanaco ved Titicacasjøen et rikt kultursenter i Aymara-riket som omfattet store deler av det bolivianske høylandet og Stillehavskysten. Inntil hele det bolivianske høylandet ble innlemmet i Inkariket (mellom 1200 og 1400), var befolkningen splittet i mindre stammegrupper og -forbund.
Koloniperioden
Det nåværende Bolivia ble underlagt den spanske visekongen av Peru, den beryktede erobreren Pizarro, og den nåværende hovedstaden Sucre ble grunnlagt i 1538. Det var særlig de store forekomstene av sølv som gjorde Bolivia tiltrekkende for spanierne. Den viktigste gruvebyen Potosí hadde allerede i 1573 120 000 innbyggere og utviklet seg til å bli en av de mest storslåtte byene på kontinentet. Utallige indianerslaver satte livet til i gruvene. På 1700-tallet forfalt Potosí raskt ettersom sølvforekomstene tok slutt. I 1780 ble Bolivia (som da het Charcas) underlagt visekongedømmet La Plata med sete i det nåværende Buenos Aires. Frigjøringsbevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet var ikke særlig fremgangsrik i Bolivia. Først i 1824 med Simón Bolívars triumftog ble landet egen republikk og oppkalt etter frigjøreren. Republikken ble utropt 6. august 1825, og Bolívar selv formulerte en nærmest ubrukelig grunnlov for landet. Militære presidenter avløste hverandre i rask rekkefølge. Voldelige konflikter preget forholdet mellom de fattige indianske gruvearbeiderne og aristokratiet.
Selvstendigheten frem til den første verdenskrig
Nitratforekomstene i Atacama-ørkenen og Chiles ekspansjon nordover førte i 1879 til at Chile okkuperte Bolivias eneste havneby Antofagasta. Chiles krig mot Peru og Bolivia varte til 1883 og førte til at såvel Antofagasta som den peruanske havnebyen Arica havnet i chilenske hender. Bolivia ble avstengt fra havet, men inngikk en avtale om avgiftsfri bruk av jernbanen som Chile konstruerte mellom La Paz og sin nye havneby Arica. Bolivia måtte senere avstå Acre-provinsen, som var rik på kautsjuk, til Brasil. Også i dette tilfellet oppnådde Bolivia en jernbaneforbindelse, denne gangen til Madeiraelva i Amazonas og dermed forbindelse med Atlanterhavet. Rundt århundreskiftet førte tysk og britisk kapital til en rask utvikling av gruvedriften. Det var tinn som fra nå av utgjorde hovedtyngden i Bolivias økonomi. Tyskland sørget også for en sterk militær utvikling. Da Bolivia i 1917 brøt forbindelsene med Tyskland, overtok nordamerikansk kapital raskt herredømmet over tinngruvene. Den grove utnyttelsen av de indianske gruvearbeiderne førte gjentatte ganger til opprør og militære beleiringer av gruvebyene. Militæret utgjorde i enda sterkere grad enn tidligere den politiske makten.
Chaco-krigen
Etter å ha blitt utestengt fra Stillehavet i 1883 rettet Bolivias militære offiserer og politikere sine blikk østover mot Atlanterhavet. Paraguay lå i veien, og den historiske uenigheten om rettighetene til Gran Chaco-distriktet og Paraguay-elva samt mulighetene for at dette nærmest ubebodde området hadde oljeforekomster, førte de to landene inn i Chaco-krigen i 1932. Bolivia regnet seg selv for militært overlegne, men troppene bestod hovedsakelig av høylandsindianere som hadde liten fremgang på de hete slettene mot en innbitt paraguayansk hær. Tapene var store, og etter meglinger fra Folkeforbundet og Organisasjonen for Amerikanske Stater ble det inngått våpenstillstand i 1935. En uavhengig argentinsk kommisjon fikk i oppdrag å løse feiden om Chaco-området, og den nye grensen ble trukket etter troppestillingen da våpenstillstanden ble iverksatt. Utfallet ble at Paraguay sikret seg størsteparten av Chaco. Chaco-krigen førte til betydelig politisk ustabilitet i Bolivia og enda sterkere undertrykkelse av indianske arbeidere, som hadde benyttet situasjonen til nye opprør. En serie med militærkupp fulgte inntil valget i 1940. Den sivile regjeringen til Peñaranda y del Castillo klarte ikke å skape orden i kaoset. I 1942 brøt landet forbindelsene med aksemaktene og erklærte krig mot dem året etter. Like etter foretok yngre offiserer sammen med den nasjonalrevolusjonære bevegelsen statskupp. Da den annen verdenskrig tok slutt, ble den fascistoide presidenten Villaroel styrtet og henrettet.
Revolusjonen i 1952
President Barrientos omkom i en ulykke 1969 og få måneder senere fulgte statskuppet til general Alfredo Ovando som overraskende la seg på en nasjonalistisk kurs, blant annet ved å nasjonalisere det amerikanske oljeselskapet Gulf Oil. I oktober 1970 opplevde Bolivia to statskupp på en dag; det siste under ledelse av Juan José Torres hadde en radikal profil. Dette ble opptakten til general Hugo Bánzers kupp i 1971. Bánzer hadde sterke bånd til militærregimet i Brasil og videreførte den politiske ideologien derfra basert på «nasjonal sikkerhet» i 1974. Bánzer-epoken, som varte i sju år, påførte Bolivia en enorm utenlandsgjeld, og korrupsjonen var omfattende. En hestehandel med Chiles president Pinochet om en landkorridor gjennom nord-Chile for å gjenforene Bolivia med havet, mislyktes i 1978. Valget samme året ble annullert på grunn av valgfusk, men Bánzers egen kandidat Juan Pereda tok makten ved et kupp to uker senere. Få måneder senere foretok general David Padilla det neste kuppet og proklamerte nye valg i juli 1979. Liksom året før var det koalisjonen UDP (den radikale MNR-fløyen, kommunistene og det revolusjonære venstre (MIR)) med tidligere president Hernán Siles Zuazo som fikk flest stemmer. Likevel ble en annen MNR-veteran, Walter Guevara, innsatt som interimpresident for å organisere valg for tredje år på rad, i juli 1980. Etter uoverensstemmelser med hæren og beskyldninger mot Bánzer, måtte også Guevara gå av på samme måte som så mange av hans forgjengere. Kuppet til major Alberto Natusch Busch ble utført i november 1979, men bare to uker senere ble Bolivias første kvinnelige president utnevnt: Lidia Gueiler, tidligere sekretær for Paz Estenssoro. Hennes kraftløse regjering kunne ikke hindre at militæret igjen tok makten ved general Luis García Meza etter at UDP hadde vunnet valget for tredje gang. Landet var i fullstendig økonomisk krise og protestaksjonene brøt løs igjen.
Demokratisering
Valget i 1989 ble en indikasjon på at velgerne hadde tiltro til Paz Estenssoro og IMF-tilpasningene. Selv om begge MNR-veteranene Paz og Siles hadde besluttet å trekke seg tilbake fra politikken, gjorde partiet et godt valg som ikke utpekte noen overbevisende seierherre. En oppsiktsvekkende koalisjonsregjering ble dannet med Jaime Paz Zamora fra den Venstreradikale Bevegelse (MIR) som president og høyrepartiet Nasjonal Demokratisk Aksjon (ADN) under ledelse av Hugo Bánzer. Bolivia ble under Paz Zamoras ledelse et mønsterland for IMF. Gruvedriften hadde tapt mye av sin betydning og dette svekket fagforeningen COB. Jordbruket og landsbygda hadde økt sin betydning, og de statlige innstramningene rammet spesielt befolkningen i byene. Regjeringskoalisjonen stilte til valg i 1993 med Hugo Bánzer som presidentkandidat, men med svekket troverdighet etter alvorlige beskyldninger om korrupsjon i Paz Zamoras regjering. Valget i 1993 ble vunnet av MNR med forretningsmannen Gonzálo Sánchez de Lozada som ny president. Det mest oppsiktsvekkende med den nye regjeringen er at visepresidenten Victor Hugo Cárdenas er ayamara-indianer, noe som har bidratt til økt tiltro til regjeringen blant Bolivias indianske flertall. En ny dynamikk har vist seg i boliviansk næringsliv, og regjeringen oppmuntrer privat initiativ gjennom forventninger til en mengde folkelige og indianske organisasjoner som gir grobunn for optimisme og som ofte blir referert til som en illustrasjon på 1990-årenes neo-liberale omforminger.
Sánchez de Lozada la stor vekt på økonomiske og sosiale reformer, og privatiserte 50 % av eierforholdet i alle offentlige bedrifter. Valget i 1997 ble vunnet av tidligere militærdiktator Hugo Bánzer Suárez. Hans parti ADN (Alianza Democrática Nacionalista) fikk bare 22,3 % av stemmene, men leder en bred regjeringskoalisjon. Bolivia har i 1990-årene figurert som det mest korrupsjonstyngede landet i Latin-Amerika.
Den økonomiske politikken begynte å gi resultater gjennom 1990-årene, med en årlig vekst rundt 4 %. Inflasjonen ble brakt ned i ca. 5 %. Politikken ble videreført da den politiske veteranen Hugo Bánzer kom tilbake til makten ved presidentvalget i 1997. Det brede samarbeidet mellom samfunnets maktorganer – myndighetene, fagbevegelsen og næringslivet – ble søkt videre utbygd gjennom en storstilt plan for fattigdomsbekjempelse. Som et av Sør-Amerikas to fattigste land kom Bolivia også inn under en ordning med ettergivelse av utenlandsgjeld. Dels som et tiltak for å styrke landets internasjonale anseelse, og etter særlig påtrykk fra USA, lanserte Bánzer i 1998 en ambisiøs plan for å gjøre Bolivia kokainfritt innen utløpet av sin presidentperiode i 2002. Landet var i 1990-årene en av verdens tre største produsenter av kokainblader – en virksomhet som utgjorde nærmere en fjerdedel av de legale eksportinntektene. FNs internasjonale kontrollprogram for narkotika (UNCDP) registrerte en viss fremgang. Og i 2000 kunne regjeringen erklære at kokaplanten var tilnærmet utryddet i Chapare-regionen. Men da man i neste omgang gikk ut på bred front og tilbød bøndene en årlig kompensasjon på 900 US dollar for å utrydde sine kokabusker, fikk man føle at motkreftene er sterke i narkokampen. Foran presidentvalget i 2002 hadde kokabøndenes talsmann, og indianerleder, Evo Morales kraftig vind i seilene – og endte som leder for en styrket opposisjon.
