Benin – republikk i Afrika, republikk i Vest-Afrika, ved Beninbukta. Grenser til Nigeria i øst, Niger og Burkina Faso i nord og Togo i vest. En av Afrikas minste stater, og en av de økonomisk minst utviklede. Økonomien har bygd på eksport av palmeolje og kakaobønner, og i de senere år fremfor alt bomull. Store deler av folket driver jordbruk til selvforsyning. Oljeutvinnning tok til med norsk bistand i 1982, men er av begrenset omfang.
Benin ble fransk koloni 1894, fikk full uavhengighet 1960. Tidlig i 1990-årene var Benin et foregangsland i den demokratiseringsprosess Afrika gikk inn i.
Landet het til 1975 Dahomey. Republikken Benin må ikke forveksles med det historiske Benin som lå i det nåværende Nigeria.
Innenfor den ca. 100 km lange kystlinjen, som for en stor del består av sandbanker og laguner, ligger det ca. 90 m høye platået Terre de Barre, et fruktbart leireområde, og Lama-senkningen, en 80–90 km bred, sumpig slette. Nord for denne senkningen ligger de fire Benin-platåene, Abomey, Parakou, Zagnanado og Kétou, ca. 90–230 moh. I øst renner Ouémé, landets lengste elv (ca. 460 km lang) som munner ut i Guineabukta. Atakorafjellene i landets nordvestlige del danner en naturlig forlengelse av fjellene i Togo, og når opp i 641 moh. Helt nord i landet ligger et mindre fruktbart sandsteinsplatå med svakt fall ned mot Nigerelven, som danner en del av Benins grense mot nabolandet Niger. Flere nasjonalparker i nord.
Klima
Kysten har et ekvatorialt klima med to regntider, fra mars til juli og fra september til november. Middeltemperatur i Cotonou er 25 °C i aug., 29 °C i feb. Nedbørmengden er ca. 1300 mm. Mest nedbør faller i juni. Mot nord avtar den årlige nedbørmengden til under 1000 mm, med én regntid fra mai til september.
Planteliv
Langs kysten preges vegetasjonen av kokospalmer og oljepalmer, nord for Abomey finnes en blanding av skog og savanne, lengst i nord savanne.
Dyreliv
Benin er fattig på storvilt, men elefant, løve og leopard forekommer i nord, krokodiller og flodhest i elvene. Mindre antiloper, aper, øgler og slanger er vanlige. Fuglelivet er ganske rikt.
Folketallet i Benin ble beregnet til ca. 7,2 mill. (2004), årlig befolkningstilvekst 2,9 % (2002–2004) og middellevealder for kvinner til 51,4 år og 50,3 år for menn, dette er en nedgang fra midten av 1990-årene. Både fødsels- og dødsratene er blant de høyeste i verden og 47 % av befolkningen er under 15 år. Spedbarnsdødeligheten er beregnet til ca. 86 promille (2003–2004). De største folkegruppene er fon-folket (40 %) og yorubaene (12 %), som begge lever i de sørlige deler av landet. Folkene i nord omfatter bl.a. bariba (9 %), aizi (9 %), somba (7 %) og fulani (6 %), sistnevnte er nomader og halvnomader og lever i de tørreste delene av savannen.
Befolkningstettheten er 64 per km2, men fordelingen er svært ujevn. Den sørlige tredjepart av landet har over 2/3 av befolkningen. Det store flertallet bor på landsbygda, men bybefolkningen er raskt økende. Største byer er Cotonou og hovedstaden Porto-Novo.
Religion
Ca. 15 % av befolkningen er muslimer, ca. 23 % kristne (ca. 19 % katolikker, 3 % protestanter). Ca. 61 % tilhører forskjellige naturreligioner.
Språk
Landets offisielle språk er fransk. Det mest utbredte språket er fon, som også fungerer som et slags nasjonalspråk. Andre språk er yoruba, somba, bariba og fulani.
Benin er primært et jordbruksland med beskjedne naturressurser, og en relativt høy urbaniseringsgrad, bl.a. pga. en betydelig offentlig tjenestesektor og en viss grad av industriproduksjon, i hovedsak ved kysten. Benin er et fattig land, og om lag 1/3 av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Etter mange år med lav økonomisk vekst, fant det sted et oppsving i 1990-årene, som følge av økonomiske reformer, som også medførte økte utenlandsinvesteringer.
Benins økonomi er nært knyttet til den regionale stormakten Nigeria, og er svært sårbart for den politiske og økonomiske utviklingen der. Da Nigeria i en periode i 1980-årene stengte grensen, medførte dette økonomisk depresjon i Benin. En stor del av varehandelen i Benin er basert på tilflyt av varer fra Nigeria, også for re-eksport – og en betydelig del blir smuglet. Som for andre afrikanske land består Benins økonomi av to sektorer; en offisiell og en uoffisiell. Den uregistrerte handelen med Nigeria faller inn under den siste; det samme gjør de betydelige deler av landbruket som vesentlig produserer for lokalt konsum. Den viktige landbrukssektoren består i all hovedsak av småbruk, som dels dyrker matvekster mest for selvberging, dels produkter for salg, inkl. store kvanta bomull for eksport. På samme måte som Benins økonomi er utsatt ved endringer i forholdet til nabolandet Nigeria er den sårbar for svingninger på bomullsprisen på det internasjonale markedet. Økonomien hadde et oppsving i 1990-årene før, hvilket særlig tilskrives de økonomiske reformer som ble innledet i president Kérékous første presidentperiode, og ble fulgt opp av påfølgende regjeringer – og støttet av IMF og Verdensbanken gjennom strukturtilpassingsprogram. Devalueringen av den vestafrikanske valuta CFA med 50 % i 1994 førte til sosial uro over hele Vest-Afrika, også i Benin, idet dette tiltaket i likhet med mange andre bidrog til å forverre den vanlige borgers økonomiske situasjon. Avhengigheten av nabolandene, og sårbarheten som følge av begrensede nasjonale ressurser, er vist både ved følgen av økte petroleumspriser i Niger – som har medført økt inflasjon i Benin – og reduserte leveranser av elektrisitet fra Ghana i tørkeperioder – som har redusert den økonomiske veksten i Benin. Den tjenesteytende sektor, med en stor offentlig sektor, er en viktig del av Benins øknomi, og svarer for rundt halvparten av BNI. Offentlige tjenestemenn har gått i bresjen mot den økonomiske liberaliseringspolitikken, bl.a. i form av en rekke streiker. Et større privatiseringsprogram ble igangsatt mot slutten av 1990-årene, med begrenset resultat. Korrupsjon er utbredt, og innsats mot offentlig korrupsjon har vært en fanesak for flere presidenter, inkl. den sittende statssjef, Yayi Boni.
Landbruk, fiske
Benins økonomi er avhengig av jordbrukssektoren, som svarer for ca. 35 % av BNI og sysselsetter over halvparten av befolkningen; ca. 90 % av disse er småbrukere. Størstedelen av produksjonen er for lokalt forbruk, selv om noe selges (smugles) til Nigeria, og Benin er normalt selvforsynt med matvarer, hvor også kjøttproduksjon spiller en viktig rolle. Det er omfattende husdyrhold, – særlig nord i landet, og mest av kveg, geiter, sauer og gris, samt fjærfe. – Det er også en del formell eksport fra landbruket, særlig av bomull og palmeolje, i noen grad av kaffe, kakao og jordnøtter (peanøtter). Mye av kaffe- og kakaoeksporten består av produkter som stammer fra Nigeria. For lokalt forbruk dyrkes særlig yams, maniok, mais, erter, søtpoteter, bønner og frukt. Bomullsproduksjonen har økt betraktelig som følge av en satsing fra midten av 1980-årene, og bomull stod tidlig på 2000-tallet for nær halvparten av Benins samlede, offisielle eksportinntekter – samtidig som den var under press fra subsidiert bomull særlig fra USA. Produksjonen av palmeolje har gått betydelig ned, og en stor del smugles til Nigeria. Skogbruket har beskjeden betydning, og avvirkningen går vesentlig til brensel. Ca. 1/5 av landarealet er dekket med skog, mest i nord, inkl. noen gjenværende tropiske skoger som inneholder verdifulle treslag.
Benin har en liten kyststripe, og fiskeriene har vært dominert tradisjonelt håndverksfiske – som i senere år har vært i tilbakegang, hovedsakelig pga. økt saltinnhold i lagunene. Fiskeforekomstene har også vært under press fra illegalt fiske fra nigerianske og andre havgående fartøyer. Ca. 70 % av den samlede fangsten tas i ferskvann i innlandet. Tidlig i 1990-årene bidrog norsk utviklingshjelp og privat kapital til bygging av fryselagre for å bedre distribusjonen av fisk, og dermed styrke fiskeriene, i Benin. Det norske selskapet Ticon trakk seg ut av foretaket, og prosjektet ble ingen stor suksess.
Bergverk, industri
Benin har begrensede energi- og mineralressurser, og en småindustri som i hovedsak produserer næringsmidler for lokalt forbruk, samt noe foredling av råvarer for eksport, inkl. en betydelig tekstilproduksjon basert på landets egne bomullsavlinger, bl.a. med en tekstilfabrikk i Parakou. Landet har forekomster av enkelte mineraler som fosfat, krom, ilmenitt, gull og jernmalm, særlig i nord, men bare kalkstein – for bruk i sementindustrien – og marmor blir kommersielt utnyttet. I 1991 kjøpte det norsk-svenske sementselskapet Scancem (senere Heidelberg Cement) den tidl. statseide sementfabrikken Cimbenin som driver en sementmølle i Cotonou. Benin har mindre forekomster av olje, oppdaget i 1968, og med utvinning fra 1982, med norske Saga som operatør på Sémé-feltet. Uenighet om vilkårene førte til at avtalen ble sagt opp i 1985.
Utvinningen avtok utover i 1990-årene, for deretter å opphøre 2004/2005. Påviste reserver er begrenset til ca. 8 millioner fat, men leting pågår. På det meste (1985) var produksjonen på ca. 9000 fat per dag. Størstedelen av Benins elektrisitet importeres fra Akosombo-dammen i Ghana; en leveranse som er sårbar for underskudd på kraft der.
Utenrikshandel
Benin har et betydelig underskudd på handelsbalansen med utlandet, og er avhengig av utenlandsk bistand, som i hovedsak kommer fra EU og Frankrike. I 2003 nøt Benin, som et av de mest gjeldstyngede land, godt av internasjonal gjeldslette. Nigeria er største handelspartner, selv om størstedelen av handelen er illegal, og dermed ikke registrert. Benins eksport består særlig av bomull og andre jordbruksprodukter (palmeolje, kaffe, kakao), mens importen vesentlig består av ferdigvarer, samt råvarer illegalt fra Nigeria. Viktigste handelspartnere for øvrig er Frankrike, Storbritannia og USA for import; Frankrike, Brasil og Niger for eksport.
En jernbane forbinder kystbyene med Parakou i den midtre delen av landet. Veinettet er forholdsvis bra utbygd, og har en lengde av ca. 8500 km, med én hovedvei langs kysten, til Togo i vest og Nigeria i øst; en annen fra kysten og nordover til Parakou, og videre til Burkina Faso og Niger. En del av disse landenes utenrikshandel skjer gjennom Benin og særlig for Nigers vedkommende. Cotonou har internasjonal lufthavn, og er landets viktigste havneby med en dypvannshavn åpnet 1966. Denne tjener dels som avlastningshavn for Nigeria, med potensial for økt volum – og inntekter for Benin. En del trafikk innover i landet skjer også med små båter på elver og innsjøer.
Skole og utdanning
Barneskolen er 6-årig og obligatorisk fra barna er 6 år til 12 år. Mindre enn 60 % av barna begynner på skolen, 74 % av guttene, 34 % av jentene. Ca. 38 % av elevene gjennomfører grunnskolen. Den videregående skolen er 7-årig (4 + 3 år). Undervisningsspråket er fransk. Universitetet ble opprettet i Cotonou i 1970.
Analfabetismen blant voksne i 2002 ble anslått til ca. 60 %, derav 50 % menn og 75 % kvinner.
Benins forfatning trådte i kraft 1991 etter en folkeavstemning i 1990. Etter denne er Benin en presidentstyrt flerpartibasert enhetsstat. Presidenten velges i allmenne, direkte valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Presidenten leder regjeringen og utnevner selv ministrene, som formelt skal godkjennes av den lovgivende forsamling, nasjonalforsamlingen. Den har 83 medlemmer og velges i allmenne, direkte valg for fire år. Stemmerettsalderen er 18 år.
Fra 1975 til 1990 var Benin en marxist-leninistisk folkerepublikk. Betydelig økonomisk, regional og politisk uro – der både studenter og statstjenestemenn spilte en betydelig rolle – førte til at folkerepublikken brøt sammen og marxismen-leninismen avskaffet som statsbærende ideologi ved årsskiftet 1989/90. Men også etter demokratiseringen har økonomiske og regionale motsetninger gjort at statsstyret preges av lav stabilitet.
Administrativt er Benin inndelt i 12 regioner.
Rettsvesen
Domstolene er i prinsippet uavhengige; før demokratiseringen i 1990 var de under politisk påvirkning. Domstolsvesenet er bygd opp etter fransk mønster, med en øverste justisdomstol (som også fungerer som riksrett) og en høyesterett som de øverste rettsinstanser.
Flagg og våpen
Flagget
Flagget består av tre like store, rektangulære felter i proporsjonene 1:2 – et grønt vertikalstilt felt inne ved stangen, og utenfor dette to horisontalstilte felter i gult og rødt (regnet ovenfra). Dette gir flagget et totalforhold mellom høyde og bredde lik 2:3. Flagget ble offisielt antatt 1959, men var under folkerepublikken (1975–90) erstattet av et grønt flagg med en femtagget, rød stjerne i øverste hjørne mot stangen.
Riksvåpenet
Riksvåpenet er et firedelt skjold som i 1. felt viser en festning bygd i somba-folkets tradisjonelle byggeskikk, i 2. felt ordensstjernen for Benins stjerneorden – landets høyeste utmerkelse, i 3. felt en palme og i 4. felt et seilskip. Skjoldet krones av to overflødighetshorn fulle av korn, og skjoldbærere er to leoparder. Våpenet ble offisielt antatt 1964 og gjeninnført 1990. Et annet riksvåpen, med symboler fra jordbruk og industri, var i bruk 1975–90.
Ifølge tradisjonen ble Benin grunnlagt i 1625 av fonfolkets konge, Dakadonou. Fon- og yoruba-folkene lå i stadig konflikt og solgte sine krigsfanger som slaver. Slavehandelen var svært utbredt, især på 1700-tallet, og gav kyststrekningen mellom Lagos og Accra navnet Slavekysten. Det eksisterte flere små kongedømmer i området som senere ble til Dahomey og Benin. Det var utstrakt europeisk rivalisering, hvor franskmenn på den ene siden, og briter, tyskere og også brasilianere på den andre, kjempet om økonomisk fotfeste og senere om koloniherredømme. I 1851 undertegnet franskmennene en vennskapsavtale med kongen av Dahomey. Et fransk protektorat ble opprettet over kongedømmet Porto Novo i 1863, men oppgitt fem år senere, for så å bli utropt på nytt i 1883. Flere protektorater ble opprettet, og i 1890 fikk franskmennene kontrollen over Cotonou, etter en avtale med kongen der. Han kom senere i konflikt med Frankrike, som etablerte kolonien Dahomey, og 1904 innlemmet den i fransk Vest-Afrika.
Etter den annen verdenskrig var Dahomey fortsatt styrt av Frankrike som en del av fransk Vest-Afrika, men i 1960 ble dette koloniveldet oppløst. 1. august ble Benin selvstendig under navnet Dahomey.
Selvstendigheten
Tre politiske ledere kom til å dominere landets politikk i mange år: Hubert Maga fra nord, Justin Ahomadegbé i den midtre delen av landet, og Sourou-Migan Apithy i sørøst. Disse tre ledet koalisjonsgrupperingen Parti progressiste dahoméen, som ble dannet umiddelbart før selvstendigheten, men som snart ble splittet. De første valgene i desember 1960 ble vunnet av Parti dahoméen de l’unité, ledet av Maga, som ble Dahomeys første president. I 1963 ble han avsatt i et militærkupp, og oberst Christophe Soglo var statssjef til ny regjering ble dannet etter valgene i 1964. Den ble ledet av Apithy, med Ahomadegbé som statsminister, før oberst Soglo tvang dem til å gå av 1965. Han ble så selv avsatt i et nytt kupp, ledet av major Maurice Kouandeté, 1967. Han ble statsminister, med oberstløytnant Alphonse Alley som statssjef. Presidentvalg ble holdt 1968, men Maga, Ahomadegbé og Apithy ble nektet å stille, hvoretter valget ble boikottet og annullert. Et nytt militærregime, med Émile-Derlin Zinsou som statssjef, ble dannet. Han ble avsatt i et kupp 1969, og oberstløytnant Paul-Émile de Souza grep ledelsen i et militærråd. 1970 måtte nok et presidentvalg annulleres, da de tre kandidatene Maga, Ahomadegbé og Apithy fikk omtrent like mange stemmer. Militærrådet besluttet å gi de tre makten på deling, hvor presidentstillingen skulle rotere. Maga tiltrådte først, og ble etterfulgt av Ahomadegbé i 1972. Samme år endte eksperimentet, da major Mathieu Kérékou grep makten i et militærkupp.
Kérékou dannet et militært nasjonalt revolusjonsråd, og anla en nasjonalistisk politikk. I 1974 erklærte han marxismen-leninismen som landets offisielle ideologi. En rekke forretningsforetak ble nasjonalisert. I 1975 ble landets navn endret fra Dahomey til Folkerepublikken Benin, og landets eneste parti, Parti de la révolution populaire du Bénin (PRPB), ble etablert. 1979 ble det avholdt valg til en nasjonal revolusjonsforsamling. På PRPBs første ordinære kongress 1979 ble Kérékou utpekt som eneste kandidat til presidentvervet, og han ble valgt av nasjonalforsamlingen 1980; gjenvalgt 1984, for så å tre ut av de militære rekker og bli valgt som sivil president 1987.
Demokratisering
Etter sterkt folkelig press ble en demokratiseringsprosess innledet 1989–90 og marxismen-leninismen avskaffet som offisiell ideologi. 1990 ble det sammenkalt en nasjonal konferanse for å diskutere landets politiske og økonomiske situasjon. Konferansen gav seg selv som mandat å oppnevne en kommisjon med oppgave å utferdige ny grunnlov. President Kérékou ble av konferansen bedt om å tre tilbake, hvilket han aksepterte, men han ble gitt anledning til å fortsette å regjere med redusert makt i ett år til, inntil frie valg var blitt avholdt. Konferansen vedtok også å opprette et statsministerembete, og utpekte Nicéphore Soglo til midlertidig statsminister.
Frie valg ble avholdt 1991. Presidentvalget ble vunnet av statsminister Soglo, som vant over Kérékou. I valget på nasjonalforsamling samme år deltok 24 partier, og en allianse av tre partier som støttet Soglo, kom sterkest ut.
Soglos regjering møtte motstand for den økonomiske politikken, og det kom til ulike former for protester. I 1992 ble en gruppe offiserer arrestert, anklaget for å ha planlagt statskupp. Enkelte av disse rømte, og stod samme år bak et militært opprør i nord, som imidlertid ble slått ned. Fraværet av en klar majoritet i nasjonalforsamlingen svekket beslutningsevnen, men Soglo styrte gjennom allianser, og hans stilling ble noe styrket da en gruppe partier som støttet presidentens politikk gikk sammen i grupperingen Le Renouveau, som hadde 34 deputerte fra 10 partier. Soglo, til da partiløs, gikk inn i Parti de la Renaissance du Bénin (RB), dannet av hans kone, Rosine Soglo 1992; 1994 ble presidenten partiets leder. Samme år kom det til omfattende protestaksjoner, som følge av en sentral beslutning om å devaluere den flernasjonale valutaen CFA med 50 %. Ved parlamentsvalget i 1995 fikk RB 20 seter. Nest størst ble Parti du Renouveau démocratique (PRD) med 19. Ved presidentvalget 1996 ble president Soglo slått av sin forgjenger Kérékou, som iverksatte en politikk for nasjonal forsoning og fortsatte sin tidligere liberaliseringspolitikk – som igjen ble møtt med omfattende protester. En omfattende streikebølge fant sted 1998, og valgkampen forut for parlamentsvalget 1999 var preget av sivil uro. Igjen ble RB størst; nest størst ble på ny PRD. Kérékou gjorde kampen mot korrupsjon til en hovedsak, og en kommisjon avdekket 1999 omfattende uregelmessigheter. Den sterke fagbevegelsen stod bak nye streiker 1999 og 2000, og igjen 2002, knyttet til økonomiske forhold. Kérékou stilte til gjenvalg 2001, igjen med Soglo som fremste motstander. I andre og avgjørende runde fikk Kérékou 84,1 % av stemmene, og ble innsatt for en ny periode, for etter valget 2006 å bli etterfulgt av den uavhengige kandidaten Yayi Boni; Kérékou – som hadde passert aldersgrensen på 70 år – stilte ikke. Valget på ny nasjonalforsamling 2007 ble vunnet av en bred koalisjon som støtter president Boni: Forces Cauris pour un Bénin Emergent (FCBE), med Alliance pour une Dynamique Démocratie (ADD) som nest største parti. Kort tid før valget var det et attentatforsøk mot presidentens kortesje. Senere på året ledet presidenten selv en folkemarsj mot korrupsjon.
Utenrikspolitikk
Både under Soglo og Kérékous andre presidentperiode befestet Benins posisjon som et foregangsland for demokratisering i Afrika; en politikk som er ført videre av president Yoyi Boni. Ikke minst derfor har landet, under vekslende regimer, lykkes i å opprettholde gode forbindelser med Vesten, fremfor alt Frankrike og USA, samt andre land i Vest-Afrika. De nære forbindelsene mellom Benin og Frankrike ble noe svekket etter kuppet 1972 og frem til demokratiseringen, men er siden styrket, bl.a. etter president Jacques Chiracs statsbesøk 1995, da Benin var vertskap for toppmøtet for land i den fransktalende del av verden. President Boni la sitt første statsbesøk til Frankrike 2006, da en ny samarbeidsavtale mellom de to land ble inngått, tom. 2010. Samkvemmet omfatter politikk og kultur så vel som økonomi. Forholdet til USA var også svekket under militærstyret på 1970- og 1980-tallet, og da USAs president George W. Bush innledet sin Afrika-rundreise 2008 i Benin, ble det sett å som en honnør til landets politikk for demokratisering og mot korrupsjon. Etter å ha opprettet diplomatiske forbindelser med Kina 1964, valgte Benin 1966 å anerkjenne Taiwan, for så å vende tilbake til Kina etter kuppet 1972, hvoretter to folkerepublikkene utviklet nære forbindelser. I nyere tid er disse igjen forsterket, bl.a. gjennom president Bonis statsbesøk til Beijing 2006. Venezuelas president Hugo Chavez besøkte 2006 Benin, og lovte hjelp til oljesektoren. I årene med marxist-leninistisk styresett ble det utviklet nære relasjoner særlig til Sovjetunionen, i noen grad også til andre østeuropeiske stater.
I 1997 ble det avholdt felles militærøvelser mellom Benin, Burkina Faso, Frankrike og Togo i Benin. Den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS avholdt samme år sitt toppmøte i Cotonou. Benin spilte en aktiv rolle i arbeidet med å bilegge borgerkrigen i Liberia i midten av 1990-årene og fremover, og har bidratt med fredsdiplomati også i Guinea-Bissau og Togo. Videre har Benin stilt med soldater i ECOWAS-styrken ECOMOG i Liberia og Guinea-Bissau, og til FNs fredsstyrker i Elfenbenskysten og Kongo. 2002 sluttet Benin seg til den regionale samarbeidsorganisasjonen Communauté des Etats Sahelo–Sahariens (COMESSA).
Benins forhold til nabolandet Nigeria er av stor betydning for landets økonomi, og er normalt stabilt og godt. 2000 kom det igjen til stridigheter med Niger omkring hvilket land flere småøyer i Niger-floden tilhørte. Mekling fra OAU førte ikke frem, og landene ble 2002 enige om å henvise konflikten til Den internasjonale domstolen i Haag, hvoretter Benin 2007 måtte overgi kontrollen over øya Lete til Niger. 2001 kom Benin, og andre land i regionen, i søkelyset knyttet til rapporter om smugling av barn brukt til illegal arbeidskraft.
