Asia. (muligens av syrisk açu ‘øst’), den største og folkerikeste av verdensdelene. Med tilhørende øyer 44,5 mill. km2, dvs. nesten 4,2 ganger større enn Europa og rommer omtrent 60 % av Jordens befolkning.
Asias grense mot Europa er ikke fast definert hele veien. Dog regnes uomtvistelig Uralfjellene som en klar grense. Nord for dette er det Karahavet som skiller Europa og Asia. Mellom Uralfjellene og Kaspiske hav er det de senere år vanlig å regne Kasakhstans vestgrense som skille. Mer omdiskutert er om det er Tyrkias og Irans nordgrense mot Kaukasus som skiller Asia og Europa eller om skillet bør gå langs Store Kaukasus. I dette verket er sistnevnte avgrensning lagt til grunn, slik at republikkene Aserbajdsjan, Armenia og Georgia ikke er europeiske, men asiatiske land. Videre er Bosporos og Dardanellene definert som skille, slik at 97 % av Tyrkia ligger i Asia (ofte omtalt som Lilleasia) og 3 % i Europa. Som skille mellom Asia og Afrika regnes Suezkanalen. Den egyptiske Sinaihalvøya regnes således til Asia. I øst er det naturlig å regne Indonesias østgrense mot Papua Ny-Guinea som Asias grense mot Oseania.
Landene fra Bosporus-stredet og østover, som vi med et geografisk samlebegrep kaller Asia, bærer preg av enorme forskjeller – utviklingsmessig, økonomisk, kulturelt, etnisk, religiøst, språklig. Noen utviklet idé om «Asia» som en samlet enhet i annet enn geografisk betydning finnes ikke, annet enn i visse spørsmål ved visse tidspunkter. De store politiske skillene er mot denne bakgrunn ikke overraskende. Likevel kjennetegnes de siste årtier av en voksende asiatisk følelse av samhørighet, de innbyrdes forskjellene til tross. Samhørighetsfølelsen har gitt seg utslag i en rekke forskjellige regionale samarbeidsinitiativ, f.eks. ASEAN, AFTA, SAARC og SAFTA. Selv om de siste årtiers økonomiske fremskritt har skapt ny selvtillit, kan man imidlertid neppe snakke om noen tydelig konvergens. Spenningene innen regionen har dessuten vært for store til å bygge strukturer for regional sikkerhet.
Mer enn halve menneskeheten bor i Asia. Bare de fem landene Kina, India, Indonesia, Bangladesh og Pakistan rommer mer enn 40 prosent av menneskeheten. Regionen rommer så vel verdens nest største økonomi (Japan) som noen av de minste, så vel noen av verdens rikeste land som flere av de aller fattigste.
Natur
Beliggenhet
Bortsett fra en del indonesiske øyer ligger hele verdensdelen på den nordlige halvkule. Det nordligste punkt på det asiatiske fastland er Kapp Tsjeljuskin i Sibir, 77° 41? n.br.; det sørligste punkt Tanjong Bulus på Malayahalvøya 1° 16? n.br.; det vestligste punkt Kapp Baba i Lilleasia, 26° 4? ø.l. og det østligste punkt Kapp Desjnjov i Nordøst-Sibir, 169° 44? v.l. Største avstand nord–sør er ca. 8600 km, største avstand øst–vest ca. 9700 km. Verdensdelen er omgitt av hav, bortsett fra i nordvest, og grenser i nord mot Polhavet, i øst mot Stillehavet, i sør mot Indiske hav og i sørvest mot Rødehavet, Middelhavet, Egeerhavet og Svartehavet. Utenfor kysten ligger noen av verdens største øyer og en vrimmel av mindre øyer, særlig i sørøst og øst.
Befolkning
Asia har ca. 60 prosent av Jordens befolkning fordelt på 30 prosent av det totale landareal. Folketallet ble i 2000 anslått til 3,7 milliarder. Asia omfatter flere av de folkerikeste land i verden. Kina og India har til sammen mer enn 1/3 av Jordens folketall. Indonesia, Pakistan, Japan og Bangladesh hører også til blant Jordens 10 folkerikeste stater, og befolkningsutviklingen i disse landene har stor betydning for den globale utviklingen. Russland står også på listen over verdens 10 folkerikeste stater, men befolkningstyngdepunktet er i landets europeiske del.
Befolkningstettheten varierer sterkt. Store områder, spesielt høylandene i Sentral-Asia og deler av Sibir, er nesten folketomme. På den annen side har deler av Øst-Kina, Japan, Java og India en folketetthet på over 1000 personer per km2. Bosetningen har i stor grad vært knyttet til elvedalene, hvor fruktbar jord og kunstvanning har gitt mulighet for flere avlinger i året, men urbaniseringen øker raskt i de fleste områder.
Etniske forhold
Asia har gjennom tidene vært berørt av store folkevandringer, noe som har ført til at befolkningen er svært blandet og sammensatt. Likevel kan den grovt inndeles i to hovedgrupper. De mongolske folkene, som finnes over mesteparten av Nord-, Øst- og Sentral-Asia, omfatter kinesere, japanere og koreanere. Dessuten hører indonesiere, malayer og andre folk i Sørøst-Asia til denne gruppen. De kaukasoide folkene omfatter befolkningen i Lilleasia, Midtøsten, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka og den indo-dravidiske befolkningen i India. I tillegg til disse hovedgruppene kommer små rester av eldre folkegrupper, f.eks. vedda på Sri Lanka og aino i Japan, og dessuten pygméfolk (negritoer) på Malakka, Andamanene og Filippinene.
Språk
I Asia tales et stort antall språk som representerer mange forskjellige språkfamilier og språkgrupper. Mange av språkene er lite utforsket uten skriftspråk eller litteratur. Til de viktigste språkfamiliene hører den indoeuropeiske (bl.a. indoariske og iranske språk, russisk, armensk), den afroasiatiske (bl.a. arabisk, hebraisk), den sinotibetanske (bl.a. kinesisk), den tyrkiske (bl.a. tyrkisk, turkmensk, usbekisk), den paleoasiatiske, den uralske (bl.a. samojediske språk), den tungusiske (bl.a. mandsju), den mongolske, den kaukasiske (bl.a. georgisk), den austronesiske (bl.a. indonesiske språk), tai, mon-khmer, den dravidiske, den andamanske, munda. Noen enkeltspråk synes å stå isolert uten sikre tilknytninger til ovennevnte språk: japansk, koreansk, aino, burushaski. Se for øvrig de enkelte språk og språkfamilier.
Av de tidligere kolonimaktenes språk er engelsk offisielt språk i India, Filippinene, Singapore og Hong Kong, portugisisk i Macao.
Asia – religion. De tre store universalreligionene – kristendommen, buddhismen og islam – har sin opprinnelse i Asia, og buddhismen og islam har fortsatt sin største utbredelse der.
Kristendommen
Kristendommen er representert i Midtøsten ved rester av de gamle «øst-kirkene». De såkalte thomas-kristne i Kerala (India) går også tilbake til de første kristne århundrer. Fra 1500- og 1600-tallet har romersk-katolsk misjon gjort seg gjeldende i India (med sentrum i den tidligere portugisiske kolonien Goa), Vietnam og fremfor alt på Filippinene, det eneste asiatiske landet der et stort flertall av befolkningen er kristent. Protestantisk misjon tok til på 1800-tallet i India, Kina og Japan, og har særlig hatt fremgang blant etniske minoriteter (f.eks. santalene i India, se Den norske Santalmisjon. ).
Islam
Islam spredte seg raskt fra den arabiske halvøy til resten av Midtøsten, og videre dels gjennom Sentral-Asia til Kina (900-tallet), dels via India til Sørøst-Asia. Islams tallmessige tyngdepunkt ligger i landene Pakistan, Bangladesh, Malaysia og Indonesia. India har en stor muslimsk minoritet (ca. 12 %); for øvrig er det betydelige muslimske minoriteter i en rekke land (Kina, Filippinene, Myanmar, Sri Lanka).
Buddhismen
Buddhismen oppstod i India ca. 500 f.Kr., og spredte seg langs handelsveiene gjennom Asia både til Sentral- og Øst-Asia, og til Sri Lanka og Sørøst-Asia. Fra ca. 700 e.Kr. ble buddhismen etablert i Tibet, og ble derfra utbredt blant mongolene på 1500-tallet. Buddhismen har inngått i nær forbindelse med ulike lokale religionsformer, men har over alt (med unntak av enkelte japanske skoler) bevart munkelivet som sentrum for det religiøse liv. I dag er theravada-buddhismen enerådende i Sri Lanka, Myanmar, Thailand og (i alle fall til 1975) i Laos og Kambodsja, mens mahayana-buddhismen er enerådende i Tibet og Bhutan, og for øvrig finnes i Kina, Korea, Vietnam og, fremfor alt, i Japan. På 1900-tallet har buddhismen vært til dels meget hardt forfulgt (Mongolia i 1930-årene, Tibet i 1950-, 1960- og 1970-årene, Kambodsja under Røde Khmer-regimet).
India og Nepal
I India er hinduismen den viktigste religionen, uløselig knyttet som den er til landets kultur og historie gjennom flere tusen år. Ifølge sin forfatning er India likevel en sekulær stat, dvs. ingen enkelt religion skal gis en særstilling fra statens side. Nepal er derimot et hinduisk kongedømme. Ytterligere to religioner er oppstått i India: den mer enn 2500 år gamle jainismen og sikhismen (se sikh) som ble stiftet på 1500-tallet i skjæringspunktet mellom hinduisme og islam.
Kina
Også Kina har frembrakt religionsformer som ikke lar seg atskille fra kinesisk kultur. Det gjelder konfusianismen (se Kina, religion) som har vært toneangivende for kinesisk etikk, samfunnsfilosofi og litteratur, og taoismen, som har vært karakterisert bl.a. ved individuell mystikk, naturinnlevelse og sosiale opprørsbevegelser.
I Japan
I Japan har landets egen mytologi og gudekult, under navnet shinto, inngått nær forbindelse med buddhismen.
Lokale religioner
Tallrike mindre folkegrupper har bevart sine egne religiøse tradisjoner, mer eller mindre påvirket av de mer dominerende kulturene. Dette gjelder særlig enkelte folkegrupper i India og Nepal («stammefolk»), i Sørøst-Asia («fjellfolk» i Myanmar, Thailand, Laos og Vietnam) og i Indonesia. Disse religionsformene mangler oftest skrifter og er uløselig knyttet til tradisjonell livsform og bosetningsområde. Sosiale og politiske omveltninger har derfor gjort at de mange steder går en usikker fremtid i møte.
Asiatisk påvirkning i Vesten
Mens Asia i flere hundre år har vært påvirket av kristen misjon og europeisk filosofi (særlig marxismen), har asiatiske religionsformer på 1900-tallet og spesielt siden 1960-årene – gjort seg gjeldende i Vesten. Det dreier seg dels om misjonsvirksomhet, spesielt fra buddhistisk side (zen, theravada, tibetansk buddhisme), dels om ulike former for yoga og nyreligiøse bevegelser av mer eller mindre uttalt hinduisk karakter (f.eks. transcendental meditasjon, Ananda Marga).
Asia – næringsliv. Asias næringsliv preges av store kontraster. Flere asiatiske land hører til blant verdens ti fattigste, og flere er blant de rikeste. Her er bemerkelsesverdige forskjeller så vel mellom som innen de ulike land. Fattigdommen i Nepal og Bangladesh står i kontrast til rikdommen i f.eks. Japan og bystaten Singapore. Kina og India har områder som kjennetegnes av et høyt utviklingsnivå, men også andre med utbredt og dyp fattigdom.
Mange av de mest velutviklede landene finnes i Øst- og Sørøst-Asia. Her ligger Japan, som lenge var et av de få fullt utviklede industriland utenfor den europeiske kulturkrets. Regionen omfatter land som siden 1960-årene kan vise til den raskeste økonomiske vekst i verden: Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og Singapore har hatt en fordobling av bruttonasjonalproduktet ca. hvert 8. år siden 1960, og regnes som fullt industrialiserte.
Midtøsten hører også med til de mer utviklede områder i Asia. Mange av landene i regionen er folkefattige og har meget store petroleumsforekomster som har bidratt til en betydelig rikdom.
Økonomisk utvikling. Økonomisk hadde Asia ved slutten av den annen verdenskrig en helt marginal betydning i verdensøkonomien. De første decennier i etterkrigstiden lot det til at Asia ville bli sittende fast i underutvikling, med lite håp om å komme ut av denne. Japan var det store unntaket. Kina var underutviklet, og ble lenge betraktet som en politisk trussel mot sine asiatiske naboer. For de mindre landene ble økonomiske og sosiale endringer en nødvendighet for å kunne motstå denne trusselen. I en del tilfelle lyktes, eller ville, ikke regimene gjennomføre nødvendige reformer. Filippinene er et eksempel. I andre land tok man tak i sosiale og politiske motsetninger og fikk i gang en positiv økonomisk utvikling.
De siste decennier har Asia vært i rask økonomisk og politisk forvandling, og stått stadig sterkere frem som verdens mest vekstkraftige region. Særlig etter ca. 1970 var økonomien i drastisk forvandling; Japan fikk i 1960- og 1970-årene sitt gjennombrudd som industriell «supermakt». En rekke andre land, populært kalt økonomiske «tigre» eller «drager», kunne oppvise ekstraordinær vekst, delvis ved hjelp av investeringer og teknologi fra Japan. Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore fikk karakter av nyindustrialiserte økonomier (Newly Industrialized Economies, NIC); Malaysia, Thailand og Indonesia fulgte i deres spor. Et særtrekk var den pragmatiske blandingen av en sentralstyrt industripolitikk og frie markedskrefter, med kapitalisme og konfucianisme som ideologisk fundament.
Etter Mao Zedongs død 1976 brøt Kina ut av sin isolasjon, og økonomien ble gradvis liberalisert. Kinas ekspansjonstakt var særlig sterk fra 1992, og akselererte ytterligere fra 2001 med medlemskapet i verdenshandelsorganisasjonen WTO. Kapital og teknologi fra kinesiske investorer i Hong Kong og Taiwan var noe av drivkraften bak det såkalte «Stor-Kina» som vokste frem som nytt økonomisk kraftsentrum i første halvdel av 1990-årene. India innledet 1991 sin største økonomireform som selvstendig nasjon med liberalisering og bredere åpning mot omverdenen.
Asias andel av verdens BNP er steget kraftig, særlig siden 1980-årene. Mellom 1965 og 2000 økte Asias BNP i gjennomsnitt med over 4 % per person og år. I Øst- og Sørøst-Asia var BNP-økningen i perioden på over 7 %. Dette innebærer at forskjellen i levestand i forhold til Vesten minket dramatisk. BNP-økningen i Sør-Asia var derimot betraktelig mer beskjeden, knapt 2 %.
Det som ble kalt Asias «økonomiske under», hadde lenge Japan som drivkraft, også i form av massive japanske investeringer. Japan var lenge det eneste asiatiske medlemsland i den vestlige økonomiske samarbeidsorganisasjonen OECD, men fikk 1996 følge av Sør-Korea. Japans dominerende økonomiske stilling er siden 1990-årene blitt utfordret av nye vekstsentra i regionen – bl.a. Hong Kong og Perleelv-deltaet i Sør-Kina, Shanghai med Yangtze-regionen, Sør-Korea, samt et triangel med Singapore og deler av Malaysia/Indonesia. Internhandelen mellom landene i regionen har siden 1990-årene økt i markant raskere takt enn samhandelen med Vesten.
Siden 1980-årene har særlig Øst- og Sørøst-Asia vært et interessant vekstområde for norsk eksport. Andelen av norsk vareeksport som gikk til Asia generelt ble fordoblet i løpet av 10-årsperioden 1984–93, og nådde 9,5 %. Tiårsperioden 1984–2003 var preget av store svingninger pga. Asia-krisen 1997–98. 2003 var man nådd opp på et noe høyere nivå enn før krisen. Asia-regionen som helhet svarte 2003 for 10,6 % av norsk eksport og 12 % av importen. Etter tusenårsskiftet skjedde en vesentlig dreining i favør av Kina på bekostning av land i Sørøst-Asia.
Asiakrisen 1997–98 og ny vekst. Beskrivelsene av hvordan verdens økonomiske tyngdepunkt gradvis har forskjøvet seg mot Asia, er legio. Fremtidsforskere har sett for seg en økonomisk fremtid dominert av Asia. I 1980- og 1990-årene satset de fleste landene på en eksportorientert utviklingsmodell, og lot til å høste en eksepsjonell og stabil økonomisk vekst. Bildet ble dramatisk endret i og med den såkalte Asiakrisen, en finanskrise som hadde sin begynnelse i Thailand i juli 1997 og spredte seg utover regionen. Mangelfulle bank- og finanssystemer utløste en valutakrise som slo ut i panikk blant investorer og foretak.
Asiakrisen 1997–98 rammet i første rekke Thailand, Malaysia, Indonesia, Sør-Korea og Filippinene, men fikk vidtrekkende følger også for regional og global økonomi. Titalls millioner ble kastet ut i arbeidsløshet eller mistet sine oppsparte midler. Reformtiltak ble iverksatt som de første skritt mot en mer omfattende omstrukturering. Etter tusenårsskiftet kom ny oppgang og vekst, særlig i Kina og India – avbrutt av periodiske tilbakeslag. De fleste landene kunne 2003 vise til høyere BNP-nivåer enn før krisen, og med solide overskudd på handelsbalansen. Negative sosiale utslag var imidlertid ennå synbare.
Asia har siden tusenårsskiftet fortsatt å øke sin andel av verdens handel og BNP gjennom markant raskere vekst enn samtlige andre regioner, bl.a. gjennom ekspansive finanspolitiske tiltak, konkurransekraftige valutaer og enkelte strukturelle reformer. Imidlertid trenges fortsatt reformer innen bank- og finanssektoren for å få bedre og mer oversiktlige kredittsystemer på plass.
I 2003 stod Asia for ca. 26 % av verdens BNP, eller 33 % omregnet etter kjøpekraftparitet (purchasing power parity, PPP). Japan var verdens nest største økonomi; dets BNP nesten halvannen gang større enn de andre øst- og sørøstasiatiske landene til sammen. Men omregnet etter PPP-metoden får fremfor alt Kina og India større gjennomslag, mens Japans økonomiske størrelse krymper. Ifølge PPP-metoden var Kina i allerede i 2003 blitt verdens nest største økonomi, og Asia (eksklusive Japan) utgjorde nærmere 30 % av verdens totale økonomi. Etter en relativt kraftig eksportnedgang under kriseårene 1997–98 nådde Asia (eksklusive Japan), tidlig på 2000-tallet opp på en større andel (ca. 20 %), enn før krisen. På importsiden øket regionen sin andel fra 18 til nærmere 25 % i 2003.
Noe av forklaringen til Asias økonomiske fremskritt har vært innenlandsk sparing; i snitt markant høyere enn i andre verdensdeler. I Øst-Asia har spareraten lenge vært 20–30 % av BNP, i Sør-Asia noe mindre. Kinas betydning som investeringsland har vært sterkt stigende, særlig siden midten av 1990-årene. I 2002 gikk Kina forbi USA som verdens største mottaker av utenlandske direkteinvesteringer (Foreign Direct Investments, FDI), i alt 52,7 milliarder USD. Derimot var Indias andel bemerkesverdig lav; bare vel 3 milliarder.
WTO og Asia. Kina og Taiwan trådte desember 2001 inn som medlemmer av Verdens handelsorganisasjon (WTO); med en rekke andre land på søkerlisten. Dette fikk en umiddelbar virkning for så vel Kina som regionen og verdenshandelen, med raskere reformtakt, utvidet markedsadgang og større interesse blant investorer. Særlig etter 2005 vil Kina kunne dra fordel av større eksport på f.eks. tekstilsektoren, der bl.a. USAs og EUs restriksjoner opphører. Lavt kostnadsnivå og stort hjemmemarked har gjort Kina attraktivt for kriserammede foretak fra f.eks. Taiwan, Sør-Korea og Japan. Disse har i stadig større grad flyttet sine produksjonsbedrifter til det kinesiske fastlandet, som populært har fått betegnelsen «hele verdens fabrikk». Samtidig vil Kinas WTO-medlemskap medføre skjerpet konkurranse i forhold til andre asiatiske land.
Fattigdom. I Asia bor dobbelt så mange ekstremt fattige som i hele den øvrige verden. Befolkningsøkningen innebærer at tallet på fattige er steget i senere år, mens den prosentvise andelen som lever i fattigdom, er blitt mindre. Fortsatt lever nærmere 2/3 av verdens fattige, eller vel 750 millioner mennesker, i Asia. Utviklingen varierer mye mellom land og regioner. Kina kan vise til svært gode resultater, selv om fordelingen av samfunnsgodene også er blitt mer ujevn. Sør-Asia, som er verdens fattigste region, har derimot en mer beskjeden reduksjon av antallet som lever på eller under fattigdomsgrensen, fra 43 % av befolkningen i 1993 til 35 % i 2003. Tross det store antall fattige har Asia i snitt en jevnere inntektsfordeling enn f.eks. Latin-Amerika og Afrika. Å halvere fattigdommen innen 2015, i henhold til FNs tusenårsmål, blir Asias store utfordring.
I helsesektoren forbedres forholdene stadig, om enn langsomt. Halvparten av alle barn som dør for tidlig, fødes i Asia. Den forventede levealder i Sør-Asia steg fra 62 til 63 år i perioden 1997–2000, mens den i Øst- og Sørøst-Asia var uendret (69 år i Øst-Asia). På opplysningssiden har utviklingen vært varierende. I Sør-Asia kunne tidlig på 2000-tallet bare 42 % av kvinnene lese, sammenlignet med 66 % av mennene. I Afghanistan og Pakistan er henholdsvis 20 og 30 % av kvinnene lesekyndige. Øst-Asia har gjort de største fremskritt for lesekyndigheten. Derimot steg tallet på analfabeter med over 20 millioner i Sør-Asia i perioden 1990–2000, ifølge UNDP.
HIV/AIDS-epidemien har også i Asia fått skremmende dimensjoner, med uventet rask smittespredning i flere land. 2004 levde allerede over 10 millioner asiater HIV/AIDS, India alene hadde 5,5 mill. smittede. Kina ble 2001 rammet av en blodtransfusjonsskandale som førte til at hundretusener ble smittet. Uten resolutte tiltak vil Asia kunne ha 40–50 millioner smittede i 2025, ifølge WHOs anslag. HIV/AIDS anses som en alvorlig trussel mot Asias økonomiske og sosiale utvikling.
Migrasjon. Migrasjonsstrømmene fra Asia finner først og fremst sin forklaring i flukt fra fattigdom, krig eller konflikter. Hertil kommer en omfattende arbeidskraftutvandring, f.eks. fra Filippinene og Bangladesh, men også fra Pakistan, Thailand, Indonesia og Sri Lanka. Emigrantene foretar pengeoverføringer som kan utgjøre en vesentlig del av landenes BNP og valutainntekter. Et søkelys ble rettet mot ulovlig innvandring til Europa år 2000 da 58 kinesiske borgere døde i en container ved Dover under et forsøk på smugle dem inn i Storbritannia.
Miljø. Asia er den verdensdel der miljøødeleggelsen går raskest, konstaterer Den asiatiske utviklingsbanken (ADB). Miljøfarlige utslipp, en mer forbruksorientert livsstil, høy befolkningsvekst og rask urbanisering bidrar til stadig omseggripende miljøødeleggelse. Luftforurensningen i 10 av Asias 11 største byer overstiger WHOs grenseverdier med til dels svært stor margin. Fire av elvene i regionen topper listen over verdens mest forurensede. Tilgangen til drikkevann av brukbar kvalitet minker gradvis til kriseartede nivåer. Jorderosjon minsker den allerede knappe tilgangen på dyrkbar mark. Landbruksproduksjonen øker med utbredt bruk av kunstgjødsel og kunstig vanning, noe som i lengden kan føre til ytterligere miljøskader og vannmangel.
Deler av regionen har allerede vannmangel pga. massiv utnyttelse av ferskvannskilder og høyt industrialiseringstempo. Dette gjelder bl.a. Sør-Korea, Singapore og det nordlige Kina. Avskogingen i Asia antas å være verdens høyeste med 1,2 % per år. Asia har fra før bare 1/3 så mye skog per person som verden for øvrig, og bare 1/10 så mye skog per person som Latin-Amerika.
En kraftig økning av fast avfall er en stor belastning på miljøet. År 2000 ble det produsert 5,2 mill. tonn fast avfall per dag, et tall som antas å bli mangedoblet innen 2025. Svært lite av den voksende avfallsmengden går til noen form for behandling. Det kystnære miljøet forverres raskt, med alvorlige følger for den milliard mennesker som er avhengige av det havet kan gi for deres proteininntak. Den påståtte globale drivhuseffekten vil også kunne bli en trussel for lavtliggende kystområder, f.eks. Bangladesh. Asias utslipp av kulldioksid vokser fire ganger så raskt som det globale gjennomsnitt. Kina er en av de store og voksende kildene for utslipp av såkalte drivhusgasser.
Regionens energibehov antas å ville bli fordoblet i løpet av ti år. 1990 hadde Asia for første gang et større oljeforbruk enn Europa, og passerte ved tusenårsskiftet USA som verdens største oljeforbrukende region. Det antas at Asia vil fordoble antall kjernekraftverk fra 70 til 140 i løpet av perioden 1995–2010. Mye tyder på en ytterligere kraftig forverring av miljøsituasjonen. Asia står overfor en vanskelig balansegang når det gjelder effektiv fattigdomsreduksjon og større økonomisk vekst uten urimelig belastning for miljøet.
Industri
Japan regnes som verdens nest største industristat (etter USA), men har siden ca. 1990 hatt tilnærmet nullvekst og har overført mye av prosessindustrien til Kina og andre lavkostland. Taiwan, Sør-Korea, Singapore og Hong Kong har alle hatt en særdeles rask industriell vekst, med forbigående nedgang som følge av «Asiakrisen» 1997–98. Disse såkalte «tigerøkonomiene» fulgte lenge den gamle japanske modellen med arbeidsintensiv produksjon rettet mot verdensmarkedet, men har i stigende grad satset på IT- og elektronikkprodukter. Kina har siden midten av 1990-årene, og i særlig grad siden landet ble WTO-medlem 2001, hatt en industriell vekst som stiller andre land i skyggen. Kina ble 2002 det land i verden som trakk til seg mest utenlandske direkteinvesteringer (52,7 milliarder USD), men mangel på råvarer og energi vil kunne bremse videre vekst. India er særlig siden tusenårsskiftet blitt storeksportør av datateknologi, i første rekke ved såkalt «outsourcing» av digitale tjenester til India fra bedrifter i Vesten.
Mangel på energi, råvarer og kapital er mange steder til hinder for en industriell utvikling.
Jordbruk
Til tross for store områder med fjell, ørken og steppe, er omkring 10 prosent av Asias areal oppdyrket. Jordbruket sysselsetter totalt mer enn halvparten av yrkesbefolkningen. Andelen er imidlertid vesentlig lavere i enkelte av de industrialiserte landene, som f.eks. Japan, Israel, Singapore og Kuwait. Rikelig tilgang på billig arbeidskraft har generelt ført til et lavt investeringsnivå når det gjelder jordbruksmaskiner og gjødsel. Små driftsenheter har mange steder også vært til hinder for mer effektive dyrkingsmetoder. Fra tidlig 1960-årene har innføring av høytytende kornslag i kombinasjon med økt gjødselsforbruk ført til økt avkastning. Den såkalte «grønne revolusjon» har hatt sitt tyngdepunkt i deler av India, Pakistan, Tyrkia, Iran og Filippinene.
I store deler av fastlandsstatene i Sør- og Sørøst-Asia og Kina er jordbruket hovednæring. I store deler av regionen er jordbruket lite utviklet og drives som selvforsyningsjordbruk.
Produkter
For en rekke produkter står Asia for størstedelen av verdens totalproduksjon. Av viktige produkter kan nevnes ris, te, tobakk, kautsjuk, bomull og soyabønner. På grunn av landenes størrelse er Kina og India de største produsentlandene for de fleste av disse produktene. Unntaket er kautsjuk hvor Indonesia er verdens største produsentland.
Husdyrhold
Ca. 20 prosent av Asia er beitemark. Generelt spiller husdyrholdet de fleste steder en beskjeden økonomisk rolle, og mangel på dyrefôr gjør at avkastningen er lav. Spesielt i Vest- og Sentral-Asia finnes det nomadekulturer basert på oppdrett av husdyr.
Skogbruk
Skog dekker omtrent 30 prosent av Asias areal. Størstedelen av barskogarealene finnes i Russland, mens løvtretømmer i hovedsak produseres i Sør- og Sørøst-Asia. Teaktømmeret er det mest verdifulle og hører hjemme i regnskogene, men er utsatt for en drastisk nedhugging som fortsetter tross strenge restriksjoner. Bambus spiller en stor rolle lokalt.
Asia – bergverk. Asia har betydelige mineralforekomster og forekomster av nesten alle viktige mineraler. Omkring 2/3 av verdens kjente reserver av olje og naturgass finnes i Asia, men forekomstene er ujevnt fordelt. De største forekomstene finnes ved den Persiske bukt, i Sibir og Indonesia. Ellers rike forekomster av wolfram (Kina), krom, nikkel (Russland), mangan (Russland, India, Kina), jernmalm (Russland, Kina, India), tinn, kobber, bly- og sinkmalm, gull, vanadium m.m.
1900-tallet
Har dels vært preget av brytningene mellom europeisk-amerikansk og russisk innflytelse, dels av asiatisk reaksjon mot innflytelsen fra vest. I tillegg kommer Japans økonomiske og militære ekspansjon i Øst-Asia som i første omgang støttet seg til de prinsipper europeerne nyttet, men senere truet selve den europeiske innflytelse og forsterket asiatenes nasjonale aspirasjoner.
Konkurransen mellom Russland og Japan førte til krig 1904–05, og russerne ble fordrevet fra Korea og Mandsjuria. Fra den første verdenskrig trengte Japan mer og mer inn på gamle europeiske markeder i Kina og Sørøst-Asia. I 1932 annekterte det Mandsjuria og begynte også i 1930-årene å innlemme deler av Nord-Kina, men det førte til åpen krig i 1937. Japan gikk 1941 inn i den annen verdenskrig på aksemaktenes side, med den følge at det i 1945 tapte samtlige landevinninger og ble okkupert (1945–52). Den russiske revolusjon 1917 og intervensjonskrigene som fulgte, førte til en kortvarig oppløsning i de russiske deler av Sentral-Asia, men i 1920-årene gjenvant Sovjetunionen kontrollen. Landet støttet Mongolia da dette 1922 rev seg løs fra Kina og erklærte seg som en selvstendig republikk. Det virket også gjennom de nasjonale kommunistpartier som i begynnelsen av 1920-årene ble stiftet i mange asiatiske land. I Kina led dets politikk et nederlag i 1927, men da landet ble en folkerepublikk 1949, fikk Sovjetunionen en dominerende innflytelse frem til 1960. I samarbeid og senere i konkurranse med Kina søkte landet å utvide sitt innflytelsesområde i Asia. Tibet ble 1951 innlemmet i Kina.
Nasjonale bevegelser har medvirket til en rekke nye suverene stater. Den arabiske halvøy (unntatt Yemen) ble samlet til ett rike, Saudi-Arabia, alt 1927. De øvrige arabiske områder som fra 1918 var mandatstyrt, fikk sin uavhengighet i tiden fra 1930-årene, nemlig Irak 1932, Libanon og Syria 1941, Jordan 1946. En ny jødisk nasjonalstat, Israel, ble opprettet 1948. Filippinene, som ble amerikansk besittelse 1898, fikk sin selvstendighet 1946. Burma ble en selvstendig stat 1947. India ble uavhengig 1947, og delt i to stater, India (republikk 1950) og Pakistan (republikk 1953; Øst-Pakistan gjorde seg selvstendig som republikken Bangladesh 1971). Indonesia ble 1949 en suveren republikk, og samme år ble kongeriket Laos uavhengig. Kambodsja fikk sin suverenitet ved en separat overenskomst med Frankrike 1953, Vietnam samme år etter en åtteårig krig og med en skjebnesvanger deling i to soner langs 17. breddegrad, gjenforent 1975 etter avslutning av en amerikansk intervensjonskrig. Malaya ble en suveren stat 1957. En ny og større føderasjon, som også omfattet Singapore og de to britiske koloniene på Nord-Borneo (Sarawak og Sabah), ble etablert 1963 under navnet Malaysia. I 1965 trådte imidlertid Singapore ut av denne forbundsstaten.
Så lenge de nasjonale bevegelser hentet næring fra antikoloniale strømninger, var samarbeidstanken sterk. Den nådde en klimaks med en afro-asiatisk kongress i Bandung 1955. Senere har de enkelte nasjonalstaters særinteresser gjentatte ganger hindret regionale samarbeidsbestrebelser. Nynasjonalismen har også gitt opphav til alvorlige væpnede konflikter, f.eks. mellom India og Kina 1962 og mellom India og Pakistan 1965.
Spenningen mellom USA og Sovjetunionen i siste halvdel av 1900-tallet (se Den kalde krig) kom også til uttrykk i den sikkerhetspolitiske situasjonen mange steder i Asia. Gjennom revolusjonen i Kina i 1949 og utbruddet av Korea-krigen i 1950, fikk supermaktene nye frontlinjer i Asia. Vietnam var rammet av en blodig borgerkrig mellom Sør og Nord fra midten av 1950-årene til 1975 (se Vietnam (Historie). USA deltok aktivt i krigen på Sør-Vietnams side, men led nederlag. Etter at landet ble gjenforent som den Sosialistiske republikken Vietnam i 1976, var det den dominerende makt i Indo-Kina, med provietnamesiske regimer i Kambodsja og Laos. Vietnams væpnede intervensjon i Kambodsja 1978–89 skjerpet motsetningene til Kina.
Kinas forhold til Sovjetunionen ble forverret av den sovjetiske intervensjonskrigen i Afghanistan 1979–89. Spenningen ble dempet da Vietnam trakk styrkene ut av Kambodsja og Sovjetunionen slo retrett fra Afghanistan 1988–89. Offisielt «normaliserte» Kina sitt forhold til Sovjetunionen i 1989 og til Vietnam i 1992.
Forholdet Kina-India preges imidlertid av århundregammel mistenksomhet og rivalisering, det samme er tilfelle mellom Kina og Vietnam og mellom Kina og Korea. Forholdet mellom Kina og Japan er kompleksfylt på begge sider, med bakgrunn i felles kulturelle trekk, en blodig japansk okkupasjon (1932–37) og to sino-japanske kriger (1894–95 og 1937–45).
Politisk utvikling. I Japan har de konservative liberal-demokratene (LDP) holdt fast ved makten helt siden 1950-årene, bortsett fra et kortvarig mellomspill fra opposisjonen 1993–96. Japan har i etterkrigstiden hatt pasifistiske restriksjoner på egen forsvarsmakt, men har til gjengjeld en forsvarsallianse med USA; sist fornyet i 1996. S.å. ble Japan innvotert som fast medlem av FNs sikkerhetsråd. I 2004 rykket japanske tropper for første gang siden 1945 inn i en militær kampsone, nærmere bestemt i Irak.
India er, i all sin kompleksitet, blitt betraktet som det store demokratiske landet i Asia. Imidlertid falt statsministrene Indira Gandhi (1984) og Rajiv Gandhi (1991) begge for morderhånd. India fikk i 1998 en regjering ledet av det hindunasjonalistiske BJP (Bharatiya Janata Party), og sprengte s.å. sin første atombombe – noe som umiddelbart ble besvart med Pakistans første prøvesprengning. Striden om Kashmir førte de ferske atommaktene til randen av krig i 2002. I årene etter (2004) ble det fremgang i fredsforhandlingene mellom nabostatene. Etter valget i 2004 ble det regjeringsskifte i India. Kongresspartiet dannet en koalisjonsregjering. Partiet fikk stor oppslutning da Sonia Gandhi, enken etter Rajiv Gandhi, ledet partiets valgkamp.
I senere år har en rekke land nærmet seg vestlige demokratiske idealer; i første rekke Sør-Korea, Taiwan, Filippinene og Indonesia. De militære har hatt en dominerende posisjon i indonesisk politikk og samfunnsliv, og har slått hardt ned på landets mange separatistbevegelser. Øst-Timor ble erklært som selvstendig stat i 1975, men like etter invaderte Indonesia. Okkupasjonen varte til 1999, da Øst-Timor internasjonalt ble godkjent som en selvstendig stat.
Nord-Korea og Myanmar (Burma) står stadig som eksempler på rendyrkede diktaturer; førstnevnte også atomopprustet, etter eget utsagn. Forholdet mellom Nord- og Sør-Korea har periodevis vært svært spent, og Nord-Koreas atomprogram har medført sterke protester fra Sør-Korea og fra internasjonalt hold. Myanmar med sitt autoritære militærdiktatur og grove brudd på menneskerettighetene, er et diplomatisk problem for ASEAN-landene, som gjennom sitt samvirke søker å skape en motvekt mot et altfor dominerende Kina.
Kina var etter grunnleggelsen av folkerepublikken i 1949 preget av heftige politiske kampanjer og omveltninger som kulminerte med Kulturrevolusjonen (1966–76). Etter Mao Zedongs død i 1976 var Deng Xiaoping den dominerende lederskikkelsen inntil helsen sviktet i 1990-årene. Deng-linjen, med stadig mer vidtgående økonomisk liberalisering, fortsatte under Dengs håndplukkede etterfølgere: Jiang Zemin og Hu Jintao. Sistnevnte overtok 2002–03 styret av staten og partiet i spissen for «fjerde ledergenerasjon».
Nabostatene Kina og Taiwan har lenge hatt et anspent forhold. Taiwan har ved flere anledninger uttrykt ønske om å frigjøre seg helt fra Kina, noe Kina har truet med å bruke makt for å avverge. I 1997 fikk Kina tilbake full suverenitet over territoriet Hong Kong, et av verdens største handelssentra. Hong Kong hadde siden 1898 vært utleid til Storbritannia, og skulle ifølge avtalen gis tilbake til Kina i 1997.
De kinesiske folkegruppene utenfor Kina har alle sikret seg ledende økonomiske posisjoner i sine nye hjemland, men betraktes samtidig i vekslende grad med mistenksomhet av folkeflertallet. Overgrep mot etniske kinesere under maktskiftet i Indonesia i 1998, vekket minner om massemordene på kinesere etter militærkuppet i 1965.
Sikkerhetspolitikk. Asia er en sikkerhetspolitisk kompleks region. Flere potensielle mellomstatlige konflikter, f.eks. på Korea-halvøya, i Kashmir mellom India og Pakistan, i Sør-Kinahavet og Taiwan-stredet, truer stabiliteten både regionalt og globalt. ASEAN Regional Forum utgjør bare kimen til en regional sikkerhetsmekanisme. Internstatlige konflikter har vært årsak til grove brudd på menneskerettigheter og enorme flyktningestrømmer, f.eks. i Afghanistan, Indonesia og Myanmar.
Sovjetunionens sammenbrudd 1991 førte til opprettelsen av en rekke nye stater i Kaukasia og Sentral-Asia. Mange av de nye republikkene beholdt sterke bånd til Moskva, men knyttet også nye forbindelser og allianser, deriblant Samveldet av uavhengige stater (SUS). Både Tyrkia og Iran er aktive aktører i området. Etter 11. september 2001 kom de nye sentralasiatiske statene for alvor i storpolitisk fokus. USA har med permanente militære baser i Kirgisistan og Usbekistan sikret seg brohoder i det som før var sovjetisk territorium og siden russisk interesseområde. Som motvekt åpnet Russland i 2003 nye baser i Kirgisistan og Tadsjikistan.
I 2004 var Afghanistan fortsatt i krigstilstand etter vedvarende krig siden et kommunistisk kupp i 1978. Etter Sovjetunionens retrett i 1989 og det kommunistiske Najibullah-regimets fall i 1992, førte fraksjonskamper innen motstandsbevegelsen mujahedin den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen til makten 1996. Etter terrorangrepene 11. september 2001 nektet Taliban å utlevere den ettersøkte Osama bin Laden. USA-ledede «koalisjonsstyrker» knuste Taliban-militsen, men sporadisk motstand har fortsatt.
Etter 11. september fikk USA fornyet interesse for Iraks påståtte arsenaler av masseødeleggelsesvåpen. Uten FN-mandat, men med støtte i en internasjonal koalisjon bestående av Storbritannia, Australia og noen få andre land, gikk USA 20. mars 2003 til militært angrep på Irak for å avvæpne landet og fjerne Saddam Hussein fra makten.
I 1990-årene tok Asia Europas plass som USAs fremste utenrikspolitiske interesseområde, men siden tusenårsskiftet er USAs dominans blitt utfordret av Kina. Mer eller mindre åpent har asiatiske regjeringer verdsatt den stabiliserende virkningen av USAs militære nærvær i regionen; en maktbalanse heller ikke Kina synes interessert i å bringe ut av lage.
Samarbeidsorganisasjoner. Regionen har også sett visjonære, fredelige samarbeidsprosjekter vokse frem. Den alliansefrie bevegelsen fikk sin begynnelse i Indonesia i 1955 (Bandungkonferansen). I 1967 fikk regionalt samarbeid en konkret utforming i en sørøstasiatisk organisasjon, ASEAN (Association of South-East Asian Nations). I 1985 dannet sju land i Sør-Asia SAARC (South Asian Association for Regional Cooperation), et løst organisert forum som skal arbeide for økonomisk og annet samvirke. De undertegnet 2003 en frihandelsavtale som omfatter India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka, Nepal, Bhutan og Maldivene.
Asiatiske land har videre gått inn i samarbeidsorganisasjoner både øst- og sørover med bl.a. Australia og land i Nord- og Sør-Amerika (APEC) og vestover med EU (ASEM). APEC (Asia-Pacific Economic Co-operation) ble dannet 1989 som et forum for land i Stillehavsregionen; medlemstallet steg i 1998 til 21 land, deriblant tungvektere som USA, Japan, Kina og Russland. I 1994 begynte ASEAN gjennomføringen av frihandelsområdet AFTA (ASEAN Free Trade Area), samtidig som APEC fattet prinsippvedtak om full frihandel innen «Stillehavs-Asia» innen 2020. Landenes svært ulike utviklingstrinn bremser likevel nedmonteringen av tollmurene.
