Armenia, republikk i Asia, i sørlige del av Kaukasia. Innlandsstat som grenser til Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst og mot Iran og det aserbajdsjanske territoriet Nakhitsjevan i sør og Tyrkia i vest.
Armenias økonomi var nært knyttet til den sovjetiske, og landet fikk et alvorlig økonomisk tilbakeslag etter unionsoppløsningen. Siden 1980-årene har Armenia hatt hyppige konflikter med nabolandet Aserbajdsjan om området Nagorno-Karabakh, som har en overveiende armensk befolkning.
Armenia kom under russisk kontroll på 1800-tallet, og hadde 1936–91 status som unionsrepublikk i Sovjetunionen. Ved oppløsningen av Sovjetunionen 1991 ble Armenia en selvstendig stat.
Rettsvesen
Domstolene, med høyesterett som øverste domstol, er i prinsippet uavhengige.
Flagg og våpen
Flagg
Flagget er delt i tre like brede, horisontale felt i rødt, blått og oransje (regnet ovenfra). Det ble brukt av den selvstendige armenske republikken 1918–20, på nytt i uoffisiell bruk fra 1988 og offisielt antatt ved suverenitetserklæringen 1990.
Riksvåpen
Våpenet består av et kvadrert skjold, der de fire feltene inneholder fire historiske kongeslekters våpen: i 1. felt bagratidene (800–1000-tallet), i 2. felt arsakidene (300–400-tallet), i 3. felt artaxidene (1. århundre f.Kr.) og i 4. felt rubenidene (1100–1200-tallet). Hovedskjoldet er dessuten belagt med en hjerteskjold, som i gull på oransje viser profilene av fjellene Lille og Store Ararat, der Noahs ark angivelig strandet etter syndfloden. Skjoldbærere er en ørn og en løve, begge i gull. Nedenfor skjoldet ligger korslagt, på et ubeskrevet tekstbånd, en olivengren og en bunt hveteaks, belagt med et opprett sverd som gjennomborer en brutt lenke, alt i gull. Våpenet i dets nåværende form ble antatt 1991.
Mynt, mål og vekt
Myntenhet
Myntenheten er dram (valutakode AMD) à 100 louma, som 1993 erstattet den russiske rubelen.
Mål og vekt
Mål og vekt er metrisk.
Internasjonale forbindelser
Armenia er medlem av bl.a. FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Europarådet og OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Landet har vært medlem av Samveldet av uavhengige stater siden opprettelsen, og det har Partnerskap for fred-avtale med NATO fra 1994.
Armenia er representert i Norge gjennom en ambassadør til de skandinaviske land, bosatt i Jerevan, mens Norge er representert i Armenia gjennom sin ambassade i Moskva, Russland.
Forsvar
Etter selvstendigheten i 1991 begynte arbeidet med å opprette en egen armensk hær. Det er allmenn verneplikt fra fylte 18 år med 24 måneders tjenestetid. I 2005 var de totale stående styrkene ca. 63 000, herav ca. 40 000 i hæren og 3000 i flyvåpenet. I tillegg til dette kommer ca. 20 000 mann som kjemper for frigjøring av enklaven Nagorno-Karabakh fra nabolandet Aserbajdsjan. Hæren og luftforsvaret har russiskprodusert materiell. Det står (2008) ca. 5000 russiske soldater på armensk jord, herav offisielt ca. 3000 i den russiske 102. militærbase i Gjumri (tidligere Leninakan).
Klima
Utpreget kontinentalt klima med varme somrer og kalde vintrer og store temperatursvingninger mellom dag og natt. I de lavere partiene omkring Jerevan er middeltemperaturen i januar –3 °C og 25 °C i august. Årlig middelnedbør sst. er 320 mm. Varmen avtar med høyden; nedbøren øker.
Plante- og dyreliv
Det er stepper i det indre av landet, mens skog forekommer i områder med fuktigere klima.
Dyreliv
Faunaen har store likhetstrekk med den vi finner i det nordøstlige Tyrkia. Av rovdyr forekommer bl.a. brunbjørn, rødrev, gullsjakal og noen mårdyr. Det er mulig at enkelte leoparder fortsatt finnes i avsidesliggende strøk. Hjort og villsvin er de største planteeterne. Glenter, gribber, hønsefugler og lerker er vanlige. Mange andefugler hekker eller opptrer som trekk- eller vintergjester.
Folketallet ble i 2003 beregnet til 3,3 mill. innb. og årlig befolkningstilvekst var negativ, med –0,07 %. Fødsels- og dødsratene var i 2003 henholdsvis 12,57 og 10,16 promille. Middellevealder var beregnet til 71,2 år for kvinner og til 62,4 år for menn i 2003. Befolkningen er vesentlig armenere (93,3 %, 2002). Ingen andre av de tidligere sovjetrepublikkene har en så høy etnisk homogenitet. Ellers minoriteter av russere og kurdere. De fleste er bosatt i det sentrale området rundt hovedstaden Jerevan (1 246 100 innb. 2001). Andre større byer er Gjumri (tidl. Kumajri og Leninakan, 210 100 innb. 2001) og Vanadzor (tidl. Karaklis og Kirovakan, 170 800 innb. 2001).
Religion
Landet ble tidlig kristnet. Kristendommen ble innført av Gregor Lysbringeren (240–332), og kirken har bevart en sentral stilling i armensk kultur og nasjonalfølelse. Ca. 64 % av befolkningen er tilknyttet den armenske kirke. Det finnes russisk-ortodokse og muslimske minoriteter, mens ca. 34 % ikke er tilknyttet noe kirkesamfunn.
Språk
Offisielt språk er armensk, som er morsmål for ca. 93 % av befolkningen. Resten snakker russisk, kurdisk eller aserbajdsjansk. Armensk skrives med et eget alfabet.
Økonomisk tilbakeslag og stor arbeidsledighet har i stor grad preget Armenias økonomi siden selvstendigheten i 1991. Likevel var det en viss økonomisk vekst i perioden 1995–2007, hovedsakelig på grunn av et økonomisk program finansiert av Det internasjonale valutafond (IMF). Etter 2001 ble det en betydelig bedring av Armenias økonomi, og i perioden 2001–2007 har den årlige økonomiske veksten vært rundt 10 prosent.
Jordbruk, skogbruk
Jord- og skogbruk bidrog i 2006 med 20,5% av BNP og sysselsatte drøye 46,2 % av yrkesbefolkningen (2006). Jordbruket har i de senere år gjennomgått en omfattende omstrukturering, med bl.a. privatisering av jordbruksarealene. Inntil Armenias selvstendighet var nesten hele jordbruksarealet underlagt kollektivbruk og statsbruk; ved midten av 1990-årene var privatiseringsprosessen nærmest fullført. Landets viktigste jordbruksområder ligger i Araksdalen og omkring Jerevan. Viktigste jordbruksprodukter er poteter og grønnsaker, korn og frukt. Ellers produseres også bomull, vindruer og tobakk. På høyslettene er det store beiteområder som gir et godt grunnlag for husdyrhold. Armenia har forholdsvis lite skog og skogbruket har ingen særlig økonomisk betydning.
Bergverk
Armenia har verdifulle mineralforekomster som ikke utnyttes i særlig grad. Det foregår noe utvinning av kobber, molybden, gull, sølv, jern og nefelin (til aluminiumsproduksjon). Også forekomster av salt, sink, kalsiumoksid og karbon.
Energi
Armenia er avhengig av å importere energi. Russland og Turkmenistan er viktige leverandører av energi til Armenia. Det er antatt at landet har store reserver av olje og naturgass. Kjernekraft utgjør 43 % av landets energiproduksjon (2007). Kjernekraftverket Medsamor ble gjenåpnet i 1995 som et forsøk på å løse landets stadige energikriser. Landet er under internasjonalt press for å stenge Metsamor. Ved en eventuell stengning vil landets energisituasjon igjen kunne bli kritisk. Flere av elvene er vannrike og gir et godt potensial for vannkraft. Sevan-Rasdan er viktigste vannkraftverk.
Industri
Industrien sysselsetter ca. 16 % av landets arbeidskraft (2007) og utgjør ca. 45 % av BNP (2007). Industrisektoren har vært i vekst siden 1995, men med en del tilbakeslag. De viktigste industriproduktene er maskiner, næringsmidler, tekstiler, metaller, elektrisk kraft og kjemiske produkter.
Utenrikshandel
Armenia har handelsunderskudd med utlandet, men underskuddet har fra omkring 2000 blitt noe redusert på grunn av internasjonale investeringer, bistand og omstruktureringer i landets økonomiske struktur.
Viktigste eksportprodukter er gull og smykker, mineraler, næringsmidler og energi. Viktigste importvarer er energi- og oljeprodukter, næringsmidler og diamanter. Størstedelen av eksporten går til Tyskland, Nederland, Belgia, Russland og Israel, mens importen hovedsakelig kommer fra Belgia, USA, Tyskland og Iran (2008).
Samferdsel
Vei- og jernbanenettet er best utbygd i vest. Det er jernbaneforbindelse til nabolandene Georgia og Iran. På grunn av den politiske situasjonen i regionen er forbindelsene til Aserbajdsjan og Tyrkia ute av drift (2008). Innenfor landets grenser er det et jernbanenett på ca. 710 km og ca. 15 900 km veier (2007). Ca. 96 % av veinettet har fast dekke, men nær halvparten er likevel av svært lav standard. Viktigste internasjonale veiforbindelse er Kajaran Highway, som forbinder Armenia med Iran.
Skole og utdanning
Det er 11 års obligatorisk grunnskole, delt i 4-årig barneskole og 6-årig ungdomsskole, samt en 2-årig videregående skole. Ca. 80 % av barna går i grunnskolen, ca. 70 % i videregående skole. Høyere utdanning foregår ved landets 15 statlige universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner og i 87 private universiteter og institutter. Ca. 20 % av de unge fortsetter i høyere utdanning. Analfabetismen er beregnet til ca. 1,6 % (2000).
Massemedia
Armenia har 91 dagsaviser, 74 av disse er på armensk. Respublika Armenia utgis av regjeringen.
Det statlige kringkastingsselskapet produserer og sender to radio- og to fjernsynskanaler på armensk og formidler russisk radio og fjernsyn fra Moskva.
Folkemusikk
Fjellmalerier fra 2000- og 1000-tallet f.Kr. fremstiller ringdanser og krigsdanser som ligner dem man finner i folketradisjonen. Arkeologiske funn av musikkinstrumenter omfatter håndbjeller av bronse fra 1000-tallet f.Kr., et ornamentert dyrehorn fra 1. årtusen f.Kr. og bronsecymbaler fra 600-tallet f.Kr. Fløyter og fugleben fra tiden mellom 400-tallet f.Kr. og middelalderen ligner på den moderne blul (endeblåst fløyte). Sang og musikkinstrumenter, fremføringer og utøvere er omtalt i krøniker fra 400-tallet e.Kr., og folkemusikkscener er fremstilt på miniatyrer og gravsteiner. Arkaiske elementer gjenfinnes i horhovelner (pløye-sanger) og episke sanger. Kulturell kontakt med det kristne Europa fra 300-tallet gjenspeiles i religiøse folkesanger, tagher, mens arabiske impulser er nedfelt i instrumentalformer, fremført på blul, dobbeltrørblad-instrumentene duduk og zurna, sekkepipe (parkapzuk) og tromme (dhol). Urban folkemusikk omfatter instrumentalgrupper med strykeinstrumentet kamancha, lutt-typen tar og trommen ghaval.
Kunstmusikk
Som en følge av inkorporeringen av to deler av Øst-Armenia (fra Iran og Tyrkia) i Russland på 1800-tallet begynte utviklingen av en profesjonell armensk kunstmusikk etter vesteuropeisk mønster, med former som opera, kammermusikk og romanser bygd på folkemusikken. De første symfoniske verker ble skrevet på begynnelsen av 1900-tallet med Alexander Spendiarjan som den ledende komponist. Romanos Melikjan utviklet romanseformen. Under Sovjet-regimet fra 1920 skjedde en utbygging av musikkutdanning og statsensembler. Det første konservatoriet ble etablert 1923, og mange musikere ble utdannet i Moskva og Leningrad. Komponisten Aram Khatsjaturjan dannet skole innenfor hele Sovjetunionen med sin bruk av armensk folkemusikk og oppnådde internasjonal berømmelse. Nyere vestlige impulser er tatt opp av Mirzojan og Mansurjan (neoklassisisme), A. Babadjanjan og Ter-Tatevosjan (dodekafoni), Terterjan og Aristakesjan (aleatorikk).
På gammelarmensk finnes det en rik historisk og teologisk litteratur fra middelalderen av bl.a. historieskriveren Moses fra Khoren (800-tallet?), teologen Eznik fra Kolb (400-tallet) og dikteren Gregor fra Narek (død 1010). I rubenidenes armenske kongerike i Taurus-fjellene (Kilikia) utviklet det seg i korsfarertiden en mer sekulær mellomarmensk litteratur, delvis under vestlig påvirkning. Til senmiddelalderen og moderne tid hører de såkalte ashuger (av arab. ashiq, ‘forelsket’), en slags omvandrende trubadurer (Sajath-Nova (død 1795), Djivani (død 1907)).
Som grunnlegger av den østarmenske litteratur regnes Kh. Abovjan (død 1848). En annen kjent dikter er H. Thumanjan (død 1923). Fra tiden etter 1917 kan nevnes A. Shirvanzade (Movsesjan, død 1935), som er særlig kjent for sine realistiske romaner og noveller, og romanforfatteren H. Hagobjan (død 1936), av mange betraktet som grunnleggeren av den sovjetarmenske litteraturen. Som representanter for den vestarmenske litteraturen, som hadde sitt sentrum i Istanbul, kan nevnes romanforfatteren G. Zohrab (død 1915) og lyrikeren og dramatikeren P. Durjan (død 1872). A. Tsjobjan (død 1954) skrev både prosafortellinger og oversatte gammelarmensk litteratur til fransk. Ved siden av den skriftlige litteraturen finnes det en rik muntlig folkediktning, både epos og lyrikk, fra middelalderen og moderne tid.
Skulptur
Fra 600-tallet er det bevart skulptur dominert av enkle basrelieffer på gravsteiner, minnesmerker og friser på kirkene. Motivene er vanligvis helgenfremstillinger, dyrefigurer og vinranker. De er preget av tidlig bysantinsk påvirkning, men skulpturene i Surb Khatsj (Det hellige kors’ kirke) på Aghthamar fra 900-tallet har mer volum og liv. Samtidig finnes strenge abstrakte geometriske flettverksborder.
Maleri finnes ikke i armenske kirker fra middelalderen. Det som finnes stammer fra gresk-ortodokse kirker i Armenia. Armenske manuskripter er illuminert som de bysantinske, men er også tydelig inspirert av persiske manuskripter.
1900-tallet. Som et resultat av Armenias historie har det eksistert store armenske kolonier i Europa og i Midtøsten. Moderne armensk kunst har oppstått i disse eksilmiljøene, ofte påvirket av fransk kunst. I 1920-årene utviklet det seg et selvstendig kunstmiljø i det nye sovjetiske Armenia. I slutten av 1940-årene ble det opprettet et kunstakademi i Jerevan. Motivene i moderne maleri reflekterer ofte det armenske folkets lidelser, f.eks. forvisningen fra det østlige Tyrkia, ofte i en sosialrealistisk uttrykksform. Fanos Terlemesjan står som representant for en litt drømmende impresjonisme. Lavina Bazhbeuk-Melikjan har et friskt ekspressivt formspråk, mens Sarkis Muradin står for et mer naivistisk realistisk formspråk, uten det mest påtrengende sosialrealistiske budskapet.
Arkitektur. Armensk kunst er frem til 1900-tallet først og fremst kjent for sin kirkearkitektur og tilhørende dekorative utsmykning. Den mest utbredte bygningstypen er hall-kirken med en sentral kuppel, en mellomform mellom basilika og sentralkirke. Stilistisk er den beslektet med bysantinsk arkitektur, men har ikke den samme mosaikk- eller fresko-utsmykning. Den har også likhetspunkter med den franske romanske arkitekturen på 1000-tallet, uten at det er påvist noen klar sammenheng. Den armenske arkitekturen er mer enhetlig og gjennomgikk ikke de store forandringene gjennom århundrene som vestlig kirke-arkitektur. Den kjennetegnes av klare og strenge linjer. Veggene er vanligvis helt glatte, med svært begrenset dekor. Dører og vinduer avsluttes vanligvis av rundbuer eller hesteskoformede buer, tidlig på 1200-tallet dukker spissbuer opp for første gang. Vestportalen og vinduer fremheves av halvsøyler og rundbuer, ytterveggene ble dekorert med tilsvarende blind-arkader. Eksempler fra 600-tallet er Johannes Bagaran-kirken utenfor Jerevan og St. Gajané ved Etsjmiadzin. Gregor-kirken i Ani fra 1200-tallet er et godt eksempel på den fullt utviklede hall-kirken. På denne tiden begynte kirkene å få form av korskirke, men uten synlig tverrskip i eksteriøret.
Armenia – historie. Armenia har en broket historie som går langt tilbake i tiden. Armenia var slagmark for både assyrerne, mederne og perserne og var vekslende et selvstendig rike og lydland under de omliggende storriker. Etter perserne var Aleksander den store, selevkidene og romerne herrer over landet. Kristendommen kom tidlig til Armenia, som ble den første kristne stat i historien. Grunnleggelsen av klosterfestningen Khor Virap i 301 var utgangspunkt for landets 1700-årsjubileum som kristen nasjon i 2001. På 200-tallet e.Kr. kom Armenia under Persia igjen, og etter at romerne og perserne delte landet seg imellom i år 384, gjorde en lang rekke folk fra bysantinerne til araberne krav på det. Kongeslekten bagratidene satt på Armenias trone fra 885 til kong Kahig 2 ble myrdet 1079. En rekke armenere utvandret deretter til sørkysten av Lilleasia, der kongeriket Lille-Armenia bestod til det ble erobret av tyrkerne 1371.
Tyrkisk styre
Fra 1500-tallet hersket tyrkerne over Armenia, men den østlige delen av området var stadig en kilde til konflikt mellom Tyrkia og Persia, og det var fra det sistnevnte land russerne erobret det område som tilsvarer den nåværende staten Armenia. Ved Berlinkongressen 1878 fikk russerne også distriktene Kars, Ardahan og Batum, men de to førstnevnte ble gitt tilbake til Tyrkia i 1921. Mellom 1894 og 1915 gjennomgikk det armenske folk en av de verste trengselstider i sin historie. Tyrkerne gikk systematisk til verks med sin undertrykkelse, og massakrerte hundretusener. Armenerne i Van gjorde opprør og klarte seg inntil tyrkiske tropper ble satt inn mot dem. Brest-Litovskfreden 1918 gjorde russisk Armenia til en uavhengig republikk under tysk overoppsyn, og ved freden i Sèvres 1920 ble det armenske rike, som da også omfattet deler av nåværende Tyrkia, garantert selvstendighet under beskyttelse av Folkeforbundet.
Sovjetrepublikk
I september 1920 angrep Tyrkia på nytt Armenia. De ble møtt av russiske kommunister som fikk kontrollen over Armenia, og i desember proklamerte det som en sovjetrepublikk. Den sovjetisk-tyrkiske fredsavtalen i 1921 fastsatte grensene mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia og gjorde dermed en foreløpig slutt på den kortvarige selvstendigheten for armenerne. Fridtjof Nansens plan for Folkeforbundet (1925) om et selvstyrt fellesarmensk område i Jerevan førte ikke frem.
Fra 1922 til 1936 inngikk Armenia i den Transkaukasiske sovjetrepublikk, deretter hadde området status som egen unionsrepublikk. Som sovjetrepublikk fikk Armenia del i en allmenn utvikling av infrastrukturen, modernisering av industrien og bedring av utdanningssystemet. På den annen side førte den tvungne kollektiviseringen av jordbruket til at flere tusen bønder ble deportert i årene etter 1930. Også Stalins utrenskninger i slutten av 1930-årene rammet befolkningen i Armenia på linje med andre sovjetborgere.
Under den annen verdenskrig var Armenia ikke okkupert. Armenerne utgjorde dermed en viktig arbeidskraftsreserve og deltok også med en halv million soldater i den sovjetiske hær. Etter 1945 ble det foretatt investeringer i armensk industri, og et stort antall etniske armenere flyttet til republikken fra andre områder av Sovjetunionen.
1980-årene
Mikhail Gorbatsjov overtok som partisjef i Moskva 1985. Et av resultatene av hans glasnost-politikk var at nasjonalitetskonflikter i forskjellige deler av Sovjetunionen blusset opp igjen. Fra 1988 gjaldt dette også Armenias konflikt med naborepublikken Aserbajdsjan om området Nagorno-Karabakh. Nagorno-Karabakh var et selvstyrt område innen Aserbajdsjan; 3/4 av befolkningen er armenere. Konflikten startet som et opprør blant armenerne i Nagorno-Karabakh med krav om frigjøring fra Aserbajdsjan og tilslutning til Armenia.
7. desember 1988 ble Armenia rammet av et jordskjelv som la byen Spitak i ruiner, samt ødela store deler av republikkens nest største og tredje største by, Leninakan (nåv. Gjumri) og Kirovakan (nåv. Vanadzor). Ca. 25 000 mennesker ble drept og over en halv million ble hjemløse.
Etter valget til republikkens øverste sovjet mai 1990 kom kommunistene i mindretall. Da forsamlingen trådte sammen i august, ble nasjonalistlederen Levon Ter-Petrosjan valgt til president. Samtidig ble Armenia erklært suverent. Armenias nasjonalistiske linje ble fulgt videre bl.a ved at republikken boikottet folkeavstemningen om den nye unionsavtalen 17. mars 1991.
President Ter-Petrosjan deltok likevel i deler av forhandlingene om en ny unionsavtale. Kort etter det mislykkede statskuppet i Sovjetunionen oppløste det armenske kommunistpartiet seg selv, og 21. september avholdt landet folkeavstemning om uavhengighet. 95 % deltok ved valget, som gav 94 % flertall for uavhengighet. Republikken erklærte seg uavhengig 23. september 1991 og erklærte samtidig at staten ikke godtok den fem år lange overgangsperioden som Sovjetunionen hadde fastsatt for uttredelse av unionen. Ved direkte valg i oktober ble Levon Ter-Petrosjan gjenvalgt som president.
Selvstendighet
Da Sovjetunionen ble endelig oppløst i desember 1991, ble Armenia medlem av det nye Samveldet av uavhengige stater.
Konflikten om Nagorno-Karabakh ble tilspisset i 1992–93. Tidlig i 1992 tok Armenia kontroll over en korridor mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Etter en aserbajdsjansk motoffensiv senere på året, tok Armenia i 1993 full kontroll over både Nagorno-Karabakh og et større, aserbajdsjansk landområde rundt. I 1994 ble det inngått våpenhvile mellom Armenia og Aserbajdsjan, men konflikten blusset opp igjen i 1997. Konflikten antas å ha kostet rundt 30 000 menneskeliv.
Som selvstendig stat har Armenia forsøkt å utvide sin handel med andre land i området. Næringslivet har også i stor grad blitt privatisert. Landet har siden selvstendigheten hatt store økonomiske problemer. Ved mange fabrikker er produksjonen stanset helt opp, og arbeidsledigheten er svært høy. En stor del av landets økonomi regnes som «svart» og er i hendene på organiserte kriminelle.
Levon Ter-Petrosian, som hadde vært president siden selvstendigheten, ble gjenvalgt 1996, men trakk seg 1998 etter heftige protester mot hans forsøk på kompromiss med Aserbajdsjan over Nagorno-Karabakh. Statsminister Robert Kotsjarjan, tidligere kommunistleder og «president» i Nagorno-Karabach, overtok som Armenias nye president. Oktober 1999 ble den nye statsministeren, Vazgen Sarkisjan, skutt og drept av en væpnet bande sammen med sju andre politikere i nasjonalforsamlingen.
Armenia ble 1993 rammet av den russiske seddelreformen, da alle gamle russiske sedler ble gjort ugyldige. På høsten undertegnet landet en avtale om valutaunion med Russland og fire andre tidligere sovjetrepublikker, men senere på året ble det likevel innført en egen armensk valuta, dram.
Et økonomisk reformprogram ble vedtatt i 1994. Programmet ble utarbeidet i forståelse med det internasjonale valutafond (IMF) og omfattet bl.a. tiltak for friere prisdannelse, stabilisering av valutaen og økt takt i privatiseringen. I 2001 ble Armenia fullt medlem av Europarådet. Vladimir Putin kom s.å. på besøk som første russiske president siden selvstendigheten, undertegnet en ti-årig økonomisk samarbeidsavtale og en avtale om utvidet bruk av en russisk militærbase.
President Kotsjarjan ble i mars 2003 gjenvalgt for en ny femårsperiode. Ved parlamentsvalget s.å. vant presidentens tilhengere de fleste plassene. Valgene ble kritisert av internasjonale valgobservatører. I august ble dødsstraffen opphevet etter vedtak i nasjonalforsamlingen. Presidenten omgjorde straffen for 42 dødsdømte til livsvarig fengsel.
I mars 2007 døde statsminister Markarian og forsvarsminister Serzh Sarkisian ble av presidenten utnevnt til ny statsminister. Ved presidentvalget i februar 2008 fikk Sarkisian i overkant av 50 % av stemmene og vant dermed valget. Både opposisjonen og internasjonale observatører hevdet at det var uregelmessigheter ved valget og det var sterke protester mot myndighetene. Politiet gikk til aksjoner og presidenten utropte unntakstilstand i landet.
Striden om Nagorno-Karabakh er det viktigste spørsmålet i armensk utenrikspolitikk og også avgjørende for den innenrikspolitiske og økonomiske situasjonen. Konflikten med Aserbajdsjan har påført landet store økonomiske problemer og en vanskelig utenriksøkonomi, blant annet fordi grensene til Tyrkia og Aserbajdsjan har vært stengt siden krigen.
