Algerie. [al?eri], republikk i Nord-Afrika, ved Middelhavet. Grenser i vest til Marokko, til Mauritania og Mali i sørvest, til Niger i sørøst og Libya og Tunisia i øst. Algerie er Afrikas nest største land i utstrekning (etter Sudan), men de sørlige 4/5 av landet er ørken (Sahara) og både bosetning og økonomisk liv er konsentrert til den nordlige kyst- og fjellsonen.
Algerie kom under arabisk innflytelse fra 647, tyrkisk fra 1519. Franskmennene erobret landet 1830–70 og nærmere 1 mill. franskmenn innvandret til Algerie. Åpen motstand mot Frankrike fra 1954, republikk 1962. Første frie valg ble avholdt i 1991, men endte i unntakstilstand da muslimske fundamentalister vant valget. Påfølgende terrorvirksomhet fra den forbudte islamske redningsfronten.
Navnet er avledet av arabisk Barr Al Jazair, ‘øyenes land’, etter noen småøyer som engang lå i byen Algers havnebasseng, men som nå er blitt landfaste ved utbygging av kaianleggene.
Innbyggertallet i Algerie ble beregnet til 32,8 mill. (2003), og folkemengden økte med 1,9 % i året (1991–2001). Andelen unge er svært høy; 78 % er under 30 år. Ca. 70 % er arabere og ca. 30% er berbere. De fleste berbere lever i høylandet sørøst for Alger og i Ahaggar (nomadiske tuareger). Den europeiske befolkningen, som før 1962 talte over 1 mill., har stort sett reist fra landet. Flere millioner algeriere lever i utlandet som fremmedarbeidere og flyktninger, de fleste i Frankrike.
Den blodige konflikten som har preget Algerie siden 1990-årene, med bl.a. attentater, terror og undertrykkelse, har gjort hverdagen vanskelig for befolkningen, Ikke minst gjelder dette kvinnene, som er under et voldsomt press fra fundamentalistisk hold for å innordne seg. «Moderne» kvinner som går i vestlige klær, søker utdannelse, er yrkesaktive og gir uttrykk for egne meninger, er spesielt utsatt. Selv om voldsutøvelsene har avtatt noe i forhold til midt i 1990-årene, har det også i første del av 2000-tallet funnet sted en rekke politiske drap. Anslagene over drepte siden borgerkrigen tok til varierer mellom 100 000 og 150 000.
Bosetningen er svært ujevnt fordelt. Ca. 95 % av befolkningen er bosatt på de nordligste 10–12 % av arealet. I Sahara er bare oasene bebodd. De sosiale forskjellene mellom byene og landsbygda er store, og sykdommer forårsaket av dårlige sanitære forhold og mangel på rent vann er utbredt. Tilstrømningen til byene er svært stor, og forårsaker både økonomiske og sosiale problemer. Største byer er hovedstaden Alger, Oran og Constantine.
Religion
Algerie ble islamisert på 600-tallet. Ca. 99 % av befolkningen er sunni-muslimer; små ibadittiske grupper lever i M’zab i sør. Det finnes også enkelte små katolske menigheter.
Etter frigjøringen fra fransk kolonistyre i 1962 ble islam statsreligion. I 1984 ble islams rolle styrket ved at den konservative fløyen av FLN (Front de Libération Nationale) fikk flertall for å innføre islamsk familielovgivning. Etter politiske uroligheter i 1988 markerte fundamentalistiske grupper og partier seg som viktige deler av opposisjonen. Etter 1991 har landet opplevd borgerkrigslignende tilstander hvor ekstremistiske grupper har spilt en fremtredende rolle.
Språk
Offisielt språk er arabisk (standard- eller skriftarabisk). Dialektale varianter av arabisk er morsmål for ca. 80 % av befolkningen, mens ca. 20 % taler ulike berberspråk (tamazight), hvorav det viktigste er kabylsk, med over 2,5 mill. brukere. En begrenset urban elite har fransk som daglig talemål. Fransk er for øvrig et viktig sekundærspråk, og var lenge helt dominerende innen utdanning, administrasjon og næringsliv. Siden frigjøringen er det ført en aktiv arabiseringspolitikk av utdanning og administrasjon, men fransk er fortsatt sentralt i næringslivet, i høyere utdanning, i mediene og i moderne kulturliv. Blant utdannede mennesker utgjør fransk – eller en blanding av arabisk og fransk – en vesentlig del av det språklige repertoaret. De siste par tiår har den berbisk minoriteten stadig mer høylytt krevd en offisiell plass for berbersk i det algeriske samfunnet. En lov innført 1998 som forbød bruk av annet enn arabisk i det offentlige rom, vakte voldsomme reaksjoner, og siden 1999 har myndighetene vist en økende toleranse for berbisk i skole og administrasjon i berbiske områder. I 2004 fikk berbisk status som offisielt språk.
Algeries økonomi var ved selvstendigheten basert hovedsakelig på jordbruk og oljeutvinning. Under det franske kolonistyret ble det utviklet et moderne jordbruk langs kysten, med mange større plantasjer, og bl.a. stor produksjon av druer. Selv om Algerie har en betydelig jordbruksproduksjon, er bare en liten del av landet dyrkbart, og det er utvinningen av mineraler, og fremfor alt olje og gass, som er grunnlaget for økonomien – og for en ambisiøs industrialiseringspolitikk. Den langvarige frigjøringskrigen mot Frankrike endte med selvstendighet i 1962, og at størstedelen av de franske settlerne forlot landet med sin kapital og kompetanse. Derved forsvant også et viktig marked for den innenlandske vareproduksjonen. Det selvstendige Algerie slo inn på en sosialistisk politikk, med lite rom for privat eierskap i næringslivet, og flere sektorer ble i 1960-årene nasjonalisert. En rekke større statlige selskap ble opprettet, innen de fleste sektorer. I løpet av 1970-årene førte økte oljepriser til at eksporten av petroleumsprodukter tok over fra landsbruksvarer som Algeries viktigste inntektskilde. Fra tidlig i 1990-årene fant det sted en liberalisering av den økonomiske politikken – i kjølvannet av en tilsvarende oppmykning på det politiske området fra slutten av 1980-årene. Større spillerom ble gitt privat virksomhet, både i landbruk og handel, og småindustri ble gitt prioritet på bekostning av den statsdrevne tungindustrien, og et privatiseringsprogram ble innledet med en lovendring i 1995. I 1990-årene ble Algerie rammet av alvorlig politisk uro, og borgerkrigen har hemmet den økonomiske utviklingen, bl.a. ved å svekke tilliten til Algerie i utlandet. I 2001 lanserte regjeringen en økonomisk gjenreisningsplan, samt et nytt privatiseringsprogram. Algerie har høy arbeidsledighet, og en betydelig del av den økonomiske virksomhet skjer innen den uformelle sektor, som står for over en tredel av sysselsettingen utenfor landbruket.
Landbruket var den viktigste næringsvei i kolonitiden, men er gradvis relativt svekket etter hvert som oljeforekomstene er utvunnet, og industrisektoren har økt. I 2000 stod landbruket for i underkant av en tidel av brutto nasjonalinntekt. Fortsatt sysselsetter landbruket ca. 1/4 av yrkesbefolkningen, og utgjør en betydelig del av det økonomiske liv – med bidrag også til eksporten. Mulighetene til ekspansjon er imidlertid begrenset, idet 90 % av Algerie består av ørken, halvørken og fjell, som i beste fall kan brukes til beitemark for sauer, geiter og kameler. Jordbruket finner sted i et belte langs kysten, hvor også landets gjenværende skoger finnes. Skogplanting har funnet sted også som ledd i å stanse ørkenens fremvekst sørfra. Størstedelen av det dyrkede arealet brukes til kornproduksjon (vesentlig hvete og bygg), men Algerie er også en av verdens ledende produsenter og eksportører av dadler, og det er betydelig produksjon også av sitrusfrukter, oliven og grønnsaker. Den omfattende produksjonen av druer – samt vin – under kolonitiden er redusert, men har vært gjenstand for opprustning de senere år. Algerie er likevel ikke selvforsynt med mat, og må importere en stadig økende andel av sitt forbruk. Store investeringer i jordbruket i 1980-årene skulle sikre en selvforsyningsgrad for matvarer på 80 % i år 2000, men dette ble oppgitt under den politiske og økonomiske krisen i 1990-årene.
Musikk
Algerisk arabisk musikk tilhører den vestlige retning innenfor den pan-islamske kultur: maghreb. Det klassiske repertoaret omfatter den andalusiske komposisjonsformen nawba, en 9-satsig vokal- og instrumentalform fremført av mannlige musikere. Kvinnelige musikere har et annet repertoar, relatert til både kunstmusikk og folkemusikk. Viktige instrumenter er lutt (ud), strykeinstrumentet rabab og europeisk fiolin.
Berberne har sine egne tradisjoner som omfatter profan, rituell og religiøs musikk. I noen religiøse grupper blir den rituelle musikken brukt som et middel til å oppnå en ekstatisk, transe-lignende tilstand.
Det eksisterte i den franske kolonitid et musikkliv med sterke bånd til Europa, men etter frigjøringen 1962 har det skjedd en arabiseringsprosess som har gitt islamsk kunstmusikk en sterk stilling.
Innen populærmusikken har stilretningen rai for alvor gjort seg gjeldende siden 1980-årene. Den har røtter både i beduinenes folkemusikk og i underholdningsmusikk som i 1940- og 1950-årene ble spilt i kafeene i storbyene, særlig Oran. Dessuten har den hentet vesentlige elementer fra vestlig rock og pop, bl.a. bruken av synthesizere og andre «moderne» instrumenter. Tekstene, som er på arabisk, handler i stor grad om ungdommelig frihetslengsel og opprør mot religiøst baserte sosiale konvensjoner, og berører ofte tabubelagte emner som rus og erotikk. Dette virker svært provoserende på muslimske fundamentalister, og i 1994 og 1995 ble to av de fremste rai-artistene i Algerie myrdet. Mange av utøverne har søkt tilflukt i Frankrike, hvor de har et stort publikum, ikke minst blant etterkommerne etter nordafrikanske innvandrere.
Fiske
Algerie har en mindre fiskerisektor, vesentlig bestående av familiedrevne småbåter. I 1990-årene iverksatte regjeringen tiltak for å øke fangstene, som har ligget godt under anslått potensial, på ca. 170 000 tonn i året. Fra 1994 kan utenlandske trålere få tilgang til Algeries farvann.
Mineraler
Algerie er rikt på flere typer mineraler, og råolje og naturgass er blitt landets viktigste inntektskilder. Kommersiell produksjon av olje begynte i Sahara i 1958, og de viktigste produksjonsområdene har vært ved Hassi Messaoud i det sentrale Algerie, samt ved Edjeleh-Zarzaitine nær grensen til Libya. Produksjonen nådde ved utgangen av 1970-årene 1,2 mill. fat per dag, og var tjue år senere på ca. 1,5 mill. fat; produksjonen har svingt bl.a. som følge av kvotetildelingene fra OPEC. Nye oljefelter ble satt i produksjon midt i 1990-årene, og i 2002 var Algeries påviste oljereserver på 9,2 mrd. fat. Samtidig hadde landet kjente reserver av naturgass på ca. 5520 mrd. kubikkmeter, derunder et av verdens største felt i Hassi R’Mel-regionen, der gass ble funnet i 1956. For en stor del finnes gassforekomstene i Algerie uavhengig av oljen. Algerie har investert mye i gassledninger, og eksport begynte allerede i 1965. Flere gassledninger er bygd for eksport til Europa; bl.a. en via Tunisia til Italia og videre til Slovenia, som ble åpnet i 1983, og en som går via Marokko til Spania, åpnet i 1996, og som Portugal også har knyttet seg til. Det er planer om enda en ledning til Spania, og det er inngått avtale mellom Algerie og Nigeria om å undersøke mulighetene for en ledning fra Nigerias gassfelter til det algeriske ledningsnettet. Nær halvparten av Algeries inntekter kommer fra salg av naturgass; Algerie er verdens nest største eksportør av dette produktet. Algerie har også verdens fjerde største kjente reserver av olje, og leting foregår fortsatt. Ca. 95 % av landets eksportinntekter kommer fra petroleumssektoren. Algerie har også rike forekomster av jernmalm, fosfat, bly og sink, samt av kull, kvikksølv, mangan, kobber og salt. Fra 1991 er både lokale og utenlandske investorer oppmuntret til å ta del i utvinning, men borgerkrigen begrenset interessen. En ny gruvelov fra 1999 har ført til flere avtaler med utenlandske selskap om leting og utvinning.
Utenrikshandel
Algeries langt viktigste eksportartikler er olje og gass, og den viktigste handelspartner er den tidligere kolonimakten Frankrike. De viktigste markedene for Algeries eksport er Italia, USA og Frankrike; disse tre står også for størstedelen av importen, med Frankrike som den største leverandør. Algerie har inngått handelsavtaler med EU. Algerie har i mange år hatt overskudd i handelsbalansen, men går i underskudd når oljeprisene synker. Algeries eksport er totalt dominert av petroleumsprodukter, men eksporterer også landbruksvarer, deriblant dadler, grønnsaker, tobakk og huder.
Samferdsel
Algerie har et godt utbygd veinett på i alt 104 000 km, hvorav 640 km er motorvei (1996). Deler av veinettet har forfalt i senere år, men det er også bygd nye veier som forbinder oljefeltene med kysten. En Trans-Sahara-vei er under bygging. Jernbanenettet er på ca. 4300 km, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. En sidebane når Béchar i Sahara. En undergrunnsbane er under bygging i Alger. Hovedlufthavnen er ved Alger. De viktigste havnebyene er Alger, Annaba, Arzew, Bejaïa, Oran og Skikda. I 2000 ble arbeidet for en mulig etablering av undergrunnsbane i Alger gjenopptatt. Som følge av den økonomiske liberaliseringen har flere private flyselskap begynt å operere i landet.
Under kolonistyret ble det etablert en begrenset industribase i Algerie, først og fremst for foredling av jordbruksprodukter og tekstilproduksjon. Etter selvstendigheten ble det lagt stor politisk vekt på industrialisering for å utvikle en sosialistisk økonomi, med utgangspunkt i den ekspanderende petroleumsindustrien samt landbruket og bergverket. Den petrokjemiske industrien er dominerende, med raffinerier og andre anlegg bl.a. i Alger, Arzew, Messoaud og Skikda. Et jern- og stålverk, basert på lokale forekomster av jernmalm, er etablert i Annaba. Denne industrien er også sentral for etablering av andre industriforetak, bl.a. for bygningsmaterialer. Forsøk på å tiltrekke utenlandske investeringer til småindustri har skapt begrensede resultater, og staten har fra 1980-årene redusert sin direkte deltakelse i næringslivet. Fra tidlig i 1990-årene har det vokst frem en mindre farmasøytisk industri.
De tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko tilhører alle et område kalt Maghreb – «landet mot vest». Det var navnet de arabiske erobrerne gav området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen ca. år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en Middelhavssivilisasjon styrt av fønikere og romere. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, er fra oldtidens Numidia. Det var et samfunn som under ledelse av Masinissa utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsdannelse. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en fremgangsrik stat frem til Masinissas død i 149 f.Kr. Romerrikets nedgangstid rammet også Maghreb, og i år 429 kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret Algerie. 534 kom nye erobrere, og Maghreb ble lagt under bysantinsk styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale berberstammene.
Den arabiske invasjonen, som først på 700-tallet strakte seg helt inn i Spania, la under seg kystområdene, men ennå ikke fjellområdene i Numidia. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk arabisk språk og kultur voksende innpass. Kalifen i Kairo sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørerne i Maghreb, og området ble endelig lagt under arabisk styre. 1152–1269 erobret almohadene hele landet. Da den siste islamske festning i Spania falt for kristne styrker i 1592, søkte de spanske maurerne tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne, og erobret flere festninger og byer. Tyrkiske styrker kom til unnsetning, med det resultat at Algerie ble lagt under den tyrkiske sultan. Hele Algerie var på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkrets, bare i noen strøk av landet levde isolerte folkestammer, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye orden.
Kolonistyret
Da almohade-dynastiet gikk i oppløsning på midten av 1200-tallet fikk Maghreb-regionen den tredeling som fortsatt eksisterer, med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som nasjonalstat, med de geografiske grenser landet har i dag, ble imidlertid til først under fransk koloniherredømme. Den franske erobringen av Algerie startet i 1830, da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på ca. 38 000 mann ble det organisert motstand under ledelse av Abd al-Kader. Han ledet rundt 12 000 mann i kamp mot franskmennene i det vestlige Algerie i 1832, og mange algeriere betrakter ham i dag som den symbolske grunnlegger av deres nasjon. Under Abd al-Kaders ledelse ble det dannet en algerisk stat, relativt selvstendig fra det osmanske riket, som omfattet størstedelen av det vestlige og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han jihad – hellig krig – mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen på slutten for Abd al-Kaders militære fremgang. Franskmennene svarte med å sende 100 000 soldater over Middelhavet, og Abd al-Kader ble 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør i 1870-årene, ledet av Abd al-Kaders sønn, ble likeledes slått ned.
På samme måte som de britiske besittelsene Kenya og Rhodesia, de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, samt Sør-Afrika, ble Algerie en settlerkoloni. Ikke i noen annen koloni i Afrika slo så mange europeere seg ned som i Algerie. I 1850 var ca. 130 000 franskmenn bosatt der, ved slutten av århundret over en halv million. Da hadde Algerie blitt fransk provins, og settlerne fikk rett til å velge sine egne deputerte til nasjonalforsamlingen i Paris. Det store flertall algeriere ble undersåtter under franskmennene og utsatt for omfattende diskriminering uten politiske rettigheter.
Frigjøringskrigen
Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. I 1950-årene ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville holde på Algerie, som hadde store naturressurser og var nært knyttet til fransk økonomi. Undertrykkelsen førte til at motstandsbevegelsen i 1954 gikk sammen i Front de Libération Nationale (FLN) og besluttet å starte geriljakrig for frigjøring. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner, som de kunne operere ut fra. På denne tiden kunne frigjøringshæren mønstre ca. 15 000 soldater, franskmennene hadde satt inn 200 000. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og landet satte alt inn på å vinne krigen etter det smertefulle nederlaget i Indokina. Etter at franskmennene i 1957 satte opp et elektrisk gjerde på grensen til Tunisia og la ut 900 000 landminer i grenseområdene, hadde FLN vanskelig for å få inn forsyninger. Franskmennene forflyttet videre mellom en og to millioner algeriere fra deres hjem til «konsentrasjonssentra» for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. I utlandet hadde FLN-ledelsen etablert en provisorisk regjering, Gouvernement de la république algerienne (GPRA), og begynt å bygge opp en regulær hær.
Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Den militære fremgangen til tross var det voksende motstand mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Etter at general de Gaulle ble fransk president i 1958, begynte han å søke en vei ut av krigen. I 1961 gjorde europeiske settlere i Algerie et kuppforsøk, støttet av franske generaler, men det ble slått ned. Våpenhvileforhandlinger i Sveits tok til april 1961. De var vanskelige og ble flere ganger brutt, men til slutt førte de frem til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, hvor 90,7 % av stemmene ble avgitt for de Gaulles politikk. Krigen kostet ca. en million liv, langt de fleste sivile algeriere. 8000 landsbyer lå i grus, store områder lå brent og herjet, og over to millioner mennesker var blitt hjemløse.
Selvstendigheten
Ved slutten av krigen bodde det ca. 800 000 europeere i Algerie, fire femtedeler av disse forlot landet i all hast da den formelle selvstendigheten inntrådte sommeren 1962. Blant dem var en stor del av landets teknikere, administratorer og lærere; få algeriere hadde fått høyere utdanning.
Nasjonalistbevegelsen ble imidlertid snart splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig bredere mellom eksilregjeringens statsminister Benyousef Ben Khedda og visestatsminister Ahmed Ben Bella. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN gjort til den eneste politiske organisasjon. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965, og forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok over. Nasjonalforsamlingen ble oppløst. 1976 ble Boumedienne formelt gjort til president, etter å ha blitt valgt som eneste kandidat. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølger ble utpekt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra de militære: Benjedid Chadli. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne fremstod Algerie som et radikalt, sosialistisk land, mens landet under Chadli slo inn på en linje med større moderasjon og pragmatisme. Samme år han ble valgt, satte han fri flere politiske fanger, blant dem tidligere president Ben Bella.
Chadlis politiske liberalisering førte til at ettpartistyret ble opphevet 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt 1987, iverksatte liberaliseringsprosessen som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og økonomiske liv. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokal- og regionalvalg med deltakelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest vidtrekkende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst Algeries to naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algeriske valget var den sterke posisjon radikale islamske krefter hadde vunnet i et kriserammet algerisk samfunn. 11 partier stilte ved lokalvalgene i 1990, der Front islamique du salut (FIS), den islamske redningsfronten, vant kontroll over flest kommunestyrer og regionalforsamlinger. FIS oppnådde 55 % av stemmene, og ble største parti i 853 av ialt 1500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32 % av stemmene.
Borgerkrig
Det første frie valg på nasjonalforsamling skulle vært avholdt i juni 1991, men ble utsatt etter en serie voldelige sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli utkommanderte hæren til å gjenopprette ro og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. Ved valgets første omgang vant FIS en klar seier, foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN: FIS fikk 188 seter i den 450 personer store nasjonalforsamlingen, mot bare 16 for FLN, mens FFS fikk 26 seter. I alt 49 partier deltok i valget, som var todelt, og foran den andre runden, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 flere mandater for å få rent flertall. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs harde kjerne til å gripe inn foran andre valgomgang. Januar 1992 kunngjorde president Chadli, etter press fra forsvarsledelsen, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen av og grunnloven ble satt til side. Nasjonalforsamlingen var allerede oppløst. Til å styre landet ble det nedsatt et sikkerhetsråd, som avlyste andre valgomgang og nedsatte et statsråd for å styre landet, ledet av Mohammad Boudiaf. I juni 1992 ble han myrdet og etterfulgt av Ali Kafi som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministeren, general Liamine Zeroual, utnevnt til ny president. Samme år nedsatte militærrådet et Nasjonalt overgangsråd, som skulle fungere som nasjonalforsamling; dette ble imidlertid boikottet av de største partiene, inkl. FIS og FLN.
FIS var i utgangspunktet et ikkevoldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke grupperinger, bl.a. militante islamske organisasjoner. Flere slike stod i 1990-årene for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var særlig utbredt i midten av 1990-årene og avtok mot slutten av tiåret og etter århundreskiftet. Flere væpnede grupperinger stod bak voldskampanjen, som først ble rettet mot utenlandske statsborgere, algeriske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, etter hvert i tiltagende grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – fremfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldsbruk, bl.a. skal de være ansvarlige for at et betydelig antall mennesker forsvant. Fremveksten av den væpnede islamistiske motstanden mot det sekulære regimet i Algerie spores tilbake til den militære tradisjon fra frigjøringskrigen i 1950-årene. De første, små gruppene så dagens lys tidlig i 1980-årene, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og avlysningen av parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste frem. I utgangspunktet manifesterte motstanden mot regjeringen seg gjennom omfattende demonstrasjoner i de store byene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte for alvor med arrestasjoner i januar–mars 1991 av en rekke sentrale FIS-ledere – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – i tillegg til om lag ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset de borgerlige rettigheter, bl.a. i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.
General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrker, og makten ble samlet hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og landsbyer, gikk myndighetene til omfattende operasjoner, også med bruk av bombefly. I juli 1995 oppgav Zeroual forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamistiske militsen var rettet vel så mye mot sivile som mot det offentlige maktapparat, og voldsmennene ble beryktet for sin brutalitet.
Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt, mot to motkandidater, med 64,5 % av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemming; islam ble gjort til statsreligion, men ingen partier kan bygges på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra i alt 39 partier samt uavhengige. President Zerouals nye parti Rassemblement national pour la démocratie (RND) oppnådde 38,1 % av stemmene, mens det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og det tidl. statsbærende parti Front pour la Libération nationale (FLN) fikk hhv. 16,7 % og 16,1 %. De tre, som til sammen fikk 287 av i alt 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet regjering. Forbudet mot FIS stod ved lag, og partiet kunne ikke delta. Etter at Zeroual gikk av i september 1998, og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika valgt med 73,8 % av stemmene. Bouteflika avholdt i september 1999 en folkeavstemning, der 98,6 % støttet presidentens freds- og forsoningsplan bl.a. gjennom amnesti. Algerie gjennomførte i 2002 valg på ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN rent flertall. 23 partier deltok i valget; 129 uavhengige lister ble stilt.
Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste frem fra tidlig i 1990-årene; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA) – bestående av flere mindre grupper – og den væpnede gren av FIS, Armée islamique du salut (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Om lag 5000 fanger ble løslatt i et amnesti, derunder islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC), ble etablert i 1998, og avviste å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep vesentlig mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot tilbud om amnesti, men volden fortsatte – fra både geriljaen og myndighetene. Borgerkrigen har krevd minst 100 000 menneskeliv. Dette omfanget vedgikk også myndighetene i 1999; andre setter tallet så høyt som 150 000. I 2000–01 ble medlemmer av GSPC arrestert i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkt for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt al-Qaida. Etterforskningen i Italia indikerte at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida og planla terroraksjoner i Europa på vegne av denne gruppen. En rekke av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper i Afghanistan, mot Sovjetunionen, sammen med Taliban og al-Qaida. Fra GIA ble etablert i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike.
Parallelt med den politisk-religiøse konflikten er det i Algerie også en etnisk konflikt mellom berber-befolkningen og det arabiske flertallet, særlig knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne, som utgjør om lag en tredel av Algeries befolkning og er områdets opprinnelige innbyggere, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble erklært offisielt, sidestilt med arabisk. De har også fremmet krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har det vært militante grupper i virksomhet, og i 2001 var det omfattende opptøyer i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie forsterkes ytterligere av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsledighet, særlig blant ungdommen.
Utenrikspolitikk
Algerie spilte etter frigjøringen en toneangivende rolle blant de alliansefrie stater, og førte inntil 1980-årene en radikal utenrikspolitikk med støtte til frigjøringsbevegelser i mange land, hvorav flere fikk militær trening i Algerie. Særlig gav landet støtte til frigjøringsbevegelsen Polisario i Vest-Sahara og til palestinske PLO. Støtten til Polisario har ført til et tidvis spent forhold til Marokko, noe en grensetvist – som i 1963 førte til en kortvarig krig mellom de to land – også har bidratt til. Marokko brøt de diplomatiske forbindelser med Algerie da landet anerkjente Polisarios statsdannelse i 1976, og grensen ble stengt. Forbindelsene og grensen ble først gjenåpnet i 1988. Grensen til Marokko ble stengt igjen i 1994, og forholdet mellom de to land var anstrengt bl.a. som følge av at Algerie beskyldte Marokko for å gi tilhold til personer som var ansvarlige for massakre på sivile. I 1983 undertegnet Algerie en vennskapsavtale med Tunisia, som Mauritania sluttet seg til senere samme år; Libya og Marokko ble også med i samarbeidet, som tok sikte på å skape en union mellom statene i det nordlige Afrika, Maghreb. En avtale som i navnet innebar dannelsen av en union mellom de fem land – Maghreb-unionen (UAM) – ble undertegnet i februar 1989. Unionen har i praksis ikke vært aktiv siden 1994, da forholdet mellom Marokko og Algerie forverret seg, etter at Marokko beskyldte Algerie for utilbørlig innblanding i fredsprosessen i Vest-Sahara. Da president Bouteflika i 2002, som den første algeriske president, avla flyktningleiren i Tindouf sør i landet et besøk, ble det i Marokko oppfattet som en provokasjon.
Algerie har historisk en nær tilknytning til Frankrike, men det politiske forholdet etter selvstendigheten var lenge kjølig. Under Benjedid Chadlis styre ble forholdet bedret, det samme ble forholdet til USA. I 1990-årene har omverdenen ikke villet intervenere i konflikten i Algerie, og landet ble mer isolert. Algerie har imidlertid opprettholdt sin tradisjonelt nære kontakt med en rekke arabiske stater, og Egypts president Hosni Mubarak har vært blant de arabiske ledere som har forsøkt å bidra både til en løsning på den algeriske konflikten, og til en bedring av Algeries forhold til Vesten. Frankrike opprettholdt også nære forbindelser med algeriske myndigheter i 1990-årene. Frankrike har ytt økonomisk og politisk assistanse og har støttet det diplomatiske arbeidet utført bl.a. av EU og FN. President Bouteflika avla et offisielt besøk i Frankrike i 2000; det første av en algerisk president siden frigjøringen i 1962. President Jaques Chiracs gjenbesøk i 2003 var tilsvarende det første offisielle besøk av en fransk president til Algerie siden krigen. Samarbeidet mellom de to land ble forsterket etter terroranslagene mot USA i 2001 – i en felles bestrebelse på å bekjempe de algeriske terroristgruppene. Allerede forut for dette, i 2000, kunngjorde USA vilje til å etablere militært samarbeid med Algerie, som uttrykte sin støtte til USAs angrep på Afghanistan i 2001. I 2002 undertegnet Algerie og EU en assosiasjonsavtale som fremmer økt liberalisering av handelen mellom de to parter over de neste 12 år. Samarbeidet favner også politiske områder, ikke minst kamp mot terrorisme. Forhandlingene om Algeries inntreden i frihandelssonen startet i 1996. Algerie er sterkt avhengig av det europeiske markedet for sin eksport, og ønsker også adgang til det europeiske arbeidsmarkedet for å avhjelpe den høye ledigheten.
2000 engasjerte Algeries president seg som megler i konflikten mellom Eritrea og Etiopia, og de to land undertegnet en fredsavtale i Alger.
Presidenter
1962–65 Ahmed Ben Bella
1965–78 Hoari Boumedienne
1979–92 Benjedid Chadli
1992 Mohammad Boudiaf
1992–94 Ali Kafi
1994–99 Liamine Zéroual
1999– Abdelaziz Bouteflika
