Albania har slitt med et svært dårlig omdømme i mange år. Landet var blant de mest ekstreme i øst under den kalde krigen. Nå sliter de med ettervirkningene av denne tiden. Men Albania har vakker natur som kan minne litt om landskapet i Wales, en flott kystlinje mot Adriaterhavet som bør tiltrekke seg Hellas-elskere og i hovedstaden Tirana blomstrer utelivet. Prisene er også svært lave.
Folketallet i Albania ble anslått til 3,6 mill. (2008). Årlig fødselsrate (18,2 ‰ i 2003) er høy sammenlignet med andre europeiske land, og folketallet er mer enn fordoblet siden 1945. Dødeligheten er 6,5 ‰ (2003). Årlig befolkningstilvekst er beregnet til 1,03 % (2003). Gjennomsnittlig levealder er 75,4 år for kvinner og 69,5 år for menn.
Albania er et etnisk homogent land; 98 % er albanere, som er delt i to språklige hovedgrupper, gegerne i nord og toskerne i sør. Ellers mindre grupper av grekere, makedonere, montenegrinere og roma (sigøynere). Det finnes en stor albansk minoritet i nabolandet Serbia (Kosovo).
Mange albanere arbeider i andre europeiske land, ofte på det uformelle arbeidsmarkedet. I midten av 1990-årene ble det beregnet av ca. 20 % av den albanske arbeidsstyrken arbeidet i Hellas og Italia,.
Nesten 75 % av befolkningen bor i kystområdene. Største byer (2001) er hovedstaden Tirana (343 000 innb), Durrës (99 500 innb.), Elbasan (87 800 innb.), Skhodër (83 600 innb.), og Vlorë (77 700 innb.).
Religion
Albania ble islamisert under det osmanske veldet. I 1945 var over 70 % av befolkningen muslimer; de aller fleste av disse var sunni-muslimer. Ca. 20 % var gresk-ortodokse kristne og 10 % katolikker. I de følgende år ble det ført en anti-religiøs politikk. 1967 ble Albania erklært som verdens første ateistiske stat; alle moskeer og kirker ble stengt, og alle religiøse organisasjoner forbudt. Et dekret fra 1977 forbød dessuten bruken av navn fra Bibelen eller Koranen. Forbudet mot religionsutøvelse ble opphevet 1990, og kirker og moskeer ble tillatt åpnet igjen.
Språk
Offisielt språk er albansk. 98 % av befolkningen snakker albansk, resten gresk eller makedonsk. Det albanske skriftspråket bygger på dialekten toskisk.
Etter flere årtier med isolasjon ble det fra 1991 satt i gang økonomiske reformer. Reformene gav gradvis adgang til privat jordbruk og handel. Anslagsvis 20 % av landets yrkesbefolkning arbeider i utlandet, de fleste i Hellas og Italia. Pengeforsendelser fra disse er en viktig inntektskilde. Albania mottar også økonomisk bistand fra flere europeiske land. Etter bombeangrepene mot Kosovo i 1999, kom et stort antall flyktninger til Albania. For å avhjelpe situasjonen ble bistanden til Albania, fra det internasjonale samfunn, intensivert. Dette bidrog til å forbedre økonomien, blant annet ble både inflasjonsnivået og budsjettunderskuddet redusert betydelig. Albania ønsker medlemsskap i EU, men EU krever at myndighetene i Albania må være mer offensive for å bekjempe organisert kriminalitet og korrupsjon, før landet kan bli tatt i betraktning som potensielt EU-medlem.
Jordbruket er en viktig næringsvei og sysselsetter nær halvparten av yrkesbefolkningen. I løpet av noen få år tidlig i 1990-årene ble nesten all jord, som tidligere hadde tilhørt kollektivbrukene, redistribuert og privatisert. Mekaniseringsgraden er imidlertid lav etter europeiske forhold. De mest fruktbare områdene er nå kystslettene og det store Korçëbassenget. Mais og hvete er de viktigste kornslag, dessuten dyrkes frukt, oliven, vindruer, grønnsaker og industriplanter som tobakk, sukkerbeter, bomull og oljefrø. Av husdyr holdes særlig sau og geit.
Energi, bergverk
Albania er rik på mineralressurser og det utvinnes petroleum, brunkull, kobber, kromitt, krom, jernmalm, nikkelmalm, bauxitt, salt og gips. Fra petroleumsfeltene ved Kuçovë nord for Berat fører rørledning til havnebyen Vlorë.
Kraftforsyningen er i stor grad basert på vannkraft. De fleste kraftverkene ligger langs Drin.
Industri
Etter 1945 gjennomgikk Albania en rask industrialisering, men næringen hemmes nå av nedslitt og teknologisk foreldet utstyr. Det meste av industrireisingen har foregått i trekanten Skhodër–Elbasan–Vlorë. Industrien er i stor grad konsentrert om matvareproduksjon, tekstilindustri og maskinindustri. Dessuten en del kjemisk industri, som i hovedsak omfatter produksjon av kunstgjødsel og PVC (polyvinylklorid).
Utenrikshandel
Viktigste handelspartnere er Italia og Hellas. Eksporten omfatter tekstilvarer og sko, metaller, frukt, grønnsaker, m.m. Importen består overveiende av ferdigvarer. Utenrikshandelen var tidligere helt innrettet etter Albanias ideologiske tilknytning, og frem til 1978 var Kina viktigste handelspartner.
Samferdsel
Vei- og jernbanenettet er relativt godt utbygd, men fjellområdene, spesielt i nord, er fortsatt vanskelig tilgjengelige. Veistandarden er, særlig utenfor byene, lav. Privatbilisme ble tillatt fra 1991, men sykler og muldyr er fortsatt viktige fremkomstmidler. Myndighetene har satset på å forbedre veinettet, og i 2002 ble det åpnet veiforbindelse mellom Hellas og det sørlige Albania. Det fantes i 2002 ca. 447 km jernbane i Albania. I perioder har jernbanedriften vært ikke-fungerende, men en del linjer ble gjenåpnet i 2002/2003. Det foregår et betydelig rehabiliteringsarbeid for å få det øvrige nettet i stand. Tirana har en internasjonal lufthavn (Rinas). Viktigste havnebyer er Durrës, som har fergeforbindelse til Trieste, Bari og Ancona, og Vlorë med forbindelse til Kérkyra (Korfu).
Massemedia
Albania hadde frem til 1991 to dagsaviser, begge kontrollert av kommunistpartiet, med et samlet opplag på ca. 135 000. Da kommunistregimet falt 1991–92, ble det etablert en rekke nye, uavhengige aviser. I 2000 hadde landet 12 dagsaviser og 18 ukeblader/ukeaviser. De viktigste dagsavisene etter frigjøringen fra kommunismen har vært sosialistpartiets Zëri i Popullit og det demokratiske partis Rilindja Demokratike. Opplagstallene for dagsavisene er imidlertid lave, i 2000 var det samlede opplaget for avisene nede i ca. 50 000.
Det statlige kringkastingsselskapet fikk 1991 en friere stilling. I 2000 hadde landet to riksdekkende TV-kanaler og 45 lokalfjernsynsstasjoner, én riksdekkende radiokanal og 31 lokalradioer, bl.a. noen som sender på gresk og makedonsk. Landets fjernsynssendinger ble startet 1961.
Musikk
Folkemusikken dominerer og har på grunn av den ubetydelige påvirkning fra andre, industrialiserte land, bevart mange arkaiske særtrekk. Viktigst er vokalmusikken. I den nordlige delen av landet fremføres den enstemmig, ofte akkompagnert av luttinstrument med lang hals. Det eksistererer også en rik flerstemmig folkesangtradisjon i sør, med opptil fire stemmer. I danseorkestre brukes oboinstrument eller sekkepipe, og tromme. Innen gjetertradisjonen nyttes ulike typer treblåseinstrumenter.
Etter den annen verdenskrig har det begynt å utvikle seg en kunstmusikk, med orkestre og operaensembler i de større byene. Urbanisert danse- og popmusikk er påvirket av europeisk og afroamerikansk pop.
Albania var bebodd allerede ved slutten av den eldre steinalder (før 6000 f.Kr.). De eldste arkeologiske funnene er fra det sørlige Albania. Det er mange funn både fra yngre steinalder (6000–2600 f.Kr.), bronsealder (2600–1000 f.Kr.) og jernalderen (fra 1000 f.Kr.). I nord er den eldste bosetningen fra det 3. årtusen f.Kr. Fra ca. 1250 f.Kr. rykket de indo-europeiske illyrerne inn. (Enkelte forskere mener at hovedtyngden av den illyriske innvandringen først kom på 900-tallet f.Kr.) Albanerne regnes vanligvis som etterkommere av illyrerne, selv om det fortsatt er et omstridt spørsmål. Albanske forskere går mot innvandringsteorien og mener at illyrerne var en urbefolkning som i løpet av bronsealderen utviklet felles språk og kultur.
På 600-tallet f.Kr. ble de greske koloniene Epidamnos (i dag Durrës) og Apollonia (ved Fier) anlagt ved kysten. De utviklet seg til byer med både gresk og illyrisk befolkning. Illyrerne var ellers organisert i stammeforbund som noen ganger utviklet seg til kongedømmer. Det siste og mest kjente hadde sin hovedstad i Skodra (i dag Shkodër) med kong Agron og etter ham enken Teuta som de betydeligste herskerne (250–228 f.Kr.). I det sørlige Albania og det nordlige Hellas oppstod kongedømmet Epeiros på 300-tallet f.Kr. Befolkningen var trolig vesentlig illyrere, men under sterk gresk påvirkning. Illyrisk piratvirksomhet mot den voksende romerske skipsfarten på Adriaterhavet førte sammen med strategiske overveielser til at Romerriket på 200-tallet f.Kr. engasjerte seg for å få kontroll over kystområdene, senere også det indre av Balkanhalvøya. De greske byene på den albanske kysten kom under romersk beskyttelse 229 f.Kr. Det illyriske Skodra-riket ble erobret av romerne i 168 f.Kr., men opprør og sammenstøt fortsatte helt til 9 e.Kr.
Den romerske provinsen Illyricum omfattet store deler av adriaterhavskysten. Da erobringene fortsatte mot Donau, ble Illyricum under keiser Augustus delt i Pannonia og Dalmatia. Dagens Albania hørte under provinsene Dalmatia, Makedonia og Moesia, og ble tidlig et viktig område for romerne, både økonomisk (kobber, sølv, vin, ost m.m.) og kulturelt (Apollonia som lærdomssentrum). Via Egnatia forbandt kystbyen Dyrrachium (lat. navn på Epidamnos) med Saloniki og senere Konstantinopel. Landet ble vidtgående kristnet alt på 200- og 300-tallet. Illyriske soldater utgjorde etter hvert en betydelig del av den romerske hæren, og på slutten av 200- og begynnelsen av 300-tallet var flere av keiserne illyrere (bl.a. Diokletian). Ved delingen av Romerriket i 395 kom dagens Albania under det østromerske (bysantinske) riket.
I folkevandringstiden ble landet invadert av flere folkegrupper. Størst betydning hadde slaviske stammer, som trengte inn fra slutten av 500-tallet. I skriftlige kilder er illyrerne som etnisk gruppe nevnt for siste gang på begynnelsen av 600-tallet. Betegnelsen albanere dukket for første gang opp på 1000-tallet. Denne lange kildetausheten har ført til at det er blitt reist tvil om albanernes nedstamming fra illyrerne. En rekke andre forhold støtter likevel den utbredte teorien om at grupper av illyrere tok sin tilflukt til fjellene under de slaviske invasjonene og slik la grunnlaget for albanerne som folk. Ved en justering av enhetene i den bysantinske militærforvaltningen ble Dyrrhachion (Durrës) i Albania opprettet som egen theme (militær enhet). Fra 883 hørte det meste av landet inn under det bulgarske riket, inntil det ble gjenerobret av Bysants under keiser Basileios 2 i 1018. Krigshandlinger mellom Bysants og normannere fra Sør-Italia førte i perioden 1081–1185 til fire normanniske invasjoner i Albania. Bl.a. ble Durrës (ital. Durazzo) inntatt av Robert Guiscard i 1081. Også det første korstog førte til herjinger i landet (1096). Etter at det fjerde korstog (1202–04) hadde ført til en oppsplitting av det bysantinske riket, ble Albania en del av despotatet Epeiros. Senere på 1200-tallet hørte Albania en tid under det andre bulgarske riket (kong Ivan Asen 2) før det bysantinske riket igjen fikk kontrollen. Kystbyene var på 1200-tallet delvis under Venezia og Sicilia. Et forsøk i 1272 fra Sicilias kong Karl av Anjou på å utrope seg som konge av Albania etter først å ha fått kontroll over Durrës ble kortlivet. Av større betydning ble den serbiske erobringen som begynte på slutten av 1200-tallet og som gjorde Albania (unntatt Durrës) til en del av det storserbiske riket under Stefan Dušan på 1300-tallet. Etter hans død i 1355 gikk det riket i oppløsning. Da hadde mange albanere flyktet mot sør og sørøst og slått seg ned så langt borte som på Peloponnes.
Etter det serbiske herredømmet oppstod det flere føydale fyrstedømmer, først under serbisk, så mest under albansk ledelse (bl.a. Balši?i-familien). De lå ofte i bitter strid med hverandre. Denne splittelsen lettet det tyrkiske (osmanske) rikets erobring av Albania i siste del av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Osmanene hadde gått over til Europa rundt 1350 og nådde den albanske adriaterhavskysten i 1385. De raske osmanske erobringene gjorde at en rekke balkanfyrster og føydalherrer allierte seg for å stanse osmanene. I slaget på Kosovo polje (‘Trostesletta’) i 1389 deltok serbere, bosniere, albanere, bulgarere og rumenere mot osmanene, men tapte. Hovedmotstanden var brutt, selv om det varte en tid før hele Balkan var under osmansk kontroll. Store deler av Nord-Albania (med Shkodër) ble erobret i 1393, resten av landet i 1415–19. Den osmanske maktutvidelsen skremte Venezia, som hadde støttepunkter for sin handel også på den albanske kysten. Venezia lyktes å overta viktige byer som Durrës (1392) og Shkodër (1396). Men rundt år 1500 fikk osmanene den formelle kontroll også over kystbyene.
Osmansk styre
I begynnelsen styrte osmanene landsbygda gjennom lokale fyrster og føydalherrer, men etter at det meste av Albania var blitt innlemmet som sandjak (forvaltningsområde) i det osmanske riket i 1430 med Gjirokastër som hovedstad, ble timar-systemet innført i 1430-årene: Jorden ble statlig eiendom og forvaltet av sipahier, som fikk inntekter av jorden som motytelse for krigstjeneste. Sipahiene var delvis albanere, delvis tyrkiske innflyttere fra Anatolia. Godsforvaltningen var ikke arvelig. Omleggingen av jordeieforholdene førte til mye motstand både fra tidligere godseiere og landsbyboere, særlig i de utilgjengelige fjellstrøkene. Der oppnådde aldri osmanene noen fullstendig maktutøvelse, og fjellklanene fikk i stor grad fortsette med å styre seg selv. Det største opprøret ble ledet av Gjergj Kastrioti med tilnavnet Skanderbeg (1405–68). Han var først i tyrkisk tjeneste, men startet i 1443 et albansk opprør som fikk et stort omfang. Skanderbeg samarbeidet med bl.a. ungarske og italienske fyrster mot tyrkerne. Likevel ble albanerne gjentatte ganger stående alene. Etter Skanderbegs død fortsatte motstanden, men tyrkerne fikk da snart kontrollen tilbake.
Årtier med krig og represalier hadde satt landet langt tilbake. Handel og håndverk lå nede, mange av byene var ødelagt, det samme gjaldt klostre og kirker. Tusener flyktet fra landet, særlig til Sør-Italia og Sicilia. Mange gikk også over til islam. Albanerne i nord hadde vært katolske, i sør ortodokse. At flertallet av befolkningen ble muslimer, skyldtes både økonomisk og annet press for å svekke kirkene, særlig den katolske, og at avstanden til en islamform som var utbredt blant mange av tyrkerne i Albania (bektasji-sekten), var mindre enn til den offisielle sunni-retningen. Selv om det i de neste århundrene var en rekke mindre opprør, kom samtidig mange albanere til å bli blant sultanens mest lojale undersåtter. Minst 30 storvesirer var av albansk avstamning, og albanere utgjorde også sultanens garde.
De opprinnelige timarene utviklet seg til å bli arvelige jordegods. Bøndene ble hardere undertrykt, og det var mange væpnede oppgjør mellom godseiere. Den utbredte lovløsheten gjorde det mulig for enkelte å krige seg frem til herskerstatus over så store områder at tyrkerne til slutt grep inn med store hærstyrker. Mest kjent er Ali pasja (død 1822). Det var en lang rekke større og mindre opprør på 1800-tallet, men de var protester i spesielle saker (f.eks. skattespørsmål, militærtjeneste, administrative reformer) og foreløpig ikke et uttrykk for albansk nasjonalisme. Den tyrkiske reformpolitikken tanzîmât fra 1839 innebar en sterkere sentralisering og førte til nye lokale protester som ble slått hardt ned.
Mange av de faktorene som i andre Balkan-land bidrog til nasjonalistiske bevegelser på 1800-tallet, manglet i Albania. Flertallet av albanere hadde samme religion som tyrkerne, samtidig som albanerne selv var splittet mellom islam, ortodoks og katolsk kristendom. Det albanske språket kunne være et bindeledd. Men det fantes nesten ikke skoler som underviste på albansk (de fleste brukte tyrkisk eller gresk), og det eksisterte ikke noe standardisert skriftspråk. Det hemmet også fremveksten av nasjonalisme at kommunikasjonene mellom landsdelene var vanskelige, og at landet gjennom århundrer med tyrkisk undertrykking og stadige opprør var blitt økonomisk svært tilbakestående.
Da en nasjonalistisk bevegelse tok form, skjedde det nokså brått og som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold. San Stefano-freden (1878) etter den russisk-tyrkiske krig opprettet et Stor-Bulgaria som også omfattet deler av Øst-Albania, mens Montenegro fikk områder i Nord-Albania (bl.a. havnebyen Bar). De andre stormaktene fryktet at Russland gjennom sin innflytelse i Bulgaria skulle bli for mektig på Balkan, og på Berlin-kongressen senere i 1878 fikk Bulgaria langt snevrere grenser. Men avståelsene til Montenegro ble stående. Parallelt med forberedelsene til Berlin-kongressen samlet albanske ledere seg i Prizren (i Kosovo) for å protestere mot San Stefano-freden. De fryktet at nedbyggingen av de tyrkiske besittelsene i Europa skulle føre til at de albanske områdene ble delt mellom de kristne nabostatene Hellas, Serbia, Montenegro og Bulgaria. Med støtte fra de tyrkiske myndighetene opprettet møtet i Prizren en albansk nasjonalliga. Den tyrkiske støtten varte ikke lenge. Nasjonalligaen henvendte seg nemlig ikke bare til Berlin-kongressen (hvor den ikke ble tatt særlig alvorlig). Den bad også om at de fire albanske forvaltningsområdene (vilayeter) ble slått sammen til ett og gitt større selvstyre. Tyrkerne ble redd det kunne utvikle seg til en albansk uavhengighetsbevegelse, og oppløste ligaen i 1881. Lederne ble arrestert og forvist. Men arbeidet ble ført videre og utvidet til kulturelle spørsmål av patriotiske grupper som ble dannet utenfor Albania. I hjemlandet var imidlertid mange konservative godseiere ytterst lojale mot de tyrkiske myndighetene. Og helt frem til uavhengigheten var det et dilemma for albanerne at for sterk motstand mot tyrkerne lett kunne føre til at de albanske områdene ble delt mellom nabostatene.
Den ungtyrkiske revolusjonen i 1908 ble først hilst velkommen av albanske nasjonalister; albanere deltok til og med i organiseringen av den. Men da det osmanske riket samme år mistet også den formelle overhøyhet over Bosnia-Hercegovina og Bulgaria, gikk ungtyrkerne inn for en sterk sentralisering basert på tyrkisk-nasjonale verdier. Da var det ikke lenger plass for egne albanske kulturytringer eller nasjonalisme. Nå reagerte ikke bare radikale nasjonalister mot tyrkerne, men også konservative krefter. Hovedområdet for motstanden var Kosovo. Men fortsatt krevde albanerne bare selvstyre, ikke uavhengighet. Etter væpnede sammenstøt i 1910, forsøkte tyrkerne å vinne tilbake albanernes lojalitet ved å tillate skoler med albansk språk i 1911. Men våren 1912 brøt det igjen ut uro, og i september gikk regjeringen med på selvstyrekravene for å få saken ut av verden før det brøt ut krig om Makedonia. Denne krigen, den første Balkankrig, startet i oktober, før alle spørsmål om albansk selvstyre var avklart, og i løpet av bare en måned var tyrkerne slått av Bulgaria, Serbia, Montenegro og Hellas. Albania kom dermed i en utsatt stilling, og 28. nov. 1912 samlet albanske ledere seg i Vlorë og erklærte Albania som uavhengig stat. Ismail Kemal ble den første regjeringssjefen.
Kommunistisk styre
De albanske kommunistene hadde i stor grad kommet til makten ved egen hjelp, og overgangen til kommunistisk dikatatur skjedde raskere enn vanlig i Øst-Europa. Ved hjelp av terror og summariske henrettelser av påståtte krigsforbrytere og «fiender av folket» sikret de nye myndighetene seg full kontroll. Politisk opposisjon ble umulig. Fengsler og tvangsarbeidsleire ble fylt med flere titusener politiske fanger. Et stort antall ble henrettet eller mistet livet under de elendige forholdene. De siste leirene ble stengt i 1990. På tross av løfter om frie valg var det ved valgene i desember 1945 bare tillatt med lister fra den kommunistkontrollerte Demokratisk front. I januar 1946 ble Albania folkerepublikk, og det ble utarbeidet en grunnlov etter mønster fra Sovjetunionen og Jugoslavia. En vidtgående jordreform begynte i 1945, og deretter fulgte kollektiviseringen av jordbruket, som ble avsluttet i 1967. Industri og handel ble overtatt av staten i 1945–46. Den første femårsplanen gjaldt for årene 1951–55. Analfabetismen var stor i Albania før krigen. Etter krigen ble det satt i gang store utdanningsprogrammer. Det ble også satset mye på å utbygge helsevesenet. Elektrifisering og industrireising var høyt prioritert.
Utenrikspolitisk ble forholdet til Storbritannia anstrengt etter en episode der britiske krigsskip i 1946 gikk på miner i Korfu-kanalen, som Albania hevdet var albansk farvann. Det kommunistiske Albania hadde i den første tiden et nært forhold til Jugoslavia. Jugoslaviske eksperter og finansiell støtte spilte en viktig rolle, og Albanias forhold til Jugoslavia begynte å ligne på forholdet til Italia før krigen. Fra jugoslavisk hold var målet et stadig nærmere forhold, i retning av en union. De albanske kommunistene var splittet i dette spørsmålet. I 1947 begynte forholdet mellom de to landene å bli anstrengt. Da var det alt etablert en tollunion og en rekke blandete selskaper i økonomien. Da bruddet mellom Tito og Stalin kom i 1948, var den albanske ledelsen rask til å bryte alle bånd med Jugoslavia. Kort tid etter inngikk Albania og Sovjetunionen en avtale som skulle sikre sovjetisk økonomisk og teknisk hjelp til erstatning for samarbeidet med Jugoslavia. Etter å ha vært jugoslavisk satellitt til 1948, fungerte Albania som sovjetisk satellitt til 1961. De albanske kommunistene som hadde vært for et samarbeid med Jugoslavia, med Koçi Xoxe i spissen, ble øyeblikkelig utrensket. I 1949 ble de henrettet for forræderi. Hoxha satt igjen som den ubestridte leder.
Albania var med i Warszawa-pakten fra starten i 1955, og Sovjetunionen bygde ut Vlorë til en viktig flåtebase. Hoxha mislikte avstaliniseringen under Khrustsjov og den sovjetiske tilnærmingen til Tito fra 1955. I slutten av 1950-årene ble forholdet mellom Sovjetunionen og Albania stadig dårligere, og på den 22. sovjetiske partikongressen i 1961 tok Khrustsjov avstand fra den albanske stalinismen. De diplomatiske forbindelsene ble brutt, sovjetiske eksperter ble hjemkalt og den økonomiske støtten opphørte. I 1968 gikk Albania også formelt ut av Warszawa-pakten.
Forbindelsene mellom Albania og Kina hadde vært i vekst før dette, og fra 1961 til 1978 stod Albania i et lignende forhold til Kina som det tidligere hadde gjort til Jugoslavia og Sovjetunionen. Landet mottok økonomisk støtte fra Kina (men betydelig mindre enn fra Sovjetunionen), og Albania ble et europeisk talerør for den kinesiske tolkningen av kommunismen i striden med Moskva. I denne tiden ble Albania betraktet som et mønsterland («kommunismens fyrtårn i Europa») av marxistisk-leninistiske grupperinger (maoister) i Vest-Europa. Men da Kina i 1970-årene normaliserte sitt forhold til USA, ble forholdet til Albania mer og mer anstrengt, og etter Mao Zedongs død i 1976 ble de økonomiske og militære forbindelsene brutt i 1978 (men ikke de diplomatiske). I 1970-årene ble samtidig forbindelsene til Jugoslavia noe bedre, selv om det fortsatt var stor ideologisk uenighet. Situasjonen for den albanske minoriteten i Jugoslavia (Kosovo og Makedonia) gjorde også at det ikke ble noe nært forhold.
Religionspolitikken i Albania fulgte lenge det vanlige mønsteret i kommuniststyrte land med mennesker som spionerte på hverandre. Men fra 1966 begynte en ny og mer radikal antireligiøs kampanje, som førte til at samtlige kirker og moskeer ble stengt i 1967. Albania ble erklært som verdens første ateistiske stat. Fra 1960-årene ble også personkultusen omkring partilederen Enver Hoxha mer og mer gigantisk.
I 1981 døde brått Mehmet Shehu, som hadde vært statsminister siden 1954. Han var regnet som Hoxhas sannsynlige etterfølger. Offisielt begikk han selvmord. Men kort tid etterpå beskyldte Hoxha ham for å ha vært spion for USA, Sovjetunionen og Jugoslavia. Så fulgte større utrenskninger hvor de fleste regjeringsmedlemmene ble skiftet ut. Det er blitt sett som en maktkamp om hvem som skulle etterfølge spionen Hoxha.
Da Hoxha døde i 1985 i vannære som spion og agent, overtok Ramiz Alia, landets statsoverhode, ledelsen av kommunistpartiet (som egentlig het Arbeiderpartiet). Under Alia ble det stalinistiske systemet beholdt, men på enkelte punkter ble isolasjonen til omverdenen noe redusert. Utviklingen i Sovjetunionen under Gorbatsjov ble fordømt, og da de kommunistiske regimene i Øst-Europa falt i 1989, så det ut til at regimet i Tirana skulle klare seg. Men den økonomiske situasjonen var blitt svært vanskelig (Europas fattigste land), og omveltningene i Øst-Europa gjorde inntrykk. Spesielt gjaldt det den blodige slutten på Ceau?escus diktatur i Romania. Også den spente situasjonen i Kosovo, der det albanske flertallet ble undertrykt av serberne, men likevel reiste krav om politisk pluralisme, gjorde inntrykk på mange i Albania.
I denne situasjonen valgte Alia på et møte i sentralkomiteen i januar 1990 å varsle forsiktige reformer, selv om det fortsatt ikke var snakk om politisk pluralisme. I april kom mer radikale tiltak. Det skulle bli tillatt å reise til utlandet, og det skulle ikke lenger være forbudt med religiøs virksomhet. Albania var interessert i å opprette diplomatiske forbindelser med USA og Sovjetunionen. Til og med Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble omtalt positivt. I april brøt det ut streik på en stor fabrikk. I juli ble store demonstrasjoner slått ned i Tirana. Tusener av unge søkte tilflukt i vestlige ambassader. Etter hvert fikk mange av dem lov til å forlate landet. Det dempet spenningen for en tid. I oktober kunngjorde landets mest kjente forfatter, Ismail Kadare, at han søkte politisk asyl i Frankrike i protest mot mangelen på forandringer. I desember 1990 var det store studentdemonstrasjoner i Tirana. Politiets inngripen gjorde situasjonen ennå mer spent. I et møte med studentrepresentanter 11. des. godtok Alia kravene om å tillate politiske partier, samtidig som det ble foretatt endringer i kommunistpartiets ledelse. Alt neste dag ble det første opposisjonspartiet, Det demokratiske partiet, grunnlagt. Et symbolsk uttrykk for kommunistregimets sammenbrudd var da demonstrerende folkemasser rev den store statuen av Enver Hoxha i sentrum av Tirana i februar.
Tiden etter 1990
De første frie valgene ble holdt i mars 1991. Kommunistpartiet vant med 56 % av stemmene, mens Det demokratiske partiet fikk 39 %. Kommunistene stod sterkest på landsbygda, opposisjonen i byene. Etter nye, store demonstrasjoner og streiker og en forverret økonomisk situasjon gikk regjeringsmakten i juni over til en samlingsregjering. Samtidig kritiserte kommunistpartiet sin tidligere stalinistiske kurs og skiftet navn til Sosialistpartiet. Leveforholdene ble stadig vanskeligere, og tusenvis av albanere prøvde å flykte til Hellas og særlig til Italia. Det forekom også fortvilte hungersopprør. Ved valgene i mars 1992 ble Det demokratiske partiet størst med 62 % av stemmene. I april ble Sali Berisha landets første demokratisk valgte president. Den første rent ikke-kommunistiske regjeringen, ledet av Aleksander Meksi, tiltrådte også i april. Dens fremste mål var å gjenopprette lov og orden, og å få i gang økonomien gjennom reformer basert på markedsøkonomi og privatisering. I november ble regjeringspartiet splittet. I september var den tidligere kommunistlederen Ramiz Alia blitt arrestert, og i 1994 ble han dømt til flere års fengsel for maktmisbruk. Også en rekke andre politikere ble stilt for retten, særlig for korrupsjon. Etter at den økonomiske situasjonen var blitt stadig vanskeligere i 1990–92, var det forsiktige tegn til bedring i 1993 og 1994.
I 1996 vant Det demokratiske parti valget, og demonstrasjoner fra opposisjonen ble brutalt slått ned. Sali Berisha ble gjenvalgt som president av parlamentet i 1997 til tross for et folkelig opprør – etter at folks sparepenger gikk tapt i investeringsfond som hadde vært drevet som pyramidespill. En flernasjonal styrke ledet av Italia startet i april sikkerhetsoperasjoner i landet. I mars kastet Berisha statsminister Meksi og innførte unntakstillstand. Sosialistpartiet vant nyvalget i juli. Berisha gikk av og sosialisten Rexhep Mejdani overtok som president. Nasjonalforsamlingen vedtok deretter at unntakstillstanden skulle opphøre. Fatos Nano fra sosialistpartiet ble statsminister for en fempartiregjering.
I 1998 stod den politiske opposisjonen bak voldsomme gateopptøyer, og Nano-regjeringen gikk av etter interne konflikter i regjeringen. Pandeli Majko overtok som statsminister i en koalisjonsregjering. I oktober vedtok nasjonalforsamlingen en ny grunnlov. Det ble avholdt en folkeavstemning i november og om lag 90 % stemte for den nye konstitusjonen. Til tross for at OSSE-observatører godkjente avstemningen, nektet Berishas demokratiske parti å anerkjenne den nye grunnloven. Konstitusjonen ble offisielt innført i slutten av november.
Den politiske situasjonen i 1998–99 var i stor grad preget av konflikten i den jugoslaviske regionen Kosovo. Albania tok sterk avstand fra serbernes overgrep mot kosovoalbanerne. Det albanske grenseområdet mot Kosovo har til dels vært preget av svak administrasjon og lovløshet, og albanske politikere uttrykte bekymring for at konflikten i Kosovo kunne spre seg over grensen. Tilspissingen av konflikten i Kosovo la et foreløpig lokk over de sterke politiske motsetningene i Albania. Opposisjonen, som lenge hadde uteblitt fra parlamentet, begynte å møte igjen våren 1998. Da situasjonen i Kosovo ble ytterligere forverret i 1999, kom nærmere en halv million kosovoalbanske flyktninger til Albania. Landet hadde store problemer med å ta seg av flyktningene og måtte be det internasjonale samfunn om hjelp. NATO sendte en styrke på nærmere 10 000 soldater til Albania, for å bistå med vakthold og organisering av hjelpearbeidet blant flyktningene. De albanske myndighetene gav NATO full kontroll over landets luftrom, havner og militære anlegg.
Mot slutten av 1999, da flyktningene hadde forlatt Albania og KFOR-styrkene var på plass i Kosovo, begynte interne politiske spenninger i Albania igjen å komme til overflaten. I slutten av oktober 1999 gikk regjeringen av etter at tidligere statsminister Nano ble valgt til formann i Sosialistpartiet fremfor den sittende statsminister Majko; Majko hadde ikke lenger støtte fra sosialistrepresentantene i nasjonalforsamlingen. President Mejdani utnevnte Ilir Meta som ny regjeringssjef som fikk nasjonalforsamlingens støtte i november (Berishas parti boikottet avstemningen).
Ved nasjonalforsamlingsvalgene sommeren 2001 fikk Sosialistpartiet 73 av 140 mandater, og Meta fortsatte som statsminister. Berishas nye allianse – Seiersunionen – fikk 46, men forsøkte å få internasjonal støtte til at valgresultatet skulle avvises. OSSE godkjente imidlertid valget og oppfordret Seiersunionen til å stanse boikotten i nasjonalforsamlingen; i oktober begynte den nye grupperingen å møte i parlamentet. Dette valget ble regnet som en avgjørende prøve for demokratiet og stabiliteten i Albania. Meta satte sammen en ny regjering og tok til orde for medlemskap i EU. Etter intern uro i Sosialistpartiet gikk Meta av i januar 2002. Fraksjonene ble enige om at Pandeli Majko skulle bli ny statsminister. Det demokratiske partiet og Sosialistpartiet ble sommeren 2002 enige om å utnevne Alfred Moisiu til ny president (han var general og hadde tjent under Berishas administrasjon). I juli gikk statsminister Majko av og partifellen (og tidligere statsminister) Nano tok over. Majko ble forsvarsminister og Meta ble utenriksminister.
I august 2002 iverksatte albanske, jugoslaviske, greske og italienske myndigheter en hemmelig operasjon for å slå ned på narkotikahandelen og ulovlig immigrasjon i Vlorë. Operasjonen førte til at flere sjefer i politiet ble tiltalt for å ha deltatt i ulovlig virksomhet. President Moisiu sparket i tillegg sjefen for det nasjonale etterretningsbyrået etter beskyldninger om delaktighet i organisert kriminalitet og politiske attentat. Dessuten ble flere offentlige embetsmenn arrestert og tiltalt for underslag og maktmisbruk.
Utenrikspolitikk etter 1990
Etter 1990 har Albania normalisert sine forbindelser både til enkeltland og internasjonale organisasjoner. Forholdet til Italia har vært viktig, og Albania har mottatt mye økonomisk hjelp derfra. De største problemene har vært med nabostatene. Forholdet til Hellas har flere ganger vært spent med bakgrunn i uenighet om behandlingen av den albanske minoriteten i Hellas og den greske i Albania. Stor tilstrømning av albanere til Hellas på flukt fra fattigdommen hjemme har skapt negative reaksjoner i Athen.
Situasjonen for albanerne i Kosovo (Serbia) har ført til bekymringer i Albania, ikke minst under de voldsomme overgrepene i Kosovo i 1998–99. I tillegg var forholdet til Jugoslavia spent fordi KLA-geriljaen i Kosovo hadde treningsleirer og baser i Nord-Albania under krisen i 1999. Etter at Slobodan Miloševi? gikk av i 2001 gjenopprettet Albania og Jugoslavia diplomatiske forbindelser. Albania har også hatt et anspent forhold til Makedonia pga. undertrykkelsen av den albanske befolkningen der. Under uroen i Albania i 1997 ble det rapportert at flere bevæpnede albanske grupperinger krysset grensen; blant annet ble to personer fra den makedonske sikkerhetsstyrken drept av albanere som hadde tatt seg inn i Makedonia ulovlig. Høsten 1997 signerte Albania og Makedonia en avtale som skulle trygge grenseområdet bedre. Konflikten mellom makedonske regjeringsstyrker og den albanske NLA-geriljaen i 2001 førte til ny spenning mellom de to nabostatene, selv om albanske myndigheter stadfestet motstanden mot NLA-geriljaens mål om et Stor-Albania. Under konflikten kom det mange flyktninger fra Makedonia til Albania. Sommeren 2003 ble det arrangert en konferanse mellom presidentene i sju nasjoner i den makedonske byen Ohrid. Konferansens mål var å få i stand en dialog mellom makedonere, albanere og serbere etter mange års konflikt.
Albania var den første av de tidligere østblokklandene som søkte om medlemskap i NATO (1992). I 1994 ble Albania medlem i NATOs samarbeidsprogram Partnerskap for fred. Under krisen i Kosovo i 1999 støttet Albania NATOs militære aksjoner og tillot at alliansen fikk benytte statens luft- og sjøterritorium. Det samme gjentok seg under krisen i Makedonia i 2001. Like før et NATO-møte i Praha i november 2002 utarbeidet Albania, Kroatia og Makedonia en felles strategi for medlemskap i NATO. Selv om de tre statene ikke var blant de som var invitert til konferansen, ble det uttalt at albansk medlemskap ville bli vurdert i fremtiden hvis Albania innførte flere demokratiske og militære reformer.
Siden 1991 har alle regjeringene i Albania hatt euroepisk integrasjon som prioritert område. Landet er imidlertid langt fra å oppfylle kravene til medlemskap i EU. Men mange europeiske ledere har gitt uttrykk for at Albania er en del av Europa og at staten før eller senere vil bli akseptert som et fullverdig medlem. Etter konflikten i Kosovo kom det flere signaler fra Brussel om at Albania var klar for å starte forhandlinger. 2003 offentliggjorde makedonske og albanske myndigheter at de planla å styrke det økonomiske samarbeidet for å forberede EU-medlemskap, og samtidig begynte forhandlingene om en assosieringsavtale til EU. I forbindelse med utvidelsen av EU fra 15 til 25 land 2004 foreslo EU-kommisjonen i mai 2003 at Albania sammen med en rekke andre stater skulle få tilbud om en EØS-avtale; dette prosjektet kalles ”EØS Pluss”.
