Afrika

Afrika, den nest største av verdensdelene, strekker seg like langt nord som sør for ekvator; omfatter drøye 20 % av Jordens samlede areal. Utover det smale Suez-eidet er Afrika omgitt av hav: Middelhavet i nord, Rødehavet i nordøst, Indiske hav i øst og sørøst og Atlanterhavet i vest.

Afrika er inndelt i 53 selvstendige stater hvorav 3 monarkier; de øvrige er republikker. I tillegg kommer britiske, franske, portugisiske og spanske besittelser, samt det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara.

Navnet Afrika har vi fra det gamle romerske navnet på Karthago-området etter at det ble romersk provins. Det er antagelig avledet av latin Aprica, ‘fylt av sol’.
Natur
Beliggenhet

Det nordligste punkt i Afrika er Kapp Blanc i Tunisia, 37° 20? n.br.; det østligste punkt er Ras Hafun (Raas Xaafuun, Gees Gwardafuy) i Somalia, 51° 20? ø.l.; det sørligste punkt er Kapp Agulhas (Kaap Agulhas) i Sør-Afrika, 34° 52? s.br. og det vestligste punkt er Kapp Verde (Cap Vert) i Senegal, 17° 34? v.l. Største avstand nord–sør er ca. 8000 km og største avstand øst–vest ca. 7600 km. Kystlinjen er over 30 000 km lang.

Av form er Afrika den enkleste verdensdelen. Det finnes nesten ingen dype innskjæringer. De største er Guineabukta på vestkysten og Store og Lille Syrte på nordkysten. Det er forholdsvis få øyer som regnes med til Afrika, og de utgjør bare 2 % av det samlede areal. Største øy er Madagaskar utenfor sørøstkysten. Ellers Komorene, Amirantene, Seychellene og Maskarenene utenfor østkysten og Kanariøyene, Kapp Verde og Madeira utenfor vestkysten.

Befolkning

Afrika har ca. 13 % av Jordens befolkning, fordelt på et areal som utgjør vel 20 % av verdens totale landareal. Folketallet for hele kontinentet er beregnet til ca. 860 mill. innb. (2003).

Afrika er et utviklingsområde med tilhørende demografiske og sosiale problemer. Høye fødselstall, i kombinasjon med en synkende dødelighet, har gitt kontinentet en svært ung befolkning; i mange land er nesten halvparten av befolkningen under 15 år. Både fødsels- og dødsratene varierer mye innen Afrika. Det sørlige Afrika har de laveste fødselstall, Vest-Afrika de høyeste. Mange land i Afrika er hardt rammet av HIV/AIDS, og særlig hardt rammet er landene i sørlige Afrika (Botswana, Lesotho, Namibia, Swaziland, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe). I Botswana er bortimot 40 % av alle voksne HIV-positive, tallene for Namibia og Zambia er rundt 20 %. Gjennomsnittlig levealder er dramatisk redusert. For Botswanas vedkommende ligger nå gjennomsnittlig levealder under 40 år (mot 61 år i 1995). De økonomiske og sosiale følgene av HIV/AIDS er enorme. Svært mange av dem som er syke eller har dødd av sykdommen, tilhører den økonomisk aktive delen av befolkningen. Blant disse finner man også mange med små barn. Mange millioner barn har mistet en eller begge av foreldrene på grunn av epidemien.

Det er store variasjoner i bosetningen. De tettest befolkede områdene finnes i partier langs kontinentets kyster, mellom elvene Gambia og Kongo, langs øvre og nedre del av Nildalen og området rundt de østafrikanske innsjøer. Tynnest befolket er Sahara og de tørreste områder av savannene. Bosetningen har tradisjonelt vært knyttet til landsbygda, men det har, særlig fra og med 1980-årene, foregått en svært rask konsentrasjon til byområdene i de fleste afrikanske land. Den sterke tilstrømningen til byene har medført til dels betydelige økonomiske og sosiale problemer. Se også Historie (Økonomisk og sosial utvikling).

Mange barn i Afrika trenger faddere. Nordmenn har en sterk tradisjon for å være faddere til barn i Afrika. Dette gjør at barna kan få seg en utdannelse og bli støtter i lokalsamfunnet når de blir voksne.

Etniske forhold

Det finnes nærmere 3000 etniske grupper i Afrika, varierende i størrelse fra mange millioner til noen få tusen. Variasjonen er stor også når det gjelder tradisjoner, levekår, kultur og sosial og politisk organisering. Tidligere hadde man fra europeisk hold en tendens til å betrakte alle afrikanske folk som «stammer», men dette har man gått bort fra, bl.a. fordi begrepet er svært lite entydig. Mange folkegrupper har en lang tradisjon med store statsdannelser, mens andre har hatt liten føling med sentrale myndigheter før forholdsvis nylig.

Nord-Afrika domineres av en arabisk befolkning, som innvandret fra 600-tallet av. Også i Øst-Afrika finnes det et betydelig innslag av folk av asiatisk opprinnelse. I en særstilling står Madagaskar, med en befolkning som hovedsakelig nedstammer fra indonesiske og afrikanske innvandrere, og Sør-Afrika, med sin store europeisk-ættede minoritet.

Det de fleste av Afrikas folk har til felles, er arven etter kolonitiden, som bl.a. innebærer at mange statsgrenser er tilfeldige og kunstige. Svært mange folkegrupper er splittet og delt på to eller flere nasjonalstater, samtidig som de fleste statene omfatter mange ulike folk. Land som Tanzania og Den demokratiske republikken Kongo (tidl. Zaïre) rommer en enorm etnisk og språklig variasjon. I Tanzania fungerer swahili som offisielt sekundærspråk på tvers av grensene mellom anslagsvis 120 språk og dialekter. I Kongo, med 410 språk og dialekter, har de måttet ty til fransk, lingala, swahili, kikongo og tshiluba som administrasjonsspråk. Disse forholdene skaper store spenninger og problemer, men representerer også et vell av muligheter for kulturell utvikling.

Afrika – klima. Praktisk talt hele Afrika ligger mellom 35° n.br. og 35° s.br., dvs. symmetrisk i forhold til ekvator. Det er likevel stor forskjell på klimaet i nord og sør. Nordområdet har stor utstrekning i retning vest–øst og er preget av naboskap til Europa og Asia. Klimaet får et sterkt kontinentalt preg, mens det lenger sør blir mer influert av havet i vest og øst. Nedbørfordelingen er dominert av de subtropiske høytrykksbeltene hvor aksen i middel ligger nær 30° n.br. og 30° s.br., men som pendler med årstiden i retning av sommerhalvkulen. Mellom disse høytrykkene finner vi det ekvatoriale regnbeltet som ligger lengst nord i juli/august, lengst sør i januar/februar. Monsunen i Indiske hav og i Guineabukta setter også preg på nedbørfordelingen.

Kontinentet har en jevn kystlinje og enkel topografi, noe som skulle tilsi temmelig ensartet klima. Det er tilfelle for temperaturen, men ikke for nedbøren. Vestavindbeltenes nedbørsystemer vil bare berøre de aller nordligste og sørligste strøk i vintermånedene. Tropiske lavtrykk fra Indiske hav berører øyene, særlig Madagaskar, og noe av østkysten sør for ekvator, oftest i januar og februar. Nedbøren i Afrika er vesentlig knyttet til skysystemer som dannes over eller nær kontinentet.

Afrika – planteliv. Afrikas planteliv kan beskrives som bygd opp av en serie vegetasjons- og florasoner med grenser som løper omtrent øst–vest. Langs middelhavskysten er plantelivet av typisk mediterran karakter, svært lik vegetasjonen i det sørligste Europa. Særlig i den nordvestlige delen vokser eviggrønne løvskoger, med oliventrær, korkeik og andre tykkbladete eikearter som viktige tresorter, foruten aleppofuru og andre furuarter.

I de store ørkenområdene i regnskyggen sør for Atlasfjellene og i områdene fra Tunisia, Libya og Egypt sørover er plantedekket svært sparsomt eller mangler, men ofte med meget karakteristiske, tørketålende plantearter. I oasene er plantelivet rikere, og her dyrkes det også mange kulturplanter, f.eks. daddelpalme.

Omtrent fra 15° n.br. til den sørlige vendesirkel finnes den egentlig tropiske vegetasjonen. I de lavere områdene langs Guineabukta og langs de store elvene som renner ut i Atlanterhavet, er det en yppig tropisk regnskog, med eviggrønne løvtrær, overvokst av lianer og med mengder av epifytter. I høyere regioner vokser i fuktigere strøk en subtropisk regnskog eller fjellregnskog, i tørrere strøk savanner. Karakteristiske trearter for savannene, som ellers har en temmelig åpen vegetasjon med mange gressarter, er flere Acacia-arter, og apebrødtreet (Adansonia digitata).

De høyeste fjellene har sin egen, svært spesielle flora som varierer fra fjell til fjell, med bl.a. mange store søyleformede Lobelia-arter.

Rundt Cape Town er floraen helt forskjellig fra den i det øvrige Afrika. Plantedekket ligner ved første blikk noe på det man møter i middelhavslandene, med eviggrønne, tykkbladete løvtrær og busker som viktige innslag i vegetasjonen. Planteartene er imidlertid helt andre. Særlig karakteristiske for dette området er arter i familien Proteaceae, samt lyngarter (mer enn 550 arter) i slekten Erica.

Også Madagaskar har en på mange måter særpreget flora og vegetasjon, med en meget høy prosent av plantearter som ikke finnes andre steder i verden (endemiske arter).

Afrika – dyreliv. Dyregeografisk regnes Afrika nord for Sahara til den palearktiske region, mens Afrika sør for Sahara regnes til den etiopiske region. Sahara danner en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom de to regionene, og det finnes få nordlige elementer i den etiopiske region. Derimot viser den etiopiske region slektskap med den orientalske region (Asia sør for Himalaya, Sundaøyene) og Sør-Amerika. Iblant blir Madagaskar med naboøyer skilt ut som en egen region. De primitive lemurene forekommer bare her.

I området nord for Sahara er berberape, hulepinnsvin, grevling, sjakal, ørkenrev og springmus karakteristiske dyr; sør for Sahara finnes det rikeste dyreliv i savannestrøkene. Hov- og klovdyrene er spesielt iøynefallende. De mest karakteristiske artene er elefant, sebraer, spiss- og stumpneshorn, flodhest, sjiraff, kafferbøffel og antiloper. Mer enn 50 arter antiloper, bl.a. vannbukker, impala, stripegnu og gaseller. Av rovdyr: løve, leopard, gepard, hyener og sjakaler. De 50 apeartene omfatter bl.a. gorilla, sjimpanse, bavianer og marekatter.

I mange land har man prøvd å bevare den opprinnelige faunaen gjennom opprettelsen av nasjonalparker, dyrereservater og naturvernområder (f.eks. Krüger nasjonalpark i Sør-Afrika, Virunga i Zaïre, Arusha, Mikumi, Ruaha og Serengeti i Tanzania, og Masai-Mara og Tsavo i Kenya).

Krypdyrene er representert ved krokodiller, skilpadder og tallrike øgle- og slangearter. Gabonviper, mambaer og kobraer er fryktede giftslanger. Klippepytonen kan bli 7 m lang. Kameleonene er tallrike, men vanskelige å få øye på, nilvaranen på opp til 2 m er Afrikas største øgle.

Fuglelivet er utrolig rikt. Karakteristiske fugler er struts, marabustork, gribber, perlehøns, hornfugler, vevere, oksehakkere og solfugler. I våtmarkene lever pelikaner, hegrer, ibiser, flamingoer, krontraner og bladhøns. Tallrike europeiske fugler som ender, vadere og spurvefugler overvintrer i Afrika.

Skorpionene er spesielt vanlige i Nord-Afrikas ørkener. Av insekter kan nevnes malariamygg, tsetsefluer, termitter og gresshopper. Goliatbillen i tropeskogene er et av verdens største insekter.

Afrika – religion. Det afrikanske kontinent domineres av kristendommen, islam og tradisjonelle religioner i lokale kulturer (de siste kalles i populær litteratur ofte «stammereligioner» eller «animisme»).
Kristendommen

Kristendommen var dominerende i hele det romerske (og senere delvis bysantinske) Nord-Afrika frem til den arabiske erobringen på 600-tallet. Fortsatt lever den koptiske kirke videre i Egypt og Etiopia. Sør for Sahara har kristendommen kommet med de europeiske kolonimaktene; først og fremst portugiserne (fra tidlig 1500-tallet), deretter med nederlenderne (fra 1600-tallet i Sør-Afrika) og fra 1800-tallet med de øvrige kolonimaktene. Også fra andre land ble det organisert misjon (norsk misjon fra 1840-årene i Sør-Afrika, fra 1860-årene på Madagaskar). På 1900-tallet har det oppstått tallrike «innfødte» afrikanske kirker, f.eks. kimbanguismen (se Simon Kimbangu), spesielt i det sørlige Afrika.
Islam

Islam (i hovedsak sunni) har hatt en rask utvikling de siste 150 årene, og ved siden av Nord-Afrika, Nord-Sudan og Somalia, dominerer islam et bredt belte tvers over kontinentet sør for Sahara samt kystområdet i Øst-Afrika ned til Mosambik.
De tradisjonelle etniske religionene

De tradisjonelle etniske religionene finnes dels i Vest-Afrika, dels i Sentral- og Øst-Afrika, Sør-Sudan og deler av Etiopia, men også i områder i det sørlige Afrika. Disse religionene er nært knyttet til tradisjonelt levevis (jordbruk, kveghold, jakt) og er derfor under sterkt press, ikke bare fra kristen misjon og islamsk utbredelse, men også fra sosiale og økologiske endringer (urbanisering, ørkenspredning). Grunnleggende fellestrekk i de tradisjonelle religionene er tro på en vanligvis fjern høygud; et hierarki av underordnede guder og åndevesener, ofte knyttet til naturen (skog, elver); en aktiv kult av forfedrene; og en utbredt tro på hekser og bruk av magi og fetisjer.
Jødedommen

Den tidligere tallrike jødiske befolkning i Nord-Afrika har så å si i sin helhet utvandret til Israel etter 1948.

Afrika – språk. Språkene i Afrika danner et meget broket bilde. Man regner med at det finnes mellom 800 og 1000 forskjellige afrikanske språk. Da har man ikke inkludert dialekter. En vesentlig årsak til det språklige mangfold er at Afrika ikke har hatt noen skriftlig tradisjon til å samle eller konsolidere språkene, slik tilfellet har vært bl.a. i Europa og Asia. De afrikanske språkene blir inndelt i fire hovedfamilier.

Den afroasiatiske språkfamilien, tidligere kalt semittisk-hamittiske språk, er den viktigste språkfamilien i Nord-Afrika. Den er representert ved fem språkgrener: semittiske språk, kusjittiske språk, berberspråk, gammelegyptisk og tchadspråk. De semittiske språkene omfatter arabisk, amharisk, tigre og tigrinja. De kusjittiske språkene omfatter galla, sidama, somali, afar og saho. Berberspråkene utgjør en mengde dialekter, hvorav tuareg er den viktigste. Mest utbredt av tchadspråkene er hausa.

Nilo-saharafamilien opptrer i spredte grupper over et stort område fra Nigers øvre løp i Vest-Afrika til Nord-Tanzania i Øst-Afrika. De mest utbredte språkene i denne familien er kanuri og songhai. Andre viktige språk er gruppen av nilotiske språk, som omfatter shilluk, dinka og nuer i Sør-Sudan; acholi, nandi og suk i Uganda; luo i Kenya; masai i Kenya og Tanzania. Et annet språk er nubisk i Nord-Sudan.

Khoisanfamilien omfatter san- og khoi-khoispråk (buskmann- og hottentottspråk) i det sørlige Afrika, samt deres fjerne slektninger sandawe- og hadzaspråkene i Tanzania. De spredte forekomstene av khoisanspråk skyldes bantuene, som trengte sørover langs høylandet i Øst-Afrika på 1400- og 1500-tallet og feide nesten alle som talte disse språk, inn i de ugjestmilde ørkenstrøkene i det sørlige Afrika.

Niger-kongofamilien, også kalt niger-kordofanfamilien, er den mest omfattende. Den omfatter de fleste språk i Vest-Afrika, mange språk i det sentrale og sørlige Afrika og en liten gruppe språk i Sudan. Familien består av seks språkgrener: vestatlantiske språk, mandespråk, gurspråk, kwaspråk, benue-kongospråk og adamawaspråk. De vestatlantiske språkene er utbredt i kyststrøkene i Vest-Afrika, fra Senegal og sørover, og omfatter i første rekke fulani og wolof. Mandespråkene er utbredt i områder øst og sør for førstnevnte gren, og omfatter bl.a. bamba og malinke, samt mende og vai. Gurspråkene finnes i innlandsstrøkene i Vest-Afrika, hvorav det viktigste språket er mossi; andre er senufo og dagomba. Kwaspråkene hører hjemme i kystområdet mellom Liberia og Øst-Nigeria og omfatter bl.a. yoruba, ibo, ijo, ga og akan.

Benue-kongospråkene er den mest omfattende gren innen niger-kongospråkene og omfatter alle bantuspråkene. De tales av til sammen ca. 160 mill. mennesker. Av de mest utbredte bantuspråk nevnes: swahili, lingala, kongo, luba, rwanda, rundi, ganda, kikuyu, bemba, shona, nyanja, tswana, xhosa og zulu. De eneste større benue-kongospråkene som ikke er bantuspråk, er efik og tiv i Øst-Nigeria.

Den sjette språkgrenen, adamawaspråkene, har sin utbredelse nord for bantuspråkene og øst for Nigeria, og omfatter bl.a. sango, baya og zande.

Andre språk. I Madagaskar tales madagassisk, som hører til de indonesiske språkene i den austronesiske språkfamilien. I det østlige og sørlige Afrika brukes indoariske språk som hindi og gujarati av innvandrere fra det indiske subkontinent. På grunn av det temmelig brokete språkbildet i Afrika blir det brukt en mengde sekundærspråk på tvers av språkgrenser, folkegrupper og landegrenser. I Nord-Afrika er arabisk mest utbredt, i Øst-Afrika swahili og i Vest-Afrika hausa. Andre viktige sekundærspråk er lingala, fanagalo, sango, bambara-maninka, amharisk, wolof og kongo. I de fleste land sør for Sahara brukes ennå som offisielle språk engelsk, fransk eller portugisisk, lengst i sør også afrikaans.

Afrika – selvstendigheten. Det selvstendige Afrika bestod etter hvert av vel femti stater – med til dels svært forskjellige utgangspunkt og forutsetninger, og bare de færreste hadde en moderne administrativ og økonomisk sektor. De beste forutsetningene hadde enkelte av de britiske og franske koloniene med en sterk middelklasse og en forholdsvis bredt sammensatt økonomi, som Ghana og Nigeria, Elfenbenskysten og Senegal, de noe mer industrialiserte landene Sør-Afrika og Zimbabwe, samt de nordafrikanske landene. Flere av de afrikanske statene hadde gode naturgitte forutsetninger gjennom store naturressurser, både innen gruve- og landbrukssektoren, blant dem Angola, Kongo og Sør-Afrika. Etter hvert som olje ble funnet og utvunnet, innebar også dette for flere land en betydelig inntektskilde. Blant de tidligste oljeeksportørene var Algerie, Angola og Nigeria.

Etter selvstendigheten i 1960- og 1970-årene rådde det derfor betydelig optimisme når det gjaldt en rask og positiv utvikling i Afrika. Hjulpet frem av omfattende internasjonal utviklingshjelp skulle den politiske selvstendigheten gi økonomisk vekst og sosiale fremskritt.. Tiltakende økonomiske, politiske og sosiale problemer i 1970- og 1980-årene skapte økt pessimisme, og 1980-årene ble kalt «det tapte tiår» for utvikling i Afrika. 1990-årene var preget av både optimisme og pessimisme: optimisme pga. en omfattende demokratisering, pessimisme pga. en rekke nye konflikter og kriger, aids-epidemien og lav økonomisk vekst. Ved århundreskiftet ble det derfor stilt spørsmål ved om Afrika overhodet ville komme seg ut av sin dyptgripende og tilsynelatende vedvarende krise, hvor flere internasjonale satsinger på å sette ny fart i utviklingen av Afrika syntes å ha slått feil. Synspunktene på Afrikas utvikling etter selvstendigheten er sterkt varierende, både om de politiske valg som er tatt, og årsakene til at det ikke har gått som håpet og trodd. Men det hersker bred enighet om at Afrikas sosiale og økonomiske utvikling i andre halvdel av det 20. århundret kom til kort, både ut fra forventningene ved selvstendigheten og i forhold til andre deler av verden. Afrika har på de aller fleste områder sakket akterut; ikke bare har avstanden til de såkalt utviklede land i nord økt, men også andre regioner og land i sør har klart å nå et vesentlig høyere utviklingsnivå sosialt og økonomisk – med om lag samme utgangspunkt, og ikke alltid med de samme naturressurser som finnes i deler av Afrika. Særlig har flere asiatiske land i samme periode lykkes i å utvikle et velutbygd utdanningssystem og skape en bredt sammensatt næringsvirksomhet, med sosial og økonomisk vekst som resultat. Svært få afrikanske land, med mulige unntak for Botswana, Mauritius og de nordafrikanske statene, kan vise til sammenlignbare resultater. Nord-Afrika skiller seg på mange måter ut fra resten av Afrika, og i forhold til sosial og økonomisk utvikling er det vanlig å se på Afrika sør for Sahara og de fem forholdsvis industrialiserte arabiske statene ved Middelhavet hver for seg.

På enkelte områder, f.eks. jordbruksproduksjonen, har Afrika relativt sett svekket sin stilling siden 1960-årene, hvor særlig produksjonen av matvarer ikke har holdt tritt med befolkningsveksten. Dette skyldes ikke folkeveksten alene, men også at jordbruket er hardt rammet både av naturkatastrofer og kriger. Det er i mange land også ført en politikk som primært gavnet bybefolkningen, og som ytterligere har marginalisert landsbygda – og bl.a. ført til lave priser på bøndenes produkter. Forfall i infrastruktur, derunder veinett og transport, samt manglende kredittmuligheter, har bidratt til at landbruket har stagnert. Jordbruket har også lidd under sterke svingninger i råvarepriser på de internasjonale markedene. Mange afrikanske stater investerte etter selvstendigheten systematisk i den sosiale infrastrukturen, særlig skole- og helsestell, med betydelig fremskritt. Mot slutten av 1990-årene ble det i flere land imidlertid registrert tilbakegang på det sosiale området, bl.a. forventet levealder (vesentlig pga. aids-epidemien) samt lese- og skrivekyndighet. Tidligere investeringer i infrastruktur og industri forfalt også pga. manglende nasjonalt økonomisk rom for tilstrekkelig vedlikehold og utvikling – og med begrensede utenlandske investeringer. Som en følge av denne stagnasjonen og tilbakegangen i 1980- og 1990-årene var flesteparten av verdens minst utviklede land, og en voksende andel av verdens fattige, ved utgangen av århundret å finne i Afrika sør for Sahara.

Politiske forhold har bidratt til den forverrede situasjonen siden selvstendigheten: Store deler av Afrika har vært preget av mangel på demokrati og politisk stabilitet, med svakt funderte regimer og hyppige maktskifter – ofte gjennom militær inngripen. Den politiske kulturen som utviklet seg før og etter selvstendigheten var preget av eliter som overtok, og forsøkte å etterligne, det europeiske styresettet. Med manglende demokratisk tradisjon, utnyttet de nye elitene de statlige institusjonene til å fremme sin posisjon – som tilfellet hadde vært under kolonitiden. Bare få av de afrikanske statene var kulturelt homogene, og de færreste ledere hadde en solid maktbasis. Samtidig som de fleste afrikanske land adopterte en europeisk statsskikk ved selvstendigheten, søkte flere å utvikle mer genuint afrikanske modeller. Begge deler ble i praksis utnyttet til å samle mer makt på få hender. Ettpartistyre ble vanlig, med rent formelle gjenvalg av partiets ledere. Samtidig grep de militære makten i en rekke land – ofte under påskudd av å redde nasjonen fra inkompetente og korrupte politikere, uten selv å ha verken forutsetninger eller vilje til å styre landet bedre. Til tross for manglende demokrati og godt styresett, ble de fleste afrikanske land og regimer tilgodesett med betydelig utenlandsk bistand – økonomisk og militært. Dette skjedde så lenge den kalde krigen varte, og var dels ideologisk, dels militærstrategisk betinget. I andre halvdel av 1980-årene avviklet Sovjetunionen sine strategiske interesser i Afrika. Dette førte til at de alvorlige konfliktene i det sørvestlige Afrika – Namibias selvstendighet, krigen i Angola, og til slutt avvikling av apartheidstyret i Sør-Afrika – kunne løses. Som følge av den kalde krigens slutt opplevde Afrika i 1990-årene å bli ytterligere internasjonalt marginalisert, både fordi kontinentets strategiske betydning avtok og pga. konkurransen om internasjonal bistand; bistandsmidler gikk i betydelig grad til det østlige Europa. Særlig for USA, verdens største økonomi, ble størstedelen av Afrika ansett som lite betydningsfullt – både politisk og økonomisk.

Samtidig med den manglende sosiale og økonomiske utvikling festet det seg i verden utenfor Afrika et bilde av verdensdelen som dominert av katastrofer og kriser. Bildet er riktig i den forstand at Afrika har vært herjet av en lang rekke katastrofer, noen naturgitte (tørke og flom), andre menneskeskapte (kriger og flyktningstrømmer) – samt, og delvis som en følge av disse, spredning av dødelige sykdommer, fremfor alt aids og malaria. Både naturkatastrofer og kriger, men også den økonomiske krisen, har dertil bidratt til å true miljøet, bl.a. i form av jorderosjon og press på regnskog og truede arter, samt overbeskatning av fiskebestand. Disse negative forholdene har langt på vei overskygget flere positive sider ved utviklingen i Afrika, som i 1990-årene særlig lå på politisk plan, med gjennomgripende overgang fra autoritært (ofte militært) styre til demokratisk styresett. Flere land lykkes også i å gjennomføre økonomiske reformer som la grunnen for nødvendig vekst, og flere økonomiske indikatorer ved inngangen til det nye årtusen var bedre enn på lenge, men med store forskjeller mellom enkeltland, og enda større ulikheter innad i de fleste land. Afrika besitter imidlertid også store naturressurser som ennå ikke er fullt utnyttet, og som – brukt til sosial og økonomisk utvikling – fortsatt kan bidra til å bringe kontinentet fremover. En av Afrikas styrker ligger dertil i en rik kultur, med en verdifull kompetansearv, bl.a. innen jordbruk og medisin, som de senere år er blitt mer akseptert og verdsatt, og som kan bidra til fremskritt mer uavhengig av importert kunnskap som ikke alltid har vist seg like godt tilpasset afrikanske forhold.

Ved selvstendigheten ble en moderne statsforvaltning etter vestlig – eller østlig – mønster etablert i afrikanske land, med sterk sentralstyring og favorisering av bybefolkningen – hvor den politiske eliten fantes. Moderniseringsforsøket var særlig knyttet til forvaltning, infrastrukturutvikling og industrireising, og færre ressurser ble satset på utvikling av landsbygda, derunder økonomisk oppmuntring til bøndene og tilrettelegging for økt matproduksjon. Stor vekt ble også lagt på produksjon av varer for eksport, for å finansiere import til den moderne sektor. Derved klarte ikke landbruksproduksjonen å holde tritt med etterspørselen, hvilket førte til utarming av bygdene – og til rask urbanisering, som igjen medførte økt fattigdom og sosiale problemer i storbyene.

Mye av optimismen som ble skapt de første selvstendighetsårene, skyldtes entusiasmen som var knyttet til den politiske frigjøringen fra kolonistyre, ikke minst der frigjøringen kom etter væpnet kamp, oftest med bakgrunn både i radikale teorier og med konkrete løfter – som i Algerie, Kenya, Angola, Mosambik, Guinea-Bissau, Zimbabwe, Namibia, Eritrea og til dels Sør-Afrika. Optimismen ble underbygd gjennom innspill fra akademisk og politisk hold særlig i Europa, hvor en ved overføring av kapital og kompetanse – vesentlig i form av utviklingshjelp – så for seg at afrikanske stater på relativt kort tid skulle gjøre vesentlige sosiale og økonomiske fremskritt. Denne utviklingsoptimismen var i stor grad fundert i sosialdemokratisk likhetstenking, med mål om økonomisk vekst og sosial utjevning, som i Ghana og Tanzania. I andre land ble en kapitalistisk utviklingsvei valgt, med langt færre endringer i forhold til kolonitiden, som i Elfenbenskysten og Kenya. Enkelte land la en sosialistisk politisk teori til grunn, oftest med støtte fra østeuropeiske stater, til dels fra Kina og Nord-Korea. Dette gjaldt fremfor alt de land som hadde måttet kjempe en væpnet kamp for selvstendigheten som bare de sosialistiske statene ville yte direkte støtte til, eksempelvis Algerie, Angola, Mosambik og Zimbabwe. De fleste politiske eksperimenter satt ut i livet de første par tiårene etter selvstendigheten var bygd mer på europeiske ideer og erfaringer enn afrikansk tradisjon og innflytelse, ofte finansiert av utviklingshjelp. Afrika har nytt godt av utstrakt internasjonal støtte på mange områder, men har også fungert som et laboratorium og prøveområde for utviklingsteorier – som ikke alle har bidratt til en reell og bærekraftig utvikling. Utviklingen i Afrika har vist at erfaringer fra nord, politiske og økonomiske, ikke uten videre har latt seg overføre. Det samme gjelder satsingen på rask industrireising – igjen med internasjonal oppmuntring og bistand. Det manglet kapital og kompetanse til å drive industrien, som også ofte var dårlig integrert med resten av det økonomiske liv, og slik ble lite lønnsom. Utviklingsoptimismen fra 1960- og 1970-årene førte også til at mange prosjekter ble dimensjonert feil; de ble ofte for store, og dermed for kostbare for det enkelte land å drive – med den følge at kapasiteten ble dårlig utnyttet, og mange etter til dels kort tid avviklet. Fortsatt er Afrika den minst industrialiserte verdensdel, og derfor fortsatt avhengig av å produsere og eksportere råvarer. Selv om det finnes moderne sektorer i de største byene i praktisk talt alle afrikanske land, var Afrika på begynnelsen av 2000-tallet fortsatt strukturelt preget av denne arbeidsdelingen som ble etablert under kolonitiden – som en råvareprodusent og ferdigvareimportør. Det er diskutert om globaliseringen, med færre restriksjoner på handel og annet samkvem samt utviklingen av et nettverksbasert samfunn, vil bidra til å integrere Afrika i det moderne internasjonale samfunn eller ytterligere marginalisere kontinentet. Økonomisk liberalisering og utviklingen innen kommunikasjonsteknologi kan gavne Afrika, men har i liten grad gitt synlige utviklingsgevinster. Også Afrika er knyttet til de nye nettverkene, men bare deler av kontinentet – med fare for økt skille mellom stater, og ytterligere forsterkede skiller mellom urbane og rurale strøk, og mellom rike og fattige. Uavhengig av sektor er det akseptert at en jevnere fordeling av sosiale og teknologiske goder er en forutsetning for å bekjempe fattigdommen. Denne er stor både i byer og bygder i Afrika.

Årsakene til Afrikas manglende utvikling er sammensatte. Arven fra kolonitiden var et hinder for utviklingen, men er også i noen grad blitt brukt som en unnskyldning for afrikanske staters egen utilstrekkelighet. FNs generalsekretær Kofi Annan, selv fra Ghana, anklaget under OAU-toppmøtet 2000 Afrikas ledere for selv å være skyld i de fleste av kontinentets problemer. Likevel kan mange av årsakene spores til ulike sider ved den koloniale arven: kolonimaktene etterlot grenser som har skapt stater med til dels dyptgripende kulturelle (etniske) motsetninger, som igjen har gitt grobunn til politiske og militære konflikter. På det økonomiske området bærer Afrika fortsatt preg av de strukturelle rammer som ble lagt i kolonitiden. Bare få afrikanske land har klart å endre dette mønsteret. Mange afrikanske stater produserer og eksporterer fortsatt uforedlede råvarer, og mange er avhengig av bare én eller et fåtall råvarer – som São Tomé (kakao) og Burundi (kaffe). Dermed er afrikanske land svært avhengige av utviklingen andre steder i verden, fremfor alt i Europa og Nord-Amerika, og utviklingen av internasjonale handelsregimer. Afrika har lite industri utover småindustri for lokalt forbruk, og lite egen kapital til å utvikle denne sektoren. Derved skapes det lite merverdi gjennom viderebehandling av råvarer, og dette igjen bidrar til at Afrika har en etter folketallet uforholdsmessig liten andel av verdenshandelen. Fra 1970-årene har Afrika i tillegg pådratt seg et betydelig gjeldsproblem som har skapt enda mindre nasjonal handlefrihet, og som har bidratt til at de fleste stater, etter krav fra de internasjonale långiverne, har måttet underkaste seg en omstridt markedsliberalistisk restrukturering. Kravet om å innfri gjeldsforpliktelser har i flere land gått utover investeringer i den sosiale sektor. Utenlandsgjelden har også ført til en netto kapitaloverførsel fra Afrika til nord, ikke omvendt som det er behov for. Flere fattige land har krevd sletting av gjeld som en forutsetning for utvikling. I 1990-årene ble det også startet en prosess for at Afrika skal få økonomisk kompensasjon for slavehandelen. Ved siden av de økonomiske strukturer som ble lagt i kolonitiden og som fortsatt er til hinder for Afrikas utvikling, fremholdes også vedvarende psykiske skader. Gjennom innføring av europeisk styre og normer ble tradisjonelle afrikanske samfunn og systemer undergravd – og dermed ble også afrikansk tro på seg selv og sine kunnskaper, erfaringer og verdier underminert. Dette har hemmet utvikling av egne løsninger, bygd på afrikansk tradisjon og lokale behov.

Dårlig ledelse er en intern årsak til Afrikas mangelfulle utvikling. En annen hovedgrunn er at få land i Afrika har den politiske og administrative infrastruktur som kreves for å styre etter europeiske normer. Dette er dels en historisk arv fra kolonitiden. Enkelte land, som Ghana og Nigeria, hadde ved selvstendigheten en velutviklet fysisk infrastruktur, en høy utdanningsgrad og et godt økonomisk grunnlag, mens andre var svært dårlig forberedt på selvstendigheten. Dette gjaldt særlig de belgiske og portugisiske kolonier, der kolonimakten ikke ønsket å utdanne en nasjonal elite. I Belgisk Kongo var det ytterst få afrikanere med høyere utdanning da landet ble selvstendig. I Angola og Mosambik var situasjonen tilsvarende; der forlot i tillegg de fleste med utdanning (dvs. portugiserne) landet ved selvstendigheten. Afrikanske statsdannelser er derfor oftest svake. Enkelte land, som Liberia, Sierra Leone og Somalia, opphørte i 1990-årene i praksis å eksistere som reelle stater. Her, men også i mange andre land, har det bl.a. vært store svakheter forbundet med overholdelse av menneskerettighetene, og mange regimer har ikke stått til ansvar overfor befolkningen. I skjæringspunktet mellom den europeiske styringsmodellen med krav om legitimitet og etterrettelighet og den afrikanske tradisjonen med bl.a. krav om ansvar for storfamilie og klan, oppstår også et krysspress som har medført utbredt maktmisbruk, deriblant nepotisme og korrupsjon. Korrupsjon er et betydelig samfunnsproblem i Afrika.

Mens landene i nord under den kalde krigen langt på vei så gjennom fingrene med overgrep og fravær av demokrati i Afrika, stilte de i 1990-årene krav om innføring av flertallsstyre og demokrati, med økt ansvarliggjøring av politisk ledelse og statsforvaltning. Slike krav ble knyttet til tildeling av lån og bistand. Bak disse politiske kravene lå den europeiske/nordamerikanske idé om demokrati. Flere afrikanske stater forsøkte etter selvstendigheten å etablere politiske modeller som klart brøt både med kolonitidens styre og tradisjonelt afrikansk styresett, mens andre valgte en utviklingsvei som i liten grad brøt med fortiden – både politisk og økonomisk. Særlig ble Elfenbenskysten lenge sett på som en modellstat for en vellykket overgang til selvstendighet – basert på en kapitalistisk utvikling med opprettholdelse av tette forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike. Likeledes ble Kenya lenge regnet som et godt eksempel på kapitalismens suksess i Afrika. Begge innførte imidlertid ettpartistyre – i likhet med de mange stater som valgte en utviklingsvei i mer sosialistisk retning.

Flere av disse hadde gjennomgått en sterk politisering som følge av væpnet frigjøringskamp. Dette preget den politiske utviklingen særlig i de tidligere portugisiske koloniene, fremfor alt Angola, Guinea-Bissau og Mosambik, men også i land som Algerie og Zimbabwe. Andre slo inn på en sosialistisk kurs etter østeuropeisk modell uten en tilsvarende historisk erfaring, mer som et politisk eksperiment. I Benin, Kongo, Komorene, Madagaskar og Etiopia ble marxist-leninistiske folkerepublikker etablert, sistnevnte som følge av omfattende militær støtte fra Sovjetunionen og Cuba under krigen mot Somalia i 1977. Også andre stater forsøkte å etablere sosialistiske utviklingsmodeller, men mer etter sosialdemokratisk mønster, med vekt på sosial utvikling og økonomisk utjevning – som Guinea, Tanzania og Zambia. Særlig Tanzania gikk langt i å gjennomføre et omfattende politisk eksperiment som skulle føre til en ny modell for afrikansk sosialisme, bl.a. kjent gjennom den såkalte ujamaa-politikken, som bl.a. bestod av etableringen av kollektive landsbyer for bedre å nå ut til landsbygdbe-folkningen med sosiale tilbud. Ujamaa-eksperimentet som samfunnsmodell mislyktes, ikke minst fordi det i stor grad var basert på tvang, men utviklingspolitikken førte til vesentlige sosiale forbedringer i et av Afrikas fattigste land, bl.a. innen skolestellet. Det samme skjedde de første årene etter Zimbabwes frigjøring, da landet investerte mye i utdanning og helse. Senere har gevinstene i noen grad fordunstet begge steder – dels pga. økonomiske krise og politisk press fra bistandsyterne om en annen budsjettmessig prioritering, dels pga. følgene av aids-epidemien.

Ved selvstendigheten innførte de fleste afrikanske stater et demokratisk styresett basert på flerpartisystem og frie valg. Andre styringsformer ble innført – gradvis eller brutalt – og i 1970- og 1980-årene var Afrika preget av enten ettpartistater eller militærregimer. De fleste afrikanske land har på ett eller annet tidspunkt vært ettpartistater – og bare få har unngått militærkupp. De militæres inngripen tok til allerede i 1960-årene og var særlig fremtredende i 1970- og 1980-årene. Mange afrikanske stater bygde opp sine nasjonale forsvar ved selvstendigheten, mange større enn potensielle eksterne trusler skulle tilsi. I mange land ble derfor det militære maktapparatet mer en deltaker i det nasjonale politiske spillet enn et nasjonalt sikkerhetspolitisk instrument. De militæres begrunnelse for å gripe makten har gjerne vært som nasjonale «redningsmenn» fra politikernes påståtte (og ofte reelle) vanstyre. Men med få unntak har de militære ikke vist seg bedre skikket til å styre et land, og har selv innført både udemokratisk og ineffektivt styresett. Blant militære makthavere som har gjort seg kjent for diktatorisk maktbruk og utstrakt personlig berikelse, var Zaïres Mobutu Sese Seko og Nigerias Sani Abacha. Andre militære ledere, som Ghanas Jerry J. Rawlings og Burkina Fasos Thomas Sankara, forsøkte å innføre en ny og radikal politikk.

Ved inngangen til 1990-årene fant det sted en omfattende politisk endring over store deler av Afrika. Nye grunnlover ble vedtatt med rom for frie partidannelser og valg. Endringen skjedde vesentlig etter press fra to kanter, fra grupper i det enkelte land og fra bistandsytere i nord. Et slikt press utenfra var direkte utslagsgivende for innføringen av demokratisk styresett i Malawi, mens det i Zambia, som var blant de første land til å gå fra ett- til flerpartistyre, var press fra en nasjonal grasrot som bidrog til å fremskynde utviklingen. I de fleste tidligere franske kolonier ble det holdt nasjonale konferanser som ofte fikk eller gav seg selv i oppgave å utforme ny grunnlov, med konstitusjonell maktdeling. Disse demokratiske sammenkomstene hadde likhetstrekk med tradisjonelt afrikansk styresett basert på åpen diskusjon. Det samme er forsøkt for å bilegge stridigheter i Somalia. I Etiopia tvang utfallet av borgerkrigen frem et regimeskifte med flerpartisystem, samtidig som Eritrea kun tillot ett parti. Ved å legalisere politiske partier, ble båndene mellom staten og det statsbærende parti fjernet, og en rekke partier oppstod og deltok i valg, samtidig som flere reelle kandidater stilte ved presidentvalg. Bare fire afrikanske stater – Botswana, Mauritius, Namibia og Zimbabwe – har kun hatt flerpartistyre siden selvstendigheten. I løpet av 1990-årene ble demokratisk styresett innført i de aller fleste afrikanske land. I noen ble valg avholdt under internasjonalt oppsyn, bl.a. FN-overvåkning i Eritrea, Mosambik og Namibia. Av særlig symbolsk betydning var det første frie valget i Sør-Afrikas historie i 1994 som markerte slutten på det institusjonaliserte apartheidstyret. I flere land klarte de sittende ledere fra ettpartitiden å oppnå flertall også ved frie valg, men flere steder ble det et reelt maktskifte. En test på hvor forankret det demokratiske styresettet er, er om det blir avholdt nye demokratisk valg – eventuelt med maktskifter. Så har skjedd bl.a. i Ghana, Kenya og Senegal. Men det har også vært enkelte tilbakeslag; demokratiske regimer har blitt styrtet i militærkupp (bl.a. i Burundi, Elfenbenskysten, Gambia, Guinea-Bissau, Niger, Nigeria, São Tomé og Sentralafrikanske republikk), nye borgerkriger (bl.a. i Kongo og Sierra Leone) eller ved undergraving av det nye demokratiet fra sittende ledere (bl.a. i Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea, Namibia og Zambia). I enkelte land har ett parti en dominerende stilling, med uforholdsmessig stor makt (f.eks. Botswana, Namibia og Zimbabwe). I Zimbabwe er presidenten gitt utstrakt makt, og Robert G. Mugabe har brukt den til å sette statens maktapparat inn mot den legale opposisjonen, samt til å overstyre domstolene.

Det er i Afrika ført en prinsipiell debatt om den europeiske/nordamerikanske demokratimodellen er den mest tjenlige for land med en helt annen kultur og tradisjon, hvor partidannelser lett kan medføre polarisering langs etniske, religiøse eller regionale linjer – og som i verste fall kan true landets sikkerhet og selve statsdannelsen. Ettpartistaten var et forsøk på å finne en annen modell, som i teorien kunne være like demokratisk som et flerpartisystem dominert av ett sterkt parti. For enkelte afrikanske statsledere, som Tanzanias Julius Nyerere, var ettpartistaten ikke bare et middel for å konsentrere makt, men også et forsøk på å skape enhet og dempe ødeleggende motsetninger i en krevende nasjonsbyggingsprosess. Uganda prøvde under president Yoweri Museveni fra slutten av 1980-årene en annen modell – et parlamentarisk styresett med folkevalgte representanter, men uten partideltakelse i valg, et såkalt «nullparti-demokrati». Partier er ikke forbudt, men kandidater ved valg må stille som enkeltpersoner og ikke representere noe parti. I et av verdens få gjenværende utøvende monarkier, Swaziland, er politiske partier forbudt. I flere stater har tradisjonelle herskere beholdt noe av sin funksjon, som ashantifolkets asantahene i Ghana og sultaner i Kamerun og Nigera – og flere av disse fikk i 1990-årene styrket sin posisjon. Således fikk f.eks. flere av Ugandas tradisjonelle førkoloniale kongedømmer en oppblomstring i 1990-årene, med innsetting av konger med en vesentlig seremoniell posisjon, men samtidig med politisk innflytelse. Også andre steder, som i Zambia, har det vært voksende oppslutning om tradisjonelle strukturer. Samtidig har flere stater ivaretatt kulturelle og etniske ulikheter i forfatningen. Afrikas mest folkerike land, Nigeria, lever med store indre motsetninger – dels mellom ulike folkeslag, dels mellom de to dominerende religionene kristendom og islam, dernest mellom geografiske regioner. For å dempe motsetningene har Nigeria, innenfor sin føderale statsdannelse, opprettet stadig flere delstater med indre selvstyre. Etiopia valgte i 1990-årene en konstitusjon som gir etnisk baserte delstater delvis selvstyre, og grunnlovfestet rett til å bryte ut av føderasjonen. Sør-Afrika valgte ved overgangen til demokratiet også en føderal modell med delvis indre selvstyre.

Pan-afrikanismen har vært fremtredende siden kolonitiden. Etter selvstendigheten i 1957 inntok Ghana og Kwame Nkrumah en ledende posisjon for å støtte avkoloniseringen av resten av Afrika og samle de afrikanske stater etter hvert som de ble selvstendige. Allerede i 1963 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) etablert, en organisasjon som skulle arbeide for afrikansk samarbeid – ikke minst for å støtte den videre avkolonisering og kampen mot apartheid i Sør-Afrika. På det praktiske plan maktet ikke OAU mye, men organisasjonen har vært en viktig politisk møteplass, og den styrket sin stilling ved årtusenskiftet, da OAU hadde klart å innta en mer aktiv holdning til de mange konfliktene bl.a. gjennom å etablere fredsoperasjoner. Under OAUs toppmøte våren 2000, avholdt i Togo, ble medlemsstatene enige om å etablere Den afrikanske union (AU), etter modell fra EU. African Union ble etablert i 2001, til erstatning for OAU, og med videre fullmakter, bl.a. i forhold til inngripen i enkeltstater, eksempelvis for å forhindre folkemord. AU etablerte en rekke nye organer og mekanismer, derunder eget parlament, domstol og bank – med sikte på en utstrakt integrasjon av de afrikanske stater. Vel så sentral i det flernasjonale samarbeidet i Afrika som OAU og AU har regionale samarbeidsorganisasjoner vært, hvorav to av de største – Economic Community of West African States (ECOWAS, etablert 1975) og Southern African Development Community (SADC, 1980) – i 1990-årene utvidet sine mandater fra økonomisk samarbeid til bl.a. å engasjere seg i regional sikkerhetspolitikk. Økonomisk samkvem er fortsatt en prioritert oppgave for de fleste av de regionale organisasjonene, fremfor alt handel og pengepolitikk. Samtidig som det er en særlig utfordring å øke handelen mellom afrikanske stater, arbeider Afrika også for bedre tilgang til markedene i nord – og ikke minst styrke forbindelsene med USA. I amerikansk politikk spiller Afrika en marginal rolle. USAs bistand til Afrika ble halvert i 1990-årene. I 2000 vedtok USA en ny lov som bedret afrikanske staters adgang til det amerikanske markedet – og gav amerikanske bedrifter insentiver for å investere i Afrika. Dette var en del av USAs utenrikspolitikk for å fremme amerikanske handelsinteresser. Siden 1975 har en rekke afrikanske stater hatt en regulert samarbeid med EU gjennom Lomé-konvensjonen.

Afrika – økonomisk og sosial utvikling. I kolonitiden var Afrikas primære oppgave i den internasjonale arbeidsdelingen å forsyne kolonimaktenes industri med råvarer, sekundært å være et marked for de samme lands industriprodukter. Kolonienes næringsliv, i praksis jordbruk og gruvedrift, ble innrettet på å tjene kolonimaktenes interesser. For jordbruket betydde det at de beste arealene ble satt av til eksportproduksjon av produkter som bomull, sisal, jordnøtter, kaffe, te, sukker og kakao. I settlerkoloniene ble den beste jorden også beslaglagt av hvite innvandrere, hvilket har etterlatt en svært skjev fordeling særlig i land som Namibia, Sør-Afrika og Zimbabwe, og som særlig i Zimbabwe har skapt betydelige problemer. Som følge av det koloniale produksjonsmønsteret stod de afrikanske statene ved selvstendigheten derfor i et sterkt avhengighetsforhold til de tidligere kolonimaktene. Denne avhengigheten har vedvart. Noen land er særlig avhengig gjennom en ensidig eksport av et lite antall produkter, fra jordbruk eller gruvedrift. Med få unntak (som Algerie, Nigeria, Sør-Afrika, Zimbabwe) har det ikke lyktes land med mineralforekomster å utnytte disse i oppbyggingen av egen industri. De fleste stater har støtt på problemer som mangel på teknologi og kapital, til dels også motstand fra transnasjonale selskaper som i stor grad kontrollerer handel og foredling av råvarer. Land med store inntekter fra eksport av olje (som Angola, Gabon, Kongo (Brazzaville) og Nigeria) har heller ikke lykkes i å utnytte disse i vesentlig grad til bred sosial og økonomisk utvikling. Flere av Afrikas fattigste stater forventer betydelige inntekter fra oljeutvinning utover på 2000-tallet, deriblant Ekvatorial-Guinea, São Tome og Tsjad. Afrikas økonomiske avhengighet har på flere områder økt de senere årene. Bl.a. er Afrika mer avhengig av utenlandsk bistand enn andre deler av verden, men er også økonomisk avhengig gjennom en betydelig utenlandsgjeld. Denne koloniale arven har gjort økonomisk utvikling vanskelig, og landene har i tillegg lidd under politisk ustabilitet, vanstyre og naturgitte problemer – forsterket av globale økonomiske reguleringer. Med sitt svake økonomiske utgangspunkt er Afrika sør for Sahara sårbar for globaliseringen. Afrika befinner seg ikke på siden av internasjonal økonomi; tvert imot er kontinentet fra kolonitiden sterkt integrert i den – men kontinentet er i stor utstrekning prisgitt beslutninger fattet andre steder og mekanismer Afrika selv har liten innflytelse over. Den strukturtilpassing som Verdensbanken, IMF og de fleste bistandsytere krevde gjennomført i 1980-årene var en tilpassing til et liberalisert, globalt marked som Afrika i liten utstrekning har nytt godt av – og som har kostet mange afrikanere dyrt i form av svekkede offentlige tilbud. Ulike land har forsøkt ulike utviklingsveier, men bare få har lykkes i å bedre befolkningens kår i vesentlig grad, og i flere land – og innen enkelte sektorer – har det de siste par tiårene vært en tilbakegang.

Fire av fem afrikanske land får mer enn halvparten av sine eksportinntekter fra bare én eller to råvarer. For disse er et hovedproblem at råvareprisene på det internasjonale marked er sterkt varierende, og at det derfor er vanskelig å planlegge den økonomiske utviklingen. Det samme gjelder for land som er tilsvarende avhengig av mineraleksport, som Guinea (bauxitt) og Zambia (kobber). For de råvareproduserende landene har også bytteforholdet på det internasjonale marked gått i deres disfavør: mens prisene har holdt seg lave eller sunket, har prisen på importvarene steget jevnt og trutt. Fra tidlig i 1970-årene økte i tillegg prisen på olje sterkt og førte til store finansielle problemer for en rekke afrikanske land. I enkelte land er det blitt sterkt forsømt på grunn av en for ensidig satsing på gruvedrift og forsøk på industrialisering (Nigeria og Zambia), mens det i andre land har vært hardt rammet av tørke (Sahel og det sørlige Afrika) eller av krig (Angola, Mosambik og Sudan). Enkelte land har hatt fremgang på jordbrukssektoren og er i gode år selvforsynte med matvarer (Kenya, Malawi, Sør-Afrika og Zimbabwe) – men tidvis rammet av tørke. I mange afrikanske land klarer ikke økning i jordbruksproduksjonen å holde tritt med befolkningsveksten, og Afrika har den høyeste prosentvise andel av underernærte mennesker i verden. Kronisk matvareusikkerhet rammer over en firedel av befolkningen, og ca. 200 millioner lider av feilernæring. Denne utviklingen skyldes ikke alene en sterk folketilvekst og svekkede produksjonsmuligheter pga. hiv/aids, men også en politisk satsing på økt produksjon for eksport, til dels til fortrengsel for matproduksjon. Denne politikken rammet jordbruket også ved at subsidier på bl.a. kunstgjødsel ble fjernet og prisstabiliteten for produsentene forsvant gjennom privatisering av omsetningsorganer. Elfenbenskysten, Kenya, Uganda, Ghana og São Tomé og Príncipe er eksempler på land som har satset mye av sin økonomiske utvikling på eksportproduksjon i jordbruket.

Internasjonale handelsregimer og sterk subsidiering av landbruket i EU og USA er også med på å svekke afrikansk jordbruk og eksport. Den høye folketilveksten og manglende økonomiske veksten tilsier også at det blir et hardt press på dyrkbar jord og et stort underskudd på arbeidsplasser. Det er i flere land allerede for lite jord, og en stigende arbeidsledighet, da det ikke finner sted en økonomisk vekst som skaper tilstrekkelig med sysselsetting. Også miljøet er skadelidende under denne utviklingen, og stadig større deler av Afrika utpines. Særlig er det hardt press på skogen, hvor 80 % av kontinentets energibehov hentes fra. Afrikas tropiske skoger er også under hardt press, både pga. omfattende regulert uttak og illegal hugst – for eksport. De største gjenværende regnskogene i Afrika er i den sentrale delen av kontinentet, og presset er særlig stort i Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun og de to Kongo-statene.

Afrika er mange ganger blitt hardt rammet av tørke, som i sin tur har ført til hungersnød. Særlig hard var tørken i 1984–85, men også senere er store områder – særlig i Sahel, Afrikas horn og det sørlige Afrika – blitt tørkerammet. Disse gjentatte hendelsene har også sammenheng med den jordbrukspolitikk som er blitt ført, og den utarming av jorden som for hard beskatning medfører. Det er anslått at klimaendringer vil skape alvorlig tørke i Afrika også i årene som kommer – og skape ytterligere sult.

I mange afrikanske land har de offentlige utgiftene, og ikke minst militærkostnadene, vært mye høyere enn inntektsnivået skulle tilsi. Staten har i de fleste afrikanske land vært sterkt involvert i næringslivet, hvilket endret seg gjennom en omfattende privatisering fra slutten av 1980-årene. Denne var et ledd i en økonomisk krisepolitikk som et flertall av de afrikanske stater slo inn på fra 1980-årene. Det internasjonale valutafond (IMF) og Verdensbanken krevde strukturtilpasning for å yte nye lån og kreditter. Samtidig stilte flere enkeltland som yter bistand tilsvarende krav, såkalt kondisjonalitet. Kravene var i utgangspunktet primært av økonomisk art; i 1990-årene kom det også krav om demokrati og godt styresett. Strukturtilpasningspolitikken medførte bl.a. nedskjæring av de offentlige utgifter, devaluering av valutaen og privatisering, og er kritisert fordi den i uforholdsmessig stor grad rammet de svakeste i samfunnet, og fordi den ikke tok tilbørlig hensyn til lokale forhold. Det er også reist kritikk mot en gjennomgående anbefaling i denne politikken, om å produsere mer råvarer for eksport. Kritikerne har også fremholdt at strukturtilpasningspolitikken ikke så mye har vært myntet på at Afrika skal komme seg ut av krisen, som at de afrikanske land skal bli i stand til å tilbakebetale sin gjeld. Politikken har også hatt negativ effekt på den gjennomsnittlige inntektsveksten, som vokste i årene 1960–80, for deretter å synke i 1980- og 1990-årene.

Handelsmønsteret som ble lagt i kolonitiden er bare delvis endret, idet Afrika fortsatt mest eksporterer uforedlede råvarer og importerer ferdigvarer. Afrikanske lands handel med andre land i Afrika utgjør bare ca. 12 % av samlet eksport, som domineres av et fåtall land: Elfenbenskysten, Ghana, Kenya, Nigeria, Sør-Afrika og Zimbabwe. Mye intra-afrikansk handel skjer imidlertid illegalt, og blir ikke registrert.

Både tørke og krig har ført til at Afrika, sett i forhold til folketallet, er den del av verden som har flest flyktninger, enten folk har flyktet til et naboland eller lever som flyktninger i sitt eget land. I 2002 var det 16,5 millioner flyktninger i Afrika. Fire av fem var på flukt i eget land, såkalte internflyktninger, og derfor ikke beskyttet av internasjonale konvensjoner. 12 millioner flyktet pga. borgerkrigene i de tre landene Angola, Kongo (Kinshasa) og Sudan; disse tre har de største gruppene både av eksternflyktninger og internflyktninger: Sudan (hhv. 475 000/4,5 mill.), Angola (410 000/3,5 mill), Kongo (410 000/2,7 mill.). Sudan og Kongo var samtidig blant de største mottakerne av flyktninger, med Tanzania som den største (516 000). Blant mange særskilte problemer de interne flyktningene står overfor, er den store spredningen av landminer og andre eksplosiver. Disse er både en årsak til flukt – og til at flyktningene nøler med å vende tilbake, selv om situasjonen for øvrig skulle gjøre det mulig. Landminer er brukt i en rekke konflikter. Det er anslått at det er 40 millioner landminer i Afrika, spredd i vel 20 land med 140 millioner innbyggere. Hardest rammet er i Angola, hvor det er anslått å være 15 millioner miner. Til andre sterkt berørte land hører Eritrea, Etiopia, Liberia, Mosambik, Rwanda, Somalia, Sudan, Tsjad og Uganda. I Nord-Afrika ligger det store antall miner fra den annen verdenskrig i Egypt, Libya og Tunisia. Årlig blir ca. 12 000 mennesker drept av landminer i Afrika, langt flere skadet. Minene har ikke bare helsemessige virkninger, men også sosiale og økonomiske – idet de reduserer muligheten for et normalt samfunnsliv og hindrer effektivt jordbruk. Det pågår rydding etter miner i mange land, men arbeidet er kostbart og tidkrevende.

Siden 1980-årene har den globale hiv-epidemien rammet Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen del av verden. I 2003 anslo FNs samordningsorgan for aids (UNAIDS) at nærmere 27 millioner mennesker var smittet av hiv i denne regionen, og at ca. 2,3 millioner døde av aids samme år. Dermed hadde Afrika ca. 70 % av verdens tilfeller, med ca. 9 % av verdens befolkning. Da epidemien begynte å spre seg for alvor i Afrika fra midten av 1980-årene, var utbredelsen størst i det østlige Afrika, rundt Victoriasjøen. Et tiår senere var utbredelsen størst i det sørlige Afrika, hvor nærmere 40 % av den voksne befolkningen var smittet i enkelte land i 2003. Flest smittede finnes i Sør-Afrika, hvor vel fem millioner levde med hiv på slutten av 2002, dvs. hver femte voksne. I Afrika spres smitten vesentlig gjennom seksuell kontakt, og flere kvinner enn menn er smittet. I flere hardt rammede land, deriblant Uganda og Zambia, synes epidemien å være på tilbakegang eller å ha flatet ut, mens situasjonen i Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland ble betegnet som katastrofal. Epidemien påfører Afrika en enorm ekstrabyrde, dels i form av det menneskelige tap og den omfattende lidelse, dels fordi de sosiale mekanismer i mange lokalsamfunn går i oppløsning. Økonomisk legger epidemien økt press på helsestellet og -utgiftene, og den rammer først og fremst den yrkesaktive og produktive befolkningen. I mange områder forventes derfor produksjonen, bl.a. i jordbruket, å synke etter hvert som stadig flere dør av aids. Sykdommen rammer også sterkt i miljøer med høy utdannelse. I de hardest rammede delene av Afrika regnes aids-epidemien som en reell trussel mot den videre økonomiske og sosiale utvikling, og Verdensbanken har antydet at den sterkeste økonomien i Afrika sør for Sahara – Sør-Afrika – står overfor «komplett økonomisk kollaps» i løpet av tre generasjoner hvis landet ikke får bekjempet epidemien. I flere land er aids den fremste dødsårsak for folk i aldersgruppen 15–59 år, og i Botswana, Lesotho, Swaziland og Zimbabwe reduserer den voksnes gjennomsnittlige levealder med 20 år. I det sørlige Afrika var dødeligheten blant voksne tidlig på 2000-tallet høyere enn 30 år tidligere.

Aids er hovedårsaken til at Botswana, sammen med Sierra Leone, i 2002 hadde den lavest forventede levealder i Afrika: 39 år. Økonomisk sett er Botswana et av Afrikas rikeste, Sierra Leone et av de fattigste. Gjennomsnittlig forventet levealder i Afrika sør for Sahara var i 2000 på 47 år, i Nord-Afrika på 69 år. Aids-epidemien går også sterkt utover barn som gruppe, dels gjennom at spedbarn lett blir smittet og sjelden overlever, dels ved at den skaper store antall foreldreløse. I 2002 hadde over 11 millioner barn under 15 år i Afrika sør for Sahara mistet en eller begge foreldre av hiv/aids. I 2010 er tallet forventet å ha steget til 20 millioner, og mellom 15 og 25 prosent av alle barn i et dusin land i regionen vil ifølge UNICEF være foreldreløse. I 2000 drøftet FNs sikkerhetsråd aids i Afrika som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Les om hva slags rettigheter barn har i barnekonvensjonen (kort utgave).

Også krig og konflikt bidrar sterkt til forverrede sosiale forhold, samtidig som krigene bidrar til spredning av smitten. FN anser hiv/aids som den største enkeltstående faktor som undergraver mulige oppsving i Afrika. Epidemien undergraver utviklingen på en rekke felt – og bidrar til tilbakegang på flere områder. Bl.a. var barnedødeligheten i 14 afrikanske land i 2002 høyere enn den var i 1990. Av 1000 levende fødte barn, døde i perioden 1995–2000 162 i Afrika sør for Sahara, mot 159 i første halvdel av tiåret – og vesentlig høyere enn noen annen del av verden. Andre sykdommer krever også mange liv. Malaria er fortsatt svært utbredt, og krever særlig mange barns liv: årlig dør ca. én million av malaria på verdensbasis, ca. 90 % av disse i Afrika. Ca. 40 % av offentlige helseinvesteringer i Afrika går til bekjempelse av malaria. Mens vaksinasjonsprogram har redusert utbredelsen av en del sykdommer, har tuberkulose rask fremgang i Afrika, med ca. 20 % av tilfellene på verdensbasis – dvs. at ca. 200 millioner afrikanere er smittet. På slutten av 1990-årene ble det også satt søkelys på en omfattende handel med mennesker i deler av Afrika, bl.a. av barn som billig arbeidskraft i Vest-Afrika, og av kvinner til sex-industrien i Europa. Afrika er den del av verden hvor barnearbeid skal være mest utbredt, med ca. 40 % av alle barn i aldersgruppen 5–14 år i arbeid.

Den vedvarende økonomiske krisen og de voksende sosiale problemene gjør behovet for internasjonal bistand stort. Det var i 1980- og 1990-årene flere større satsinger i FN-regi for å hjelpe Afrika ut av krisen. Men disse har ikke i avgjørende grad bidratt til å få fart på den økonomiske utviklingen eller til å vesentlig bedre de sosiale forholdene. Det har etter den kalde krigen også vist seg vanskelig å skaffe til veie den økonomiske støtte til innsatsen i Afrika som FN har anmodet om, og bistanden til Afrika (målt per innbygger) sank i 1990-årene. Det ble 2002 gitt tilsagn om opptrapping av bistanden til Afrika, noe som var en forutsetning for å nå målsettingen i FNs millennium-toppmøte 2000. Det er anslått at Afrika trenger en økning på 20–25 mrd. US dollar hvert år for å nå målene. G8-landene vedtok 2002 en handlingsplan for Afrika, for å styre halvparten av denne årlige bistandsøkningen frem til 2006.

Afrika har vært den største mottaker av norsk bistand gjennom 50 år. Samlet norsk bilateral bistand til Afrika i 2002 var på 2,4 mrd. kr, 57 % av total bilateral bistand. De største enkeltmottakere var i 2002 Tanzania (354 mill.), Mosambik (303 mill.) og Uganda (231 mill.). Av sju såkalte hovedsamarbeidsland (programland) var fem afrikanske: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia. Fordelt på sektorer gikk mest norsk bilateral bistand til Afrika til utdanning, dernest helse. Det er ikke minst innen utdanningssektoren det kan dokumenteres betydelige fremskritt i utviklingen av Afrika. Andelen av den voksne befolkningen som er lese- og skrivekyndige økte fra 28 % i 1979 til 60 % i 2000, og forventes å stige til 73 % i 2015.

En vesentlig årsak til sykdom i Afrika er manglende tilgang på rent vann og dårlige sanitære forhold. Over en kvart million afrikanere mangler tilgang på rent vann. Dette, og flere andre forhold som hindrer sosial utvikling, skyldes fattigdom. Fattigdom er det alvorligste hinder for fred og sikkerhet – og for utvikling i sin alminnelighet.

Toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) vedtok i 2001 et integrert rammeverk for den politiske, sosiale og økonomiske utvikling av Afrika: The New Partnership for Africa’s Development (NEPAD), initiert av statsoverhodene i Algeria, Egypt, Nigeria, Senegal og Sør-Afrika. Hovedmålene er å utrydde fattigdommen og sette afrikanske land på rett kurs mot bærekraftig vekst og utvikling, stanse marginaliseringen av Afrika i globaliseringsprosessen og akselerere kvinners stilling. NEPAD ligger til grunn for arbeidet til Den afrikanske union (AU), og G8-landene gav sin tilslutning til programmet under sitt toppmøte i 2002, med etablering av et langsiktig forpliktende samarbeid innenfor et nytt Africa Partnership Forum under toppmøtet i 2003. NEPAD forplikter medlemmene av AU til visse politiske standarder, som bl.a. skal sikre utviklingen av godt styresett og respekt for menneskerettighetene, fremme sikkerhet og redusere fattigdom. Forutsetningene for at NEPAD skal lykkes bedre enn tidligere initiativ for afrikansk utvikling er mange – både politiske og økonomiske. Til de politiske hører særlig en løsning av kontinentets ødeleggende konflikter og varig stabilitet og sikkerhet, til de økonomiske både lokale og globale forhold. Den økonomiske integreringen av Afrika, med økt samarbeid og samhandel er en lokal dimensjon, større forutsigbarhet innen internasjonal handel en global forutsetning. For å nå FNs tusenårsmål og AUs NEPAD-mål må også bistandsoverføringer til og utenlandske investeringer i Afrika øke. Bistanden er viktig særlig på de sosiale områdene, men vil ikke alene kunne skape den nødvendige vekst og utvikling. Statens rolle i den økonomiske utviklingen av Afrika viker plass for økt privat initiativ, men Afrika lider under kapitalmangel. Av samlede utenlandske investeringer i utviklingsland i 2001, mottok Afrika 8 %. Investeringene økte i 1990-årene, men ble deretter halvert som følge av den globale økonomiske tilbakegangen.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.