Tibet irriterer, Tibet støver, Tibet gir reisemæssige problemer
Tibet er umulig – men fengsler i en grad, som er ukjent for andre land
Tibet- et reiseland?
Engang var Tibet alle eventyreres drømmemål – og er det vel fremdeles på sine egne premisser. Dagene med et føydalt prestestyre er der borte, men slemt er blitt fleste ganger verre siden da. Himlen er svart og utsiktene mørke. Tibetanerne lever i et besatt land. Og dessverre, for ett av verdens mest forunderlige kulturfolk, har det ingen utsikt til å endre seg. Det er paradoksalt og sørgelig at Tibet nå er regjert av et folk, som under påskudd av en befrielse, ikke har den minste interessen i landets rike kulturarv, religion og språk. For ikke å snakke om i tibetanernes økonomiske og arbeidsmessige livsvilkår. Regimet er hardt og ubarmhjertig – i Tibet lever apartheid i beste velgående. At tibetanerne likevel har bevart både språk, religion og kulturell identitet er et mirakel – og tar man ut på landet vil man oppleve det selv – tilogmed på aller nærmeste lag.
Tibet – storslått, men ikke like å gå til
Kineserne har en aldeles inkonsekvent turistpolitikk, når det gjelder Tibet. I perioden 1989-93 forsøkte jeg flere ganger å komme til Tibet, likevel uten hell. Senere er det lykkes meg båter som reiseleder for grupper, som på eget hånd. Grensen er ofte lukket for individuelle reisende. I disse periodene krever kineserne at man skal ha full reisearrangement alle dager i Tibet. Og det er en dyr omgang, godt 1.400 kr. i døgnet. Skal man til Tibet som individuell, er det om å dra til grensen og håpe på det beste. Kommer man ikke inn, kan man like godt stille inn seg på en ferie i det praktfulle nabolandet mot sør, Nepal.
Mine turer i Tibet dekker over ryggsekkreiser, kulturreiser, turer som reiseleder og på eget hånd, trekkingturer og forsøk på å bestige det 8.046 meter høy fjell Shisha Pangma. Men de største opplevelsene blir funnet etter min mening fremdeles på stiene og i de små landsbyene; det hvor det så umåtelig sjelden kommer turister forbi; og hvor man føler seg langt hjemmefra. Og ett av de fleste, store opplevelsesområder er i Central Tibet, nord for Nepal i egne med små, fine samfunn beliggende i en vidstrakt natur.
Tibetanske fjellperler
Vi er på det tibetanske platået. Himlen er klar og pen, ren tibetansk idyll. I horisonten stråler toppen av Everest, vet siden av Cho Oyu. Ting-ri er en vind landsby beliggende ved en enslig bakke på en stor selsom slette. Det er ca. 100 hus i den gamle tibetanske delen, tyve kinesiske militærbrakker og to gjestehus til lastebilsjåfører og turister. Lokalt heter byen Ganggar og på bakken over byen, lå engang et dzong, fort. Det var en del av det store forsvarsverken tibetanerne bygget som vern mot gurkhaene i Nepal. Man ser fremdeles rester av denne muren mellom Gutsuo og Shegar i Sydtibet. Herfra er det et vell av gode og pene vandreopplevelser.
Stien fører stikk sør, bortover det kjempemessige, etter tibetanske forhold, frodige platå. Det er flat vandring, hvor man ikke føler framskritt. Likevel er det en oppmuntrende gnager her og det, en fjellhare og ikke minst den majestetiske lammegribben høyt på himmelen. Vi raster i landsbyen Ghyndaphu beliggende nede for en bakketopp. Det er en pen mindre landsby, med 20 hus. Vi kommer inn til en familie, spiser lunsj og forhører oss om livets gang utenfor kinesisk innflytelse.
Utsikten på denne kjempemessige sletta hvor jeg føler meg forvandlet til en mikromus i et makrolandskap, er fabelaktig. Foran oss tårner Cho Oyu seg opp mot himmelen. Høydeforskjellen er tydelig, vi går på en flat mark og bratt reiser denne verdens kjempemessige berge seg mot himmelen.
Etter noen harde og kalde vandredager er vi ved å være trøtte, våren har budt på hele tre lengre Himalaya-vandreturer og nå altså Tibet. Et ganske kort øyeblikk etter, går det oppover igjen og endelig begynner Everest å gi seg til syne – likevel bare som en mindre topp i horisonten. Men det er et fantastisk øyeblikk, som en ren vitamininnsprøyting, jeg setter opp tempoet. Den gigantiske nordsiden – det lå så uendelig langt vekk og var så påtrengende virkelig at jeg følte et sug i magen. Everest, her er vi med planene våre om å bestige en av dine noe mindre naboer. Formen har vært god og intet kan stoppe oss i våre videre planer med målet vårt.
Det viser seg at det fremdeles er et godt stykke vei til Rong-bukker klosteret i selve dalen. Først går jeg gjennom en Kani (inngangsportal). Det må være et rensende og lykkebringende øyeblikk. Vi møter noen yak-gjetere, som er kommet ned fra leir III på Everest og raster med dem. Kort etter svinger jeg om en grustopp og selve Rong-bukker klosteret kommer til syne. De neste paret timer går jeg litt rundt og ser klosterets oppbygning. Her er fleste ødelagte bygninger og Rong-bukker er bare ca. halv størrelse av det, som Klavs Becker-Larsens bilder fra 1951 viser. Det er ikke fleste spinnende bedemøller eller pilegrimer, men stedet har likevel opprettholdt en del av fascinasjonen sin.
Utenfor klosterbygningenes ro er en kullskjærende blest, som går gjennom marg og bein på få sekunder. Over oss er Everest i glødende rødt, solens siste stråler gjør stedet mer uvirkelig, enn det er i forveien. Everest er likevel noe større, enn jeg først hadde forestilt meg. Her er noe uforklarlig, jeg merker historiens vingesus og opplevelsesmomentet er storsinnet mot meg.
Dalen er ganske snever, ikke som ved Shisha Pangmas basisleir, hvor høysletten fortsetter så langt øyet rekker. Dagen etter fortsetter vi i en kort marsj til Everest base camper; er de enesde det dette året har gått til basisleiren og blir vartet opp av alle ekspedisjonene på fineste vis. Vi er i det Everest-skjebnesvangre år 1996 og bare ti dager senere skulle idyllen vise seg å bli snudd til dødelig alvor med ni døder høyt på fjellet. Det i blant to av de inderne som trakterte oss så vel. Jo fjellklatring på så høye fjell er en alvorlig sak. Og Everest beryktede og berømte nordside har kostet altfor fleste liv. En danske er kommet opp denne veien. En er død. Det er ikke mye å lage statistikk over, men godt er den ikke.
Et turistland – neppe i gjengs forstand
De fleste tenker på Tibet som det høye, kalde og storslåtte platå med kjempemessige himmelstrebende fjelltinder. Og nord for Himalaya eks. ved Shisha Pangma, Cho Oyu og Everest er det riktig. Because it iser there – ikke bare Everest, men Tibet. Og hvor er det ærketypisk for Tibet – de store opplevelsene venter, de skal bli grepet – men er ikke like til å gå til. Et turistland?? Neppe i gjengs forstand.
“Because it iser There” – ordene av berømte George Leigh Mallory fra 1924 henger fremdeles i luften og dekker på sin eget måte fremdeles over fjellklatringen som fenomen. Men kunne også fin dekke over vandring, som Tibet nettopp byr på for ikke-fjellklatrere.
Man kan godt reise til Tibet uten å ta stilling på forhånd; men man kommer ikke hjem igjen uten å være dypt påvirket – det fengsler i grad som er meg ukjent for andre land.