Tyskland

Tyskland, offisielt tysk navn Bundesrepublik Deutschland, forbundsrepublikk i Mellom-Europa. Europas nest største stat i folkemengde, nr. 6 i utstrekning. Grenser til Danmark, Østersjøen og Nordsjøen i nord, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i sør, Tsjekkia og Polen i øst.

Tyskland er Europas viktigste industriland og et sentralt medlem i Den europeiske union (EU). Tysklands betydning i Europas kulturhistorie og politiske historie kjennetegnes av store svingninger, men alt i alt har landet betydd mye. I perioden 1949–90 var Tyskland delt. Kontakten mellom Vest-Tyskland (Bundesrepublik Deutschland) og Øst-Tyskland (Deutsche Demokratische Republik, DDR) var minimal. Også Berlin var delt. Øst-Berlin var hovedstad i DDR, mens Vest-Berlin var en delstat i Vest-Tyskland, omgitt av østtysk territorium på alle kanter. 3. oktober 1990 ble landet gjenforent og består nå av 16 delstater med utstrakt selvstyre.

Tysklands grense mot Polen, Oder-Neisse-linjen, er et resultat av avtaler mellom de allierte under den annen verdenskrig. For øvrig er grensene de samme som før 1938. Grensen mot Danmark ble forskjøvet etter den første verdenskrig, og er stort sett trukket etter språklige kriterier. Etter den første verdenskrig ble også Eupen-Malmédy-området avstått til Belgia og Elsass-Lothringen til Frankrike. Grensene ellers, mot Nederland, Luxembourg, Sveits, Østerrike og Tsjekkia, har ligget uforandret i flere hundre år.

Navnet Tyskland er basert på navnet på språket (oppr. diutisk, eg. «folkelig», «folkespråk» – i motsetning til latin), et språk som var tilnærmet det samme for en rekke germanske stammer. De tysktalende utviklet seg langsomt til ett folk, noe som dernest gav grunnlag for landets navn, Deutschland.

Rettsvesen

En tysk rettslig enhet ble etablert omkring 1900. Ved en rekke omfattende kodifikasjonslover fra siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det etter hvert utviklet felles lovbestemmelser på de fleste rettsområder. Disse reflekterer både germanske og romerrettslige rettsforestillinger. Etter 1945 er rettsutviklingen ført videre, men nå også under en viss påvirkning fra britisk/amerikansk rett. Etter samlingen i 1990 ble vest-tysk rett gjort gjeldende i hele landet, men slik at øst-tysk rett på enkelte områder fortsatt skulle ha gyldighet.

De allmenne domstolene har denne instansfølge: Amtsgericht, Landgericht, Oberlandsgerichtshof og Bundesgerichtshof. Den siste er føderal og har sete i Karlsruhe, de øvrige er delstatlige. Legdommere medvirker som domsmenn i Amtsgericht og Landgericht. Den siste er appellrett i forhold til den første, men er også førsteinstansrett i viktigere saker.

Forvaltningssaker hører under et eget rettsapparat, hvor øverste instans erBundesverwaltungsgericht med sete i Berlin. Det er også egne skattedomstoler, arbeids- og sosialdomstoler med øverste domstoler under forbundet.

En egen forforfatningsdomstol (Bundesverfassungsgericht), med sete i Karlsruhe, har domsmyndighet i forfatningstvister og prøver lovers grunnlovmessighet. En komité for valg av dommere deltar i utnevnelsen av dommere til de øverste forbundsdomstoler. Forbundsdagen og forbundsrådet oppnevner hver sin halvdel av dommerne til forfatningsdomstolen.

Tyskland – forfatning og politisk system. Det som formelt skjedde ved samlingen i 1990, var at de fem reetablerte øst-tyske delstater gikk inn i Forbundsrepublikken Tyskland – det gamle Vest-Tyskland. Den gamle vest-tyske grunnloven (Grundgesetz) fra 1949 ble dermed grunnlov for det samlede Tyskland. Den bygger på tradisjonene fra den liberale forfatningen av 1848–49, men tar også hensyn til Bismarcks forfatning fra 1871 og Weimar-forfatningen av 1919.

Etter grunnloven, senest endret 2000, er Tyskland en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat. Statsoverhodet, presidenten, velges for fem år av forbundsforsamlingen, en forsamling av representantene for forbundsdagen og forbundsrådet. Presidenten kan gjenvelges én gang og spiller primært en konstitusjonell rolle. Den utøvende makt ligger reelt hos forbundskansleren (Bundeskanzler) og regjeringen. Forbundskansleren velges av forbundsdagen, etter forslag fra presidenten. Han eller hun må ha absolutt flertall. Kansleren kan bare felles gjennom såkalt konstruktivt mistillisvotum, dvs. ved at en ny kansler velges samtidig som den andre får mistillit. Hvis kansleren ber om tillitsvotum og ikke får det, og forbundsdagen i løpet av 21 dager ikke klarer å velge ny kansler, kan kansleren be presidenten om å oppløse forbundsdagen og skrive ut nyvalg. Disse bestemmelsene skal sikre kanslerens posisjon. Den øvrige regjering utnevnes av presidenten etter forslag fra kansleren. De mange sterke og lengeregjerende kanslerne har bidratt til å gi kanslerembetet og regjeringsutøvelsen autoritet.

Den lovgivende makt er lagt til en tokammerforsamling. Det ene kammeret, forbundsdagen (Bundestag), er det viktigste, og det kansleren er ansvarlig overfor. Forbundsdagen har (fra 2002) 598 medlemmer pluss såkalte “overhengsmandater”, valgt for fire år. Mandatene velges dels fra enkeltpersonkretser (flertallsvalg) og dels fra flerpersonkretser, som er delstatene (forholdstalsvalg). Velgerne avgir stemme i begge kretser. Forholdsvalgene skal justere for mandatfordelingen i enpersonskretsene og kan eventuelt øke mandattallet (overhengsmandater). Det totale mandattallet blir derfor noe høyere, ved valget 2005 var det 614. Det er en sperregrense på fem prosent, men denne gjelder ikke enkeltpersonkretsene. Den høye sperregrensen reflekterer et ønske om å hindre at partisystemet splittes mye opp, slik som i Weimar-tiden (1919–33).

Forbundsrådet (Bundesrat) har 69 medlemmer, utpekt av delstatsregjeringene. Delstatene har fra 6 (de folkerikeste) til 3 representanter i forbundsrådet. De stemmer som bestemt av delstatsregjeringene og kan kalles tilbake av dem. Sammensetningen av Forbundsrådet endrer seg etter hvert delstatsvalg. Lovforslag behandles først av forbundsdagen. Forbundsrådet kan innen tre uker be om at en felleskomité nedsettes for å vurdere endringer i et forslag. Forbundsrådet kan også innen to uker nedlegge veto mot et lovforslag; et veto forbundsdagen dog kan sette til side med absolutt flertall. I grunnlovssaker og i saker som direkte angår delstatene er forbundsrådets samtykke nødvendig. Grunnlovsendringer krever 2/3 flertall i begge kamre; men endringer som påvirker delstatsinndelingen eller noen av grunnlovens grunnleggende prinsipper tillates ikke.

Politikken domineres av to store partier, det kristelig-demokratiske CDU (i Bayern det kristelig-sosiale CSU) og det sosialdemokratiske SPD. Til sammen har de som regel hatt mellom 70 og 80 prosent av stemmene og dermed gitt tysk politikk en betydelig stabilitet, som dog er noe svekket etter samlingen. I tillegg har det liberale, fridemokratiske FDP spilt en viktig rolle (satt i regjering 1949–66 og 1969–98). De andre partiene er De Grønne, som satt i regjering 1998–2005, og venstresosialistene: etterfølgeren til det øst-tyske statsbærende kommunistpartiet, PDS, var ved de første valgene etter 1990 fritatt for sperregrensen; det slo seg 2005 sammen med et nystartet venstreparti. På delstatsnivå er også andre partier representert, bl.a. ytterliggående høyrepartier. Partier som truer den demokratiske orden eller forbundsrepublikkens eksistens er ikke tillatt.
Administrativ inndeling

Tyskland er delt inn i 16 delstater (Länder), hver med sin forfatning. Delstatsforfatningen kan ikke inneholde bestemmelser som kommer i konflikt med forbundsgrunnloven. Hver delstat har en folkevalgt lovgivende forsamling og en regjering som utgår fra og er ansvarlig overfor denne. I 13 delstater kalles forsamlingen og regjeringen landdag (Landtag) og landregjering (Landesregierung). I by-delstatene kalles forsamlingene representanthus (Berlin) og byråd (Hamburg og Bremen), mens regjeringene kalles senat. Regjeringenes leder kalles statsminister, senatenes borgermestre. Delstatene vedtar egne lover på de områder som ikke eksklusivt er forbeholdt forbundsstaten. Delstatene har bl.a. ansvaret for skolene, politiet, kultur og miljøpolitikk. Delstatene er delt inn i lokalenheter, land og bykretser (Landkreise, Stadtkreise), og by- og landområder (Stadtgemeinden, Landgemeinden). Det er valgte organer også på disse nivåer; på det første, tildels også på det annet, er det også utøvende organer.

Tyskland – befolkning. Tysklands befolkning er sammensatt av flere folkeslag. De fleste har sin opprinnelse i de gamle germanske stammene, friserne ved nordsjøkysten, (neder)sakserne i nord mellom Elben og Rhinen, frankerne i Rhinområdet, alemannerne i sørvest og bayererne i sørøst. Fra ca. år 500 e.Kr. var landet øst for en linje fra Kiel over Thüringerwald til Böhmerwald bebodd av slaviske folk, som senere ble fortrengt østover. Omkring 900 gikk grensen for det tyske området langs elvene Elben og Saale, men landerobring og kolonisering fortsatte videre østover til midt på 1300-tallet. Grensen mellom tysk og slavisk bosetning ble deretter liggende noenlunde uforandret frem til den annen verdenskrig. Etter nederlaget i 1945 ble områdene øst for elvene Oder og Neisse lagt under polsk, og Nord-Østpreussen under sovjetisk administrasjon og den tyske befolkningen fordrevet.

De største minoritetsgruppene i Tyskland i dag – bortsett fra innvandrerne – er de ca. 60 000 sorbere som lever omkring byene Cottbus og Bautzen i øst og ca. 30 000 dansker i Schleswig-Holstein, især i og omkring Flensburg.

Befolkningsutviklingen etter 1900 er preget av de to verdenskrigene. Etter den første verdenskrig steg folketallet langsomt og bar i perioder preg av stagnasjon. Etter at nazistene kom til makten, ble det gjennomført tiltak bl.a. for å øke fødselshyppigheten, og folketallet steg merkbart. Landavståelsene i øst og delingen av Tyskland etter den annen verdenskrig fikk dramatiske følger. Hele den tyske befolkningen ble fordrevet fra Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn og fra de avståtte områdene øst for Oder-Neisse-linjen. Dessuten var det masseflukt fra de fleste østeuropeiske land. Under krigens sluttfase og i årene nærmest etter ble den tyske befolkningen øst for Oder-Neisse og i Øst-Europa redusert fra 17 til 2,6 mill. I tillegg til det store tapet av menneskeliv under krigen og i fluktperioden etterpå, medførte delingen av landet at familier og venner ble splittet og måtte leve videre under to forskjellige systemer. Etter delingen sank folketallet i Øst-Tyskland, mens Vest-Tyskland fikk kraftig vekst. Befolkningsnedgangen i Øst-Tyskland, som i 1948 hadde 19 millioner innbyggere, skyldtes i første rekke den store flyktningestrømmen til Vest-Tyskland, særlig i de første årene etter krigen. I løpet av perioden 1944–61 flyktet over 3 mill. mennesker fra Øst- til Vest-Tyskland. De fleste som forlot Øst-Tyskland i denne perioden var i sin mest fruktbare alder. Følgelig inntraff et fall i fødselshyppigheten som fikk langvarige følger. Vest-Tyskland derimot fikk en kraftig befolkningsvekst de første årene etter krigen. I perioden 1945–50 mottok Vest-Tyskland nær 10 mill. flyktninger fra Øst-Tyskland, fra tidligere tyske områder i øst og fra andre deler av Øst-Europa. Utover i 1950-årene holdt flyktningestrømmen fra Øst-Tyskland seg oppe, mens tallet på flyktninger/forviste fra andre områder gikk tilbake. Da Berlinmuren ble bygd 1961, stoppet også flyktningestrømmen fra Øst-Tyskland opp. I perioden 1945–61 hadde da totalt 13,5 mill. mennesker innvandret til Vest-Tyskland, den største flyktningestrøm i Europas historie.

Utover i 1960-årene fikk Vest-Tyskland et stadig økende arbeidskraftunderskudd, hovedsakelig som følge av sterk økonomisk vekst, økt utdannelsestilbøyelighet og lavere pensjonsalder. Løsningen ble «import» av arbeidskraft, såkalte Gastarbeiter. De fleste kom fra middelhavslandene, med Tyrkia, Jugoslavia, Italia og Hellas som hovedland. Siden 1980-årene er det dessuten kommet et stort antall flyktninger og asylsøkere fra fjernere land, som Iran og Afghanistan. Krigene i Jugoslavia i begynnelsen av 1990-årene førte også til en masseflukt derfra som i første rekke gikk til Tyskland. Antallet asylsøkere nådde en topp i 1992 med over 438 000 søknader. Kravene ble skjerpet ved en ny lov i 1993, og antallet nyanmeldte har deretter sunket jevnt til 62 000 i 2004.

De politiske omveltningene i Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen omkring 1990 førte også til en strøm av flyktninger til Tyskland som toppet seg på senhøsten 1989 med Berlinmurens fall. I løpet av 1989 kom det totalt 842 000 flyktninger til Vest-Tyskland, hvorav 721 000 av tysk avstamning. I perioden 1987–94 kom det nesten 2 mill. tyske «Aussiedler» fra øst. Tyskland er dermed det land i Europa som har tatt imot flest innvandrere av ulike kategorier. Landet hadde i 2006 en samlet befolkning på ca. 82,4 mill., av disse var ca. 7,5 mill. utlendinger, de største gruppene fra Tyrkia (1,75 mill.), det tidligere Jugoslavia, Italia, Hellas, det tidligere Sovjetunionen og Polen. Etnisk fordeler befolkningen seg på anslagsvis 68 mill. av tysk avstamning og over 14 millioner med annen opprinnelse.

Tyskland har siden 1970-årene hatt en negativ naturlig tilvekst (fødte ÷ døde). Dette skyldes hovedsakelig den sterke nedgangen i fødselshyppigheten fra ca. 17 ‰ i 1960 til ca. 8,5 ‰ i 2004, mens dødeligheten i samme periode har sunket vesentlig mindre, fra ca. 12 ‰ til ca. 10 ‰. Utviklingen har også på dette området vært forskjellig i de to delene av landet. I 1980-årene hadde DDR en positiv tilvekst, Vest-Tyskland en negativ tilvekst og med en slik margin at det samlet gav et negativt resultat. Siden 1991 har fødselsunerskuddet variert mellom 1,0 ‰ og 1,5 ‰. Pga. innvandringen økte likevel folketallet frem til 2003. Siden er det gått litt tilbake fordi innvandringsoverskuddet har avtatt sterkt, fra ca. 780 000 i 1992 til ca. 82 000 i 2004.

Etter gjenforeningen i 1990 har langt over 1 million mennesker flyttet fra det tidligere DDR-området til Vest-Tyskland, slik at befolkningen i 2004 fordelte seg med ca. 65,5 mill. i Vest-Tyskland, 13,4 mill. i Øst-Tyskland og 3,4 mill. i det samlede Berlin.

Tyskland hadde i 2006 en befolkningstetthet på 230,9 innb. per km2, men store geografiske forskjeller med den største befolkningskonsentrasjonen i Rhein-Ruhr-området med et nærmest sammenhengende byområde fra Bonn og Köln i sør til Dortmund og Hamm i nordøst. Lignende byregioner er Rhein-Main-området med Frankfurt, Mainz og Wiesbaden, Rhein-Neckar-området med Mannheim og Ludwigshafen, og industriområdet omkring Stuttgart. Også områdene rundt de store saksiske byene Halle, Leipzig og Chemnitz og rundt andre storbyer som Bremen og Hamburg, Hannover, Dresden, München og Nürnberg, er meget tett befolket. Berlin, som hadde en samlet befolkning på 3–3,5 mill. i hele delingsperioden, har forlengst gjenopptatt sine hovedstadsfunksjoner, men folkemengden har likevel ikke økt nevneverdig (3,4 mill. i 2007). Relativt tynt befolket er mange grenseområder som Emsland, Eifel, Hunsrück, Bayerischer Wald og Oberpfalz, men også større innenlandsstrøk med relativt dårlig jordbunn som Lüneburger Heide og store deler av Brandenburg. De store fjell- og skogsområdene (bl.a. Alpene og Schwarzwald) er for det meste tynt befolket. Også mange strøk på begge sider av den tidligere grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland ble sterkt avfolket i delingsperioden. Befolkningen fra landsbygda er mange steder samlet i store sentre hvor forskjellige tjenester er lett tilgjengelige. Dette gjelder især i de østlige delstatene, hvor en slik utvikling ble fremmet gjennom DDR-statens jordbrukspolitikk.

Tyskland – næringsliv. Den politiske delingen av landet i perioden 1945–1990 har satt dype spor. Næringlivet var bygd opp etter to vidt forskjellige systemer: planøkonomi i Øst-Tyskland, markedsøkonomi i vest. Etter sammenslåingen av de to tyske statene skjedde innføringen av markedsøkonomi i de østlige områdene i høyt tempo.

Omstillingsproblemene var store og førte bl.a. til en svært høy arbeidsledighet. De økonomiske forskjellene var enorme, både lønnsnivå og levestandard var mye lavere i det tidligere Øst-Tyskland enn i Vest-Tyskland. Store deler av produksjonsapparatet i øst var nedslitt og krevde kolossale nyinvesteringer. Gjennom det statlige selskapet Treuhandanstalt ble de statseide bedriftene i det tidligere DDR privatisert. I årene 1990–94 ble ca. 3500 av disse avviklet som ulønnsomme, mens de øvrige ca. 4500 ble delt opp i mindre enheter, over 50 000 i alt. De fleste av de nye eierne var fra Vest-Tyskland, men mange bedrifter er kommet på utenlandske hender, f.eks. det norske Aker Yards som overtok skipsverftene i Wismar og Warnemünde. Nedleggelsen av statsbedriftene førte til at 350 000 arbeidsplasser gikk tapt, men mange flere forsvant ved moderniseringen av de omstrukturerte bedriftene. Staten måtte overta et tap etter DDR-bedriftene på omkring 270 milliarder DM, noe som i begynnelsen av 1990-årene tilsvarte nesten 1200 milliarder norske kroner.

Et av Tysklands største økonomiske problemer er den ekstremt høye arbeidsledigheten som helt siden 1990-årene har ligget på over 10 %. I november 2005 var 4,5 mill. (eller 11 % av yrkesbefolkningen) uten arbeid. Ledigheten er ujevnt fordelt, størst i de østlige delstatene (16,9 %), lavest i de to sørlige delstatene (6,9 %).

Den høye arbeidsløsheten skapte mye bitterhet i den østtyske befolkningen, fordi prosessen med å danne én stat etter deres mening i praksis fikk karakter mer av å innlemme det tidligere DDR i det vesttyske samfunn enn en sammenslåing av de to likestilte land.

Grunnlaget for den ulike utviklingen for de to tyske statene ble lagt i oppgjøret etter den annen verdenskrig. Etter krigsødeleggelsene ble den vesttyske økonomien raskt bygd opp igjen, bl.a. ved hjelp av store arbeidskraftreserver, økonomisk hjelp, Marshall-hjelpen og dyktig organisering. Veksten skjedde i 1950–60-årene i slik fart og omfang at epoken i ettertid har blitt betegnet som «Das Deutsche Wirtschaftswunder».

Øst-Tyskland derimot ble skilt fra områdene i vest, som det økonomisk hadde vært sterkt knyttet til. Landet manglet mange viktige råstoffer og hadde en ugunstig industristruktur. Produksjonsforbud, demontering av fabrikkanlegg, skadeerstatning til Sovjetunionen og omstillingsvansker ved sosialiseringen av samfunnet virket sterkt hemmende på den økonomiske utviklingen frem til siste del av 1950-årene. Den store utvandringen til Vest-Tyskland tappet også Øst-Tyskland for verdifull arbeidskraft. Tysklands bruttonasjonalprodukt utgjorde ca. 2200 milliarder euro i 2004, og landet ligger dermed på tredjeplass i verden (etter USA og Japan). Samtidig er Tyskands verdens eksportnsjon nr. 1, målt etter verdien av utførselen. Biler, maskiner og produkter fra elektroteknisk og kjemisk industri er de viktigste eksportvarene. Yrkesbefolkningen fordelte seg i 2004 slik: jord- og skogbruk, fiske: 2,3 %; industri: 30,8 %; handel, hotell/restaurant, samferdsel: 23,j0 %; øvrig tjenesteyting: 43,9 %. Se også Tysklands historie (økonomisk utvikling).

Samferdsel

På grunn av sin sentrale plassering i Europa er Tyskland et viktig transittland mellom nord, sør, øst og vest. Etter den annen verdenskrig og helt til jernteppet falt, var øst–vest-forbindelsen sterkt begrenset. Den 1381 km lange grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland ble strengt overvåket, bare fire veioverganger og fire jernbanelinjer førte over grensen. Alle andre var blokkert, delvis revet opp. Store krigsskader, demontasjer og svak økonomi hadde gjort det vanskelig å bygge ut transportapparatet i Øst-Tyskland. Derfor var både vei- og jernbanenettet ganske nedslitt ved gjenforeningen, og reparasjoner, modernisering og videre utbygging har vært vært omfattende siden.
Veinettet

Veinettet er godt utbygd, for forskjellen mellom vest og øst er blitt mindre. Totalt utgjørveinettet 231 600 km, for det meste asfaltert. Motorveinettet måler 12 380 km (2006) og er blant Europas beste. I 2004 var det registert ca. 54 mill. motorkjøretøyer, derav 45 mill. privatbiler. Trafikkavviklingen i pressområdene er ofte et problem, til tross for det godt utbygde veinettet.
Jernbaner

Også jernbanenettet er godt utbygd og er på ca. 44 000 km i alt, hvorav 33 000 er elektrifisert. Ca. 3000 km er privateid, resten drives av Deutsche Bahn AG, som ble opprettet i 1994 ved sammenslåing av det vesttyske og det østtyske jernbaneselsskap. Hamburg og Hannover er viktige knutepunkter i nord, Frankfurt og Stuttgard i sørvest. Hovedlinjene går i retning nord–sør, men øst–vest-forbindelsene mellom Rhindalen og Ruhrområdet i vest og Berlin og Sachsen i øst har igjen blitt svært viktige strekninger. Det er gode forbindelser med alle naboland, med Skandinavia også via jernbaneferjer fra Sassnitz til Trelleborg i Sverige og Puttgarden til Rødby i Danmark. I togtrafikken skjelner man mellom IR-, IC- og ICE-tog (InterRegio, Intercity og Incercity-Express). IR er fjerntog som dekker et vidt forgrenet nett, mens ICE er superraske tog (opptil 280 km/t) på egne linjer.
Luftfart

I den sivile luftfarten ble det fløyet 121 mill. passasjerer i 2003, hvorav 100 mill. i utenlandstrafikk. Mer enn 100 internasjonale flyselskap har forbindelser til Tyskland. Landets største flyselskap, Lufthansa, var i 2004 Europas nest største flyselskap med 45 mill. passasjerer. Landet har 19 internasjonale lufthavner. Flyplassen ved Frankfurt er overlegent størst (52,3 mill. passasjerer i 2005). Deretter følger München, Düsseldorf, Berlin, Hamburg, Köln/Bonn og Stuttgart. I Berlin bygges sentralflyplassen i det tidligere DDR ut til ny storflyplass.
Skipsfart

Tyskland har et tett nett av indre vannveier, totalt ca. 7500 km. Innenlandsflåten bestod i 2004 av 580 passasjerskip og 2350 lastefartøyer, som fraktet ca. 15 % av samlet godstransport. Viktigste vannvei er Rhinen, og største innlandshavn er Duisburg i Ruhr. Andre viktige elvehavner er Berlin, Dortmund, Frankfurt an der Oder, Magdeburg, Mannheim og Ludwigshafen. Transportene omfatter bl.a. malmer, petroleum, kull, jern og stål. I 1992 ble Main–Donaukanalen åpnet. Den gir forbindelse mellom Nordsjøen og Svartehavet.

Tysklands handelsflåte omfattet i 2004 508 skip med en samlet bruttotonnasje på over 50 mill. bruttotonn; hoveddelen tørrlastskip. Viktigste havnebyer for havgående skip er Bremen, Hamburg, Rostock og Wilhelmshaven; Wilhelmshaven er viktig oljehavn. Rotterdam (Nederland) er imidlertid største importhavn for stykkgods.

Tyskland – klima. Tyskland har et temperert klima med relativt ensartet preg, med en jevn overgang fra det vestlig maritime til et mer kontinentalt preg mot øst og sørøst. Årstemperaturen tiltar stort sett fra nordøst mot sørvest, men høyden over havet betyr mer enn avstanden fra kysten både for temperatur og for nedbør. Bare i høyereliggende strøk i Alpene, Schwarzwald og de mellomtyske fjellområder er julitemperaturen lavere enn 15 °C, januartemperaturen lavere enn –3 °C og årsnedbøren større enn 1000 mm. Årsnedbøren i lavlandet er vanligvis 500–800 mm, minst i senkningen i Rhin–Main-området, langs elven Unstrut og i regnskyggen av Harz.

De mildeste vintrene er i vest, i lavlandet langs Rhinen, med middeltemperaturer i januar fra 1–2 °C. I øst og sørøst er snøfall vanlig, og kuldefremstøt fra østlig kant kan gi langvarig og streng kulde. I noen situasjoner, gjerne med kaldt høytrykk over Skandinavia, kan det falle betydelige snømengder i den nordlige delen av landet. Lavlandet i vest har vanligvis uregelmessig og kortvarig snødekke, mens høyere strøk i sør (Bayern) har mer årvisse og stabile snøforhold.

Om sommeren varierer middeltemperaturen mellom 19–20 °C i dalførene til elvene Rhinen, Elben, Saale og Spree, til 16–17 °C ved nordsjøkysten.

Tyskland – planteliv. Skogen som vokste opp i Mellom-Europa etter istiden, dekket praktisk talt hele Tyskland til så sent som langt ut i middelalderen. Nå dekker skogen bare en fjerdedel av landet. En tredjedel av denne skogen er løvskog, to tredjedeler barskog. Barskogen i lavere strøk er kun som plantet skog, og all barskog er under streng kultur og forynges vesentlig ved planting. Furu og gran dominerer, i Harz går furua opp til 1000 moh., i Schwarzwald til 1200 moh. og i Bayernalpene til 1500 moh. Ovenfor furugrensen vokser edelgran, og øverst lerk, som i sørøst når opp til nesten 2000 moh. I sør er det en del cembrafuru og buskfuru. Det finnes også skoger av innførte treslag som weymouthfuru og douglasgran. Løvskogen består mest av bøk, eik og bjørk med innblanding av agnbøk, alm, ask, lind, lønn og or. Bøken dominerer i lavlandet i nord, lenger sør går den i Harz opp til 600 moh., i Bayernalpene til 1400 moh.

I likhet med skogen i andre land i Mellom-Europa er skogen i Tyskland, særlig barskogen, rammet av skogdød som følge av påvirkning av miljøgifter og sur nedbør. Etter at landet ble dyrket, er det nå lite igjen av naturlig plantevekst, den finnes mest i myrer, på heier og dyner og til fjells. Selv om mye av den naturlige floraen er borte, er det fortsatt et rikt utvalg av plantearter og i det hele en rik og allsidig flora. Riktignok stenger Alpene for middelhavsfloraen, men i vest er det et sterkt innslag av vesteuropeisk flora med kristtorn, røsslyng, klokkelyng, ginst og Ulex på heiene i nordvest. I øst er det en jevn overgang til floraen i Polen og landene i sørøst, og i nord er en stor del av artene de samme som de som finnes i Danmark, Sverige og Norge.

Tyskland – dyreliv. Den opprinnelige faunaen stemmer stort sett overens med den i Sør-Skandinavia, men har et sterkere innslag av sørøstlige arter, særlig i lavereliggende flatlandsområder. Den utstrakte kultiveringen – særlig i skog- og landbruk – har medført at arter som ulv, bjørn og gaupe er utryddet, bever er sjelden, og villkatt finnes bare i enkelte ødslige fjellskoger, mens villsvinet ennå holder stand i noen av de større skogområdene. På 1700-tallet vandret hamsteren inn fra øst og bredte seg over hele Tyskland som et alvorlig skadedyr for landbruket.

Mer enn 465 fuglearter, hvorav minst 220 hekker årvisst, er observert i Tyskland. Mange sjøfugler hekker ved nordsjø- og østersjøkysten, bl.a. gravand, ærfugl, avosett, måker og terner. Tallrike vadefugler raster her under trekket; gjess, ender, fjellerke og snøspurv overvintrer. Øya Helgoland er kjent for sin fuglestasjon og observasjoner av sjeldne trekkfugler. De nordiske skogområdenes storfugl finnes nå bare i lite antall i mer ødslige fjellskoger og et par steder i større furuskoger i lavlandet. Rapphøns opptrer i stort antall på lavlandets dyrkede marker, og her har også Europas største fugl, stortrappen, vandret inn fra de østligere steppeområdene. Schleswig-Holstein og Østersjøkysten har en havørnbestand på ca. 200 par. Glente, svartglente, vepsevåk og musvåk har stor utbredelse. I alpestrøkene forekommer også flere arter som bare har sin utbredelse her og i nordiske strøk, såkalt boreo-alpine arter, som f.eks. røye, fjellrype og hare.

Mer varmeelskende krypdyr og amfibier, som kjerrskilpadde, noen firfisler og den landboende ildsalamanderen har sin nordgrense på det nordtyske sletteland. Slettsnok, buorm og huggorm forekommer over hele Tyskland, rutesnok og æskulapsnok i sør og aspishuggorm (giftig) bare i Schwarzwald.

Elver og ferskvann har en rik fiskefauna, men mange steder har likevel den økende forurensningen sterkt desimert fiskebestandene. Rhinen har vært kjent for sin laks. Ørreten er som laksen kommet vestfra og holder seg mest i elvesystemenes øvre partier. Ellers er hovedmengden av ferskvannsfiskene østlige arter. Karpefiskene dominerer, men sik og harr spiller en stor rolle også i østlige lavlandsområder.

I nyere tid har en del fremmede skadedyr bredt seg sterkt. Eksempler er den amerikanske bisamrotten, som etter import til det tidligere Tsjekkoslovakia spredte seg langs alle vassdrag, og kinesisk ullhåndkrabbe, som kom inn i landet ca. 1912, og som nå ødelegger for fiskerne i de nedre delene av elveløp som har utløp til Østersjøen og Nordsjøen.

Økonomisk utvikling

Øst-Tyskland, som var blitt fremstilt som det økonomiske underet i Øst-Europa, viste seg å ha en industri med nedslitt maskineri og lite effektiv organisasjonsstruktur. Det var knapt stilt miljøkrav til industri, energiproduksjon og kommunikasjoner, og flere rystende forurensningsskandaler ble avslørt. Store deler av den østtyske industrien kollapset da markedsøkonomien ble innført, og arbeidsledigheten steg dramatisk. Dette gjaldt ikke minst når kjernevirksomheter la ned i noen av Øst-Tysklands ensidige industribyer.

(Vest)tyske myndigheter hadde åpenbart undervurdert kostnadene ved gjenforeningen. Kohl lovet under den første felles valgkamp at skattene for befolkningen i vest ikke skulle økes, men de tunge økonomiske byrder som gjenforeningen medførte, tvang likevel frem skatteøkninger. I 1993 klarte forbundskansleren å få i stand en såkalt solidaritetspakt mellom regjeringen, opposisjonen, delstatsregjeringene og partene i arbeidslivet. En «solidaritetsskatt» på 7,5 % av inntekten ble iverksatt fra 1995.

Flere sektorer innen næringslivet slet hardt i slutten av 1990-årene, og den nye regjeringen under Gerhard Schröder (fra 1998) gikk inn for økt statlig sparing for å redde Tyskland ut av en vanskelig økonomisk situasjon. Målet med reformene var å skape ny vekst og flere arbeidsplasser.

I begynnelsen av det nye hundreåret nådde arbeidsledigheten opp i 12 %, mens det nærmet seg nullvekst i økonomien. Også et økende fødselsunderskudd vakte bekymring. Fire år på rad ble statsbudsjettet gjort opp med underskudd som oversteg 3 %-grensen i EUs såkalte vekst- og stabilitetspakt; bare en oppmyking av regelen gjorde at man slapp unna økonomiske straffetiltak. I følge en regjeringsrapport lå en vesentlig del av årsaken i feilgrep knyttet til gjenforeningen; 10 000 milliarder kroner ble overført til det tidligere DDR i årene 1989–2004. For å snu stagnasjonen ble det fremmet flere reform- og omstillingsplaner, med Schröder-regjeringens Agenda 2010 som tyngdepunkt. Tiltakene omfattet både trygdekutt, økning av egenandeler og pensjonsalder, oppmyking av regelverket i arbeidslivet, lettelser for bedriftene og utvidet arbeidstid uten lønnskompensasjon. I sum handler det om å tilpasse et sjenerøst velferdssystem til en situasjon der tysk industri møter økt konkurranse fra lavkostland. «Pakkene» møtte til dels kraftig motstand fra fagbevegelsen og utløst massedemonstrasjoner, og har i flere tilfeller måttet modereres for å kunne vedtas.
Politiske forhold

Valget 1994 sikret CDU/CSU og FDP regjeringsmakten under Helmut Kohls ledelse for fjerde gang siden 1982. Men han ble valgt med knappest mulig margin: bare én stemmes overvekt i Forbundsdagen. FDP ble valgets store taper. Katastrofale deltstatsvalg førte til indre strid i FDP, og utenriksminister Klaus Kinkel gikk av som partileder sommeren 1995. De grønne hadde derimot stor fremgang ved 1994-valget og fikk 49 plasser i Forbundsdagen.

De høyreekstreme partiene og andre småpartier som hadde forsøkt å utfordre det politiske etablissement, delvis med hell i enkelte delstatsvalg, kom til kort i forbundsdagsvalget. De høyreekstreme Republikanerne fikk bare 2 % oppslutning og dermed ingen plasser i Forbundsdagen.

DDR-kommunistenes arvtager PDS fikk 4,4 % oppslutning ved forbundsdagsvalget, noe som var en fordobling siden valget i 1990. Mer oppsiktsvekkende var partiets resultater ved delstatsvalgene i det tidligere Øst-Tyskland, hvor oppslutningen enkelte steder var rundt 20 %.

SPD under ledelse av Rudolf Scharping gikk frem ved valget 1994, men maktet ikke å overta regjeringsmakten. Samtidig ble Kohl-regjeringen svekket, bl.a. som følge av bred folkelig skepsis til politikken for enda tettere pengepolitisk integrasjon i Den europeiske union (EU), en politikk Kohl selv var en sterk talsmann for. Ved forbundsdagsvalget i 1998 fikk SPD med kanslerkandidat Gerhard Schröder over 40 % av stemmene, og Kohl måtte gå av etter 16 år som regjeringssjef. Schröder ble ny forbundskansler i koalisjonsregjeringen mellom SPD og De grønne. CDU gjorde sitt dårligste valg i etterkrigstiden med 35 % oppslutning.

I 1999 ble Johannes Rau valgt til ny president i Tyskland etter Roman Herzog, og ble dermed den første sosialdemokratiske presidenten i Tyskland på 25 år. Ved innsettelsen av Rau som president ble det samtidig tatt avskjed med Bonn som regjeringshovedstad. I september åpnet den nye Riksdagsbygningen i Berlin. Rau ble 2004 avløst som president av den partiløse (men støttet av CDU) Horst Köhler.

Schröder-regjeringens hardhendte sparepolitikk ble av de fleste oppfattet som nødvendig, men den rammet også trygdede, pensjonister og arbeidsløse. Næringslivet var i stor grad enig i reformene, men SPD-velgerne var kritiske. Også innad i det sosialdemokratiske partiet var det motstand, og enkelte betegnet Schröders økonomiske kurs for «ny-liberalistisk». Den politiske motbøren for Schröder kom klart til uttrykk ved delstatsvalgene, der SPD gjorde det til dels oppsiktsvekkende dårlig. Nederlagene medførte at opposisjonen fikk flertall i nasjonalforsamlingens annetkammer, Forbundsrådet. Til tross for at regjeringens sparepolitikk medførte en markant nedgang i SPD og De Grønnes popularitet, valgte Schröders regjering å fastholde denne politiske kursen.

Økonomiske omstillingstiltak, og en økende arbeidsledighet, var hovedtemaer også ved de første valgene i det nye hundreåret. Gerhard Schröders rødgrønne koalisjonsregjering ble kritisert både for omfanget i innstramningsplanene og for at de i for stor grad rammet vanlige mennesker. De sosialdemokratiske skansene falt i tur og orden, og i 2005 satt SPD med makten i bare fem av Tysklands 16 delstater. Både forbundsdagsvalget i 2002 og det fremskyndede valget i 2005 gav dødt løp mellom de store partiene; i 2002 oppnådde begge 38,5 % av stemmene, og det ble koalisjonspartneren De grønnes fremgang samt valgordningen som berget Schröder-regjeringen.

Valget i 2005 ble fremskyndet fra 2006 etter et omstridt, men ikke grunnlovsstridig grep fra Schröders side. Han fremprovoserte et mistillitsforslag i Forbundsdagen der flere rødgrønne representanter stemte blankt, og presidenten oppløste deretter Forbundsdagen. Med dette hadde Tyskland i praksis innført oppløsningsrett.

Valget 2005 ble like jevnt som i 2002. CDU/CSU fikk 35,2 % og SPD 34,3 %, dvs. tilbakegang for begge – og det var doseringen av innstramningstiltak mer enn politisk kurs som skilte valgprogrammene. Det ble Fridemokratene med et program til høyre for de to store og den nye samlingen til venstre i partiet Linke/PDS som hadde størst fremgang. Tendensen til oppflising av det tradisjonelle topartisystemet var dermed forsterket, og ingen kjente konstellasjoner hadde flertall i den nye Forbundsdagen. Etter langvarige forhandlinger endte det med en storkoalisjon, den andre i landets historie, mellom CDU/CSU og SPD og med de konservatives nye leder Angela Merkel som Tysklands første kvinnelige forbundskansler – og dessuten den første fra det tidligere Øst-Tyskland etter gjenforeningen.
Utenrikspolitikk

De dramatiske endringene i øst-vest-forholdene i Europa endret fundamentalt Tysklands posisjon internasjonalt. Landet fremstod fra midten av 1990-årene, til tross for store kostnader ved gjenforeningen, som Europas ledende økonomiske makt. Forventningene om at Tyskland, når økonomien i de østlige delene av landet kommer opp på nivå med den vestlige, ytterligere vil styrke sin dominans har virket inn på de internasjonale samarbeidsforhold. Det store Tyskland har i noen grad skapt spenninger innen det europeiske samarbeidet, og mellom Europa og USA. Tyskland har også krevd fast plass i FNs sikkerhetsråd.

Diskusjonen om tyske militære enheter skal kunne delta i operasjoner utenfor NATO-området var svært relevant i 1990-årene, ettersom det internasjonale samfunn stod overfor stadig flere situasjoner som krevde militær intervensjon og kontroll. Innenrikspolitisk har temaet vært brennbart i Tyskland, men det er også følsomt sett i forhold til et samlet Tysklands sikkerhets- og utenrikspolitiske rolle i Europa. Forfatningsdomstolen fastslo i 1994 at tyske soldaters deltakelse i freds- og sikkerhetsoperasjoner i utlandet ikke strider mot grunnloven hvis Forbundsdagen i hver enkelt sak gir sin godkjennelse med vanlig flertall. I tråd med dette vedtok Forbundsdagen i 1995 å bidra med 4000 tyske soldater til IFOR-styrken, den NATO-ledede flernasjonale styrken i Bosnia-Hercegovina.

I 1993 fastslo den tyske forfatningsdomstolen at Maastricht-avtalen ikke strider mot den tyske grunnloven. Dermed kunne Tyskland som siste EU-land ratifisere denne avtalen om den økonomiske og politiske unionen. Det var imidlertid en viss Europa-skepsis i befolkningen, særlig motvilje mot å oppgi D-marken som valuta – selve symbolet på den tyske økonomiske suksessen («Wirtschaftswunder») i etterkrigstiden. Men omleggingen gikk uten nevneverdige problemer, ikke misnt fordi EUs nye sentralbank kom under tysk ledelse.

Tyskland har vært pådriver i spørsmålet om utvidelse av EU. Etter at Østerrike ble medlem (sammen med Sverige og Finland) 1995 bidrog Tyskland til vedtaket i 1997 om å starte forhandlinger om medlemskap med de østeuropeiske landene. Med de ti nye EU-landene fra 2004 har Tyskland igjen plassert seg geografisk i sentrum av Europa – og i EU.

Etter terrorangrepene mot USA 2001 bidrog Tyskland til den USA-ledede styrken som invaderte Afghanistan for å fordrive al-Qaida; den første tyske militæroperasjonen utenfor Europa siden den annen verdenskrig. Beslutningen var omstridt, og forbundskansler Schröder måtte stille kabinettspørsmål. Men striden gikk dypere da regjeringen i 2002 gikk imot en invasjon i Irak uten et klart FN-mandat. Visjonen var et tyskledet, bredt internasjonalt samarbeid – basert på diplomati og FNs våpeninspektører – for å løse Irak-krisen.

Motstanden mot USAs doktrine om rett til «forhåndsangrep» var videre tenkt som et ledd i arbeidet med å utvikle EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, med en tysk-fransk akse som tyngdepunkt. Denne aksen i EU ble styrket i Schröders regjeringstid. Massedemonstrasjoner i tyske storbyer ble tatt til inntekt for regjeringens linje. Men både i EU-sammenheng og internasjonalt fremstod den tyske regjeringen etter hvert som et ytterpunkt i motstanden mot USAs Irak-politikk. Samtidig så USA med skepsis på et stadig utvidet samarbeid mellom Tyskland og Russland. Det oppstod en isfront mellom USA og Tyskland, og opposisjonen anklaget regjeringen for isolasjonisme. Forholdene ble gradvis normalisert etter USAs invasjon i Irak 2003, men først under Angela Merkel syntes det historiske vennskapet å være fullt gjenopprettet. Under Merkel ble også den tysk-franske aksen tonet noe ned, men storkoalisjonens hovedbudskap var kontinuitet både i utenrikspolitikken og når det gjaldt Tysklands rolle i EU.

60-årsminnet om avslutningen av den annen verdenskrig i 2005 artet seg som en folkefest – og som en front mot nynazistiske strømninger i samfunnet. President Horst Köhlers ord om at tyskerne skal «gå videre, uten personlig skyldfølelse, men uten å glemme» – og jubelen med tyske flagg under fotball-VM på hjemmebane året etter – markerte at normaliseringen endelig er fullført.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.