Tyrkia. republikk delt mellom Europa og Asia. Grenser til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Syria og Irak i sør, Iran, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan) og Armenia i øst og Georgia i nordøst. Kyst mot Svartehavet og Marmarahavet i nord og Egeerhavet i vest og sør.
Anatolia består nesten utelukkende av høysletter og fjellkjeder. Klimaet er strengt kontinentalt i innlandet, med mildere middelhavsklima i kyststrøkene. Hovedmassen av befolkningen er muslimske tyrkere. Stor kurdisk minoritet. Tyrkisk økonomi preges både av moderne industri og kommersiell virksomhet i byene og enkelt landbruk drevet etter tradisjonelle metoder på landsbygda.
Tyrkia var kjernen i Osmanske rike og ble en republikk under Mustafa Kemal 1923. Siden hans tid er Tyrkia i stadig større grad blitt integrert i Europa, både politisk og økonomisk. Landet har vært medlem av Europarådet siden 1949, og er (siden 1951) et viktig ledd i NATO-samarbeidet. Assosiert medlemskap i EF (EU) fra 1971, og tollunion fra 1996. Forholdet til nabolandet Hellas har i nyere tid vært preget av Kypros-konflikten, uenighet om territorialgrenser og utnyttingen av naturressursene i Middelhavet. Tyrkia har vært under sterk kritikk fra bl.a. Europarådet på grunn av brudd på menneskerettighetene, særlig i forhold som har med kurderne å gjøre. I 2005 startet medlemsforhandlinger med EU.
Rettsvesen
Den osmanske rett bygde på islamske prinsipper og gikk tilbake til middelalderen, selv om den ble gradvis modifisert gjennom vestlig påvirkning. Etter regimeskiftet i 1923 ble også retten reorganisert og fra 1926 ble et vestligpreget rettssystem innført, påvirket av fransk, sveitsisk og italiensk rett. Etter hvert er rettssystemet tilpasset tyrkiske forhold, men det er forblitt grunnleggende vestlig-sekulært.
Den øverste ordinære domstol er en appellrett (kassasjonsrett). Det ordinære domstolsvesen omfatter ellers fredsdommerretter med begrenset jurisdiksjon, førsteinstansretter for øvrig (enmannsdomstoler) og, for alvorlige straffesaker, sentrale domstoler bestående av en president og ytterligere to dommere. Det er en egen forfatningsdomstol; den kan også fungere som riksrett. Videre er det egne administrative og militære domstoler.
I forbindelse med Tyrkias søknad om EU-medlemskap har det i årene etter 2000 blitt innført en rekke nye lover og ny rettspraksis som i større grad sikrer menneskerettighetene, kvinners rettigheter og minoritetenes (kurdernes) rettigheter. Dødsstraffen ble opphevet 2002.
Tyrkia – internasjonale forbindelser. Tyrkia er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Europarådet, NATO, OECD, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og ECO (den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for muslimske land i området). Forhandlinger om tyrkisk EU-medlemskap tok til i 2005.
Tyrkia er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Tyrkia ved sin ambassade i Ankara, generalkonsulat i Istanbul og konsulat i fire andre byer.
Tyrkia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1982 er Tyrkia en enhetsstatlig, demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges av nasjonalforsamlingen for sju år og for bare én periode. Han utnevner statsminister og regjering, de øverste dommere og lederne for nasjonalbanken og den nasjonale kringkastingen. Han kan oppløse nasjonalforsamlingen, erklære unntakstilstand og styre gjennom dekreter. Presidentens stilling er relativt sterk, selv om ansvaret for det løpende statsstyret ligger hos regjeringen, som utgår fra og er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Den har 550 medlemmer som velges i allmene valg for fem år. Sperregrensen på hele 10 % gjør at viktige grupper står utenfor nasjonalforsamlingen, men gir samtidig regjeringen gode styringsmuligheter.
Valget i 2002 førte til store omveltninger, i det nesten alle de tidligere partiene mistet sin representasjon, og det moderat-islamske Partiet for rettferd og utvikling (AK eller AKP) fikk rent flertall. Grunnlovens bestemmelser om at Tyrkia er en sekulær stat har flere ganger ført til at religiøse partier er blitt forbudt, men de har alltid gjenoppstått under nye navn. De militære har også en sterk stilling og har flere ganger grepet inn i politikken. Det nasjonale sikkerhetsrådet, som tidligere var dominert av militære, fikk 2003 flertall av sivile medlemmer.
Tyrkia er preget av sterke spenninger knyttet til landets ideologiske orientering i skjæringspunktet mellom Asia og Europa – både geografisk og kulturelt. Den sterke tvilen til tyrkisk medlemskap i EU, det anstrengte forholdet til enkelte naboland, særlig Hellas, og forholdet til den kurdiske minoriteten er områder som har politisk sprengkraft.
Administrativ inndeling
Tyrkia er delt inn i 81 provinser og 2074 kommuner. Selv om det har skjedd en viss desentralisering av myndighet, er Tyrkia et nokså sentralstyrt land.
Tyrkia – kunst. I Lilleasia, som omfattes av det moderne Tyrkia, har en rekke kulturer blomstret. Den tyrkiske gjør seg gjeldende fra 900-tallet e.Kr. Seldsjukkenes sivilisasjon var utbredt i Nord-Iran og Øst-Anatolia (Konya var deres hovedstad) ca. 1000–1300.
I Iran ble det utviklet en arkitektur inspirert av den sasanidiske liwan-arkitekturen, mens man i Anatolia foretrakk lukkede bygninger dekket av én eller flere kupler. Arkitekturen er smykket med fargede fajansefliser eller relieffskulptur, sistnevnte særlig rundt portaler. Dekoren er både abstrakt og figurativ. Det osmanske riket trengte lenger vestover og gjorde Bursa til sin hovedstad. Bevarte monumenter her (gravmæler, Den grønne moské) viser en videreutvikling av den seldsjukkiske kuppelarkitekturen, men dekorasjonene konsentreres mer om det indre rom, og den rike relieffskulpturen forsvinner.
Med erobringen av Konstantinopel ble Sofia-kirken en viktig inspirasjonskilde for osmanske moskéarkitekter. Bønnerommet dekkes av en mektig kuppel båret på pilarer og omgitt av mindre kupler og halvkupler. Den største osmanske arkitekt, Sinan, som virket på 1500-tallet, skapte en rekke variasjoner over temaet; de mest kjente er Süleymaniye-moskeen i Istanbul og Selimiye-moskeen i Edirne. Produksjonen av tyrkisk keramikk (særlig fajansefliser) nådde høydepunktet på 1500- og 1600-tallet. Senteret lå i Iznik (Nikaia).
Tyrkia er også kjent for sine brokadestoffer (sentrum i Bursa) og knyttede tepper. Miniatyrmaleriet ble først inspirert av mongolene, senere av perserne. Det viser ofte livlige scener fra dagliglivet. Mens den «klassiske» perioden i tyrkisk kunst faller på 1500- og 1600-tallet, oppstod på 1700-tallet «tulipanperioden», som tilsvarer europeisk rokokko. Som denne ynder den grasiøse og elegante dekorasjoner, ofte basert på plantemotiver.
Møtet med den vestlige kunst på 1800-tallet fikk de typisk islamske kunstformer til å stagnere, men til gjengjeld ble det åpnet nye muligheter. Osman Hamdi Bey grunnla en kunstskole etter vestlig mønster i 1883. Nå utdannes tyrkiske kunstnere som de vestlige, og de fleste «ismer» fra Vesten finnes derfor i tyrkisk kunst. Se også islam (kunst).
Tyrkia – musikk. Folkesangen står særlig sterkt blant nomadene og i landsbyene. Stilen veksler fra syllabisk sang med kompliserte, asymmetriske rytmer, til melismatisk fremføring i ubunden rytme. Halvprofesjonelle folkesangere fremfører sine viser og epos til eget akkompagnement på tambur (langhalset lutt). Sang og instrumentalmusikk på kaval (endeblåst fløyte), strykeinstrumenter, sekkepipe, dobbelklarinett, zurna (oboinstrument), tromme, dobbeltromme og rammetromme benyttes ved verdslige og religiøse fester.
Den tidligste kunstmusikk ble utviklet av de dansende dervisjenes orden på 1300-tallet. Senere ble musikkpraksis og teori dyrket ved sultanens hoff og ved en rekke skoler for hoffmusikere og religiøse sangere. Musikkteorien er islamsk påvirket og bygger på makam-systemet, et vidløftig system av skala- og melodiformler bygd på 17- og 23-deling av oktaven.
Kunstmusikken omfatter en rekke instrumentale og vokale former, bygd opp etter strenge regler og med improvisasjon som viktig element. Viktige instrumenter er nai (fløyte), zurna, pauke, rammetromme, rebab (strykeinstrument), tanbur, santur (hakkebrett) og kanun (siter).
Janitsjarenes store militærorkestre med trommer, blåse- og slaginstrumenter spredte frykt i Europa gjennom tyrkernes krigføring og ble etterlignet av bl.a. Haydn og Mozart i den såkalte «alla turca»-musikk. Etter oppløsningen av janitsjarhæren (1826) ble Giuseppe Donizetti (bror av Gaetano Donizetti) i 1828 ansatt som hoffkapellmester. Han la grunnen for et musikkliv etter europeisk mønster, slik at kunstmusikken ble delt i en tyrkisk og en vestlig tradisjon. Senere har det skjedd en tilnærming mellom disse tradisjonene, ved at tyrkisk kunstmusikk har tatt opp i seg europeiske elementer (flerstemmighet og harmonikk). Nyere impulser kom med Paul Hindemith, som underviste i Ankara 1935–37 og utformet planene for det nåværende musikkonservatoriet. I de senere år har man gjenopplivet janitsjarmusikken.
En nasjonalistisk tendens ytrer seg ved at kunstmusikk mer enn tidligere bygges på folkesangen og ikke lenger er så bundet til islamsk tradisjon. Ledende komponister på 1900-tallet er Ahmet Adnan Saygun og Necil Kâzim Akses.
Populærmusikken forener orientalske med afroamerikanske impulser.
Tyrkia – teater. I Tyrkia finnes rester av antikkens teaterkultur. Det godt bevarte antikke teateret i Aspendos er i bruk den dag i dag. Tyrkisk teater kan deles i et folkelig teater i landsbyene, et folketeater i byene og et europeisk orientert teater med vekt på det kunstneriske mer enn på underholdning. Til det førstnevnte hører den populære marionettetradisjonen karagöz som består av kombinasjonen av skyggeteater og dukker. Karagöz er en gammel tradisjon som kom til Tyrkia fra Kina over Egypt på 1600-tallet. Det omtales også som kinesisk skyggeteater, og er en tradisjon som kom til å medvirke til symbolistenes teater i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Det folkelige underholdningsteateret består også av pantomimiske årstidsspill med rituelle og kultiske elementer. Fortellertradisjonen står sterkt. Byenes folkelige underholdningsteater har vært preget av vandretrupper som også opptrådte ved hoffet.
Tyrkerne ble kjent med europeisk teatertradisjon gjennom omreisende trupper og ensembler som spilte i de store byenes europeiske bydeler. Interessen for europeisk teater skjøt fart etter at det osmanske tyrkiske samfunnet ble omformet fra å være føydalt til å bli borgerlig kapitalistisk orientert etter 1839. Siden 1859 fantes det et teater ved sultanens palass som spilte europeisk dramatikk i tyrkiske bearbeidelser, noe som i særlig grad armenske intellektuelle hadde ansvaret for. Armeneren Güllü Agop spilte med både tyrkiske og armenske skuespillere i et teater han startet etter europeisk forbilde i 1868, men som imidlertid ble revet av den konservative sultanen Abdulhamid 2 i 1882. Tyrkias teatersentrum flyttet seg derfor fra Istanbul til Bursa hvor det ble grunnlagt et teater under ledelse av den armenske regissøren Fasuljadchian.
Fra 1900-tallet
Tyrkiske teaterfolk kom sterkere med etter 1908 og innføringen av en borgerlig forfatning. Særlig etter at republikken var utropt under Atatürk Kemal ble det grunnlagt en lang rekke statsdrevne teatre i flere byer. De tyrkiske statsteatrene har i vår tid scener i byer som Istanbul, Ankara, Bursa og Izmir. Sistnevnte by har ellers lange tradisjoner med teaterdrift knyttet til de forskjellige kulturene som har eksistert der, både kristne og jødiske, foruten tyrkiske. Utenfor Tyrkia er der en sterk teateraktivitet på tyrkisk språk blant de tyrkiske innvandrerne i bydelen Kreuzberg i Berlin.
Tyrkia – næringsliv. Tyrkia har en blandingsøkonomi med både statlige og private foretak. Jordbruket har stor betydning og sysselsetter ca. 35 % av arbeidsstokken. Tyrkia har en sterk og raskt voksende privat sektor, men staten spiller fortsatt en viktig rolle i industrisektoren, bankvesen og kommunikasjon. Den største industrisektoren er tekstilproduksjon. I tillegg er produksjon av elektroniske produkter en raskt voksende industri- og eksportsektor. Tyrkia er fortsatt et relativt fattig land etter europeisk standard og det antas at ca. 20 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2006).
Jordbruk, skogbruk og fiske
Jordbruket dominerer fortsatt sysselsettingen, og gir arbeid til ca 35 % (2006) av yrkesbefolkningen. Jordbruket bidro samme år med 11,5 % av bruttonasjonalproduktet. Tyrkia har nesten alle kulturplanter som tilhører den tempererte og subtropiske sone, og landet er selvforsynt med de fleste vanlige matvarer. Korndyrkingen dominerer de aller fleste steder. Hvete og bygg dyrkes over hele landet, mais i svartehavsområdet og rundt Marmarahavet. Tobakk dyrkes særlig langs nord- og vestkysten. Produksjonen av bomull, sukkerbeter og te er også betydelig. Tyrkia har stor produksjon og eksport av typiske middelhavsvekster som sitrusfrukter, fiken, hasselnøtter, epler, pærer, druer, rosiner og oliven.
Husdyrholdet er stort, og oppdrett av sauer, geiter og fjærkre er utbredt. Som salgsprodukter teller melk og kjøtt mindre enn ull, huder og skinn. Den langhårede mohairull fra angorageit er en viktig eksportartikkel.
Skogbruket har forholdvis begrenset økonomisk betydning. Mye av fjellskogen har hittil vært uutnyttet pga. manglende transportmuligheter.
Tyrkias fiske er basert på stredene, der en drar fordel av fiskens vandringer fra Svartehavet til Middelhavet. Det drives også fiskeoppdrett, hovedsakelig av karpe og ørret.
Bergverk, energi
Det utvinnes en rekke mineraler, og Tyrkia er bl.a. verdens fjerde største produsent av kromitt. Ellers utvinnes store mengder kull og jernmalm. Utvinning av steinkull foregår vesentlig i området Ere?li–Zonguldak ved Svartehavet, av brunkull sørøst for Bursa og jernmalm i Kappadokia. Tyrkia har også store forekomster av svovel og boraks, foruten at det utvinnes kobber, petroleum, bauxitt m.m. Råolje utvinnes fra Garzan–Germik-feltet nær Diyarbakir i Eufrat-dalen.
40,6 % av landets energiproduksjon kommer fra naturgass, 26 % fra vannkraft og 25 % fra kull. I 2012 er det planlagt at Tyrkias første kjernekraftinstallasjon skal være ferdig.
Industri
Tyrkia har en sterk og raskt voksende privat sektor, men staten spiller fortsatt en viktig rolle i industrien. Den mest utbredte industrigren er tekstilindustrien som også er den viktigste eksportindustrien. I tillegg er produksjon av elektroniske produkter en raskt voksende industri- og eksportsektor. Betydelig produksjon også av jern og stål, industrikjemikalier og raffinert petroleum. Andre viktige industrigrener er sement-, glass- og keramikk- samt papirindustri. De viktigste industriområdene ligger i vest, omkring Istanbul, Bursa og Izmir.
Tyrkia – turisme. Tyrkia har satset sterkt på utvikling av turistsektoren og har gjennom de siste tiårene hatt en jevn økning i besøkende fra utlandet. Kystområdene ved Svartehavet, Egeerhavet og Middelhavet har gode muligheter for båt- og badeturisme. Det er også en betydelig helseturisme til landets mange varme kilder. Tyrkia er rikt på kulturminner fra forhistorisk tid (se Lilleasia) fra den greske og romerske antikken, fra tidligkristen og bysantinsk tid samt fra den islamske perioden.
Utenrikshandel
Tyrkias viktigste eksportprodukter er tekstiler, matvarer, elektronikkprodukter, metallprodukter og tobakk. Viktige importvarer er maskiner, kjemikalier, transportutstyr, kjemikalier og kunstgjødsel. Viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia, Russland, Storbritannia og Frankrike.
Samferdsel
Tyrkia har fra de tidligste tider vært et viktig ledd i forbindelsen mellom Europa og Levanten. Under Kemal Atatürk ble det gjort store investeringer i utbyggingen av jernbanene, med planleggingen av et nytt nett som strålte ut fra den nye hovedstaden Ankara til de tre kystene og de østligste provinsene. De viktigste havnebyene er Istanbul og Izmir, Samsun, Mersin, Iskenderun og Trabzon. De viktigste internasjonale lufthavnene ligger ved Istanbul (Atatürk), Ankara (Esenbo?a), Izmir/Trabzon (Adnan Menderes). Adana, Dalaman og Antalya har internasjonal charterturisme.
Tyrkia – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 70,4 mill., og årlig befolkningsvekst til 1,6 % (1994–2004). I 2004 ble den beregnet til 73 år for kvinner og 69 år for menn.
Særlig i perioden 1960–70 emigrerte mange fra Tyrkia, de største gruppene drog til Vest-Tyskland og Saudi-Arabia. Det var primært arbeidssøkende menn som drog, dernest deres familier. Midt i 1980-årene regnet man med at over 1 mill. tyrkiske menn (2,5–3 mill. med familiemedlemmer) midlertidig oppholdt seg i utlandet. Dette var bortimot 10 % av Tyrkias yrkesaktive mannlige befolkning. Flere mottakerland for tyrkisk arbeidskraft har siden den tid innført innvandringsrestriksjoner, og arbeidsvandringen er gått noe ned.
Tyrkerne er et folk med en meget sammensatt etnisk bakgrunn etter de mange erobringer og vandringer gjennom tidene. Over 90 % av befolkningen er regnet som tyrkere; statistikken er imidlertid basert på språktilhørighet. Som tyrkere regnes de som har tyrkisk som morsmål. Kurdere er den største etniske minoriteten i Tyrkia, og utgjør mellom 12 og 15 millioner. De lever over hele Tyrkia, men har sitt kjerneområde i øst og sørøst. I det sørøstlige Anatolia finnes en arabisk minoritet (1,4 %). I grensestrøkene mot Georgia og Armenia lever mindre grupper av tsjerkessere, georgiere, armenere og lasere (se lasisk). De største byene, særlig Istanbul, har jødiske og armenske minoriteter.
Etniske minoriteter har hatt en hard skjebne i Tyrkia. Nær 2,5 mill. armenere, det største folkeelementet i det tyrkiske Armenia, ble fordrevet eller massakrert i tiden 1894–1915 (se også Armenia, historie). Det er nå anslagsvis 55 000 armenere i Tyrkia. Den greske minoriteten har vært sterkt forfulgt på grunn av fiendskapet mellom Hellas og Tyrkia. Ved freden med Hellas 1923 ble over en million grekere tvangsflyttet til Hellas i utveksling med tyrkere derfra.
Befolkningstettheten er i gjennomsnitt 90,3 per km2. Bosetningen er nært knyttet til de topografiske forhold, jordsmonn og nedbør, og er høyest konsentrert i europeisk Tyrkia, og i de fruktbare dalførene og lavlandet langs Svartehavet, Marmarasjøen og Egeerhavet. Dette området, som til sammen omfatter omtrent 1/4 av landets areal, har over halvparten av landets befolkning. Anatolias innland, særlig Armenias høyland, er tynt befolket. Særlig etter 1950 har det foregått en forskyvning av befolkningen fra landsbygda og inn til byene. I 2001 levde ca. 2/3 av befolkningen i byer. De tre største byene er Istanbul (9,1 mill. innb.), Ankara (3,5 mill.) og Izmir (2,8 mill.). Den rurale befolkningen er imidlertid i stor grad konsentrert i landsbyer som kan være temmelig store.
Tyrkia – religion. Den tyrkiske stat har siden 1920-årene vært sekulær, men vel 99 % av befolkningen er muslimer, og islam er en stadig viktigere faktor i samfunnslivet. Sunni-muslimer utgjør flertallet (ca. 80 %), men det finnes også sjia-muslimer. Etter folkemordet på armenerne i 1915 og deportasjonen av den greske befolkningen i 1923, utgjør de kristne nå bare 0,2 % av innbyggerne.
Geologi og landformer
Tyrkia er bygd opp av to geologiske hovedelementer. En gruppe av eldre, ofte sterkt omdannede bergarter hører til de hercynske fjellkjeder. Yngre, overliggende mesozoiske og tertiære sedimenter ligger flatt eller er bare svakt foldet. Resten av landet hører til de alpine foldesoner og er bygd opp av sterkt foldede mesozoiske og tertiære sedimenter. I Lilleasia (Anatolia) består midtre del av landet av eldre bergarter, yngre bergarter i nord ved svartehavskysten (Pontiske fjell) og i sør (Taurus). Landet er ofte hjemsøkt av sterke, ødeleggende jordskjelv.
Europeisk Tyrkia (Thrakia) består for det meste av en ensformig, bølgende lavlandsslette omkring elven Ergene, som i nordøst er flankert av de lave Istrancafjellene (1018 moh.) og i sørvest av de forrevne høydene på Geliboluhalvøya (Gallipolihalvøya).
Asiatisk Tyrkia (Anatolia) er til størstedelen et høyland. Den sentrale delen danner et enormt, rombeformet platå med en gjennomsnittshøyde på ca. 900 moh. Svartehavskysten er jevn og mangler delvis kystslette. Like innenfor hever Kuzdy Anadolu Da?lari (Pontiske fjell) seg i parallelle kjeder som hindrer forbindelsen mellom kysten og innlandet. Flere topper når over 3000 moh., med Kackar Da?? (3932 moh.) i øst, som den høyeste. Kystene av Marmarahavet og Egeerhavet er pga. fjellsystemets vest–østretning oppskåret i fjordlignende viker og sund med mange øyer. I vestlige del av Lilleasia flyter flere store elver gjennom flate, sterkt nedsenkede daler, bl.a. Menderes (Büyük Menderes) med sitt klassiske meanderløp. Flere av disse dalene har fruktbar jord av vulkansk opprinnelse og har stor betydning som ferdselslinjer mellom vestkysten og indre Anatolia. I sør går fjellkjeden Taurus (tyrk. Toros Da?lari) parallelt med middelhavskysten, som for det meste er en klippekyst, men også har kystsletter, særlig omkring Adana.
Lave fjell og kjeder av utslokte vulkaner deler Det anatoliske høyplatået opp i en rekke separate bekkener, hvorav mange er uten avløp til havet. Det største av disse bekkener ligger rundt saltsjøen Tuz Gölü (925 moh., 1500 km2), med den største kjente saltholdighet (32 %). Landskapet lenger øst, Kappadokia, har avløp gjennom K?z?l Irmak, Tyrkias lengste elv (1355 km lang, tidl. målt til 1182 km), som etter en stor bue mot vest bryter gjennom fjellene mot Svartehavet. Armenia og Kurdistan er ville fjelland, dels med fjellkjeder i vest–østretning, dels med utslokte vulkaner, bl.a. Ararat (tyrk. A?r? Da??) lengst i øst (5137 moh., tidl. målt til 5165 moh.), Tyrkias høyeste fjell. I denne regionen ligger Vansjøen (1720 moh., 3625 km2), Tyrkias største innsjø. De to kildeelvene til Eufrat (tyrk. Firat) springer ut i det østlige Armenia og renner et langt stykke vestover, før elven på dramatisk vis bryter gjennom Taurusfjellene og renner ut av Tyrkia sør for Birecik.
Klima
Tyrkia tilhører både den tempererte og den subtropiske klimasone. Sør- og vestkysten har et typisk middelhavsklima, med milde, fuktige vintrer og hete, tørre somrer. Årsnedbøren er 400–800 mm, hvorav det meste faller om vinteren. Svartehavskysten og de tilhørende fjellkjedene får imidlertid også mye regn om sommeren, og den årlige nedbørmengden kan enkelte steder overstige 1000 mm. Middeltemperaturen for januar er ca. 10 °C langs sør- og vestkysten; ca. 5 °C langs nordkysten. I juli er middeltemperaturene 22–28 °C.
Det sentrale høylandet har tørt klima med 300–500 mm nedbør fordelt over året. I nivå 1000 til 1500 m o.h. er middeltemperaturen for januar mellom 0 og ?5 °C, kaldest i øst. Julitemperaturene her er 20–25 °C. Det fjellrike Øst-Tyrkia (Armenia, Kurdistan) har litt mer nedbør enn sentralplatået, men temperaturvariasjonen mellom årstidene er enda mer ekstrem.
Tyrkia – planteliv. Store områder i sør, vest og nordvest har et klima av mediterran karakter, med vinterregn og sommertørke, og vegetasjonen her er i overveiende grad av samme type som i Middelhavslandene, med buskaktig maquis med myrt og cistrose-arter i lavlandet, og i høyere områder, opp til skoggrensen, løvskog med bøk og eik, laurbær og platan, eller barskog med svartfuru, orientgran og – særlig i nordøst – libanonseder. De fuktige nordlige delene, mot Svartehavet, har de største skogsområdene i Tyrkia, mens skogen i gjennomsnitt dekker bare en åttendedel av landet. Det indre av Anatolia utgjøres av stepper med kun sparsomt plantedekke, med først og fremst gressarter i slektene Stipa og Aristida, dessuten Astragalus-arter og andre arter i erteblomstfamilien. På saltstepper dominerer salttålende planter (halofytter), bl. a. mange tornete planter i meldefamilien. Omkring 20 % av floraen er stedegen (endemisk) for Tyrkia.
Tyrkia – dyreliv. Dyrelivet viser tydelig overgang fra den mellomeuropeiske til den sørlig-palearktiske fauna, og de varmere steppeområdenes lavere dyreliv er temmelig avvikende fra Europas. Pattedyrfaunaen er ganske rik. Rev, villkatt og mårdyr er vanlige. Ulv, gullsjakal og stripehyene finnes mest i avsidesliggende strøk, brunbjørn i fjellskogene. Av store planteetere finnes bl.a. hjort, villgeit, vestasiatisk muflon og villsvin. Mer enn 400 fuglearter forekommer, bl.a. mange storke- og hegrefugler, rovfugler, råkefugler, spetter og sangere. Sjeldne eller særpregede hekkefugler i fjelltraktene omfatter keiserørn, lammegribb, munkegribb, murkryper, rødpanneirisk og skallet ibis. Mange ande-, vade- og spurvefugler raster i Tyrkia under trekket eller overvintrer. Storke- og rovfugltrekket over Bosporus er verdensberømt, de tallrikeste artene er stork, svartstork, svartglente, balkanhauk og småskrikørn. Krypdyrfaunaen omfatter til sammen mer enn 100 øgle-, slange- og landskilpaddearter. 23 amfibiearter er påvist.
Tyrkia – beliggenhet. 97 % av landet ligger i Asia, på den store halvøya Lilleasia (Anatolia), mens de resterende 3 % ligger i Europa, på det sørøstligste hjørnet av Balkanhalvøya (Thrakia). Den asiatiske og europeiske delen av landet er skilt av Marmarahavet, som gjennom Dardanellene i vest og Bosporus i øst forbinder Svartehavet med Egeerhavet.
Den vestlige grensen i havet mot Hellas går svært nær den tyrkiske kysten, den greske øya Kastellórizon (Megísti) ligger bare vel 3 km fra Tyrkias sørkyst, og bare noen få øyer langs kysten, som f.eks. Gökceada (Imbroz) og Bozcaada (Tenedos) utenfor Dardanellene, tilhører i dag Tyrkia.
Politiske forhold på 2000-tallet
Tyrkia hadde i årene rundt 2000 en nærmest permanent politisk krise, med store økonomiske problemer og stadig tilbakevendende korrupsjonsanklager mot sentrale politikere. Den politiske veteranen Bülent Ecevit dannet 1999 sin fjerde regjering, en sammensatt koalisjon uten tilstrekkelig styringsevne. I 2002 ble den aldrende Ecevit sykmeldt, og nasjonalforsamlingen utstedte nyvalg 18 måneder før tiden. Valget førte til store omveltninger i tyrkisk politikk. Bare to partier ble representert i det nye parlamentet: det nye, moderate islamske Partiet for rettferd og utvikling (AK eller AKP) og det moderat sosialdemokratiske CHP. AK fikk 34,3 % av stemmene og rent flertall i parlamentet med 363 av de 550 plassene. CHP fikk 19,8 %. Ni uavhengige representanter ble også valgt. Det tidligere konservative regjeringspartiet DYP fikk 9,8 % og kom under den høye sperregrensen på ti prosent. Et stort antall partioverganger blant parlamentsmedlemmer har imidlertid ført til at seks ulike partier var representert i parlamentet i 2006.
Under henvisning til at Tyrkia er en sekulær stat, ble det gjort forsøk også på å forby AK, men denne gangen lyktes det ikke. Derimot ble partiets leder, Recep Tayyip Erdo?an, nektet å stille til valg. Etter valget dannet AK regjering under ledelse av Abdullah Gül. Etter en lovendring av det nye parlamentet fikk Erdo?an igjen stille til valg, og han ble innvalgt i parlamentet ved første suppleringsvalg, i mars 2003. Han overtok som statsminister uken etter.
Den nye regjeringen la seg bevisst på en moderat linje for ikke å provosere de militære eller landets vestlige allierte. Bl.a. har Tyrkia godkjent alle internasjonale traktater som hører inn under EUs kriterier for medlemskap («København-kriteriene»), bl.a. om menneskerettigheter, demokrati og markedsøkonomi. Erdo?an har vært på rundreise i Europa og forsikret om Tyrkias plass i det nye Europa. Han har også sagt at AKs forbilde er de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa, og at han håper at AK kan bli et slags «islamsk-demokratisk» parti. Regjeringen har også foreslått å oppheve alle restriksjoner på ytringsfrihet og en reform av landets parti- og valglover. AK befestet sin posisjon ytterligere gjennom lokalvalgene i slutten av mars 2004. Det ble 2005 vedtatt en helt ny straffelov som bl.a. styrker kvinners rettsvern i volds- og overgrepssaker og mot bruken av tortur.
Det kurdiske spørsmålet
Konflikten mellom regjeringen og den kurdiske separatistorganisasjonen PKK var det viktigste politiske spørsmål i tyrkisk politikk i 1990-årene. I den sørøstlige delen av Tyrkia bor det ca. ti millioner kurdere. Området er preget av en svært ujevn fordeling av jorden, høy arbeidsløshet og analfabetisme. Krigen mellom den tyrkiske hæren og PKK startet i 1984. I 1989 allierte PKK seg med en rekke venstreorienterte bygeriljaer. Dette økte de kurdiske opprørernes evne til å slå til i Tyrkias største byer. Som en følge av Golfkrigen i 1991 mistet Saddam Husseins regime i Bagdad kontrollen over den kurdiske delen av Irak. Dette gav PKK anledning til å etablere seg der. I 1992 inngikk Tyrkia en sikkerhetsavtale med de kurdiske partiene i Irak, men dette forhindret ikke PKK i å angripe mål i Tyrkia fra baser i nabolandet.
Ved flere anledninger i 1990-årene angrep Tyrkia PKKs baser på iraksk territorium. I 1992 gikk landet til full militær invasjon av Nord-Irak for å kaste ut PKK, men lyktes ikke. I 1995 gikk 35 000 tyrkiske soldater støttet av tanks, helikopter og F-16 jagerfly inn i Nord-Irak for å knekke PKK en gang for alle. Tansu Çiller beskrev offensiven som den største tyrkiske militæroperasjonen noen sinne, men måtte tåle sterk kritikk fra europeiske regjeringer og vestlige menneskerettighetsorganisasjoner. Etter press fra bl.a. USA og EU måtte Tyrkia trekke seg ut av Irak uten at det var funnet verken noen militær eller politisk løsning.
I 1994 ble åtte kurdiske folkevalgte fengslet; samme år ble det pro-kurdiske Demokratipartiet (DEP), dannet 1993, også forbudt. I 1994 ble de tiltalte medlemmene av nasjonalforsamlingen dømt til opptil 15 års fengsel for separatistpropaganda, for å ha støttet PKK eller vært medlem av en væpnet gruppe. Den mest alvorlige delen av tiltalen om forræderi, som kunne ha gitt dødsstraff, ble frafalt på rettssakens siste dag. Dommene førte til ny fordømmelse av Tyrkia fra europeiske menneskerettighetsaktivister.
I 1999 ble PKK-lederen Abdullah Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter i Nairobi og ført til Tyrkia. Arrestasjonen utløste voldsomme kurdiske demonstrasjoner over store deler av verden, spesielt i Europa. I mai 1999 ble Öcalan stilt for retten, tiltalt for høyforræderi, og dømt til døden juni 1999. Dødsdommen ble imidlertid anket, og etter at Tyrkia opphevet dødsstraffen 2002 ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Under rettssaken appellerte Öcalan til våpenhvile, og september 1999 erkærte PKK ensidig våpenhvile i kampen mot de tyrkiske styrkene.
Etter våpenhvilen ble sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia dramatisk forbedret, og unntakstilstanden opphevet i 2002. Forholdene i de kurdiske områdene var deretter rolige i flere år, men etter at PKKs etterfølger Kongra-Gel i 2004 opphevet den selvpålagte våpenhvilen fra 1999, har det jevnlig vært sammenstøt mellom kurdisk milits og tyrkiske regjeringsstyrker. Våren 2005 ble PKK gjenopprettet i Nord-Irak, muligens etter en splittelse i Kongra-Gel, og høsten 2005 skjedde en kraftig oppblussing av kurdisk uro i flere tyrkiske byer. Voldshandlingene mellom PKK og sikkerhetsstyrkene har deretter vært omfattende, med mange døde og skadede på begge sider. Tyrkiske myndigheter ser på kampen mot PKK som en del av kampen mot terrorisme og har anmodet USA om å gripe inn overfor 4000 PKK-krigere som holder til i fjellene i Nord-Irak. USA har av ulike grunner ikke etterkommet dette ønsket.
Som ledd i søknaden om medlemskap i EU har Tyrkia etter 2003 foretatt flere lovendringer som har gitt kurderne utvidede politiske og kulturelle rettigheter, men det gjenstår å se hvordan lovendringene vil bli praktisert av tyrkiske myndigheter og domstoler. Et av de mest følsomme spørsmål i den forbindelse er frykten for å måtte innrømme kurderne kollektive rettigheter. Dette ses av mange tyrkere som et skritt i retning av etnisk separatisme, som igjen kan medføre fare for oppsplitting av Tyrkia som stat.
Menneskerettigheter
Fengselsforholdene i Tyrkia, med fengselsopprør og sultestreiker med mange døde og sårede har lenge vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse, menneskerettighetsorganisasjoner og det internasjonale samfunn. For å bedre forholdene vedtok parlamentet i 2004 og 2005 flere lovendringer. Straffesaken i 2005 mot den kjente forfatteren Orhan Pamuk, som var anklaget for å fornærme den tyrkiske identiteten, ble av mange sett på som et kraftig tilbakeslag for ytringsfriheten i Tyrkia. Saken ses som et eksempel på krefter innen rettsvesenet, byråkratiet og ordensmakten som motarbeider en reformprosess og samfunnsendringer, som bl.a. blir iverksatt etter krav fra EU.
I 2003 ble Tyrkia utsatt for to alvorlige terrorangrep. 23 mennesker ble drept og 300 såret ved bilbomber mot to synagoger i Istanbul. Fem dager senere førte to selvmordsaksjoner til 25 døde og nesten 400 skadde; aksjonen rammet det britiske generalkonsulatet og banken HSBC. Blant de omkomne var den britiske generalguvernøren. Terrorangrepene kunne ifølge tyrkiske myndigheter føres tilbake til al-Qaida; både omfanget, profesjonaliteten og målene (jødiske og britiske interesser) tydet på dette. I et større perspektiv ble terrorangrepene sett på som et forsøk på å undergrave tilliten til det politiske prosjektet i Tyrkia: et moderat, islamsk og samtidig sekulært styre.
I 2005 skjedde en markant høyrenasjonalistisk mobilisering, særlig rettet mot kravene fra EU og de innrømmelser dette har medført for Tyrkia. Deler av befolkningen og opposisjonen har stilt seg kritisk til reformene, som anses å svekke arven fra Mustafa Kemal Atatürk og de prinsipper og ideer som den tyrkiske republikken er grunnlagt på.
Tyrkias regionale rolle
Situasjonen på Kypros har preget tyrkisk utenrikspolitikk siden 1950-årene. Etter de greske nasjonalistenes kupp på Kypros 1974 kom det til tyrkisk militær intervensjon og okkupasjon av den nordlige delen. I 1983 rev denne delen seg løs under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (se Kypros, historie), som straks ble anerkjent av Tyrkia. Situasjonen på øya har siden vært fastlåst, og det har flere ganger kommet til trefninger. Kypros-konflikten har sementert Tyrkias tradisjonelt anstrengte forhold til Hellas. Landene har også hatt flere konflikter i forbindelse med forhandlingene om en delelinje i Egeerhavet, bl.a. i 1987 og 1996, da en strid om retten til en liten holme utenfor den tyrkiske kysten nesten førte til krig. Hellas har også brukt Kypros-konflikten som argument for å hindre tyrkisk medlemskap i EF/EU.
Den endrede geopolitiske situasjonen etter Sovjetunionens oppløsning gjorde Tyrkias internasjonale rolle viktigere. Landet stilte etter Golfkrigen 1991 flybaser til disposisjon for en alliert NATO-styrke som beskytter kurderne i Nord-Irak. Under Irak-krisen våren 2003 vurderte tyrkiske styrker å invadere Nord-Irak, men lot det være etter press fra USA og EU. Årsaken til de tyrkiske planene var offisielt å hindre en stor flyktningestrøm, men den virkelige grunnen var å forhindre at kurdiske separatister i Irak skulle erklære seg selvstendige og dermed initiere et opprør også i tyrkisk Kurdistan. Den tyrkiske nasjonalforsamlingen avslo også med knapp margin en oppfordring fra USA om å få bruke tyrkiske militærbaser i angrepet på Irak.
Tyrkia orienterte seg i 1990-årene nærmere svartehavsområdet og Sentral-Asia. Regjeringen i Ankara ønsker at landet skal være Vestens innfallsport til disse områdene. I 1992 ble Svartehavets Økonomiske Samarbeidsorganisasjon etablert etter initiativ av president Özal. Tyrkias politiske, økonomiske og kulturelle samarbeid med de sentralasiatiske republikkene hvor befolkningen snakker tyrkiske språk, er også blitt viktigere. Med vestlig støtte har Tyrkia presentert seg som et forbilde, et sekulært muslimsk land med markedsøkonomi og flerpartisystem, i motsetning til f.eks. Iran. Den tyrkiske modellen lar seg imidlertid ikke uten videre overføre til de til dels svært underutviklede sentralasiatiske republikkene, som heller ikke er interessert i å bryte båndene til Russland. Tyrkias økonomiske og teknologiske midler er heller ikke tilstrekkelige til å dekke disse landenes behov. Tyrkia har likevel et nært samarbeid særlig med Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan og Aserbajdsjan, og Tyrkia har samarbeidet med Aserbajdsjan en ny oljeledning fra Baku via Georgia til den tyrkiske middelhavskysten. Oljeledningen, som i nesten hele sin lengde er gravd ned av sikkerhetshensyn, er 1760 km lang og ble innviet 2005.
Etter oppløsningen av Jugoslavia har Tyrkia vist økende interesse for skjebnen til den muslimske befolkningen i Bosnia. Landet undertegnet 1996 en militær samarbeidsavtale med den muslimske regjeringen i Sarajevo. Samtidig ble det også inngått en tilsvarende samarbeidsavtale med Israel. Dette førte til en skjerping av forholdet mellom Tyrkia og Iran. Tyrkia har NATOs nest største hær og har også militært samarbeid med Russland, bl.a. om kjøp av utstyr.
Tyrkias gigantiske prosjekt for oppdemming av Eufrat-elven har skapt problemer i forholdet til Syria og Irak, både fordi det påvirker vanntilførselen til disse landene, og fordi de frykter at vannet kan bli brukt som et politisk pressmiddel mot dem. Den enorme Atatürk-dammen ble åpnet 1992, men hele prosjektet var først ferdig etter århundreskiftet.
Forholdet til EU
Tyrkia var assosiert medlem av EF fra 1964, suspendert 1980–86, og 1987 søkte Tyrkia om fullt medlemskap. I 1996 ble det inngått en tollunion mellom Tyrkia og EU. Det tok mer enn tre tiår å etablere denne unionen, som fjerner toll på de fleste tyrkiske eksportprodukter.
Tyrkia ble imidlertid utelatt fra medlemskapsforhandlingene i begynnelse av 1990-årene og følte seg særlig forbigått da EU i 1998 innledet medlemskapsforhandlinger med en rekke land, deriblant Kypros. Det var flere årsaker til forbigåelsen: landets økonomiske situasjon, brudd på menneskerettighetene i Tyrkia, motstand fra Hellas og en generell skepsis pga. landets størrelse. Samtidig har Tyrkia strevd for å oppfylle EUs politiske krav, bl.a. når det gjelder menneskerettigheter.
Først i desember 2004, etter intense forhandlinger i Brussel, ble EUs ledere enige om å åpne medlemsforhandlinger med Tyrkia i oktober 2005. Forhandlingene startet med et nødskrik etter planen, og igjen etter intens diplomatisk aktivitet. EU krevde at Tyrkia anerkjente Kypros før medlemskapsforhandlingene startet. Tyrkia avviste dette og henviste til at vedtaket om å åpne for forhandlinger ikke inneholdt slike betingelser. I tillegg foreslo Østerrike at det i forhandlingene måtte inkluderes muligheter for et annet utfall enn fullt medlemskap (såkalt «privilegert partnerskap»), noe Tyrkia også avviste. Østerrike ble til slutt nødt til å trekke forslaget tilbake, og forhandlingene tok til – i prinsippet som planlagt, men i virkeligheten med stor splid både mellom Tyrkia og EU og innad i EU. Forhandlingene er beregnet å ta minst ti år.
Motstanden mot å få det muslimske Tyrkia (som vil være EUs største land) som EU-medlem er stor i medlemslandene, og mange mener at dette var den egentlige grunnen til at Frankrike og Nederland sa nei til EU-grunnloven i folkeavstemningene 2005. Pga. begrensningene i Nice-avtalen, som omhandler EUs «absorberingskapasitet», er Tyrkia avhengig av en ny EU-grunnlov (som skal avløse Nice-traktaten) før landet kan bli medlem. En forutsetning for tyrkisk medlemskap er også en løsning på Kypros-konflikten. Tyrkia er det eneste landet som anerkjenner utbryterrepublikken på Nord-Kypros, og Kypros kan – som nytt EU-land fra 2004 – nedlegge veto mot tyrkisk medlemskap. EU betrakter også den nordlige delen som okkupert av Tyrkia, og Tyrkia vil derved være diskvalifisert for medlemskap.
