Togo

Togo, republikk i Vest-Afrika, ved Guineabukta. Landet danner en 540 km lang korridor innover i landet, avgrenset av Ghana i vest og Burkina Faso i nord og til Benin i øst. Lavland ved kysten, høyere platåer og fjell lenger nord.

Landet var tysk protektorat 1894–1914, siden et fransk mandatområde til uavhengigheten ble oppnådd i 1960.

Forfatning og politisk system

Etter forfatningen av 1992 er Togo en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til presidenten, som er landets reelle leder og velges i allmenne valg for fem år. Han utnevner statsministeren, som må ha støtte fra flertallet i nasjonalforssamlingen, og den øvrige regjering. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen. Den velges i allmenne valg for fem år og har 81 medlemmer. På tross av formell demokratisering er Togo et autoritært styre, der president Gnassingbé Eyadéma satt ved makten fra 1967 til han døde 2005 og ble etterfulgt av sin sønn Faure Gnassingbé.

Togo – internasjonale forbindelser. Togo er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Afrikanske Union, ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen (tidl. Lomé-konvensjonen).

Togo er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin, mens Norge er representert i Togo ved sin ambassade i Abuja (Nigeria) og generalkonsulat i Lomé.

Togo – natur. Den 56 km lange kystsonen er smal, lavtliggende og består av sandstrender og laguner. Innenfor lagunekysten ligger først et leirlandskap (60–90 moh.), som lenger nord viker plassen for et sumpig slettelandskap. Mot nordvest stiger landet opp mot et landskap bestående av platåer og lave fjell. Berggrunnen her består av prekambriske bergarter, mest gneis. Her ligger Mont Agou, Togos høyeste fjell med 986 moh.; herfra strekker Togofjellene seg gjennom hele landet i nordøstlig retning. Helt i nord består landskapet delvis av et sandsteinsplatå, og delvis av gneis og granitt.
Klimaet

Klimaet domineres av det ekvatoriale regnbelte og fuktig pålandsvind. I tiden november–februar blåser det imidlertid en tørrere vind fra nordøst, som gir en kort tørketid i nord, og et markert nedbørminimum i sør. Årsnedbøren er jevnt over 1000–1500 mm. Det er kjøligst i juli–august med middeltemperaturer rundt 25 °C, varmest i februar–april med middeltemperaturer over 30 °C i nord, litt lavere ved kysten.
Plante- og dyreliv

Savanne er den dominerende vegetasjonstypen, i sør har den store trær, bl.a. apebrødtre, i nord blir den mer steppepreget. I den sørligste delen og langs elvene vokser tropisk regnskog, mens det er mangroveskog ved lagunene langs kysten.

Nesten 200 pattedyrarter, men landet er fattig på storvilt. Afrikansk elefant, løve og gepard finnes i nord, men betraktes som sårbare, hyenehund er utryddelsestruet. Primatene sjimpanse, diana- og rødbukmarekatt er også i faresonen. Leopard og snikekatter har større utbredelse. I elvene forekommer bl.a. flodhest, krokodiller og flekkoter.

Mer enn 625 fuglearter observert, bl.a. 50 rovfugler. Andre karakteristiske familier er gjøker, isfugler, hornfugler, skjeggfugler, solfugler og vevere. Krypdyrfauna på mer enn 100 arter. I kystfarvannet forkeommer sjøkuen senegalmanat.

Togo – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 5,5 mill., og årlig befolkningstilvekst til 3,2 % for perioden 1994–2004. Fødsels- og dødsratene er høye, men synkende, og var i 2005 beregnet til henholdsvis 37 ‰ og 9,8 ‰. Ca. 42 % av befolkningen er under 15 år og kun 2,6 % er 65 år eller eldre. Forventet levealder er av Verdens helseorganisasjon beregnet til 56 år for kvinner og 52 år for menn.

Befolkningen er inndelt i over 30 etniske grupper; de største folkegruppene er ewe, mina, kabre og gurma.

De største befolkningskonsentrasjoner finnes i kystregionen, men urbaniseringsgraden er forholdsvis lav; kun 34 % bor i byer (2001). De største byene er hovedstaden Lomé (729 300 innb., 2004) og Sokodé (51 000 innb., 1999).
Religion

Over halvparten av befolkningen hører til lokale, tradisjonelle religioner. De kristne utgjør ca. 35 %, de fleste av dem er katolikker. Ca. 15 % er muslimer.
Språk

Offisielt språk er fransk. De afrikanske språkene tilhører i stor utstrekning niger-kongofamilien, hvorav de viktigste er ewe, kabre og gur. Utbredt som handelsspråk er også mina og hausa.

Togo – næringsliv og økonomisk utvikling. Togo er et av Afrikas minste land, med beskjedne naturressurser og begrenset befolkningsgrunnlag. Ved selvstendigheten hadde landet en forholdsvis utviklet økonomi, bl.a. basert på plantasjeøkonomien og infrastrukturen utbygd under tysk kolonistyre, da Togo ble utviklet til en såkalt mønsterkoloni. Etter lengre økonomisk nedgang, samt politisk uro fra 1990-årene, tilhørte Togo ved inngangen til 2000-tallet derimot de sosialt og økonomisk minst utviklede land i Afrika. Manglende politiske stabilitet bidrog til at utenlandsk bistand ble holdt tilbake inn på 2000-tallet. Høy folketilvekst skapt press på begrensede landressurser, og den økonomiske veksten som er oppnådd, har ikke kunnet holde tritt med befolkningsveksten.

Selv om Togo har noe industri, er landbruket viktigste næringsvei. Bomull er viktigste eksportartikkel i konkurranse med fosfat. Inntektene fra fosfatutvinningen har vært en bærebjelke i landets økonomi, ved siden av landbruket. Statens eierinteresser i næringslivet er blitt redusert gjennom privatisering fra 1990-årene.

Turisme har vært en betydelig inntektskilde, men besøket sank fra 1990-årene pga. den usikre politiske situasjonen i landet.
Landbruk og fiske

Togo er et jordbruksland, og fortsatt svarer landbruket for rundt 40 % av BNI og gir arbeid til nærmere 60 % av den yrkesaktive befolkning. E …

Les mer
Bergverk og energi

Togo har få, men verdifulle mineralressurser, og får sine største inntekter fra fosfatgruvene. Togo har blant verdens rikeste forekomster av kalsiumfosfat, og landet er den femte største produsent av mineralet. Fosfatforekomstene ved Hahotoé, nordøst for Lomé, er av særdeles høy kvalitet. Det utvinnes også kalkstein og marmor; førstnevnte brukes bl.a. til lokal sementproduksjon. Det er også uutnyttede forekomster av mangan, jernmalm og kromitt.

Strømforsyningen skjer dels fra varmekraftverk ved Lomé og et mindre vannkraftverk ved Kpalimé og Nangbeto på Mano-elven – sistnevnte i samarbeid med Benin, dels gjennom utstrakt import fra Ghana. Mangel på elektrisk kraft er et hinder for økonomisk utvikling i Togo. Det er gjennomført leting etter bl.a. petroleum og uran. 1999 ble det meldt funn av olje og gass, etter leting av det norske selskapet Petroleum Geo-Service (PGS).
Industri

Togos industrisektor er forholdsvis liten, og i hovedsak basert på foredling av råvarer fra jordbruket og gruvedriften samt produksjon av forbruksvarer til erstatning for import, herunder næringsmidler og tekstiler. I 1970-årene ble det investert i tungindustri, inkl. produksjon av sement, som norske interesser (Scanem) senere gikk inn på eiersiden av gjennom Société des ciment du Togo (CIMTOGO). Videre ble det etablert oljeraffineri og stålverk.

Togo – utenrikshandel. Togos underskudd på handelsbalansen har vært vedvarende siden slutten av 1970-årene, og budsjettunderskudd dekkes gjennom låneopptak og utenlandsk bistand. Pga. den politiske krisen fra midten av 1990-årene ble mye bistand holdt tilbake. Viktigste eksportvarer er bomull, kalsiumfosfat, sement, kakaobønner og kaffe. En del av handelen skjer illegalt i form av smugling. Importen kommer vesentlig fra Europa og Canada, mens nabolandene er avtager for en stor del av eksporten. En frihandelssone ved Lomé ble opprettet 1990.

Massemedia

Togo har bare én dagsavis, det er myndighetenes avis Togo-Presse, grunnlagt 1961, (opplag ca. 8000), i tillegg utgis flere privateide ukeaviser. Selv om pressefrihet er nedfelt i grunnloven, blir den ikke respektert av myndighetene, journalister blir utsatt for trakasserier og rettsforfølgelse, i tillegg ble flere private radio- og TV-stasjoner stengt da de militære innsatte Faure Gnassingbe som president i 2005. Det statlige Radiodiffusion du Togo sender siden 1953 på fransk, engelsk og lokale språk. Opposisjonsalliansen COD-2 drev i 1990-årene kanalen Radio Liberté. Det statskontrollerte Télévision Togolaise startet fjernsynssendinger i 1973 og sender over tre stasjoner. I tillegg til disse finnes nå bare en betalings-TV-kanal, Media Plus.

Togo – skole og utdanning. Offisielt er det 10-årig obligatorisk skole fra barna er 5 år. Den videregående skolen er 7-årig (4 + 3 år). I 2002 gikk 91 % av den relevante aldersgruppen i barneskolen. Undervisning i de afrikanske språkene ewe og kabre er obligatorisk, selv om mye av undervisningen foregår på fransk. Nesten halvparten av elevene utdannes ved misjonsskoler. Det er to universiteter i Togo: Université de Lomé og Université de Kara. Ifølge UNESCO (2002) er ca. 40 % av den voksne befolkningen analfabeter.

Selvstendighet

Togo fikk indre selvstyre i 1956, med Nicolas Grunitzky som statsminister. Etter valget i 1958 ble han etterfulgt av Sylvanus Olympio, som var statsminister da Togo ble selvstendig 27. april 1960; i 1961 ble han valgt til landets første president. Olympio ble drept i et kupp, ledet av sersjant (senere general) Gnassingbe Eyadéma, i 1963. Grunitzky ble invitert tilbake fra sitt eksil i Frankrike, og en folkeavstemning gav ham presidentstillingen. I 1967 gjennomførte Eyadéma, nå forsvarssjef, et nytt kupp, og tok selv over makten og presidentembetet. Eyadéma opphevet alle politiske partier, men erklærte at han ville gjeninnføre sivilt styre. I 1969 dannet Eyadéma et nytt parti, det eneste tillatte: Rassemblement du Peuple Togolais (RPT). En personkultus ble bygd opp omkring Eyadéma, som ble gjenvalgt i 1972, 1979, 1986, 1993, 1998 og 2003.

En demokratiseringsprosess ble innledet 1991, da det ble innført flerpartisystem og avholdt en nasjonal konferanse med deltakelse fra en rekke organisasjoner. Utviklingen i første halvdel av 1990-årene var preget av politisk uro, med flere sammenstøt mellom demonstranter og politi. Etter at hærgrupper i 1993 angrep en militærleir hvor Eyadéma holdt til, flyktet ca. 240 000 til nabolandene.

Opposisjonen boikottet flere av valgene på 1990-tallet, men ved presidentvalget 1998 ble Eyadéma utfordret av Gilchrist Olympio fra Union des forces de changement (UFC). Eyadéma vant, men resultatet ble bestridt av opposisjonen, etter at opptellingen ble avbrutt og ikke fullført før Eyadéma ble utropt til vinner. I august 1998 ble militære stillinger og en politistasjon ved grensen til Ghana angrepet, og Ghana bistod togolesiske myndigheter med å gjenopprette ro. Amnesty International la 1999 frem en rapport som sterkt kritiserte brudd på menneskerettighetene i Togo, med bl.a. drap på flere hundre politiske motstandere av regimet. Den politiske undertrykkelsen var årsak til at EU innstilte sin økonomiske bistand til Togo 1993.

En konstitusjonell krise inntrådte da Eyadéma døde av hjertesvikt i februar 2005. Hæren, med støtte fra parlamentet, innsatte hans sønn, Faure Essozima Gnassingbé, som statssjef, i strid med grunnloven. Den afrikanske union (AU) karakteriserte dette som et militærkupp, og både AU og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS innførte sanksjoner mot Togo. Som følge av nasjonal og internasjonal protest, trådte Gnassingbé tilbake i slutten av februar; han stilte så til valg for RPT – og fikk flertall. Den fremste opponenten, Emmanuel Bob-Akitani fra Union des Forces du Changement (UFC), erklærte seg som vinner, og det kom til opptøyer i hovedstaden da resultatet ble kjent. Ifølge offisielle tall ble 154 drept; en rapport fra FN satte tallet til mellom 400 og 500.
Utenrikspolitikk

Togos forhold til nabolandet Ghana er spesielt pga. den koloniale historien; en del av den tyske kolonien Togoland valgte i en folkeavstemning 1956 å slutte seg til Ghana fremfor den kommende selvstendige staten Togo. Ewe-folket er dermed splittet mellom de to nabostatene, men har nær kontakt, bl.a. i form av illegal handel. Forholdet mellom Togo og Ghana har i mange år vært vanskelig, og grensen har i flere perioder vært stengt, bl.a. i 1994, etter et mislykket kuppforsøk som Eyadéma beskyldte Ghana for medvirkning til. Togo har et nært forhold til Frankrike, selv om det ble anstrengt tidlig i 1990-årene som følge av mangelfull demokratisk praksis i Togo. Etter et kuppforsøk i 1987 sendte Frankrike og Zaïre (nåv. Kongo) soldater til Togo. Togo har også et nært samkvem med Tyskland.

Togo har deltatt i den panafrikanske fredsbevarende styrken i Sentralafrikanske republikk samt den vestafrikanske fredsstyrken i Guinea-Bissau og Elfenbenskysten. President Eyadéma meglet i flere konflikter i regionen, både i Guinea-Bissau, i Sierra Leone og i Elfenbenskysten.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.