Thailand

Thailand, kongedømme Sørøst-Asia, ved Thailandbukta (Sør-Kinahavet). Landet grenser til Myanmar (Burma) i vest, Laos i nord og øst, Kambodsja i sørøst og Malaysia i sør..

Befolkningen er buddhister som i hovedsak består av etniske thai, men den omfatter også en betydningsfull kinesisk minoritet. Mens det meste av Thailand fremdeles er et utpreget jordbrukssamfunn, har hovedstadsregionen med Bangkok opplevd en eksplosiv industriell vekst basert på utenlandske investeringer. Turisme er viktig næringsvei.

Det nåværende kongedynastiet Chakri har sittet på tronen siden 1782. Thailand klarte som eneste land i Sørøst-Asia å holde seg utenfor det europeiske koloniveldet. Landet het Siam til 1939 og 1945–49.

Thailand – internasjonale forbindelser. Thailand er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, ASEAN og APEC.

Thailand er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Thailand ved sin ambassade i Bangkok.

Thailand – forfatning og politisk system. Thailand er et parlamentarisk-demokratisk konstitusjonelt monarki. Kongen fikk sin absolutte makt brutt i 1932, men spiller fortsatt en større rolle enn det som er vanlig i konstitusjonelle monarkier. En ny forfatning ble vedtatt 1997. Den understreker kongens konstitusjonelle rolle, samtidig som den skal begrense de militæres innflytelse og forebygge korrupsjon og valgfusk. Utøvende makt er lagt til statsministeren og regjeringen. Statsministeren må ha sete i nasjonalforsamlingen og er ansvarlig overfor denne.

Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, som har to kamre. Senatet (Wuthisapha) har 200 medlemmer og er valgt for seks år. Representanthuset (Sapha Phuthaen Ratsadon) er det viktigste og har (fra 2006) 500 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år.
Administrativt

Administrativt er Thailand delt inn i 76 provinser (changwat); videre i distrikter (amphoe), underdistrikter (king amphoe), kommuner (tambon), landsbyer (muban) og mindre lokalområder (tesaban). I provinsene styrer statlig utnevnte guvernører, mens statlige embetsmenn i realiteten styrer på distriktsnivå. Styresettet er nokså sentralisert; bare i hovedstadsområdet har lokalstyret en selvstendig betydning.

Massemedia

Thailand innførte en lov om pressesensur i 1976. Denne loven ble opphevet 1991, men fremdeles kontrollerer regjeringen og det militære nesten alle riksdekkende, bakkebaserte TV-nettverk og driver mange av landets radiostasjoner. Pressen står fritt til å kritisere regjeringens politikk, korrupsjon, menneskerettsbrudd osv., men når det gjelder de militære, kongehuset, domstolene og andre sensitive emner, utøves en stor grad av selvsensur. Thailand har 22 dagsaviser (2004) som trykkes enten på thai (14), kinesisk (4) eller engelsk.(4). Størst er den konservative Thai Rath (ca. 800 000). Den thailandske pressen er sterkt konsentrert i hovedstaden Bangkok.

De viktigste kringkastingsselskapene er statlige. Radio Thailand sender tre innenlandsprogrammer i tillegg til utenlandssendinger. Men det er et stort antall private radiostasjoner, bare i og rundt Bangkok er det ca. 60. Den første fjernsynssenderen i Bangkok startet sin virksomhet i 1954. Åtte statlige og private selskaper driver fjernsynskanaler, to av dem er kontrollert av hæren, fire av dem av staten.
Litteratur

Selv om thai-alfabetet går tilbake til 1293, er det forholdsvis få litterære verker fra tiden før 1767 som har overlevd. Den skrevne litteratur var nært knyttet til hoffet og kongens person, og da myanmarerne brente Ayutthaya dette året, gikk de fleste litterære verker tapt. Fra Sukhothai-perioden (1250–1350) er det kun Traiphumkhata, et religiøst verk som beskriver tilværelsen i himmel og helvete, som har overlevd, sammen med noen historiske verker fra Nord-Thailand. Til denne perioden regnes også Panjatcadog (De femti jataka), som er lokale fortellinger i jataka-form. Fra Ayutthaya-perioden (1350–1767) stammer det episke verket Yuan paj (Nordthailendernes nederlag), og Mahachat, en utgave av Vessantara jataka. Mest berømt er imidlertid det anonyme verket Phra Lo, bygd over et Romeo og Julie-motiv, og kjærlighetsdiktene (Kham Suan) til forfatteren Si Prat, som regnes for noe av det ypperste i thai-litteraturen. Thammathibet skrev en rekke båtsanger (Kab He Rya) som er meget populære.

I første halvdel av 1800-tallet var det en meget livlig litterær aktivitet, med forfatteren Sunthon Phu som den sentrale skikkelsen. Han skrev bl.a. eventyrromanene Phra Aphajmani og Sangthong og en rekke reise- og kjærlighetsdikt, de såkalte nirat. Under kong Rama 2 kom det gamle eposet Khun Chang Khun Phaen i litterær utgave. Thailands litteratur har spesielt vært påvirket av indiske forbilder; bl.a. finnes Ramakien, etter Valmikis Ramayana, i flere litterære og folkelige versjoner. På 1800-tallet ble det dessuten oversatt en rekke litterære verker fra andre land som ble meget populære. Her kan nevnes Inao fra det javanesiske Panji-epos, Nang Tantrai fra Tusen og en natt, og Sam Kok fra den kinesiske original De tre kongedømmer. Kong Rama 6 var meget produktiv og er kjent for sine oversettelser av bl.a. Shakespeare og for sine nasjonalistiske skuespill og essayer.

Den moderne litteraturen i Thailand er preget av romanforfattere, skjønt den beste prosaen er skrevet i novelleform. Her kan bl.a. nevnes Yakob, Kulap Saipradit, Kygrit Pramot, Akat Damkoeng, Sot Kuramarohit, Dokmaisod og Maj Myangdoem (romaner) og Manat Canyong, Udakon, Withayakon Chiangkun, Khamsing Sinok og Seni Sawaphong (i første rekke noveller).

Thailendingenes foretrukne litterære form er imidlertid poesien, og nesten all litteratur frem til 1900-tallet er på vers. Det finnes en lang rekke verseformer som er bundet av kompliserte metriske regler. Thailands fremste lyriker er Angkhan Kanlajaphong. 1950- og 1960-årene var preget av streng sensur. I slutten av 1960-årene skjedde en radikalisering med fremvekst av en protestlitteratur. Viktigst av forfatterne her er Chit Phumisak. Etter avradikaliseringen i 1980-årene har det foregått en litterær eksperimentering i flere retninger.

Utover skjønnlitteraturen finnes det i templene en rekke tradisjonelle håndbøker om sykdommer og plantemedisin, astrologi, diktekunst osv., og dessuten en enorm mengde buddhistiske skrifter. De fleste av disse er kopier av pali-kanon, og ikke originale verker.

Thailand har en rik muntlig tradisjon med eventyr og sagn, og mange folkesanger.
Kunst

Thailand har mottatt impulser fra omkringliggende land, særlig fra India og Kina. De viktigste stilperiodene etter forhistorisk tid betegnes etter de ulike periodenes hovedsteder.
Skulptur

Dvaravatistilens (500 f.Kr.–100 e. Kr.) buddhaskulpturer er sterkt påvirket av indisk kunst, særlig Gupta- og Pala. Senere fikk buddhafigurene såkalte Mon-trekk, karakterisert ved flat ansiktsform, bred nese, vrengte øyelokk og tykke lepper. Skulpturene ble laget i stein eller bronse, relieffer ofte i stukk.

Srivijayastilen (700–1200) sør i landet var også indisk-påvirket. Særlig bronseskulpturene er av høy kvalitet. Lopburistilen (1000–1200) var først og fremst påvirket av khmerfolkets kultur, og blandet buddhisme og hinduisme med andre religiøse forestillinger. Buddhafigurene ble ofte rikt utsmykket med halskjede, armbånd og krone. Chiensaenstilen (1000–1700) utviklet seg i nord. De fleste av buddhafigurene utført i denne perioden er støpt i bronse og viser stiltrekk fra Sri Lanka.

Sukhothaistilen (1200–1300) i Sør-Thailand viser påvirkning både fra Khmer, Myanmar (Burma) og Sri Lanka. Skulpturene er særlig kjent for sin elegante utførelse, med usedvanlig glatte og plastiske former. Omtrent samtidig oppstod U Thongstilen (1200–1400), også i sør, som viser en kombinasjon av tidligere stiler, men som likevel har visse særtrekk. Ayudhyastilen (1450–1700) bredte seg over store deler av Thailand. Buddhabildene ble nå mer stiliserte og mot slutten av perioden var den kunstneriske kvaliteten betydelig svekket. Bangkokstilen (fra slutten av 1700-tallet) tilførte ikke noe nytt. Typiske er småskulpturer som skildrer episoder fra Buddhas liv.
Maleri

Thailandsk maleri er også hovedsakelig religiøst. De vanligste motivene er fremstillinger av Buddha og episoder fra hans liv og. De finnes først og fremst i klostrenes freskomalerier. Fargene er sterke og bildene har gjerne innslag av bladgull. Ved siden av muralmalerier ble det skapt bokillustrasjoner samt lakk og tusjmalerier.
Arkitektur

Blant de eldste arkitektoniske funn i Thailand er stupaer. Verdt å nevne er Vat Phra Meru i Nakhon Pathom og stupaene ved Ku Bua og U Thong. En del av stupaene har elefantformer som støtter basis, etter mønster fra Sri Lanka. Et av Thailands eldste templer, Phra Prang Sam Yot i Lop Buri, ble oppført i stein av khmerfolket på slutten av 1100-tallet.

Den konservative burmesiske buddhistiske byggestilen påvirket arkitekturen i sør, mens man i nord har bevart flere mer stedegne eldre byggeskikker. En rekke imponerende buddhistiske steinbygninger fra ulike epoker finnes i Ayutthaya i sør. Den typiske trekonstruksjonen, som ble brukt i palasser og klostre, dukket opp i Bangkok på 1700-tallet. Bygningene har høye gavler og bratte tegltak med overhengende takspring. Taket er gjerne markert med praktfulle spir.

Thailand – musikk. Livlig kulturell kontakt har ført til store likheter mellom musikklivet i Thailand, Laos og Kambodsja. Musikktradisjonen i Thailand er rikt variert og omfatter instrumentensembler med metallofoner som kh¯?ng wong lek og kh¯?ng wong yai (gonger), ran?t ek og ran?t thum (xylofoner), solosanger og vokale former akkompagnert på strenge- og blåseinstrumenter. Kunstmusikken har fått impulser fra Kina (før migrasjonen på 1200-tallet), Kambodsja (khmer), India og Indonesia. Den er basert på et unikt system med oktaven inndelt i sju tilnærmet like intervaller, og ulike pentatone melodiformer, bygd på utvalg av fem toner fra denne skalaen. Instrumentalmusikken fremviser en egenartet flerstemmighet ved at samme melodi utbroderes på forskjellige måter samtidig i de ulike instrumenter. Vokalmusikken kjennetegnes ved rik stemmeklang og mye ornamentikk. I teatermusikk benyttes en rekke ulike sangstiler. I populærmusikken kombineres tradisjonell thaimelodikk med enkel harmonisering etter vestlig mønster.

Thailand – næringsliv. Industrien og de tjenesteytende næringene omfatter hver for seg ca. 45 % av økonomien. Det tidligere så viktige jordbruket omfatter mindre enn 10 %. Jordbruket er likevel fortsatt svært viktig for landet i og med at 39 % (2005) av yrkesbefolkningen er direkte sysselsatt i jordbruket.

Thailands økonomi vokste svært raskt fra og med 1970-årene og frem til en regional krise (den såkalte Asia-krisen) oppstod i Thailand i 1997. I perioden 1985–95 nøt landet godt av en av verdens høyeste vekstrater. Thailand ble omtalt som en etterfølger til de raskt industrialiserende landene Taiwan og Sør-Korea. Til forskjell fra i Taiwan og Sør-Korea har imidlertid myndighetenes deltakelse i den thailandske økonomien vært minimal. Dessuten ble industrialiseringen i Thailand i langt større grad enn i Taiwan og Sør-Korea basert på import av utenlandsk kapital og teknologi. Økonomien er preget av store ulikheter, og veksten har hovedsaklig foregått i Bangkok-regionen. I år 2000 levde under 1 % av innbyggerne i Bangkok-regionen under fattigdomsgrensen. I sør levde 11 % under fattigdomsgrensen, i nord 12 % og i den kronisk fattige Nordøstregionen 28 %. Alle de 10 fattigste provinsene (målt i BNP per innb.) ligger i Nordøst. Veksten i økonomien har også ført med seg andre sosiale ulikheter. Bl.a. er landets økonomi dominert av kun noen få mektige familier.
Landbruk

Thailands naturressurser omfatter først og fremst landets store jordbrukspotensial. Landbruket er tradisjonelt landets viktigste næringsgren, selv om næringens andel av landets totale økonomi er sunket til under 10 % de siste årene. På grunn av den store befolkningen som fortsatt er bosatt på landsbygda, er jordbruket svært viktig. I alt regner man med at 3/4av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av jordbruket for sitt livsgrunnlag.

Thailand er verdens største eksportør av ris, gummi og maniok og verdens nest største eksportør av sukker. Jordbruket er generelt lite moderne. Ris er hovedbestanddelen i kosten, og dyrkes over hele landet, for det meste i små familiebruk. Den tørre Nordøst-regionen står for nær halvparten av risproduksjonen og Nord-regionen for 1/4. Den mest intensive dyrkingen av ris foregår imidlertid i den sentrale delen av landet, særlig på slettene langs Chao Phraya. Mais, maniok, bomull og ananas dyrkes på platålandet, mens gummi produseres i sør. Landet er plaget av flom under regntiden. Under tørketiden kan særlig Nordøst-platået være plaget av alvorlig tørke.

Også husdyrhold for kjøttproduksjon er svært viktig. Thailand var verdens tredje største eksportør av kyllingkjøtt inntil landet ble rammet av fugleinfluensa i januar 2004. Eksporten er senere i stor grad lagt om fra eksport av fersk og frosset kjøtt til kokt kjøtt. På den lite mekaniserte landsbygda er fortsatt bøfler viktig som trekkdyr.

Tømmer var tidligere et viktig eksportprodukt. I 1938 var 70 % av landarealet dekket av naturlig skog, men ukontrollert hugst har redusert arealet til rundt 15 %. Et generelt landsomfattende forbud mot hugst ble innført 1989, men håndheves ikke full ut. For å bøte på avskogingen, er et skogplantingsprogram iverksatt.
Fiske

Thailand har 150 000 fiskere fordelt på 50 000 fartøyer, hvorav 17 000 er havgående trålere og fabrikkskip. Fangstene fordeles vanligvis med 2/3 i Thailandbukta og i Sør-Kinahavet, 1/4 på vestkysten i Andamansjøen og resten i elver og innsjøer. Thailand er blant verdens største eksportører av både reker og makrellstørje (tunfisk). Fremtidsutsiktene for landets fiskerier er imidlertid blandede som følge av betydelig overfiske i hjemlige farvann, konflikter i fremmede lands farvann og ustabile eksportmarkeder. I tillegg rammet tsunamien i desember 2004 landets fiskerier hardt. I alt ble 4529 fiskefartøyer og en rekke havbruksanlegg ødelagt.
Bergverk, energi

Thailand er ikke spesielt rik på mineralressurser. Det brytes likevel tinn, brunkull, gips, wolfram, bly, antimon, mangan, kobber, gull, sink, rubiner, safirer og sølv. Edelstener og andre juveler er viktige eksportprodukter. De største forekomstene av brunkull finnes i nord. Utvinningen av naturgass og råolje er under kraftig utbygging i Thailandbukta. Elektrisitetsproduksjonens utbygde kapasitet var i 2005 på 25,5 GW hvorav gasskraft står for 70 %. Thailand importerer store mengder elektrisk kraft fra vannkraftverk i Laos, og naturgass via en rørledning fra Myanmar (Burma).
Industri

Utbygging av industrien startet rundt 1960 og fulgte råd fra Verdensbanken, men først etter 1967 begynte utviklingen å skyte fart. Frem til 1971 ble det satset på en importsubstitusjonsstrategi. Senere er det lagt mer vekt på eksportfremmende tiltak. Med unntak av elektrisitetsforsyningen, petroleumsindustrien og den petrokjemiske industrien, har de statlige myndighetene vært svært tilbakeholdne med å investere direkte i næringslivet. En svært stor andel av industriveksten har foregått ved hjelp av utenlandske investeringer og utenlandsk teknologi, særlig fra Japan, men også fra USA, Europa og andre land i Øst- og Sørøst-Asia. I 1980-årene skjedde mye av industriveksten innenfor arbeidsintensiv produksjon som tekstiler, leker, sko og bygningsvarer. I 1990-årene skjedde det meste av veksten innenfor produksjon av mer avanserte produkter som halvledere, integrerte kretser, harddiskdrivere og elektriske apparater samt person- og lastebiler. Flere amerikanske og japanske bilprodusenter har etablert produksjonsenheter i Thailand. Særlig produseres det et betydelig antall pickup-biler. Veksten i kjøretøyproduksjonen har medført en sterk vekst innen produksjon av stål. Også flere nye oljeraffinerier er bygd siden 1996. Overgangen fra arbeidsintensiv til sofistikert høyteknologisk produksjon har vært smertefull. Konkurranse fra andre land med lavere lønnskostnader har ført til at deler av den arbeidskraftintensive produksjonen, som bl.a. tekstiler, er blitt flyttet til andre lavkostland (bl.a. Kina). Som motvekt satses det på å utvikle Bangkok som et motesenter for Sørøst-Asia. Utviklingen av den høyteknologiske produksjonen lider på sin side av mangel på faglært arbeidskraft innenfor flere områder, bl.a. forårsaket av den høye graden av importert teknologi.

En overveiende del av den industrielle veksten har foregått i Bangkok-regionen. Siden 1985 har det meste av veksten foregått langs østsiden av Bangkokbukta i et område kalt Eastern Seaboard, som strekker seg fra Bangkok til Rayong. De viktigste regionale industrisentre er Chiang Mai og Nakhon Ratchasima.
Turisme

Turistnæringen har vært i rask vekst siden siste halvdel av 1980-årene, fra 4,2 mill. utenlandske besøkende i 1988 til 10,1 mill. i 2003. Landets kultur og natur tiltrekker seg et stort antall utenlandske turister hvert år. I tillegg blir landet sett på som et generelt stabilt samfunn og som er trygt å besøke for vestlige turister. Likevel har både SARS-utbruddet i 2003 og tsunamien i desember 2004 påført landets turistindustri merkbare tilbakeslag. Blant de mest attraktive områdene er Bangkok, Phuket, Pattaya og områdene i nord.
Utenrikshandel

Handelen med utlandet har ekspandert kraftig siden 1960, og særlig etter 1988. I 2002 omfattet industriprodukter 85 % av eksportverdien og råvarer fra landbruket 7 %. Siden 1995 har datamaskindeler, elektroniske konsumentvarer og kjøretøyer vært landets viktigste eksportprodukter, mot tidligere tekstiler og skotøy . Det viktigste jordbruksproduktet målt i eksportverdi er gummi fulgt av ris (2005). Viktigste importvarer er råvarer og halvfabrikata inklusive deler til bilindustrien.

Samarbeidslandene i ASEAN (Association of South-East Asian Nations) er i sum de viktigste handelspartnerne. De viktigste enkeltstående eksportmarkedene er USA, Japan og Kina. 1/4av importen kommer for Japan.
Samferdsel

Thailand hadde 2003 totalt 63 730 km veier hvorav 95 % var klassifisert med fast dekke. Utbyggingen av veier har på langt nær holdt følge med økningen av antall kjøretøyer, og store trafikkproblemer har utviklet seg, særlig i Bangkok-regionen. Jernbanenettet omfatter 4620 km. Det er fire hovedlinjer ut fra Bangkok: nordover til Chiang Mai, nordøstover til Nong Khai, østover til Ubon Ratchathani, og sørover til Hat Yai og videre til Malaysia og Singapore. I Bangkok åpnet den første del av et opphøyet sporveisnett i 1999, mens den første undergrunnslinjen åpnet i 2004.

Internasjonale lufthavner finnes ved Bangkok (Don Muang), Chiang Mai, Chiang Rai, Hat Yai, Phuket og Surat Thani. En ny internasjonal lufthavn (Nong Ngu Hao) forventes å åpne i 2006 og erstatte Don Muang som Bangkoks hovedflyplass. Bangkoks Klong Toey havn kan ta skip på inntil 10 000 brt. To nye dypvannshavner ved Laem Chabang og Map Ta Phut sørøst for Bangkok er bygd for å avlaste Klong Toey. På det sentrale slettelandet er et nettverk av kanaler fortsatt viktig for transporten.

Thailand – befolkning. Thailand hadde 2006 en befolkning på 64,6 mill. Folketallet vokste raskt på 1900-tallet (1905: 8 mill.; 1950: 20 mill.; 1970: 36 mill.), men vekstraten har avtatt, og i perioden 2001–2005 registrert til 0,9 % per år. En aktiv familieplanleggingskampanje har bidratt til at barnetallene har sunket betydelig. Gjennomsnittsalderen har økt til 70 år (2004).

Majoriteten av befolkningen er etniske thai som kan inndeles i flere regionale grupper med hver sine særpreg. Thaifolket i nordøst taler lao i likhet med halve Laos’ befolkning. Gruppene taler alle sine egne varianter av thai-språket, men de har felles skriftspråk og religion (theravadabuddhisme). Arkeologer, språkeksperter og historikere er uenige om thai-folkets opprinnelse; enten om de har levd i området i flere tusen år, eller om de har innvandret fra Indonesia eller fra det sørlige Kina. Den største minoriteten er kineserne, som teller et sted mellom 14 og 30 % av befolkningen. De fleste kinesere er bosatt i byene, særlig i Bangkok, og de dominerer innen handels- og finansvirksomhet. Kineserne i Thailand er ikke blitt forfulgt av myndighetene i samme grad slik som i andre land i regionen. Blant årsakene til det, er at de har tilpasset seg den lokale kultur gjennom å tale thai-språket, de har tatt til seg buddhismen, og svært mange har giftet seg inn i den lokale befolkningen. Andre minoritetsgrupper inkluderer muslimske malayer (ca. 4 %) i sør, khmer, mon og en rekke mindre folkegrupper i fjellstrøkene i vest og nord. Store flyktningestrømmer har i perioder flyktet fra kriserammede naboland, særlig fra Myanmar og Kambodsja. Myndighetene har ført en aktiv politikk for å begrense flyktningestrømmene, og også i enkelte tilfeller presset flyktningene tilbake til sine hjemland. I mai 2006 oppholdt 140 000 flyktninger fra Myanmar seg i Thailand, hvorav mange har bodd i Thailand opp mot 20 år.

Ofte brukes begrepene ‘thai’ og ‘tai’ for å skille mellom Thailands befolkning som helhet, og det etniske thai-folket. Jamfør denne definisjonen omfatter ‘thai’ alle folkegrupper som er bosatt i Thailand, mens ‘tai’ (eller ‘t’ai’) omfatter etniske thai som foruten i Thailand også er bosatt i Myanmar, Laos, Vietnam, Kina og India.

I 2006 var folketettheten 126,5 per km2. Foruten Bangkok-regionen med over 1100 innb. per km2 hadde Sentral-regionen størst folketetthet med 175 per km2. De tynnest befolkede områdene ligger i vest og lengst i nord. Selv om mange flytter til byene, bor fortsatt en stor andel av befolkningen på landsbygda. Tall for urbanisering er usikre grunnet uklare grenser og store grupper migrantarbeidere, men ble av UNDP 2003 beregnet til 32 %. Bangkok er det dominerende byområdet med 6,5 mill. innb. (2003).

Thailand – religion. Buddhismen er statens offisielle religion, og ca. 95 % av befolkningen er buddhister (theravada-skolen). Klostre og templer spiller en svært viktig rolle i folkets daglige liv. De fleste gutter lever i en periode som munker. Muslimer (i sør) utgjør ca. 4 %. Andre religiøse grupper er kristne, hinduer og sikher. De forskjellige stammefolkene har sine respektive religioner, eller er blitt buddhister eller kristne. En liten, men viktig religiøs gruppe (ca. 4000 familier) er de opprinnelig indiske brahminene, som utfører ritualer forbundet med kongehuset og er anerkjente astrologer.

Planteliv

Tropisk regnskog vokser på Malayahalvøya og randfjellene i sørøst. Fjell- og åslandet i nord og vest er dekket av monsunskog med bestander av teak og bambus. I nordøst (Koratplatået) finnes steppe- eller savannevegetasjon. Det meste av skogene i vest, nord og nordøst er sekundærskog pga. svedjebruk, et jordbrukssystem der jorden dyrkes færre år enn den ligger brakk.

Thailand – dyreliv. Dyrelivet i avsidesliggende områder og i nasjonalparkene, spesielt i Khao Yai og Nam nao, er meget rikt. Som ellers i Sørøst-Asia blir de større pattedyrene (indisk elefant, skaberakktapir, gaurfe) stadig sjeldnere, og sumatraneshornet er nesten utryddet. Mange hjortearter, villsvin og bantengfe er fortsatt vanlige. Rovdyrene omfatter bl.a. tiger, leopard, treleopard, små kattedyr, snikekatter, kragebjørn, malayabjørn og dhol (asiatisk villhund). Av primater finnes dovenlori, langurer, makaker og to gibbonarter. Trespissmus finnes også.

Mer enn 900 fuglearter finnes, bl.a. fasaner, fruktduer, isfugler, bietere, hornfugler, skjeggfugler, fargerike fluesnappere og solfugler. I våtmarkene lever flekknebbpelikan, tallrike hegrer, storker og ibiser, andefugler og rikser. Mange nordasiatiske trekkfugler overvintrer i Thailand.

Siam- og deltakrokodille lever i elvene og kystfarvannet. Dessuten finnes mange skilpadder og øgler (varaner, gekkoer og agamer). Kvelerslanger (nettpyton, tigerpyton) og en rekke giftslanger (kobraer, kraiter, gruveslanger m.fl.) er vanlige. Elver, innsjøer og kystfarvann er rike på fisk (bl.a. særpregede arter som kampfisk, slamkrypere og skytterfisk) og krepsdyr.

Thailand – geologi og landformer. Thailand kan naturlig deles i fire områder. Den nordlige delen er et fjelland med strøkretning nord–sør. Bratte daler veksler med høye fjell; Doi Inthanon (2595 moh.), Thailands høyeste topp, ligger i nordvest ved en av kildeområdene til Chao Phraya (Menam). Lenger sør finnes et sentralt sletteland som omfatter Chao Phrayas dreneringsområde og delta. Det fruktbare landet er hovedsakelig oppdyrket med ris- og maismarker. I øst ligger Koratplatået, et relativt karrig område 150–300 moh., hovedsakelig dekket av sandstein. Området grenser mot Laos i øst og mot Kambodsja i sør og er omgitt av randfjell opptil 1300 moh. Det dreneres av flere bielver til Mekong. Det sørlige Thailand omfatter de nordlige deler av Malayahalvøya; et kupert og skogrikt landskap med rike tinnforekomster og milelange sandstrender langs kysten.

Thailand – historie. Thailands historiske kilder består av inskripsjoner, palmebladsmanuskripter og – siden midten av 1800-tallet – trykte bøker; hertil kommer europeiske reiseskildringer. De tradisjonelle krøniker er av to hovedtyper: tamnan, som er religiøst orientert og knytter den thailandske historien til en videre buddhistisk tradisjon, og phongsawadan, som gir en kronologisk gjennomgang av historiske begivenheter og konsentrerer seg om kongens person, arverekkefølgen og forholdet til vasallene og nabostatene. Felles for disse to tradisjoner er at de gir liten informasjon om samfunnsstrukturen og de sosiale, økonomiske og kulturelle forhold. Disse opplysningene kan delvis søkes i lovsamlinger. Europeiske reisebeskrivelser finnes fra 1600-tallet, i større omfang først fra 1800-tallet.

Thaifolket har i uminnelige tider bodd i de sørlige deler av Kina, hvorfra de gradvis har spredt seg i sørlig og østlig retning til Vietnam, Laos, Thailand, Shanstatene i Burma og Assam. Denne migrasjonen, som fant sted gjennom århundrer, økte kraftig da mongolene invaderte Kina på 1200-tallet. Omkring 1250 opptrer de første thaidominerte kongedømmer i det nordlige Thailand i byene Chiang Saen, Chiengmai og Sukhothai. Den sistnevnte regnes som Thailands første hovedstad. Den første kjente inskripsjon med thai-alfabetet ble nedskrevet av kong Ramkhamhaeng av Sukhothai i 1293. I Sukhothai-perioden, som varte til 1350, ble de første utsendinger sendt til den kinesiske keiser for formelt å underkaste seg ham som vasall. På denne tiden viste det veldige Khmerriket tegn på indre svekkelse. Et nytt thaikongedømme oppstod 1350 i Ayuthia i det sentrale Thailand. Ayuthia ekspanderte hurtig og la de omkringliggende områder – inklusive Sukhothai – under seg som vasaller. På 1400-tallet behersket Ayuthia hele den sentrale delen av Thailand. Perioden frem til 1550 var preget av stadige kriger med Chiengmai og flere forgjeves forsøk på å underlegge seg Khmerriket, skjønt Angkor ble inntatt flere ganger. Ayuthia ble sterkt påvirket av khmer-sivilisasjonen, spesielt innenfor religion, administrasjon og lovverk, men også innen språk og litteratur. Påvirkningen var dog på ingen måte ensidig. Sørøst-Asia var i denne perioden underbefolket, og krigene tok ikke i første omgang sikte på landevinninger, men på å erobre folk. Den vinnende part førte alltid med seg så mange krigsfanger som mulig tilbake til moderlandet. Dette ledet til en utstrakt etnisk, språklig og kulturell blanding av de mange folkeslag i området.

I Ayuthia-perioden ble det såkalte sakdina-system utviklet – en samfunnsorden som var karakteristisk for Thailand helt til midten av 1800-tallet. Den eneveldige og guddommelige konge eide all jord, utnevnte alle embetsmenn og tildelte dem en viss mengde jord med dertil hørende bønder og slaver. Disse ulønnede embetsmennene innkrevde skatter og avgifter, og påla bøndene tvangsarbeid – normalt 6 måneder i året – og militærtjeneste i krigstider. Kongen hadde monopol på handel, transport og forskjellige former for produksjon. Enhver person som ikke innordnet seg dette systemet var lovløs. Det var også viktig for kongen at det ikke utviklet seg et arvelig aristokrati. Allerede i Trailokanats regjeringstid (1448–88) ble administrasjonen således sentralisert og byråkratisert, noe som også var nødvendig for å få bedre kontroll med vasallstatene, som i mange tilfeller bare var vasallstater i navnet, og som ofte skiftet tributtforhold. Det thailandske samfunnssystemet siktet således mot kontroll av vasallene og deres lokale fyrster, samt kontroll av arvbeidskraften.

De første europeere – portugisere – kom til Thailand på begynnelsen av 1500-tallet. Fra omkring 1550 førte Thailand stadige kriger med Burma. På 1600-tallet økte antallet av handelsfolk fra England og Nederland, men under kong Narai (1657–88) ble europeerne tvunget ut, og landet lukket for vestlig innflytelse, en situasjon som varte til midten av 1800-tallet. I 1767 inntok og ødela burmeserne hovedstaden Ayuthia. Samme år fikk general Taksin, som var av kinesisk avstamning, samlet en hær og drev burmeserne ut av landet. Han ble kronet til konge, og bygde en ny hovedstad i Thonburi (vis-a-vis Bangkok). Da Taksin viste tegn på sinnssykdom, ble han henrettet i 1782. Etterfølgeren general Chakri er kjent som Rama 1. Han flyttet hovedstaden til Bangkok og grunnla det nåværende Chakri-dynasti. Perioden frem til omkring 1850 var en kulturell blomstringsperiode, hvor Thailand forble forholdsvis isolert fra omverdenen. Men presset fra kolonimaktene økte, og i 1855 måtte Thailand inngå en avtale med Storbritannia, som åpnet landet for handel. Den ble i de neste par år etterfulgt av lignende avtaler med andre europeiske makter. Resultatet var at hjemmeindustrien ble utkonkurrert; befolkningen ble mer avhengig av importerte varer, noe som igjen fremskyndet utviklingen av pengeøkonomien. Dessuten fikk staten mindre inntekter. Disse økonomiske forandringene satte fart i avviklingen av det føydale samfunnssystemet. Det upopulære hoveriarbeidet ble avskaffet, stadig flere slaver fikk etter hvert sin frihet og 1905 ble slaveriet fullstendig avskaffet. De frigitte slavene satte i gang nydyrking, og riseksporten økte sterkt omkring 1900. Forholdet til Frankrike var spent, og 1907 måtte Thailand avgi områder på grensen mot Laos og Kambodjsa. Både Storbritannia og Frankrike ønsket imidlertid å bevare Thailand som bufferstat, og landet unngikk derfor å bli direkte kolonialisert. Presset utenfra gjorde det også nødvendig å få bedre kontroll med de perifere områdene av Thailand, hvor lokale fyrster ofte regjerte med nærmest uinnskrenket makt. Administrasjonen ble reorganisert og sentralisert, og kommunikasjonene utbygd, i første omgang jernbanen. I 1874 kom de nordthailandske kongedømmene Chiangmai, Lamphun og Phrae for første gang direkte under Bangkoks kontroll.

Industrialiseringen begynte omkring 1900, men utviklet seg meget langsomt. I 1932 ble det eneveldige kongedømmet avskaffet ved et ublodig kupp, ledet av en gruppe vestlig utdannede sivile og offiserer. Monarkiet ble opprettholdt, men i den første grunnlov (1932) ble et folkevalgt parlament gjort til landets øverste myndighet. Den konstitusjonelle perioden som dermed ble innledet, har imidlertid ikke ført til demokratiske tilstander, men vært preget av maktkamp mellom forskjellige interessegrupper innenfor den herskende klasse. Det resulterte i en lang rekke regjeringsskifter – de fleste etter militære kupp – og mange mer eller mindre udemokratiske konstitusjoner. Således var det fra 1932 bare i korte perioder sivilt, parlamentarisk styre; resten har vært militærdiktatur. Dessuten delte nesten alle konstitusjonene parlamentet i to kamre, hvorav det ene utpekes av makthaverne, og i realiteten fikk de folkelige krefter aldri noen reell innflytelse. Hertil kom lover og dekreter som begrenset ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten, samt den utstrakte politiske vold. De mest liberale perioder var 1946–47, 1956–58, 1973–76 og fra 1992.

Under den annen verdenskrig allierte Thailand seg med Japan, som brukte landet som utgangspunkt for angrep på Malaya og Burma. Januar 1942 erklærte Thailand krig mot vestmaktene. I 1946 fikk Thailand fred mot å avgi de områder av Laos og Kampuchea som landet hadde fått av japanerne. Storbritannia og Frankrike fremsatte krav om betydelige krigsskadeserstatninger, men etter påtrykk fra USA ble disse krav redusert. Det ble det dannet en pro-alliert samlingsregjering. Kong Ananda Mahidol ble 1946 funnet skutt under uoppklarte omstendigheter. Han ble etterfulgt av sin bror Bhumibol Adulyadej. I 1949 fikk landet offisielt navnet Thailand (til 1939 og 1945–49 offisielt Siam). I begynnelsen av 1950-årene inngikk Thailand et nært samarbeid med USA, som ydet landet betydelig økonomisk hjelp, sivil og militær. Thailand slo inn på en sterkt antikommunistisk linje, og sendte i 1950 tropper til Korea. Thailand ble medlem av SEATO 1954.

Etter 1950 begynte den industrielle utviklingen for alvor, og 1960-årene bar preg av økonomisk oppsving, både på grunn av en meget liberal politikk overfor utenlandske investeringer og en rekke amerikanske baser, hvorfra størstedelen av bombetoktene over Vietnam, Laos og Kambodsja ble foretatt. I 1969 hadde USA 48 000 mann fast stasjonert i Thailand. Thailand sendte 12 000 soldater til Sør-Vietnam.

Innenrikspolitisk var tiden etter den annen verdenskrig preget av en rekke militærkupp. I 1973 ble imidlertid marskalk Thanom Kittikachorns militærregime styrtet under blodige studenturoligheter. En sivil regjering innførte demokratiske reformer. Reaksjonen kom med nye militærkupp i 1976 og 1977. I 1978 ble Thailands 13. grunnlov kunngjort. Den innebar at senatet skulle utpekes av kongen etter råd fra statsministeren, noe som skulle sikre de militære kontrollen. Representanthuset, parlamentet, skulle derimot velges ved allmenn stemmerett. Thailands politiske partier har vært bygd opp omkring visse kjente personer. De fleste har manglet ideologiske programmer, men har i alminnelighet hatt et konservativt preg. General Prem Tinsulanonda ble statsminister i 1980 og ledet deretter en sivil regjering frem til 1988.

Et ublodig militærkupp mot Chatichai Choonhavans regjering i februar 1991 skapte spenninger som i mai 1992 gav støtet til blodige tumulter i Bangkok. Etter at parlamentsvalget i mars var vunnet av en militærvennlig koalisjon, lot general Suchinda Kraprayoon seg utnevne til statsminister, selv om han ikke var folkevalgt. Nærmere 100 ble drept da soldater åpnet ild mot hundretusener som demonstrerte for et sivilt, demokratisk styre. Massakren påførte de militære et prestisjenederlag som svekket deres dominerende posisjon i samfunnet. Under krisen grep kong Bhumibol Adulyadej inn og påla partene å finne en fredelig løsning. Ved en forfatningsendring ble det deretter fastslått at regjeringssjefen skal utnevnes fra kretsen av folkevalgte. Skiftende allianser hadde deretter makten utover i 1990-årene. Utviklingen gikk mot større sikring av en demokratisk styreform, men valgene ble til dels forstyrret av vold og til dels utstrakt kjøp av stemmer.

Parlamentsvalget 2001 ble en triumf for mangemilliardæren Thaksin Shinawatra og hans populistiske parti Thai Rak Thai (‘Thaier elsker thaier’), som fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen. Valget 2005 ble en ny brakseier for Shinawatra med 377 av 500 plasser. For første gang ble dermed en thailandsk statsminister gjenvalgt uten å måtte gå i koalisjon med andre partier. Populariteten stupte da det tidlig i 2006 ble kjent at familiebedriften Shin Corp., Thailands største teleselskap, var blitt solgt med skattefri milliardgevinst til Singapore for ca. 13 mdr. kr. Dette utløste en langvarig protestbølge med krav om Thaksins avgang. Statsministeren søkte ny legimitet ved nyvalg i april, men dette ble boikottet av opposisjonen og kjent ugyldig av forfatningsdomstolen. Etter at kong Bhumibol Aduladej hadde gitt uttrykk for mishag over «politisk røre», søkte Thaksin formelt avskjed, men gjorde det klart at han ikke ville forlate den politiske scenen. I påvente av nyvalg fortsatte han som sjef for et forretningsministerium inntil han 19. september 2006 ble avsatt ved et ublodig kupp.

En konflikt som har ulmet gjennom tiår, blusset tidlig i 2004 kraftig opp i Thailands sørlige, muslimske provinser. Militante islamister gjorde opprør og angrep politistasjoner, skoler og andre offentlige bygninger. Uroen varte ved i 2006, etter at tallet på dødsofre passerte 1000 i oktober 2005. Regjeringen fikk kritikk for hardhendte metoder, noe som også skapte misstemning i forholdet til de hovedsakelig muslimske nabolandene Malaysia og Indonesia. Konflikten har røtter tilbake i 1960-årene, da krav ble reist om særstatus eller løsrivelse fra Thailand. Islamistene har særlig protestert mot tvungen undervisning i buddhisme, og at skolene ikke underviser i det lokale språket. Sør-provinsene Yala, Pattani og Narathiwat, som har muslimsk folkeflertall, er blant de fattigste i et land som ellers har hatt markant stigning i levestandarden.

Dramatisk var også regjeringens blodige kampanje mot en stadig økende narkotikatrafikk, som ble satt i verk med aksjoner i stor målestokk i 2003. Bare i løpet av 75 dager ble 2275 narkotikaforbrytere drept, ifølge offisielle tall. De fleste drapene skjedde under interne oppgjør mellom rivaliserende narkotikabander, ble det hevdet. Den politiske opposisjonen og menneskerettsaktivister påstod på sin side at systematiske likvidasjoner hadde funnet sted.

Thailand markerte kong Bhumibol Adulyadejs 60 år på tronen med store festligheter i juni 2006. Kongen har gradvis skapt seg en særegen rolle innen et formelt konstitusjonelt monarki. Hans innflytelse er meget stor, også gjennom den nærmest guddommelige rolle som alltid er blitt tillagt de thailandske monarkene.

En politisk bevisst middelklasse vokste frem i 1990-årene, spesielt i Bangkok der den økonomiske veksten har vært konsentrert. Denne relativt nye gruppen utgjør sammen med de tradisjonelt pro-demokratiske studentene de sterkeste pådriverne for demokrati. Veksten i hovedstadsregionen har skapt nye, store inntektsforskjeller i landet og voksende sosiale spenninger. I Bangkok steg folketallet fra tre millioner i 1970 til opp mot 10 millioner i 1996. Økonomien skjøt for alvor fart mot slutten av 1980-årene og fortsatte i rekordtempo utover i 1990-årene. Et kraftig tilbakeslag kom 1997 med en akutt krise i finanssektoren, først med en faktisk devaluering av valutaen med ca. 40 %. Det internasjonale pengefondet (IMF) trådte støttende til med et lån på 16 milliarder dollar. Thailand har siden 1950-årene jevnlig hatt store underskudd på handelsbalansen med utlandet. Utenrikshandelen har siden 1980-årene endret karakter. Tidligere utgjorde jordbruks- og fiskeprodukter hovedtyngden, men etter tusenårsskiftet har industriprodukter svart for over 4/5 av eksporten og Thailand har fått status som NIC-land (newly industrialized country).

En illegal kommunistisk motstandsbevegelse førte væpnet kamp med atskillig fremgang i 1970-årene, men ebbet ut mot slutten av 1980-årene. Forholdet til Vietnam var spent etter den vietnamesiske invasjonen i Kambodsja, og det kom til trefninger mellom styrker fra de to land i grensesonen. Thailand er blitt kritisert på grunn av grensehandelen som pågikk i mange år mellom thailandske interesser og Røde Khmer, som smuglet ut tømmer og edelstener fra sine områder i Kambodsja.

Turismen fikk et midlertidig tilbakeslag da Thailand ble hardt rammet av tsunamikatastrofen i Asia 2004. Omkring 8300 mennesker mistet livet. Blant dødsofrene var 2500 utenlandske turister, deriblant 84 fra Norge, 543 fra Sverige og 46 fra Danmark. Øygrupper og turiststeder i Phuket-regionen ble særlig hardt rammet. 2006 lot turisttrafikken igjen til å være kommet opp på normalt nivå.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.