Tanzania. republikk i Øst-Afrika, med kyst til Indiske hav i øst. Landet grenser til Uganda i nord, Burundi, Rwanda og Kongo (Zaïre) i vest og Zambia, Malawi og Mosambik i sør. Landet består av fastlandsdelen Tanganyika og øyene Zanzibar (1660 km2) og Pemba (984 km2).
Tanzania er en del av Det østafrikanske høyfjellsplatå med en rekke fjell og innsjøer i randsonen. For det meste tropisk savanneklima. Tanzania er et fattig utviklingsland med hovedvekt på primærnæringene. Store arealer er vernet i nasjonalparker (Serengeti, Ngorongoro, Arusha, Manyara, Ruaha, Selous m.fl.).
Fastlandsdelen Tanganyika var tysk protektorat fra 1891 til den første verdenskrig, deretter britisk mandatområde, og øydelen Zanzibar, britisk protektorat fra 1890. Tanganyika ble uavhengig 1961, Zanzibar 1963. I 1964 oppstod Tanzania som en forbundsrepublikk av disse to landene.
Klima
Mesteparten av landet har tropisk savanneklima med nedbørfattig årstid fra juni til oktober, årsnedbøren går opp i 1000–1500 mm ved kysten og langs nedbørrike fjellskråninger. Den sentrale delen har steppeklima med utpreget tørketid og årsnedbør ca. 500 mm, til dels lavere. Årsmiddeltemperaturen ved kysten er ca. 26 °C, med liten variasjon gjennom året. Varmeste måneder er februar og mars, da luftfuktigheten også er høy. Ved 1000 til 1200 moh. er middeltemperaturene for juli fra ca. 15 °C til over 20 °C. Det er varmest ved begynnelsen av regntiden, middeltemperaturen for oktober og november er ca. 25 °C.
Tanzania – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1977 er Tanzania en forenet republikk bestående av Tanganyika og Zanzibar (Zanzibar har også en egen forfatning fra 1985). Øverste utøvende myndighet er lagt til en president, valgt sammen med en visepresident i allmenne valg for fem år; han kan gjenvelges én gang. Presidenten leder regjeringen og er også militær øverstkommanderende. Regjeringen utpekes av presidenten blant medlemmene av nasjonalforsamlingen. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, valgt for fem år. Den har 232 direkte folkevalgte medlemmer og 42 nominerte medlemmer (37 kvinnerepresentanter, fem representanter for Zanzibars representanthus). Forsamlingen vedtar lover for hele landet og for Tanganyika. Lover som bare gjelder Zanzibar vedtas av øyas representanthus. Utøvende myndighet på Zanzibar er lagt til en president valgt i allmenne valg for fem år. Han utnevner en statsminister, og sammen utpeker de resten av regjeringen. Lovgivende myndighet ligger hos representanthuset, med 75 medlemmer; 50 folkevalgte, fem seter for regionale kommisjonærer, 10 for presidentutpekte medlemmer og 10 for kvinner.
Spenningen mellom det muslimsk-dominerte Zanzibar og det religiøst pluralistiske (kristne grupper utgjør et flertall) Tanganyika har en destabiliserende virkning på styresettet. De to stater har til dels fungert separat, selv om politikere fra Zanzibar nå deltar mer aktivt i det forente landets politikk.
Administrativt
Administrativt er Tanzania inndelt i 26 regioner, 21 på fastlandet og 5 på Zanzibar. Regionene er videre inndelt i distrikter. Hver av disse enheter administreres av en regjeringsrepresentant, en øverste embetsmann og valgte råd. På landsbynivå er det landsbyforsamlinger der alle over 18 år kan delta.
Planteliv
Store deler av Tanzania er dekket av gress-savanne med spredt trevegetasjon, bl.a akasier og andre trearter i erteblomstfamilien (Brachystegia, Isoberlinia). Ulike typer skog vokser i større og mindre bestander spredt over mesteparten av landet. Over tregrensen er det gressenger, i nedbørfattige områder er det alpin ørken. I områder som ligger i regnskygge dominerer halvørken- og steppevegetasjon, mens tykke gress- og sivbelter vokser langs innsjøer og sumper. Langs kysten er det en god del mangroveskog.
Tanzania – dyreliv. Faunaen er meget rik, spesielt i nasjonalparker og reservater. I nord ligger de store nasjonalparkene Serengeti, Tarangire og Kilimanjaro, Ngorongoro-krateret og det aride Mkomazi-reservatet. Lengre sør er nasjonalparkene Ruaha og Mikumi og reservatet Selous, med mye uberørt natur og landets største elefantbestand.
Meget artsrik pattedyrfauna, 14 av de 320 artene er stedegne (endemiske). Elefant, flodhest, kafferbøffel, løve og leopard finnes i de fleste parkene. I tillegg er sjiraff, sebra, mange antiloper og gaseller, flekkhyene, små rovdyr og aper tallrike. Spissneshorn og gepard har etter hvert blitt sjeldne.
Mer enn 1000 fuglearter er observert, og av disse er hele 21 stedegne, bl.a. serengetifrankolin, pembagrønndue, rødhodet dvergpapegøye, usambarahubro og fem solfugler. Dagrovfugler, skjeggfugler, råkefugler, svaler, turakoer, solfugler og vevere er tallrike og iøynefallende arter. I åpent terreng er struts, sekretærfugl, gribber, hønsefugler, trapper og viper karakteristiske.
Nilkrokodille finnes i mange elver og innsjøer. Panserkrokodille finnes i Tanganyikasjøen. Mange slange- og øglearter finnes, bl.a. pytoner, mambaer, puffaddere, gekkoer og agamer. Victoria-, Tanganyika- og Malawisjøen har rikt fiskeliv med mange endemiske arter, i første rekke ciklider.
Tanzania – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 37,4 mill., og årlig befolkningstilvekst til 2,3 % (1994–2004). Fødselsraten er synkende, med 37,7 ‰ i 2005 mot 42 ‰ i 1995 og 50 ‰ i perioden 1985–90. Dødsraten ble i 2005 beregnet til 16 ‰. Forventet levealder er ifølge Verdens helseorganisasjon 49 år for kvinner og 47 år for menn (2005): levealderen er synkende; en viktig årsak til dette er utbredelsen av hiv/aids. Anslagsvis 1,4. mill. mennesker lever i 2005 med viruset.
På fastlandet (dvs. Tanganyika) består befolkningen for det meste av bantufolk (mer enn 100 forskjellige folkegrupper), men ingen av gruppene er store nok til å dominere. Blant de større gruppene er sukuma, nyamwezi, makonde, chagga, hima, ira, hehe, gogo, ha og nyakusa. Ca. 1 % er indere og arabere, de fleste av disse bor på øyene Zanzibar og Pemba. Tanzania har ved flere anledninger mottatt mange hundre tusen flyktninger fra nabostatene Rwanda og Burundi.
Tanzania er et av Afrikas minst urbaniserte land; 31 % av landets innbyggere bodde 2001 i byer; bybefolkningen er økende. Urbaniseringsgraden er høyere på Zanzibar enn på fastlandet. Bosetningen styres i stor grad av jordsmonn, klimaforhold og forekomsten av tsetse-fluen. Befolkningstettheten er høyest rundt de store sjøene, i høylandet og andre vannrike områder som kystområdene ved Indiske hav og på øyene Pemba og Zanzibar. Største by er Dar es Salaam med 2,3 mill. innb (2003). Hovedstaden Dodoma hadde ca. 150 000 innb. samme år.
Tanzania – språk. Swahili (kiswahili) og engelsk er offisielle språk. Swahili blir forstått over hele landet. Engelsk blir mye brukt i administrasjon, undervisning og handel, men blir ikke forstått av tanzanianere flest. Mer enn 95 % av befolkningen taler forskjellige bantuspråk, i alt ca. 100 språk. De viktigste av disse, foruten swahili, er sukuma, nyamwezi, nyakyusa, hehe, chagga, haya, gogo, makonde og ha. I nord finnes enkelte nilotiske språk, bl.a. masai, foruten noen kusjittiske språk. I midtre Tanzania tales dessuten sandawe og hadza, som hører til khoisanfamilien.
Tanzania – næringsliv. Tanzania er et av verdens fattigste og bistandsavhengige land, med begrensede naturressurser. Etter selvstendigheten forsøkte landet å finne sin egen utviklingsmodell, bl.a. basert på utbygging av offentlige tjenester for å fremme sosial utvikling ved å bygge ut offentlige tjenester som helse og utdanning. Dette ble knyttet til den sk. ujamaa-politikken, som bl.a. innebar at landsbybefolkningen ble flyttet sammen til landsbyer. Den afrikanske sosialisme som Tanzania søkte å utvikle, innebar videre en utjevningspolitikk der staten ble tillagt en sentral rolle i den økonomiske utviklingen. Tanzania var i 1960- og 70-årene blant de land i sør som kunne vise til størst fremskritt på det sosiale området, mens de uteble innen økonomien. Etter en beskjeden økonomiske vekst i 1970-årene, ble det tilbakeslag i 1980-årene, da ujamaa-politikken ble oppgitt, og den sosialdemokratiske omfordelingspolitikken langt på vei ble oppgitt til fordel for en markesliberalisert økonomi. Dette skjedde, bl.a. etter krav fra de internasjonale kredittinstitusjoner og sentrale bistandsytere, inkl. Norge. Reformene medførte bl.a. privatisering av næringsforetak og mindre offentlige tilskudd til sosiale tjenester. I 1990-årene var Tanzania et av de land i Afrika som best lyktes i sin økonomiske restrukturering, om enn med tilbakeslag innen de sosiale sektorene som følge. Veksten fra 1990-årene fortsatte på 2000-tallet, men i noe lavere omfang enn nødvendig for å nå økonomiske mål og sikre jobber til et raskt økende antall arbeidssøkere.
Tanzania har et bredt sammensatt ressursgrunnlag. Landet besitter forekomster av en rekke mineraler, uten spesielt store reserver annet enn av smykkestener. Tanzania er fremfor alt et jordbruksland, og økonomien er forblitt svært avhengig av landbruket. Det meste av jordbruket foregår på selvforsyningsnivå, men landet produserer flere jordbruksvarer for eksport, tradisjonelt særlig kaffe, i senere år også cashewnøtter.
Tanzania har en rekke naturskjønne områder og viltreservater som danner grunnlag for økt turisme; en sektor som har hatt betydelig vekst siden 1980-årene. Særlig satses det på områdene Serengeti, Ngorongoro og Kilimanjaro i nord, samt Zanzibar. Omtrent 1/3 av landets areal er nasjonalparker, reservater eller vernet på annen måte.
Tanzania er helt fra 1966 ett av de prioriterte samarbeidsland for norsk bistand, og er det land Norge har hatt det lengste, kontinuerlige utviklingssamarbeid med på bilateralt, statlig nivå. Fra slutten av 1990-årene er bistanden ikke minst konsentrert om å styrke den politiske og økonomiske utviklingen i landet ved hjelp av reformer og mobilisering av egne ressurser, bl.a. for å redusere den sterke avhengighet av utenlandsk bistand. Tanzania er medlem av de regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonene COMESA og SADC, samt fra 2000 den revitaliserte East African Community (EAC). Inntil dets sammenbrudd 1977 var EAC en viktig økonomisk faktor i regionen, hvorigjennom bl.a. viktig infrastruktur ble samordnet. Det nye EAC utvider samarbeidet til tollunion og fellesmarked.
Landbruk og fiske
Tanzanias økonomi avhenger fortsatt i stor grad av landbruket, som 2002 stod for ca. 45 % av BNI og sysselsatte ca. 80 % av yrkesbefolkningen. Topografien og de klimatiske forhold begrenser mulighetene for jordbruk, og bare ca. 8 % av landets areal er dyrket, av dette blir bare rundt 3 % kunstig vannet. Tanzania har uregelmessig nedbør, og hjemsøkes ofte av tørkeperioder. Det meste av jordbruket foregår på selvforsyningsnivå, og viktigste matvarer som dyrkes er mais, ris, hirse, sorghum, kassava, kokebananer, poteter og bønner. Viktigste salgsprodukt fra jordbruket er kaffe og cashewnøtter, dernest kryddernellik, tobakk, te, bomull, sisal, pyrethrum, kokosnøtter, sukker og kardemomme. Andre salgsvarer inkluderer sukkerrør, kopra, jordnøtter, palmeolje, kakao, sesamfrø, solsikkefrø og søyabønner. Kaffe var tradisjonelt viktigste eksportprodukt fra jordbruket, men ble i 1990-årene forbigått av cashewnøtter. Rehabilitering av plantasjer har ført til økt teproduksjon, men inntektene fra alle disse varene svinger sterkt, i takt med prisene på de internasjonale markedene. Tanzania var tidligere en av verdens største produsenter av sisal, men etterspørselen har sunket etter hvert som kunstige materialer har tatt over. Kryddernellik er viktigste eksportartikkel fra Zanzibar; produksjonen skjer vesentlig på Pemba.
Husdyrhold er også viktig, særlig av storfe, men også av geit og sau. Tanzania er en av de største storfeprodusenter i Afrika.
Tanzania har en del skogsområder som utnyttes kommersielt, både med edeltre og plantede arter for cellulose og brensel.
Det drives en del fiske, hovedsakelig i innlandet, men også i Indiske hav. Det eksporteres noe skalldyr. Næringen stod 2000 for 8 % av BNI.
Bergverk og energi
Tanzania har forekomster av en rekke mineraler, men få av vesentlig økonomisk verdi. Økt produksjon av gull og smykkestener førte til sterkt vekst i sektoren fra slutten av 1990-årene. Mens gullproduksjonen på det nærmeste opphørte i 1970-årene, ble den revitalisert, med nye funn og investeringer, bl.a. ved Geita, i 1990-årene. Omkring år 2000 ble gull landets viktigste eksportartikkel. I 1960- og 1970-årene bestod mye av sektorens verdiskaping av diamantutvinning, vesentlig nord ved Shinyanga sør for Victoriasjøen, men denne falt sterkt i 1980-årene, også pga. illegal utvinning og smugling, for å øke igjen utover i 1990-årene.
Tanzania har store forekomster av smykkestener, og Longino-rubingruven er verdens største. Safir er en annen verdifull stein det er store reserver av, og Tanzania er den eneste produsent av edelstenen tanzanitt. Det utvinnes videre fosfat, kull, jernmalm, gips, grafitt, kalkstein, kaolin, tinn og salt. Videre er det påvist forekomster av bl.a. bly, sølv, tungsten, magnesitt, nikkel, kopper, kobolt, uran, titan og vanadium. store forekomster av kull og tinn, men utvinningen foregår kun i mindre målestokk.
Mangelfull elektrisitetsforsyning er et vesentlig hinder for økonomisk utvikling i Tanzania, som ikke produserer nok kraft til å dekke landets behov. Produksjonen skjer ved vesentlig fra vannkraft, dernest fra varmekraftverk og generatorer. Høye oljepriser har medført store ekstrakostnader, og til at kraftproduksjonen holdes nede. Ved Songo Songo og Mnazi Bay, utenfor Dar es Salaam, er det funnet naturgass. Gass fra Songo Songo føres siden 2004 i land for produksjon av elektrisk kraft. Leting etter olje har ikke påvist drivverdige forekomster.
Industri
Tanzania er relativt lite industrialisert, og sektoren er vesentlig basert på foredling av lokale råvarer for lokalt forbruk, med en målsetting om produksjon for eksport. Etter satsing på industrireising i årene etter selvstendigheten, ble en rekke produksjonsanlegg stengt i 1980-årene pga. økte energikostnader og valutamangel for import av maskineri og innsatsvarer. Fra 1990-årene har det igjen vært vekst i næringen, som like fullt ikke svarer for mer enn knapt 5 % av BNI. Viktigste produkter er næringsmidler, tekstiler, papir, sement, petroleumsprodukter, kunstgjødsel og jern. Størstedelen av industrien er lokalisert til området rundt Dar es Salaam.
Utenrikshandel
Tanzania eksporterer vesentlig råvarer, fremfor alt gull og smykkestener, cashew-nøtter og kaffe, som alle er utsatt for prissvingninger på de internasjonale markedene. I 1990-årene ble det videre satset på produksjon av ny eksportvarer, særlig grønnsaker, frukt og blomster. Samtidig er landet sterkt avhengig av oljeimport for å dekke deler av sitt energibehov, hvilket har bidratt til underskudd på handelsbalansen og en betydelig utenlandsgjeld. Samtidig er Tanzania gjennom lengre tid et av de land som har vært mest avhengig av utenlands bistand. Norge og andre nordiske land har gjennom flere tiår hørt til landets viktigste samarbeidspartnere. Fra 1990-årene er det regionale samarbeidet med nabolandene Kenya og Uganda, gjennom East Africa Community, gjenopptatt – med etablering av enn tollunion og økt intraregional handel som resultat.
Kunst
Tanzania har rike tradisjoner i husbygging. Chaggafolket bygger fortsatt runde hus som er typiske for Øst-Afrika. I 1980-årene er det satt inn ressurser for å bevare og restaurere den gamle stenbyen i Zanzibar, bl.a. ved å bruke originale byggematerialer. Husene er reist i flere etasjer, har utskårne balkonger i tre og dører dekorert med pre-islamske motiver som lotus, fisk og palme.
Flere grupper av selvlærte kunstnere ble dannet i 1980- og 1990-årene i Dar es Salaam; en gruppe som Tingtingamalerne har skapt ulike mønstre med utgangspunkt i dyr, trær og andre motiver fra naturen. Sentralt står en rekke politiske motiver, ofte utført i ekspressive former og rene farger, sosialt engasjerte figurative malerier og offentlige muralmalerier. Innen skulptur er makondefolkets arbeider særlig kjent.
Tanzania – musikk. Folkemusikken er preget av stor formvariasjon fra den ene folkegruppen til den andre. Hver av landets regioner har sine musikalske særtrekk. Alle har likevel et visst fellespreg ved at sang, spill og dans (ngoma, med grunnbetydningen tromme på de fleste bantuspråk) oppfattes som en enhet. Tradisjonelt er ngoma brukt til å formidle kunnskap om stammetradisjoner og i forbindelse med livs- og årssyklusen. I dagens skole praktiseres ngoma også i pedagogisk sammenheng, nye sangtekster på swahili formidler kunnskap om Tanzania og bidrar til å bygge opp nasjonal kultur og identitet. Blant de vanligste instrumenter er trommer i et utall utforminger og størrelser, dessuten forskjellige typer av rasler, bjeller, slagpinner, tommelpiano, xylofon, klimpre- og stryke-lutt, siter, horn og fløyte.
Urbane musikk- og danseformer kombinerer røtter i folkemusikken med impulser fra nabolandene og fra vestlig populærmusikk. Den kristne kirkesangen blir i tiltagende grad afrikanisert.
Selvstendigheten
Tanganyika ble selvstendig 9. desember 1961, med Julius Nyerere som statsminister; året etter ble landet republikk og Nyerere valgt til president. 1963 ble TANU gjort til det eneste tillatte parti. Et hæropprør 1964 ble slått ned med britisk hjelp. Øystaten Zanzibar ble selvstendig 10. desember 1963, og 26. april 1964 opprettet de to landene en union med navnet Tanzania. Julius Nyerere ble president for den forente republikken, mens Zanzibars president, Abeid Karume, ble visepresident. Zanzibar opprettholdt et indre selvstyre, som har vedvart siden. Karume styrte øya med hard hånd og ble drept i et attentat i 1972, hvoretter Aboud Jumbe tok over.
I 1967 vedtok TANU et nytt og vidtrekkende politisk og økonomisk program, kjent som Arusha-erklæringen. Det trakk opp strategien for å omdanne Tanzania til et sosialistisk land, bl.a. gjennom nasjonalisering av banker og næringsliv og opprettelsen av kollektive ujamaa-landsbyer, og fikk betydning langt utover Tanzanias egne grenser. Tanken med ujamaa-landsbyene var å samle folk til felles innsats, og å lette og effektivisere den høyt prioriterte utbyggingen av sosiale tilbud innen helse- og undervisningssektoren. Denne delen av programmet ble trappet opp i årene 1974–76, da en storstilt sammenflytting fant sted, og ikke sjelden under tvang. Den raske gjennomføringen av ujamaa-programmet førte til en nedgang i jordbruksproduksjonen og betydelige sosiale problemer. I ettertid synes det høye tempoet og tvangselementet å være blant hovedårsakene til at ujamaa-politikken langt på vei slo feil.
TANU ble i 1977 slått sammen med Afro-Shirazi-partiet på Zanzibar til Chama Cha Mapinduzi (Tanzanias revolusjonære parti, CCM). Nyerere ble gjenvalgt som landets president med fem års mellomrom, siste gang i 1980. Forut for valget i 1985 vek han plassen for sin egen foretrukne etterfølger, Ali Hassan Mwinyi, daværende president på Zanzibar, som ble valgt uten motkandidat og gjenvalgt i 1990. Ny president på Zanzibar, og visepresident i Tanzania, ble Idris Abdul Wakil. Nyerere fortsatte som leder for CCM til 1990.
Som flere andre afrikanske land endret Tanzania grunnloven og innførte flerpartisystem i begynnelsen av 1990-årene. Flere partier deltok i valgene høsten 1995. Til president på Zanzibar – og dermed visepresident i unionen – ble CCMs Salmin Amour valgt mot Seif Shariff Hamad fra Civic United Front (CUF). CCM fikk 26 seter i Zanzibars parlament; CUF 24. På fastlandet fikk CCM klarere flertall. CCMs Benjamin W. Mkapa vant presidentvalget. Den knepne seieren på Zanzibar/Pemba førte til forsterket politisk motsetning mellom CCM og CUF, og konflikten utviklet seg utover i 1990-årene og begynnelsen på 2000-tallet. CCM befestet sin sterke stilling under valget 2005, og partiets kandidat Jakaya Mrisho Kikwete ble valgt til president etter Mkapa. På Zanzibar ble Karume gjenvalgt, og CCM oppnådde igjen flertall i det zanzibarske parlamentet. Forut for valget var det voldelige sammenstøt mellom tilhengere av de to partiene.
I 1990-årene var det et økende selvstendighetskrav på Zanzibar, og dette var et hovedspørsmål under valget i 1995. Regjeringspartiet CCM gikk inn for fortsatt union, mens hovedutfordreren CUF ønsket større selvstendighet innen unionen. Zanzibar er i all hovedsak muslimsk, mens kristendommen står sterkere på fastlandet, og det er frykt for at fundamentalistiske islamske ideer skal slå rot og ytterligere skape splid mellom fastlandet og øyene. Misnøyen på Zanzibar skyldes vesentlig at øyene anser at de får en for liten andel av utviklingshjelpen til Tanzania. Dertil har Zanzibar tradisjonelt stått for en vesentlig del av Tanzanias eksportinntekter gjennom sin produksjon av krydder.
I april 1998 eksploderte en bombe ved USAs ambassade i Dar es Salaam, samtidig med et tilsvarende attentat i Nairobi; 11 mennesker ble drept, 86 såret. Attentatet ble knyttet til al-Qaida.
Utenrikspolitikk
Tanzania holdt fra selvstendigheten en høy utenrikspolitisk profil og var en toneangivende aktør både regionalt, i Afrika og i den alliansefrie bevegelse. I kampen mot portugisisk kolonialisme i Angola og Mosambik og mot apartheid i Rhodesia og Sør-Afrika spilte Tanzania og president Nyerere en viktig rolle. Flere frigjøringsbevegelser hadde tilhold i Tanzania, også militært, og landet åpnet grensen for flyktninger fra mange land. I 1976 sendte Tanzania tropper til Mosambik til støtte for landets regjering mot rhodesiske angrep. Det samme skjedde under borgerkrigen i 1980-årene, og Tanzania sendte også soldater til støtte for regjeringen på Seychellene. I 1979 gikk tanzanianske styrker til invasjon av Uganda og avsatte president Idi Amin. Krigen var fremprovosert av Amin og kom etter flere grensetrefninger mellom de to land. Ugandiske eksilpolitikere hadde bygd opp en motstandsfront i Tanzania, og deltok i invasjonen. 1993–95 hadde Tanzania tropper i Liberia, til forsterkning av den vestafrikanske fredsstyrken der. Tanzania er blant de afrikanske stater som gjennom flere tiår har tatt imot flest flyktninger, ikke minst fra Burundi og Rwanda. Tidl. president Nyerere opptrådte som megler i konflikten i Burundi fra 1996 til sin død i 1999.
I de første selvstendighetsårene var det et omfattende samarbeid mellom de østafrikanske statene Kenya, Tanzania og Uganda i East African Community (EAC), som ble oppløst i 1977 etter politisk uenighet, og i en periode var det et anstrengt forhold til både Kenya og Uganda, til dels med stengte grenser. I 1990-årene bedret naboforholdene seg, og 2001 etablerte Kenya, Tanzania og Uganda den nye samarbeidsorganisasjonen East African Cooperation (EAC), med hovedkvarter i Arusha, Tanzania. En handelsunion innenfor rammen av EAC trådte i kraft 2005; flere regionale institusjoner er etablert. 2000 trakk Tanzania seg fra samarbeidsorganisasjonen Common Market for East and Southern Africa (COMESA), men forble medlem av Southern African Development Community (SADC).
