Spania. offisielt Reino de España (‘kongeriket Spania’), monarki i Sør-Europa, med kyst til Atlanterhavet i nordvest og nord (Biscayabukta) og Middelhavet i øst og sør. Grenser i vest til Portugal, i nordøst til Frankrike og Andorra. I sør, nær Gibraltarstredet, ligger den britiske kronkolonien Gibraltar. Til Spania hører Kanariøyene i Atlanterhavet, enklavene Ceuta og Melilla i Marokko, og Balearene (Islas Baleares) samt småøyene Peñón de Vélez de la Gomera, Islas de Alhucemas, Islas Chafarinas og Isla Alborán i Middelhavet.
Spania er Europas fjerde største land, og fastlandet strekker seg vel 800 km fra nord til sør, og ca. 1000 km fra vestligste til østligste punkt. Spania ble medlem av EF (senere EU) i januar 1986.
Navnet er avledet av latinsk Hispania, som i romertiden var navnet på hele Pyreneerhalvøya. Trolig av iberisk opprinnelse.
Spania – forfatning og politisk system. Ifølge forfatningen av 1978 er Spania et parlamentarisk-demokratisk og semiføderalt monarki. Konstitusjonell monark er Juan Carlos 1. Han ble utpekt av general Franco 1969 for å videreføre hans politikk, men ved tiltredelsen 1975 spilte Juan Carlos en avgjørende rolle for gjeninnførelsen av demokrati i Spania. Selv om kongen slik ble en viktig politisk aktør, og i noen grad har fortsatt å være det, er kongens rolle primært av konstitusjonell karakter. Den reelle utøvende makt ligger hos den parlamentarisk ansvarlige, statsministerledede, regjering. Parlamentet, Cortes, består av to hus: en folkevalgt (i forholdstallsvalg) deputertkongress (Congreso de los Deputados) med 350 medlemmer, og et senat (Senado) med 208 folkevalgte (ved flertallsvalg i hver provins) og 51 indirekte valgte (fra de autonome regioner) medlemmer. Det første huset er det politisk viktige. Begge hus velges for fire år, men kan oppløses før en periode er omme. I tillegg er det et konsultativt statsråd (Consejo de Estado) med 23 medlemmer.
Regionene
De regionale motsetningene spiller en rolle i Spania. I 1979 ble statuttene for 17 autonome regioner godkjent ved folkeavstemning. Hver region har en folkevalgt forsamling og en regjering. Regionenes autonomi varierer imidlertid en del. Baskerland og Cataluña har størst autonomi; sistnevnte fikk større selvstyre etter en folkeavstemning 2006. Som de mest økonomisk utviklede deler av Spania, og som kulturelt nokså distinkte, har de alltid mislikt å bli styrt fra Madrid og det tradisjonelt mindre utviklede Castilla.
Under regionene er Spania videre inndelt i 52 provinser og et stort antall kommuner, alle med en viss grad av lokalt selvstyre og med valgte styringsorganer. I tillegg kommer to eksklaver i Marokko: Ceuta og Melilla.
Spania – geologi og landformer. Pyreneerhalvøya tilhører en gammel blokk av jordskorpen og består for en stor del av bergarter fra Jordens oldtid, kambrosiluriske, devonske og karbonske sedimenter. Mot slutten av denne perioden, ved overgangen karbon–perm, ble lagene foldet og stedvis gjennomtrengt av smeltemasse fra dypet, som størknet til granitter. Landområdet ble derved sammensveiset til en blokk som så gjennom millioner av år ble tæret ned til et flatt landområde. Denne landplaten ble påvirket av jordskorpebevegelser som resulterte i oppsprekking og stedvis skråstilling av lagene. I tertiær ble så Pyreneene og Sierra Nevada foldet opp, samtidig med dannelsen av bl.a. Alpene, Karpatene, Atlasfjellene og Himalaya.
Spanias topografi er dominert av den sentrale høyslette, la Meseta, et relativt flatt landskap omkranset av fjellkjeder. Det avgrenses i nord av fjellkjeden Cordillera Cantábrica, i øst og nordøst av fjellene i Sistema Ibérico og i sør av Sierra Morena. Mesetaen deles naturlig i en nordlig og en sørlig del ved fjellkjeden Sistema Central nord for Madrid. Den nordlige delen, som i grove trekk svarer til landskapet Castilla la Vieja, ligger ca. 800 moh.; Castilla la Nueva, sør for fjellene, har en gjennomsnittshøyde på 600 m.
Elvene Duero og Tajo renner i vestlig retning over mesetaen, og munner ut i Porto og Lisboa. Elven Guadiana lenger sør ender som grenseelv mellom Spania og Portugal og munner i Golfo de Cádiz. Guadalquivir, sør for Sierra Morena, er Andalucías lengste elv og renner i sørvestlig retning gjennom Córdoba og Sevilla mot marsklandet Las Marismas. Ebro i nordøst renner ut i Middelhavet sør for Tarragona, og drenerer med bielver 1/6 av Spanias areal. Elven har stor vannføring, da de fleste bielvene kommer fra de nedbørrike Pyreneene. Disse elvene har brakt med seg enorme mengder løsmateriale som er avsatt på slettelandet og i Ebros delta.
Spania har en kyststrekning på ca. 2500 km. I nord langs Biscaya er kystsletten smal, og fra kysten reiser fjellene i Cordillera Cantábrica seg stedvis bratt; høyeste topp er Torre de Cerredo, 2648 moh., i Picos de Europa. I vest bøyer fjellkjeden mot sørvest og går over i et lavere ås- og dallandskap i Galicia. En rekke små dalfører løper mot kysten og gir dette området gode, naturlige havner i beskyttede bukter der havet har trengt inn i dalene (rias-kyst). I øst møter fjellkjeden Pyreneene, som danner grensen mot Frankrike.
Kystsletta langs Middelhavet er for en stor del bygd opp av sedimenter fra innlandet og er bredere enn langs nordkysten. Virkelig kystsletteland finner man imidlertid først vest for Gibraltar, ved Atlanterhavet. Dette lavlandet strekker seg 300 km inn i landet, og utgjør et viktig jordbruksområde. I sørøst reiser fjellområdene i Sistemas Béticos seg, og lengst i sør, i Sierra Nevada, finner man den høyeste toppen på det spanske fastlandet, Mulhacén, 3478 moh. (også målt til 3482 moh).Kanariøyene er bygd opp av vulkanske bergarter. El Teide på Tenerife, 3718 moh., er det høyeste fjell på spansk territorium.
Spanias klima kan grovt sett deles i tre hovedgrupper: middelhavsklima langs kysten i sør og øst, atlantisk klima langs kysten i nord, og kontinentalt klima på høysletta i innlandet. Kystområdene (Middelhavet) fra Costa Brava i nordøst til Costa del Sol i sør har middelhavsklima, med tørre, varme somrer og milde, til dels nedbørrike vintrer. Også Ebrodalen og det meste av innlandet i Andalucía og Extremadura har tilsvarende klima. Det finnes likevel ganske store variasjoner innenfor de nevnte områder, både m.h.t. nedbør og temperatur. Costa Brava i nordøst har eksempelvis over 800 mm nedbør, med nedbør også om sommeren, mens Almería i sørøst kun har 220 mm i årsnedbør, og nesten total sommertørke. På mesetaen er årsnedbøren (400–600 mm) jevnere fordelt. Sommeren er varm, vintrene kjølige, særlig i nordlige og høyereliggende områder. Burgos (850 moh.), 200 km nord for Madrid, har middelverdier 2,3 °C i januar, 19,1 °C i juli; 560 mm nedbør. Langs nordkysten er klimaet mildt og jevnt, med relativt høy årsnedbør, særlig i vest. Santiago de Compostela i Galicia har over 1700 mm nedbør, og er Spanias mest nedbørrike by.
Spania – befolkning. Folketallet ble beregnet til 40,4 mill. i 2006, og årlig befolkningsvekst til 0,7 % (1994–2004). Fødselsraten var lenge på vei ned, men har i senere år steget noe, hovedsakelig på grunn av høye fødselstall blant innvandrerkvinnene. Til tross for dette har Spania Europas laveste fødselsrate. Forventet levealder er høy, for kvinner er den 83,7 år og for menn 77,2 år.
Spania har tradisjonelt hatt stor utvandring til Latin-Amerika. Siden midten av 1950-årene har imidlertid utvandringen til land i Vest-Europa vært atskillig større, anslagsvis rundt 1 million mennesker. Tyskland, Frankrike og Sveits har vært viktige mottakerland. I 2004 var 7 % av landets totale folketall utlendinger. Over halvparten av disse kommer fra Mellom- og Sør-Amerika (35 %); ecuadorianere er den største gruppen (ca. 16 %). Nest største gruppe utlendinger er marokkanere (ca. 14 %). Spania har også opplevd en betydelig innvandring av pensjonister fra andre land i Europa, bl.a. Norge (anslagsvis 20 000).
Befolkningen i Spania er en kulturelt ganske homogen befolkning, til tross for at landet har blitt erobret av en rekke folkeslag opp gjennom historien. I sør (Andalucía) finnes dog enkelte arabiske trekk i befolkningen etter maurernes lange dominans i denne delen av landet. Sigøynerne skiller seg ut som eget folkeslag, med egen kultur og levemåte.
I vesteuropeisk sammenheng er Spania relativt tynt befolket med 80,0 innb. per km2. Generelt sett er kystområdene langs Middelhavet og Biscayabukta tett befolket, samt Balearene og Kanariøyene. Særlig stor tetthet finnes rundt byene Barcelona og Madrid, med 500–750 innb. per km2. Innlandsområdene er relativt tynt bosatt, og provinser som f.eks. Soria og Teruel har bare 9 innb. per km2. Det skjer også en stadig fraflytting fra disse områdene til Madrid-regionen eller til byene langs kysten. I 2001 levde 77,8 % av befolkningen i urbane strøk. Største byer, se tabell.
Religion
Den katolske kirke har i stor grad beholdt sin stilling til tross for omfattende sekularisering av det spanske samfunnet, og knapt 90 % av befolkningen er offisielt registrert som medlemmer av den katolske kirke. Ifølge grunnloven av 1978 har Spania ikke lenger noen statskirke, men den katolske kirke får en viss finansiell støtte fra staten. Protestantene utgjør noen få prosent av befolkningen.
Muslimene utgjør knapt 2 % av befolkningen. Innvandringen av nordafrikanere og afrikanere startet i 1960- og 1970-årene. Denne minoriteten har vært raskt voksende og mørketallene regnes som store. Abu Bakr-moskeen i Madrid, den største i Vest-Europa, ble åpnet i 1992 og er finansiert av Saudi-Arabia. Først i 1992 ble islam anerkjent av den spanske stat på linje med kristne kirkesamfunn og det jødiske trossamfunnet.
Den jødiske minoriteten er anslått til ca. 15 000.
Historie
Allerede før 200 fantes det kristne i Spania, og på 300-tallet fantes det en livskraftig kirke. Den virkelige blomstringstid for den katolske kirke kom først med overgangen til visigoternes herredømme i 589. Muslimske styrker erobret det visigotiske kongedømme tidlig på 700-tallet. I pakt med Koranen ble kristendommen tolerert, men forfølgelser forekom.
På 800-tallet oppstod det kristne kongedømmer i Nord-Spania. Disse utvidet gradvis sine områder sørover, og ca. 1250 var det meste av den iberiske halvøy kommet under kristent styre, med unntak av Granada, som var maurisk til 1492. Kampen mot islam bidrog sterkt til å knytte gryende spansk nasjonalfølelse til den katolske tro.
Etter at kongedømmene Castilla og Aragón var blitt forenet 1479, ble jøder og muslimer forsøkt tvangskristnet. Jøder som nektet ble landsforvist. Inkvisisjonen ble organisert, først i Andalucía i 1480, fordi man mistenkte jøder og muslimer for å praktisere sin gamle tro i hemmelighet. Senere ble inkvisisjonen satt inn mot protestantiske grupper.
1500-tallet ble en blomstringstid for det religiøse liv, med grunnleggelsen av jesuittordenen og store kristne mystikere som Johannes av Korset og Teresa av Ávila. I denne perioden ble katolsk kristendom som basis for spansk identitet befestet.
1800-tallet var preget av innflytelse fra fransk politisk og religiøs liberalisme. De liberale fikk innført en lov om samvittighetsfrihet i 1869, men i 1876 ble det utarbeidet en grunnlov som anerkjente katolisismen som statsreligion og satte snevre grenser for andre trosretninger.
Da monarkiet falt i 1931, innførte den spanske republikk et skille mellom kirke og stat, forbød jesuittordenen og forsøkte å stenge de katolske privatskolene. Da en gruppe generaler under ledelse av Franco gjorde væpnet opprør i 1936, stod kirken på opprørernes side.
Etter Francos seier i 1939 ble båndene mellom kirke og stat igjen knyttet. I 1960-årene ble imidlertid den kirkelige kritikk av regimet stadig sterkere. Etter Francos død i 1975 ble kirken uten store problemer integrert i det nye spanske demokratiet.
Spania – næringsliv. Spansk økonomi har vært i jevn og merkbar bedring, med en vekst over EU-gjennomsnittet. I tiåret fra 1995 til 2005 sank arbeidsledigheten fra 25 til 8 %, den laveste siden 1970-årene. Tradisjonelt har Spania vært et jordbruksland med produksjon av korn, grønnsaker, sitrusfrukt, olivenolje og vin. Denne produksjonen er fortsatt viktig, men en stadig større andel av yrkesbefolkningen arbeider nå i industri og serviceyrker, og jordbrukssysselsettingen har gått ned fra 26 % i 1970 til 5,4 % i 2004. 65 % av yrkesbefolkningen var i 2004 sysselsatt i tjenesteytende næringer, og sektoren bidrog med 67 % av BNP. Turistindustrien er av stor betydning for økonomien. De største eksportinntektene kommer imidlertid fra industrien, spesielt maskin- og transportmiddelindustrien.
Spania ble medlem av EF (senere EU) i januar 1986, og nesten 2/3 av Spanias vareeksport går nå til andre EU-land. Spania har også nytt godt av bidrag bl.a. fra EUs strukturfond, og landets økonomi har fra siste del av 1990-årene vært i bedring; prisstigningen og inflasjonen gikk ned, likeledes bankrenten.
Jordbruk
Omkring 25 % av landets areal er dyrkbar mark, og nesten 10 % er permanent oppdyrket, mens ca. 20 % er natureng og beitemarker. En del av jordbruksarealet er imidlertid lite produktivt, dels på grunn av dårlig jordsmonn og lite nedbør, men også som følge av bruksstruktur og sosiale forhold. Intensivt jordbruk drives i første rekke der det er muligheter for irrigasjon. Det første store irrigasjonsanlegget, Canal Imperial de Aragón ved Ebro, ble bygd på 1700-tallet. Landbruket (inkl. fiske) bidrog i 2004 med 3,5 % av BNP og sysselsatte 5,4 % av yrkesbefolkningen.
Korndyrkingen er viktig og opptar vel 1/3 av jordbruksarealet. Store arealer benyttes også til dyrking av druer, og Spania er verdens tredje største vinprodusent (etter Italia og Frankrike). Det dyrkes også betydelige mengder bygg, sukkerbete, hvete og mais, poteter, tomater, løk, paprika, sitrusfrukt og oliven. Se for øvrig tabell.
I nord og nordvest er det mange småbruk, minifundios. Disse er gjennomgående lite mekanisert og gir derfor lav arbeidsproduktivitet. På mesetaen og i Sør-Spania er brukene større, særlig i Extremadura, La Mancha og Andalucía, der storgodsene, latifundios, dominerer. Disse er gjerne på 5000 dekar eller mer, men har ofte vært preget av lav arealutnyttelse og ekstensiv drift. Betydelige arealer er blitt benyttet til okseoppdrett eller jaktterreng. Bruksstrukturen har lenge hindret en effektiv utnyttelse av arealene. En jordbruksreform, vedtatt 1985, gir myndighetene adgang til ekspropriasjon av underutnyttet land for overdragelse til brukerkooperativer av bønder.
Bygg og hvete dyrkes i stor utstrekning på mesetaen og i de sørvestlige deler av Andalucía; bygg dyrkes i tillegg i de tørreste områdene i sørøst. Mais dyrkes hovedsakelig i det fuktige Galicia i nordvest. Her dyrkes også en vesentlig del av landets poteter. Ris dyrkes ved hjelp av irrigasjon i provinsene Valencia, Sevilla, Murcia og Tarragona (ved Ebrodeltaet). Typiske middelhavskulturer som sitrusfrukter, oliven og druer er viktige eksportprodukter. Kjente vindistrikter er Rioja i Ebrobekkenet, La Mancha og ikke minst distriktene ved munningen av Guadalquivir, hvor byen Jerez de la Frontera er et hovedsentrum for verdens sherryproduksjon. Sitrusfrukt dyrkes langs middelhavskysten, hovedsakelig fra Castellón (‘det valensianske landet’) og Valencia og sørover til Málaga. Spania er verdens største produsent av olivenolje. Tomater, løk, paprika, slangeagurk m.m. dyrkes i betydelig omfang til eksport i såkalte huertas i provinsene Alicante, Valencia, Murcia og Almería. På Kanariøyene dyrkes bananer og tomater. Husdyrholdet er betydelig, og er fremherskende i nord (Galicia og Asturias), hvor beitemulighetene er best. Geita klarer seg bra i de tørre, sørøstlige strøkene, mens svineavl er utbredt i Extremadura og Galicia.
Samferdsel
Hovedveinettet i Spania stråler stjerneformet ut fra Madrid, et mønster som ble utformet alt mot slutten av 1700-tallet. En rekke hovedveier bygges om til autopistas (motorveier) med bompenger, og 12 440 km er 2005 av motorveistandard. Veinettet består av totalt nær 680 000 km vei.
Jernbane
Utviklingen av et spansk jernbanenett begynte i 1848 med en linje Barcelona–Mataró. I annen halvdel av 1800-tallet ekspanderte nettet kraftig, med Madrid som et senter. Spansk jernbane er statsdrevet, men det er åpnet for private aktører fra 2008. Total jernbanelengde (2000) er 13 868 km, hvorav 7525 km er elektrifisert. Etter borgerkrigen var materiellet sterkt nedslitt, og jernbanene kom fra 1941 på statens hender (RENFE, de spanske statsbaner); et større moderniseringsprogram ble satt i verk fra midten av 1960-årene. De komfortable Talgo-togene er lettbygde, raske ekspresstogsett av spansk konstruksjon. I 1992 ble det bygd en høyhastighetslinje mellom Madrid og Sevilla, AVE. Linjen ble 2003 forlenget til Mérida. Det spanske jernbanenettet har bredere sporvidde enn det europeiske normalsporet, konstruert forskjellig (fra Frankrikes normalsporvidde) av forsvarshensyn, og passasjerer må derfor normalt skifte tog ved franskegrensen. Enkelte av de nye ekspresstogene har en mekanisk løsning som gjør togbytte overflødig.
Det er T-banenett (metro) i Madrid, Valencia, Barcelona og Bilbao. I 2003 ble Spania og Marokko enige om utbyggingen av jernbanetunnel under Gibraltarstredet.
Luftfart
Landets nasjonale flyselskap, Iberia, ble grunnlagt i 1927, og har et verdensomspennende rutenett. Privatisering av flyselskapet er planlagt, men prosessen er foreløpig utsatt inntil videre. Andre store flyselskaper er Air Europa og Spanair. Spania har 45 flyplasser med regulær rutetrafikk, hvorav de viktigste lufthavner er Madrid, Barcelona og Palma de Mallorca.
Skipsfart
Med sin gunstige beliggenhet i forhold til hovedrutene for verdens skipsfart har Spania lenge vært en betydelig sjøfartsnasjon. Spanias handelsflåte har en tonnasje på ca. 2,9 mill. brt. (2004), og tankskip og tørrlastskip utgjør omtrent like store deler av tonnasjen. De viktigste havnene mht. godsmengde er Algeciras-La Linea, Barcelona, Valencia, Tarragona, Bilbao, Gijón, Huelva og Santa Cruz de Tenerife.
Spania – musikk. Musikklivet er fra gammelt av karakterisert ved regional variasjon og nær kontakt mellom folketradisjon og elitekultur. Den eldre enstemmige folkesangen omfatter ballader, åndelige middelalderviser, vuggesanger, kjærlighets- og klagesanger. Vanlige instrumenter er sekkepipe, enhåndsfløyte og tromme. Populære sangformer med gitarakkompagnement – aragonesisk jota og andalusisk cante hondo – er ikke så gamle, men danner grunnlaget for vår tids flamenco og fandango.
Den kristne mozarabiske kirkesangen fra middelalderen ble på 1000-tallet fortrengt av den gregorianske. Flerstemmig musikk ble tidlig dyrket, og allerede fra 1100-tallet var klosteret Santiago de Compostela et viktig sentrum for polyfoni. I senmiddelalderen blomstret enstemmige viser, cantigas. Gjennom maurernes velde ble arabiske instrumenter (bl.a. lutt og orgel) innført til Spania og Europa.
Gullalderen i spansk musikk var på 1500-tallet; vokalkomponistene Cristóbal de Morales og Tomás Luis de Victoria og orgelmesteren Antonio de Cabezón regnes blant Europas ledende tonekunstnere på denne tiden. Vihuela de mano, en gitar-type, var meget populær både i folke- og kunstmusikken, og gitarmusikken ble via den spanske besittelsen Napoli spredt til andre europeiske land. På 1600-tallet oppstod zarzuela (et slags syngespill), og spanske folkedanser som folia, sarabande og chacona ble utviklet til viktige instrumentalformer i europeisk barokk.
På 1700-tallet dominerte italienerne musikklivet, men også komponister som Domenico Scarlatti og Luigi Boccherini gjorde bruk av spanske uttrykksformer i sin musikk. Mot slutten av 1800-tallet skapte nasjonale strømninger ny vekst i musikklivet med Felipe Pedrell som ledende skikkelse. Ved sin lærergjerning fikk han avgjørende innflytelse på mer fremtredende komponister som Isaac Albéniz, Enrique Granados og Manuel de Falla. De siste tiårene er spansk kunstmusikk fornyet gjennom impulser fra serialisme og internasjonal modernisme, med serialisten Luis de Pablo som foregangsmann.
Fremragende utøvere som også komponerte for sitt instrument var Pablo de Sarasate (fiolin), Fernando Sor og Francisco Tárrega (gitar). Andrés Segovia gav gjennom sitt klangfulle gitarspill gitaren en plass på konsertpodiet verden over og inspirerte en rekke komponister til å skrive verker for dette instrumentet. Blant senere betydelige utøvere er tenorene Plácido Domingo og José Carreras, sopranene Montserrat Caballé og Victoria de los Ángeles, mezzosopranen Teresa Berganza, dirigenten Rafael Frühbeck de Burgos, gambisten og dirigenten Jordi Savall og gitaristen Paco de Lucía.
Det demokratiske Spania
Francos død 20. november 1975 og utnevnelsen av Juan Carlos til konge bante veien for nye krefter: Den nye kongen, liberalt innstilte politikere og ulike opposisjonsgrupperinger fikk gradvis gjennomført en rekke reformer i demokratisk retning som gjorde Spania til et annet samfunn. Politiske fanger ble løslatt, pressen uttalte seg friere, baskernes språklige rettigheter ble godkjent og den politiske venstresiden organiserte seg. Etter at Adolfo Suárez overtok som regjeringssjef 1976, ble forbudet mot politiske partier opphevet, og det ble gitt amnesti til politiske fanger og skrevet ut frie valg for første gang siden 1936.
En ny grunnlov ble godkjent ved folkeavstemning 1978. Den gjorde Spania til et demokratisk monarki og anerkjente prinsippet om regionalt selvstyre. Både Cataluña og Baskerland fikk indre selvstyre etter folkeavstemninger 1979. Andre regioner fulgte etter, og Spania ble delt inn i 17 autonome områder.
Januar 1981 trakk Suárez seg som statsminister etter en rekke lokale valgnederlag. I februar samme år stormet en gruppe sivilgardister under ledelse av Antonio Tejero nasjonalforsamlingen og holdt de deputerte som gisler. Militærkommandanten i Valencia var med på kuppforsøket. Kong Juan Carlos gjorde det imidlertid klart at kuppet skjedde mot hans vilje. Tejero gav seg, og i dagene etter ble flere høyere offiserer arrestert som medskyldige. Kongen fikk selv en stor del av æren for at kuppet ikke spredte seg.
I 1981 ble Spania medlem av NATO, og i 1986 av EF (EU). Sosialistpartiet PSOE (Partido Socialista Obrero Español) var motstander av NATO-medlemskap, men partiet endret syn etter at det kom i regjeringsposisjon fra 1982. I en folkeavstemning om NATO-medlemskapet 1986 ble det ja-flertall (52,5 % mot 39,8 %). Etter mange års internasjonal isolasjon begynte Spania å spille en økende rolle i internasjonal politikk, og den demokratiske utviklingen var et forbilde bl.a. i Latin-Amerika.
Ved valget 1982 fikk PSOE rent flertall i nasjonalforsamlingen og dannet regjering under sin unge og populære leder Felipe González. Sosialdemokratene beholdt flertallet 1986, men mistet det ved valgene 1989 og 1993. González fortsatte imidlertid som statsminister helt til 1996. I 1980-årene ble PSOE et sosialdemokratisk sentrumsparti. Det konservative Folkepartiet (PP, Partido Popular) ble det største partiet etter valget 1996 og dannet regjering under ledelse av José María Aznar. De andre store partiene utgjøres av det venstreorienterte Izquierda Unida (IU) og de katalanske nasjonalistene (CiU, Convergència i Uniò).
Etter Spanias inntreden i EU ble økonomien åpnet opp, industrien modernisert og infrastrukturen forbedret. Oppgangen ble snudd til nedgang i 1992. De påfølgende årene ble pesetaen devaluert fire ganger, noe som førte til minsket underskudd i handelsbalansen og noe lavere inflasjon. Spanias økonomi var i 1990-årene først og fremst preget av den høye arbeidsløsheten. I 1996 var arbeidsløsheten 22,6 %, den desidert høyeste i EU og dobbelt så høy som EU-gjennomsnittet. Spania hadde i tillegg store underskudd på statsbudsjettene og lav økonomisk vekst. For å stabilisere økonomien forsøkte regjeringen 1993 å forhandle frem en «sosial pakt» med de to dominerende fagbevegelsene UGT og CCOO om bl.a. kontroll av lønnsvekst og reduksjoner i sosiale ytelser. Forsøket strandet imidlertid, og januar 1994 brøt det ut generalstreik blant 10,8 millioner arbeidere. Senere har det vært store protester mot nedskjæringer i de sosiale ytelsene, skatteøkninger og den høye arbeidsløsheten.
Korrupsjonsskandaler og terrorisme
Spania opplevde i 1990-årene en rekke politiske og økonomiske skandaler, som både rammet fagbevegelsen, bankvesenet og offentlige myndigheter. En rekke personer ble dømt for korrupsjon, flere med tilknytning til det regjerende sosialistpartiet. En overvåkningsskandale førte 1995 til at både forsvarsministeren og etterretningssjefen måtte gå av.
For Felipe González ble den alvorligste saken avsløringene omkring den såkalte «skitne krigen», dvs. virksomheten til den hemmelige organisasjonen GAL, som i årene 1983–87 skal ha stått bak drap på 23 angivelige ETA-medlemmer. Flere politifolk ble dømt for sin tilknytning til GAL, men fra 1994 kom det også påstander om en mulig forbindelse mellom regjeringen og GAL. To tidligere høytstående tjenestemenn i innenriksdepartementet ble arrestert. Statsminister González tilbakeviste at hans regjering skulle ha hatt noe med GAL å gjøre, men flere senere avsløringer pekte i motsatt retning. Saken ble en belastning for González og var medvirkende til nyvalget som førte til hans avgang. Da hadde allerede innenriksministeren måttet gå av; han ble senere tiltalt for sin befatning med GAL.
Den baskiske separatistorganisasjonen ETA fortsatte samtidig sin voldelige linje med bombeattentater og kidnappinger av fremstående forretningsmenn med krav om løsepenger. Organisasjonen drepte flere høytstående militære, og i 1995 ble det avslørt ETA-planer om et attentat mot kong Juan Carlos; samme år mislyktes et attentatforsøk mot José María Aznar. Etter samarbeid mellom fransk og spansk politi ble flere ETA-medlemmer arrestert i 1990-årene. Dette førte imidlertid bare til at ETA trappet opp sin virksomhet, der ETA bl.a. kidnappet politikere for å få løslatt fengslede ETA-medlemmer. Høsten 1996 ble ETAs angivelige leder arrestert i Frankrike.
Situasjonen toppet seg sommeren 1997, da en lokalpolitiker fra det regjerende Folkepartiet i byen Ermua nær Bilbao, Miguel Ángel Blanco, ble kidnappet av ETA. På tross av appeller fra bl.a. den spanske kronprinsen og paven, ble Blanco funnet myrdet. Dette utløste spontane aksjoner, der bl.a. flere kontorer til ETAs politiske fløy Herri Batasuna ble ødelagt. I forbindelse med Blancos begravelse deltok i alt seks millioner mennesker over hele Spania i demonstrasjoner mot terrorismen. Herri Batasuna ble forsøkt isolert politisk, og hele sentralstyret ble idømt lange fengselsstraffer. Partiet gjenoppstod i 1999 under navnet Euskal Herritarrok, dog med minimal oppslutning ved de påfølgende valgene.
Ny terror og politiske rystelser
ETA-terroren blusset opp igjen i begynnelsen av 2000-tallet, på tross av erklæring om våpenhvile og en viss fremgang i forsøkene på å få i gang reelle fredsforhandlinger – og til tross for at det konservative Folkepartiet (PP) og José María Aznar vant en klar seier ved parlamentsvalget i 2000 på løfter om en hard linje over ETA. Ved et nyvalg til det baskiske selvstyreparlamentet året etter ble den moderate nasjonalisten Juan José Ibarretxes parti PNV det dominerende.
11. mars 2004 møtte Spania sitt «11. september». Synkroniserte terroranslag tre steder mot jernbanen inn til Madrid i morgenrushet var et av de verste i Europa i fredstid, med 191 døde og over 1800 tilskadekomne. Regjeringen Aznar la umiddelbart skylden på ETA, som like klart nektet for å ha noe med aksjonen å gjøre. Landets ambassader verden over ble mobilisert for å spre regjeringens versjon. På regjeringens initiativ ble det holdt massedemonstrasjoner i flere storbyer, også FN fordømte «ETA-terroren» etter en lobbyvirksomhet som Spania senere måtte beklage. Det var politisk enighet om å la parlamentsvalget, som skulle finne sted tre dager senere, gå som normalt; valgkampen ble imidlertid stanset. Men nå syntes det klart at det var den islamistiske terrororganisasjonen al-Qaida som stod bak togbombene, noe som ble sett i sammenheng med Spanias engasjement i Irak-krigen, og det ble en fremherskende oppfatning at Aznar av politiske årsaker hadde søkt å føre folk bak lyset. Dette medførte et valgnederlag for Folkepartiet. Sosialistpartiets (PSOE) José Luis Rodríguez Zapatero dannet ny regjering, for øvrig historisk med 50 % kvinnelige statsråder.
Rodríguez-regjeringen varslet en rask avvikling av det omstridte Irak-engasjementet, og at kampen mot terror nå skulle baseres på europeisk samarbeid og militæraksjoner med FN-hjemmel. Videre ble det foretatt en dreining, fra Aznars tette bånd til USA og «tilbake til hjertet av Europa», som det het i regjeringserklæringen. Aznar-regjeringens avgang ble ansett å bidra til at EU-politikerne kort etter kom til enighet om sin nye grunnlovstraktat. Den spanske folkeavstemningen om EU-grunnloven gav 77 % ja-stemmer (dog med lav valgdeltakelse) til den traktaten som senere havarerte ved avstemninger i andre land. I et av hovedspørsmålene ved 2004-valget, økt selvstyre for både Baskerland, Cataluña og Galicia, så man også en dreining – fra Aznars «spansk samhold» til Zapateros «spansk mangfold». En folkeavstemning i Cataluña 2006 gav klart flertall for økt selvstyre for regionen. En konkret plan for Baskerlands del, med Ibarretxe som arkitekt, ble imidlertid nedstemt i nasjonalforsamlingen. ETA fortsatte sine spredte bombeaksjoner, men fremstod som stadig mer svekket og splittet. 2005 innledet Rodríguez nye fredssamtaler med ETA.
PSOEs reformpolitikk forsterket i noen grad spenningene mellom statsmakten og landets tradisjonelt politisk innflytelsesrike katolske kirke; vedtaket om kjønnsnøytral ekteskapslov i 2005 ble også møtt med massedemonstrasjoner. Samme år innvilget Spania oppholdstillatelse for ulovlige innvandrere med et halvt års arbeid og fast bosted i landet, rundt 800 000 personer. Samtidig søkte man stadig å forsterke grensen mot Nord-Afrika. De to spanske enklavene Ceuta og Melilla i Marokko, som i 1995 fikk autonom status på linje med Madrid og Barcelona, ble tiåret etter nærmest stormet av mennesker som forsøkte å komme seg inn i Europa; hæren ble satt inn og liv gikk tapt. Spania foreslo i 1991 å gi Gibraltar indre selvstyre under felles spansk/britisk overhøyhet, noe som ble avvist av britene. Uoffisielle folkeavstemninger i Gibraltar har gitt overveldende flertall for britisk tilhørighet. Markeringen av 300-årsjubileet som britisk kronkoloni i 2004 førte til diplomatiske forviklinger mellom de to land. På initiativ fra EU ble det inngått en avtale om å søke å arbeide frem en felles holdning til fremtidig ordning for den halvøya begge land mener de har historisk rett til.
Kronprins Felipe inngikk i 2004 ekteskap med den tidligere TV-journalisten Letizia Ortiz, det første bryllupet i det spanske kongehuset på 98 år. Borgerlig giftermål, med en fraskilt, vakte debatt, men den folkelige begeistringen rundt bryllupet bekreftet monarkiets solide posisjon.
