Nord-Amerika, verdensdel, utgjør den nordlige del av det amerikanske dobbeltkontinentet. Kulturelt sett deles kontinentet gjerne i Anglo-Amerika (Canada og USA) og Latin-Amerika (fra og med Mexico og sørover, inkludert Karibia). Det tilsvarende geografiske begrepsparet Nord- og Sør-Amerika har mer usikre grenselinjer. Ofte trekkes grensen ved Tehuantepeceidet i Mexico, slik at Nord-Amerika omfatter størstedelen av dette landet, eller det skytes inn en mellomliggende «verdensdel», Mellom-Amerika, som har Mexico og Panama som ytterpunkter. Enklest er det å følge FN-statistikkens offisielle inndeling der Nord-Amerika omfatter Anglo-Amerika, Grønland, Mellom-Amerika og Karibia.
Natur
Geologi og landformer
Nord-Amerika kan deles i seks hovedområder, som hver har karakteristiske geologiske og topografiske særpreg:
1) De vestlige fjellområdene. Langstrakte fjellkjeder med mellomliggende platåer, lengdedaler og depresjoner strekker seg fra Alaska gjennom de vestlige delene av Canada, USA og Mexico, med utløpere helt sør til Panamá. I øst når fjellene høyest i kjedene Brooks Range i Alaska, Mackenzie og Rocky Mountains (høyeste topp Mt. Elbert 4399 moh.) i Canada og USA og Sierra Madre Oriental i Mexico. Den tilsvarende kjede i vest dannes av Alaska Range (Mt. McKinley 6194 moh., Mt. Logan 5959 moh.), Sierra Nevada (Mt. Whitney 4418 moh.) i USA og Sierra Madre Occidental i Mexico. Kjedene møtes sør for Ciudad de México, hvor topper som Pico de Orizaba Citlatépetl, (5700 moh.) og Popocatépetl (5485 moh.) rager opp. Mellom kjedene ligger platåland: Columbia- og Coloradoplatået i USA samt Det meksikanske sentralplatå, og ørkenaktige senkninger, til dels med saltsjøer (Great Salt Lake). Langs stillehavskysten går lavere kjeder av kystfjell, bl.a. Coast Range i California. Innenfor ligger langstrakte senkninger: store kaliforniske dal (Central Valley) og Californiabukta (Golfo de California).
De vestlige fjellområdene har en meget komplisert geologisk struktur. Fjellkjedefoldningene har pågått fra perm til tertiær, og platåene består mest av sedimenter fra disse periodene, mens fjellene også kan bestå av paleozoiske- og grunnfjellsbergarter. Vulkanismen ytrer seg i form av vulkantopper (noen av de høyeste fjellene) og lavaområder som kan dekke store deler av platåene. Forkastninger (jf. San Andreas-forkastningen) har ført til at store blokker av jordskorpen er hevet opp (Sierra Nevada), mens andre er senket (store kaliforniske dal). I dette området er det ofte jordskjelv. Senkningene er fylt av nedbrutt materiale fra fjellene omkring. De nordlige deler av fjellområdene er sterkt preget av iserosjon. Elvene følger dels fjellstrukturen (Sacramento, Yukon), dels bryter de gjennom kjedene i dypt nedskårne daler (Fraser, Columbia).
2) Kystslettene består av jevne sedimentlag som heller mot havet, og består av havavsetninger fra trias til tertiær. Området omfatter størstedelen av sørstatene i USA, østkysten av Mellom-Amerika (med kalkhalvøya Yucatán) samt deler av Nicaragua og Panamá. Vekslende lag av harde og bløte bergarter gir lave høydedrag med brede lavland imellom. Ved kysten er det sumpstrøk og laguner. Mississippi danner et mektig deltaområde.
3) Øybuene. Øygruppene De store og De små Antiller strekker seg i store buer nord for Karibiske hav. Kjernen i øyenes fjellmassiver er ofte eldre, krystallinske bergarter, mens de yngre foldefjellene gjerne består av kalklag fra kritt og tertiær. Mange av fjelltoppene (særlig i De små Antiller) er vulkaner. En rekke småøyer består mest av korallrev. Cubas kalkplatåer danner typiske karstlandskaper. Like utenfor øybuene ligger store havdyp (Puerto Rico-gropen 9220 m).
4) Indre lavland. Øst for de vestlige fjellområdene og nord for kystslettene i USA ligger vidstrakte sletteområder, som vesentlig består av sedimentlag fra fjellstrøkene omkring: de vestlige delene av mesozoiske og tertiære sedimenter fra Rocky Mountains, de østlige delene av til dels eldre sedimenter fra Appalachene og grunnfjellsområdene i Canada. Store elvesystemer (Mississippi med bielver i sør, Mackenzie med bielver i nord) drenerer området. Nedskårne elvedaler utgjør ofte det kraftigste relieffet i slettelandet. Nord for Missouri og Ohio har istidenes breer avsatt mektige morenelag med mer kupert terreng.
5)?Grunnfjellsskjoldet. Det indre lavlandet begrenses i nord og øst av en lang bue av innsjøer: Great Bear Lake, Great Slave Lake, Lake Winnipeg og Great Lakes. Disse er dannet ved depresjoner i grunnfjellet og iserosjon i svakere berggrunnspartier, og de danner stort sett sørgrensen for det kanadiske skjold. Det består av gamle grunnfjellsbergarter og er et sterkt iserodert område med lave fjellplatåer og mange senkninger med innsjøer og myrer. Enkelte av polarøyene og Grønland har store isbreer.
6)?Appalachene danner et fjell- og åsområde i det østlige USA og består mest av paleozoiske sedimentbergarter, som er foldet under de kaledonske og hercynske fjellkjededannelser. I New England-statene er landskapet nedtært og iserodert, mens fjellrygger og lengdedaler gjør «Ridge and Valley»-provinsen lenger sør til et strukturelt meget innviklet fjellområde. I Blue Ridge når fjelltoppene over 2000 moh. Hudson-Mohawkdalene er naturlige ferdselsårer østover gjennom Appalachene.
Nord-Amerika – klima. Verdensdelen blir ofte omtalt som ytterlighetenes kontinent med store klimatiske motsetninger og raske vekslinger i været. Disse forhold skyldes ikke minst naboskapet til det isdekte Polhavet, mangel på fjell som stenger mot luftutveksling nord–sør og påvirkning fra det varme Karibiske hav i sør. Nær Newfoundland finnes det skarpe temperaturkontraster i havet, noe som favoriserer dannelse av lavtrykksområder. Den sammenhengende nord–sørgående fjellkjeden fra Alaska til Mellom-Amerika preger nedbørfordelingen og fører til en storstilt forstyrrelse i vestavindbeltet, noe som også har betydning for klimaet i Nordvest-Europa. Beringstredet mellom Nord-Amerika og Asia er grunt og smalt og har fjell på begge sider, det blir her lite effektiv utveksling av havvann og luft mellom Stillehavet og Polhavet. Kystområdene i vest får ikke de store og raske væromslagene som de vidstrakte, uskjermede områder i øst.
Langs kysten i nord er det en bred stripe med tundraklima, lenger sør temperert innlandsklima, den klimatypen som har størst utbredelse. Det er årvisst snødekke helt sør til 40° n.br. Temperert regnklima med milde vintrer har utbredelse sør og øst i USA, men også her forekommer «Northers» med kulde og snø som kan gjøre stor skade. Den subtropiske del av vestkysten har middelhavsklima med tørre, solrike somrer, men også ofte tåke over det kalde kystvannet (passaten trekker overflatevannet mot vest slik at dypvann strømmer opp). I de sørlige sentrale deler av USA og i en stor del av Mexico finnes steppe- og til dels ørkenklima, men det omfatter en meget liten del av kontinentet. Mellom-Amerika har i det vesentlige tropeklima med rikelig nedbør. Den høye sjøtemperaturen i Karibiske hav og tilstøtende del av Atlanterhavet favoriserer dannelse og opprettholdelse av tropiske orkaner som særlig rammer kystområder og øyer i Karibiske hav. Hyppigheten er størst i tiden august–oktober. Fuktige varme luftstrømmer fra sør i konflikt med kalde luftstrømmer fra nordvest, gir ofte tornadoer; intense, sterkt begrensede virvelvinder med vindhastighet 100 m/s, kan fullstendig rasere de områder som blir berørt. Mississippidalen er mest utsatt. Sterk vind som virvler opp støv og sand opptrer i de tørre områdene, særlig i Mexico og Texas. Kombinasjonen sterk vind, kulde og snødrev gir de beryktede «blizzards» som ofte følges av kuldebølger (cold waves) som kan berøre store områder, iblant helt til Mexicogolfen.
Planteliv
Plantelivet er svært artsrikt og variert sammenlignet med f.eks. Europas. Årsaken er dels det varierte miljøet innen verdensdelen, fra rent arktiske forhold i Alaska og Nord-Canada til tropiske forhold i de sørlige deler, fra regnskog til noen av de tørreste ørkenstrøk vi kjenner. En annen viktig årsak er floraens historiske utvikling. Ved vekslende klimaforhold (f.eks. under istidene i tertiær og kvartær) har vegetasjonsgrensene og grensene for de enkelte plantearter variert atskillig i nord–sør-retning. Men mens vi i Europa fikk en forringelse av floraen fordi de øst–vest-løpende fjellkjeder demte opp for plantevandringene, var det ingen slike hindringer i Nord-Amerika, hvor de større fjellkjedene går sør–nord.
Vegetasjonen varierer fra arktisk tundra i nord, store områder med barskog i Canada og i de vestlige stater i USA, områder med sommergrønn løvskog i de østlige stater i USA, eviggrønn lavvokst krattskog (chaparral) i California og det sørlige Oregon, og steppe- og ørkenvegetasjon i sentrale og sørvestlige deler av USA. Treløse gressletter, prærie, strekker seg fra North og South Dakota til Ohio og fra Canada til nordøstlige Kansas og Missouri.
På høyslettene i det nordlige Mexico er det ørkenvegetasjon, hvor særlig kaktusarter er rikt representert. I det sørlige Mexico er det i vest subtropisk og montan regnskog, i øst tropisk regnskog og savanneområder. I Rocky Mountains og i de andre høyere, parallelle fjellkjedene går arktiske plantearter ganske langt mot sør.
Befolkning
Nord-Amerikas folketall er beregnet til 514 millioner (2005), dvs. ca. 8 % av Jordens befolkning fordelt på 17,6 % av det totale landareal. Nord-Amerikas andel av Jordens totalbefolkning er synkende.
I de arktiske områder av Nord-Amerika har befolkningen fra eldre tid omfattet inuiter (eskimoer) og aleuter. Resten av kontinentet var befolket av indianere (nordamerikanske indianere). Noen varig befolkning etter de norrøne ferder til verdensdelen finnes ikke. I århundrene som fulgte etter at Amerika igjen ble oppdaget av europeere (1492), fant det sted en så stor innvandring at europeerne og deres etterkommere snart var den største befolkningsgruppen i storparten av verdensdelen, mens den opprinnelige befolkning gikk tilbake. Størst var innvandringen fra Storbritannia, Frankrike og Spania (senere også Irland, Tyskland, de skandinaviske land, Russland og Italia). I USA og delvis også i Canada kom befolkningen etter hvert til å få betydelige innslag ikke bare fra de fleste europeiske land, men også fra andre verdensdeler. Et meget betydelig innslag er etterkommerne av de slavene som gjennom ca. tre hundre år ble ført til Nord-Amerika fra Afrika. Den største afroamerikanske befolkningen finnes i USA, men i flere av statene på de karibiske øyer representerer en mer eller mindre oppblandet afroamerikansk befolkning en betydelig del av innbyggerne. Største andel av befolkningen har afroamerikanerne i Haiti. Etter den annen verdenskrig har innvandringen til Nord-Amerika gått tilbake, samtidig som den interamerikanske emigrasjonen har økt. Særlig siden 1960-årene har det vært en stor, delvis illegal innvandring av meksikanere, kubanere, puertoricanere og andre fra Karibia til USA. Også innvandringen av asiater har vært stor, både til USA og Canada.
Bosetning
Nord-Amerikas befolkning preges av en økende urbanisering. Felles for både USA og Canada er samtidig en tendens til at befolkningstyngdepunktet forskyves sørover og vestover. I USA er befolkningen særlig konsentrert til et belte i nordøst (fra Chicago og St. Louis og østover til atlanterhavskysten) og ved stillehavskysten i vest. I Canada er bosetningen konsentrert til et 500 km bredt belte langs grensen mot USA. Mexicos befolkning er særlig konsentrert til sentralplatået omkring hovedstaden Ciudad de México, som er blant verdens aller største byer.
Næringsliv
Nord-Amerika er rikt på naturressurser. Særlig har USA, Canada og Mexico store forekomster av fossilt brensel (råolje, naturgass og kull) og vannkraft. Både klima og jordsmonn gir gode forutsetninger for en betydelig jordbruksproduksjon og skogbruk. Det er USA og Canada som i størst grad utnytter disse ressursene. USA og Canada hører til blant verdens rikeste land; lenger sør, i Mellom-Amerika og Karibia, finnes land som hører til blant de fattigste. BNP per innb. viser store variasjoner. USA er det rikeste landet med et BNP per innb. på 41 800 USD i 2005. Blant de selvstendige statene kommer Canada med 32 800 USD og Bahamas med 18 800 USD på de neste plassene. Lavest BNP per innb. har Haiti med 1600 USD per innb. Innenfor de enkelte landene er det store forskjeller.
Både USA og Canada er høyt industrialiserte land med store ressurser både innen jordbruket og bergverk. Disse ressursene, kombinert med masseinnvandring, førte til USAs industrialisering i siste halvdel av 1800-tallet, mens Canada opplevde sin viktigste industrialiseringsfase i første halvdel av 1900-tallet. Tyngdepunktet i industrien ligger i det såkalte Manufacturing Belt, som strekker seg fra den nordøstlige delen av USA inn i de kanadiske provinsene Ontario og Québec. Andre økonomiske kjerneområder er California og British Columbia på stillehavskysten samt USAs delstater ved Mexicogolfen (petrokjemisk industri). I Mexico har industrialiseringen i senere år vokst kraftig innen flere sektorer og regioner.
I motsetning til USA og Canada har mange av landene i Nord-Amerika for øvrig et u-landspreg med eksport av råvarer og produkter fra jordbruk og bergverk, og økonomien kommer i skyggen av de to mektige angloamerikanske statene i nord. Industrien er gjerne lokalisert til hovedstadsområdene.
Jordbruket i USA og Canada domineres av store og kapitalintensive bruk, som med betydelig mekanisering, tekniske nyvinninger, bruk av gjødsel m.m., hører til blant verdens største produsenter av en rekke landbruksprodukter, bl.a. mais, hvete, bygg, soyabønner, bomull, durra, tomater, appelsiner og kjøtt. Mexico er blant verdens største produsenter av sukkerrør, mais og kaffe. I Mellom-Amerika og Karibia er jordbruket dels preget av arbeidsintensive småbruk som i stor grad produserer for det lokale marked, samt arbeidsintensive plantasjer som produserer for eksport. Kaffe, sukkerrør, tobakk og bananer er typiske plantasjeprodukter. Over store deler av Nord-Amerika er det også betydelig oppdrett av husdyr for produksjon av kjøtt og meieriprodukter. På øyene i Karibia holdes det særlig svin.
Omtrent 1/3 av Nord-Amerika er dekket av skog, og skogbruk har stor betydning i de nordlige barskogområdene.
Fiske er spesielt viktig for Grønland, Alaska og de kanadiske kystprovinsene i vest og øst, men det fiskes i alle havområdene som omkranser Nord-Amerika.
Ulike tjenesteytende næringer stor særlig betydning i USA og Canada. Handel, finansvirksomhet og ulike servicenæringer sysselsetter millioner av mennesker. I Mellom- Amerika og Karibia har også tjenesteytende næringer fått stor og økende betydning. Særlig har turisme fått stor betydning for øystatene i Karibia. Økonomisk bistand har også stor betydning for mange av landene i Karibia og Mellom-Amerika. Likeledes har USA en viktig rolle som mottaker av eksportvarer. Enkelte av landene mottar også økonomisk bistand fra andre land.
I 1993 inngikk Mexico, Canada og USA en frihandelsavtale, NAFTA, som trådte i kraft i 1994. NAFTA er verdens nest største frihandelssone etter EU, men samarbeidsområdet er saklig sterkt avgrenset sammenlignet med Den europeiske unionen. 15 karibiske stater samarbeider i et karibisk fellesmarked, CARICOM. Se for øvrig de økonomiske kartene og avsnittet om Næringsliv under de enkelte land.
Samferdsel
Jernbanene spilte en sentral rolle i USAs og Canadas økonomiske utvikling, særlig linjene som krysser kontinentet i retning øst–vest. Fra 1920-årene har imidlertid jernbanene mistet både gods og passasjerer til andre transportmidler. I USA og Canada er det etablert et vidstrakt nett av motorveier og antall personbiler er svært høyt. Mot nord går nå flere hovedveier til polarstrøkene, mot sør Den panamerikanske hovedvei gjennom Mellom-Amerika. Flytrafikk er viktig i hele verdensdelen.
Både USA og Canada har et tett nett av olje- og gassrørledninger, og halvparten av råoljen og mesteparten av naturgassen fraktes i rør. Skipsfarten er særlig livlig på USAs østkyst med New York som ledende havneby, golfkysten med New Orleans og Houston som de største havnene, stillehavskysten med Los Angeles og Vancouver, og på Great Lakes, som via St. Lawrence Seaway er verdens mest trafikkerte indre vannvei. I Karibia har også båttrafikken mellom de forskjellige øyene og med fastlandet stor betydning.
Nord-Amerika – historie. De første mennesker kom til Amerika fra Sibir for kanskje 30–40 000 år siden. Kanskje så tidlig som 12 000 f.Kr. var hele kontinentet befolket. Nord-Amerikas eldste historie er især knyttet til de mange indianerstammer som fantes på kontinentet før den europeiske koloniseringen (behandlet under indianere, nordamerikanske indianere og Meso-Amerika), dessuten til inuiter og aleuter. Nyere arkeologisk forskning synes å bekrefte tradisjonen om norrøne ferder til Nord-Amerika (se Vinland og nedenfor under avsnittet om utforskning). Disse ferdene fikk imidlertid ingen varig betydning. Først på 1500-tallet ble Nord-Amerika kolonisert og erobret av europeere.
Spanierne tok Florida i besittelse 1516, og i tiårene som fulgte utforsket spanske oppdagere så vel Nedre California som innlandet opp til det nåværende Missouri og Ohio. Midt på 1500-tallet begynte en omfattende rivalisering om herredømmet over Nord-Amerika. Frankrike grunnla Québec 1608 og fikk dermed Canada som hjørnestein i sitt kolonisystem på kontinentet. Fra Canada drog franske oppdagere sørover via de store sjøene ned langs storelvene i det nåværende USA til Mexicogolfen. Cavelier de La Salle tok 1682 hele dette området i besittelse for kongen av Frankrike og gav det navnet Louisiana.
Mens Frankrike (og Spania) stod sterkt i det senere Canada, i det indre av det nåværende USA og i den sørlige og vestlige del av kontinentet, forsøkte britiske og andre nordeuropeiske nasjoner å kolonisere østkysten. I sørøst ble Virginia grunnlagt av briter 1607, og fra 1620 bygde engelske innvandrere også opp kolonier i det nordøstlige New England. Både nederlandske (munningen av Hudson River) og svenske (området ved Delaware River, rundt det nåværende Philadelphia) koloniseringsforsøk varte bare noen få årtier på midten av 1600-tallet. Engelskmennene overtok etter hvert den midtre del av østkysten og utvidet sitt herredømme i Karibiske hav og Atlanterhavet. Ca. 1700 var de engelske koloniene de folkerikeste, og England stod sterkt i Nord-Amerika. Dette forsterket seg gjennom alle krigene mellom de europeiske stormaktene på 1700-tallet, som også ble utkjempet i Nord-Amerika. Ved freden i Paris 1763 avstod Frankrike Canada og den delen av Louisiana som lå øst for Mississippi til Storbritannia, og opphørte dermed å være kolonimakt i Nord-Amerika. Spania avstod Florida til Storbritannia.
Utvidelsen av nybyggerterritoriene på 1600- og 1700-tallet kom etter hvert til å bety betydelige innskrenkninger i indianernes jordområder og rettigheter. Indianerne utgjorde en rekke grupper og ingen samlet nasjon. Under de europeiske stormaktenes kriger i Nord-Amerika kunne de hvite som regel regne med indianske allierte; de gamle motsetningsforholdene mellom stammene fikk med dette nytt innhold. At krigslykken skiftet mellom stormaktene forverret bare indianernes situasjon. De skulle komme til å støtte de tapende franskmennene i kampen mot britene, deretter britene mot de seirende amerikanerne i det som ble USA; enkelte stammer i Indianerterritoriet (nå Oklahoma) støttet Sørstatene (de konfødererte) i borgerkrigen 1861–65.
Under den amerikanske frihetskrigen 1776–83 beholdt britene Canada, og Florida gikk tilbake til spanierne (til 1819). Men USA vant ved freden 1783 Louisiana øst for Mississippi. Ved Louisiana-kjøpet 1803 overtok USA dessuten landområdene vest for Mississippi fra Frankrike (som i 1800 hadde kjøpt dem av Spania). Texas var uavhengig republikk 1835–45 og sluttet seg deretter til USA. I den meksikansk-amerikanske krigen som fulgte, måtte Mexico avstå områdene vestenfor helt til Stillehavet.
De britiske koloniene i Nord-Amerika ble 1867 sluttet sammen til en selvstyrt dominion, Canada. I 1869 kjøpte Canada Northwest Territories av Hudson’s Bay Company. Da British Columbia (1871) og Prince Edward Island (1873) gikk inn i dominionen Canada, omfattet denne hele britisk Nord-Amerika med unntak av Newfoundland (opptatt 1949). USA hadde under en kortvarig krig med Storbritannia 1812–15 forsøkt å erobre Canada, men uten hell. Deretter ble grensetvister løst gjennom forhandlinger; de viktigste fant sted i 1840-årene og resulterte i at grensen ble fastlagt til 49. breddegrad. Dermed tilfalt bl.a. Oregon-området USA. Amerikanerne kjøpte Alaska av Russland 1867. Dermed var de nåværende grenser i Nord-Amerika fastlagt.
Den historiske utvikling i Nord-Amerika er for øvrig gjort nærmere rede for i artiklene om de enkelte land, særlig USA, Canada og Mexico.
