Kroatia

Kroatia, republikk i Sør-Europa, ved Adriaterhavet. Grenser til Slovenia i nord, Ungarn i nordøst, Serbia og Montenegro i øst og Bosnia-Hercegovina i sør. Kroatia var den nest største republikken i det tidligere Jugoslavia (1918–92). Foruten det egentlige Kroatia omkring hovedstaden Zagreb, omfatter republikken også Slavonia, den sørlige delen av Istra og nesten hele Dalmatia.

Etter at Kroatia erklærte seg selvstendig 1991, var det flere måneders borgerkrig i de serbisk-befolkede områdene av republikken. Kroatia oppnådde internasjonal anerkjennelse vinteren 1992, og en større FN-styrke ble stasjonert i landet.

Kroatia var i realiteten underlagt ungarsk styre i perioden 1102–1918, men beholdt likevel sin politiske identitet. 1918 brøt Kroatia med Østerrike-Ungarn, og samme år ble Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia) proklamert.

Kroatia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1990 er Kroatia en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Statsoverhodet og den reelle leder av landet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Han utnevner og avskjediger statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer, er militær øverstkommanderende og kan utstede unntaksdekreter som har lovs status. Statsministeren og regjeringen er formelt ansvarlig både overfor president og nasjonalforsamling, i praksis mest til presidenten.

Den lovgivende forsamlingen (Sabor) består av representanthuset og distriktshuset. Representanthuset (Zastupni?ki dom) er den egentlige lovgivende forsamling. Det velges i allmenne valg for fire år, ca. halvparten etter forholdstallsvalg, resten etter flertallsvalg. I tillegg til de 124 som velges slik, har nasjonale minoriteter som utgjør mindre enn åtte prosent av befolkningen krav på å få velge inntil fem representanter, og de som utgjør mer enn åtte prosent, dvs. serberne, rett til å velge et forholdsmessig antall representanter. Representanthuset har maksimum 160 mandater; etter valget 2003 er det 152 mandater.

Distriktshuset, som primært har en rådgivende rolle, består av inntil 68 representanter: Fra hver av de 20 administrative distrikter (zupanije) og fra hovedstaden Zagreb, velges tre medlemmer etter flertallsvalg. I tillegg kan presidenten utnevne inntil fem representanter. Administrativt er Kroatia inndelt i de 20 distriktene og hovedstaden og disse igjen i kommuner. De styres av valgte råd, men har begrenset selvstyre. I to spesielle distrikter, kalt kotari, har serberne flertall og et videre selvstyre.

Kroatia – geologi og landformer. Den sørvestlige delen tilhører Dinariske alper, og er et goldt karstfjellandskap. Fjellene når flere steder 1500–1900 moh. Det økonomisk viktigste området er det flate og fruktbare nordøstlige Kroatia med Slavonia, som har avløp gjennom Sava og Drava til Donau. Nesten hele det tidligere Jugoslavias kyst (til Kotorbukta i sør) hører under Kroatia. Utenfor ligger en rekke øyer, hvorav de største er (fra nord) Krk, Cres, Bra?, Hvar og Kor?ula.

Klima

Kroatia har kontinentalt klima i innlandet og middelhavsklima ved kysten. De østlige deler av landet har det mest utpregede kontinentale klima. I Osijek er middeltemperaturen –1 °C i januar og 19 °C i juli. I Zagreb er middeltemperaturen 1 °C i januar og 22 °C i juli. Den årlige nedbørsmengden er ca. 750 mm i innlandet og ca. 900 mm i kystområdene.

Planteliv

Vegetasjonen i innlandet består i lavlandet av sommergrønne løvskoger, i fjellene av bøk-, edelgran-, furu- og granskog. På fjellene ved kysten er vegetasjonen stedvis frodig og artsrik. I lavlandet ved kysten og på øyene er den opprinnelige vegetasjonen for en stor del borte og erstattet med maquis og andre menneskeskapte biotoper.

Kroatia – dyreliv. Pattedyrfaunaen omfatter 76 arter, bl.a. villsvin, rådyr, gullsjakal, rev og mange mårdyr. Bjørn, ulv og gemse forekommer i avsidesliggende strøk. 224 av de mer enn 370 fugleartene som er registrert, hekker. Langs adriaterhavskysten forekommer bl.a. dvergskarv, sju hegrearter, bronseibis og hvitøyeand. Rovfuglfaunaen omfatter havørn, slangeørn, kongeørn, gåsegribb, åtselgribb og mange falker. Fargerike arter som bieter, isfugl, steintrost, pirol, stillits og svarthodespurv er vanlige. 34 reptil-, 10 amfibie- og 112 fiskearter.

Kroatia – befolkning. Folketallet ble beregnet til 4,5 mill. i 2008. Forventet levealder ved fødsel er 75,1 år for kvinner og 71,5 år for menn.

I 2008 var ca. 89 % av befolkningen kroater og 4,5 % serbere, som særlig holder til i det østlige Slavonia og i Krajina-området omkring byen Knin. Andre befolkningsminoriteter er slovenere, muslimer, ungarere, italienere m.fl.

Folketettheten er nær 80 innb. per km2. Tettest bosatt er områdene omkring hovedstaden Zagreb. Største byer er Zagreb, havnebyene Split og Rijeka og Slavonias hovedby, Osijek.
Religion

De fleste kroater er kristne, og den romersk-katolske kirke har tradisjonelt vært ledende. Om lag 77 % tilhører den romersk-katolske kirke, mens 11 % er serbisk-ortodokse kristne. Det finnes også protestantiske kirker og en kroatisk gammelkatolsk kirke, som ikke godkjenner pavens ufeilbarlighet og autoritet. Muslimene utgjør i overkant av 1 %, og det finnes noen jøder.
Språk

Offisielt språk og morsmål for størstedelen av befolkningen er kroatisk, som skrives med det latinske alfabetet. Minoritetsspråk er serbisk, i første rekke i Krajina og Øst-Slavonia, slovensk, ungarsk og italiensk.

Kroatia – næringsliv. Inntil den annen verdenskrig var jordbruket den viktigste næringen i Kroatia. I 1960- og 1970-årene skjedde en sterk utbygging av industrisektoren. Før oppløsningen av Jugoslavia var Kroatia den mest velstående og sterkest industrialiserte delen av Jugoslavia.

Kroatias næringsliv ble hardt rammet etter krigen i 1991 og den tre år lange uavklarte situasjonen med jevnlige militære sammenstøt. Turistnæringen, som var godt utbygd og svært viktig for Kroatia, ble sterkt rammet av den politisk ustabile situasjonen.

Fra 2000 har landets økonomi hatt en mer positiv utvikling blant annet på grunn av vekst i turistnæringen. Arbeidsledigheten er høy (ca. 12 % i 2008). Kroatia ble medlem av Verdens handelsorganisasjon i 2000

Et omfattende økonomisk reformprogram de seneste årene har bidratt til økonomisk vekst og utvikling. Den kroatiske økonomien er åpen, og dette har medført en rekke utenlandske investeringer og eierskap innen energi, eiendom, bank, finans og transport..
Jordbruk

Jordbrukets betydning for Kroatias økonomi har sunket betydelig etter den annen verdenskrig. I 2006 var ca. 5,9 % av landets yrkesaktive sysselsatt i primærnæringene, og primærnæringene utgjorde ca. 6,7 % av BNP. Krigen i begynnelsen av 1990-årene ødela mye av Kroatias dyrkbare mark. Det dyrkes særlig mais, hvete, poteter og sukkerbeter, ved kysten også frukt. Husdyrholdet er betydelig, med oppdrett av storfe, svin og fjærkre.
Skogbruk

Ca. 36 % av Kroatia er dekket av skog, og skogbruket er en viktig næringsgren i Kroatia. Skogområdene er hovedsakelig i statlig eie. Kroatisk eik, som benyttes til møbelproduksjon, er svært etterspurt på verdensmarkedet.
Fiske

Den totale fangsten var 2006 ca. 44 000 tonn.
Bergverk

Kroatia har rike mineralressurser, bl.a. kull, petroleum og naturgass. Det er store kullfelt (mest brunkull), og det meste benyttes til innenlands konsum. Den største kullgruven i det tidligere Jugoslavia ligger ved Raša på Istra i Kroatia.
Industri

I det tidligere Jugoslavia var Kroatia og Slovenia de mest industrialiserte republikkene. Ca.31 % av landets totale arbeidsstyrke er sysselsatt innen industrirelatert virksomhet (2008).

Kroatias industrivirksomhet omfatter bl.a. skipsbygging (Rijeka, Split, Pula), aluminiumsindustri (Lozavac, Ražine), jern- og stålindustri (Sisak), kjemisk industri (Rijeka, Split, Šibenik), tekstilindustri (Zagreb, Karlovac), og ikke minst en omfattende maskin- og elektroteknisk industri i hovedstaden Zagreb.

Det er beregnet at ca. 30 % av Kroatias industrielle produksjonsfasiliteter gikk tapt på grunn av krigshandlingene i begynnelsen av 1990-årene.
Energi

I overkant av halvparten av landets elektrisitetsproduksjon er vannkraftbasert (2005). Resten kommer fra olje (18 %), naturgass (15,4 %) og kull (13,9 %). Ca. 30 % av den elektrisitets-genererende kapasiteten ble ødelagt under krigen (1991–95). Kroatia er fortsatt avhengig av å importere brensel.

Kroatia – turisme. I det tidligere Jugoslavia var ca. 80 % av turismen knyttet til kystområdene ved Adriaterhavet, dvs. de områdene som etter oppdelingen av landet for det meste hører inn under Kroatia. I 1989 besøkte 8,9 mill. utenlandsturister Jugoslavia, men krigen ved inngangen til 1990-årene reduserte tallet betydelig.

Fra 2000 har det vært en kraftig vekst i antall turister til landet, og Kroatia har i stor grad gjenopprettet sin status som populært turistmål. Bade- og helseturismen er betydelig; det finnes en rekke helsesentre med mineralske og varme kilder både i innlandet og langs kysten, bl.a. i Daruvar, Lipik, Umag, Opatija, Hvar og Makarska. Et populært reisemål er Plitvice-sjøene i nasjonalparken Plitvice, hvor det om vinteren også er skiturisme.

Utenrikshandel

Kroatias viktigste handelspartnere er Italia (står for 17,3 % av Kroatias import og 23 % av landets eksport), Tyskland (henholdsvis 15,7 % og 11,5 % ), Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Østerrike. De viktigste eksportvarene er transportutstyr, tekstiler, kjemikalier og matvarer. Viktigste importprodukter er maskiner, transportutstyr, ulike fabrikkproduserte varer og mineralske brennstoffer.
Samferdsel

Jernbane- og veinettet er relativt godt utbygd. Jernbanenettet (totalt 2726 km) er tettest i de nordlige delene av landet. Det totale veinettet er 28 788 km, inkludert 877 km motorvei.

Det er internasjonale flyplasser i Zagreb og Dubrovnik. Før urolighetene startet i Kroatia var flyplassen i Zagreb en av de største på Balkanhalvøya.

De viktigste havnebyene er Rijeka, Zadar og Split.

Kroatia – skole og utdanning. Etter selvstendigheten i 1991 har utdanningssystemet gjennomgått store forandringer. Den marxistiske ideologien som preget skolen og undervisningen i Kroatia som jugoslavisk delrepublikk, er blitt erstattet av ideer om demokrati og menneskerettigheter.

Det er gratis barnehage/førskole for alle mellom 3 og 6 år. Den 8-årige grunnskolen er obligatorisk og gratis for alle barn mellom 7 og 15 år. Spesielle undervisningstilbud tilbys alle minoritetsgrupper, som har rett til å lære sitt minoritetsspråk. Ulike typer videregående skoler (4 + 4 år) er også gratis. Landet har 4 universiteter, i Zagreb (grunnlagt 1669), Rijeka (1973), Osijek (1975) og Split (1974).

Folkemusikk

Kroatias topografi og historie har skapt et rikt folkemusikalsk mangfold. Man skiller mellom seks hovedstilarter: 1) melodier med små intervaller (halvtoner) og lite omfang, 2) melodier med diatonisk lite omfang, 3) melodier med sluttone på kvinten, 4) flerstemmig sang, 5) melodier med stort omfang og 6) melodier med opptil fire trinn. Rytmen kan være streng eller fri.

Folkeinstrumentene omfatter sopila og svirale (blåseinstrumenter med dobbelt rørblad), jedinka (fløyte), dvojnice (dobbeltfløyte), gusle (énstrengfele) og tambura (langhalslutt). Ensembler er mye brukt, og i nyere tid er også trekkspill og gitar introdusert i folkemusikken.
Kunstmusikk

Med etableringen av klostre i kystregionen av Kroatia fra 900-tallet ble den kristne kirkesangen institusjonalisert og formidlet så vel romerske som bysantinske impulser. De største katedralene fikk orgler på 1300-tallet, og vestlige impulser var også betydelige i Zagreb. Påvirkningen fra Italia fortsatte i renessansen og barokken, men landet fikk også impulser gjennom det østerriksk-ungarske riket. Disse impulsene og kunstmusikalske retninger levde i Kroatia også etter at de var avløst av nye retninger i Østerrike og Italia.

Kulturell og politisk spenning på 1800-tallet danner noe av bakgrunnen for en nasjonalromantisk bølge med sentrum i Zagreb, den «illyriske bevegelsen», som hentet inspirasjon fra folkemusikken og patriotiske sanger. Denne bølgen har vart innpå 1900-tallet og bidratt til at nyere vestlige retninger sent har fått innpass.
Institusjoner

Zagreb har hele tiden vært et viktig senter for kunstmusikken med veldrevne musikkinstitusjoner. Etter den annen verdenskrig har betydelig statsstøtte ført til utbygging av musikkskoler, orkestre, operahus og satsing på musikkutdanning. Kulturpolitikken i den sosialistiske perioden førte til en viss motstand mot nyere impulser, men fra 1961 har Biennalen for samtidsmusikk i Zagreb vært en betydelig inspirasjonskilde. I feltet mellom kunst- og folkemusikk har populærmusikkfestivaler i Split og Zagreb spilt en ledende rolle.

Eldre historie

Den eldste kjente befolkning i det området som i dag er Kroatia, var illyrerne, fra 1200 f.Kr., som senere blandet seg med kelterne. Grekerne opprettet kolonier langs Dalmatia-kysten fra 700-tallet og romerne fra 400-tallet f.Kr. Adriaterhavskysten utgjorde romernes Illyriske provins, senere provinsen Dalmatia, mens provinsen Pannonia omfattet det indre av landet ved Sava og Donau. Vitnesbyrd om romersk kultur er amfiteatret i Pula, Diokletians palass i Split og forum i Zadar.

Ca. 600 e.Kr. innvandret slaviske og avariske stammer. Det antas at kroatene kan ha vært en iransk stamme (navnet er ikke slavisk) som la under seg slaverne og gikk opp i dem. Etter hvert gikk den tidligere romanske befolkningen langs Adriaterhavet gradvis opp i den slaviske (som den romanske byen Ragusa, som ble den slaviske Dubrovnik).

Kroatene ble kristnet fra vest på 800-tallet. Den kroatiske fyrsten Trpimir grunnla i 845 en kroatisk stat og et dynasti som styrte i 250 år. Fyrst Branimir (879–892), med tittelen Dux Croatorum, opprettet et bispesete i byen Nin ved Zadar ved Adriaterhavet. Fyrst Tomislav (910–928) utvidet riket til Slavonia, Istra og Dalmatia, og tok i 924 tittelen konge. Riket ble svekket gjennom kamper med Venezia, men opplevde et nytt høydepunkt under kong Petar Krešimir 4 (1058–74). I 1091 døde dynastiet Trpimirovi? ut, og i 1102 ble Kroatia beseiret av den ungarske kongen Koloman.
Ungarsk herredømme, 1102–1918

Personalunionen med Ungarn, Pacta Conventa, betydde i realiteten at Kroatia i de neste 800 årene var underlagt ungarsk overhøyhet (inntil 1918). Kroatia beholdt midlertid sin politiske identitet. «Kongeriket Kroatia, Slavonia, Dalmatia» (Regnum tripartium) hadde en stattholder, ban, som overhode. Makten lå hos de store føydalherrene, som ledet riksdagen, Sabor, og som også var representert i den ungarske riksdagen. Fra 1200-tallet kom Dalmatia under venetiansk herredømme. Under renessansen oppstod en blomstrende kroatisk kultur, påvirket av den italienske, i Dalmatia (byer som Zadar, Šibenik, Split, Hvar) og Dubrovnik, som bestod som en egen byrepublikk.

Skipsfart og handel gjorde Dubrovnik til en rik by hvor kulturen blomstret på 1400–1600-tallet. Fra midten av 1400-tallet, da Bosnia kom under tyrkisk herredømme, stod Kroatia imot tyrkiske angrep, til det ungarske nederlaget ved Mohács i 1526. I 150 år var deler av Kroatia-Slavonia under tyrkisk herredømme, sammen med Ungarn. Resten av Kroatia, Zagreb-området, kom samme år, 1526, under det habsburgske riket, da adelen valgte den habsburgske Ferdinand 1 til konge.

I 1578 ble «Militærgrensen» opprettet som en østerriksk buffersone mot tyrkerne, og mange serbiske flyktninger bosatte seg her som grensesoldater (det senere Krajina). Tyrkerne ble fordrevet fra de kroatiske områdene ved freden i Karlowitz i 1699, og i over 200 år var hele Kroatia-Slavonia en del av det habsburgske riket. Dalmatia var under Venezia til 1797, deretter en del av Napoleons Illyriske provinser, og fra 1815 under Østerrike.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste motstanden mot Ungarns påtrykk og Kroatias underlegne stilling innenfor habsburgermonarkiet. Den nasjonale bevegelsen («den illyriske bevegelsen», 1830–48) skapte et felles kroatisk skriftspråk. Den illyriske bevegelsen var både en kroatisk nasjonal bevegelse og sørslavisk (panslavisk) orientert. Revolusjonsåret 1848 betydde slutten på denne virksomheten. Kroatias ban (stattholder) Josip Jela?i? hjalp keiseren med å slå ned de revolusjonære ungarerne, men Kroatia fikk ingen autonomi.

Kroatia ble et østerriksk kronland, og perioden 1849–60 var preget av en reaksjonær østerriksk politikk. Etter 1860 begynte parlamentet, Sabor, å fungere igjen. En talsmann for Det nasjonale partiet, som ønsket kroatisk autonomi i union med Ungarn, var biskop Strossmayer, som forfektet den jugoslaviske (sørslaviske) ideen og opprettet et vitenskapsakademi i Zagreb i 1866 under navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademi. En mer kroatisk nasjonalistisk retning var representert ved Ante Star?evi? og Eugen Kvarternik, lederne for Rettspartiet, som ønsket territoriell samling og autonomi for Kroatia og gikk imot serbiske ekspansjonsplaner.

Etter at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, inngikk Ungarn og Kroatia en lignende avtale (nagodba) i 1868. Men i realiteten var Kroatias autonomi svært begrenset, kroatenes innflytelse i budsjett- og skattespørsmål var minimal. Under ban Ivan Mažurani? (1873–80) ble likevel kroatisk kultur styrket. Etter Østerrike-Ungarns okkupasjon av Bosnia-Hercegovina i 1878 ønsket kroatene en samling av de sørslaviske områdene innenfor keieserriket, som en motvekt mot ungarsk innflytelse, men keiseren avslo, og den antiøsterrikske stemningen vokste.

Mot slutten av 1800-tallet, under styret til den ungarske stattholderen i Kroatia, Khuen-Hedervary (1883–1903), ble det ungarske påtrykket sterkere. Etter antiungarske opptøyer i 1903 (og regimeskifte i Serbia samme år) fikk tanken på et samarbeid med serberne større tilslutning. I 1906 vant den kroatisk-serbiske koalisjonen valget og satt ved makten til 1918. Samarbeid med Serbia ble sett på som en motvekt mot Ungarn og Østerrike. Kroatiske eksilpolitikere, bl.a. Ante Trumbi? og Frano Supilo, var aktive under den første verdenskrig i Den jugoslaviske komiteen, som gikk inn for en felles sørslavisk stat etter krigen. Mot slutten av krigen gjorde kroatisk frykt for italiensk ekspansjon denne tanken mer aktuell.
Kroatia i Jugoslavia, 1918–92

29. oktober 1918 brøt det kroatiske parlamentet med Østerrike-Ungarn, erklærte Kroatia for selvstendig og overførte sin myndighet til Nasjonalrådet, en sammenslutning av sydslavere i den habsburgske Riksdagen. I november bestemte Nasjonalrådet å gå sammen med Serbia i en ny stat. Kongeriket av serbere, kroater og slovenere ble proklamert 1. desember 1918, se Jugoslavia (historie).

Sammenslåingen ble imøtegått av den betydeligste kroatiske politiker i mellomkrigstiden, Stjepan Radi?, som i 1904 hadde dannet Det kroatiske bondepartiet, sammen med sin bror Antun. Snart ble mange kroater skuffet over den nye staten, som ble sterkt sentralisert og dominert av serberne. Det kroatiske parlamentet, Sabor, ble opphevet. Deler av det kroatiskbefolkede territoriet var underlagt Italia (Istra, byene Rijeka og Zadar samt flere øyer i Adriaterhavet).

Stjepan Radi? kom i sterk opposisjon til regimet i Beograd, og 20. juni 1918 ble han og to andre kroatiske parlamentsmedlemmer skutt ned i parlamentet i Beograd, og Radi? døde vel en måned senere. Attentatet mot Radi?, den mest populære politiker i Kroatia, førte til at kong Aleksander innførte diktatur i 1929. Den kroatiske eksilorganisasjonen Ustasja var innblandet i mordet på kong Aleksander i Marseilles i 1934. Under tronregent prins Paul ble regimet lettere, og i 1939 inngikk Vladko Ma?ek, leder for Det kroatiske bondepartiet, og statsminister Cvetkovi? et kompromiss om utstrakt autonomi for Kroatia innenfor Jugoslavia. Det såkalte banovina Kroatia omfattet Kroatia og deler av Bosnia-Hercegovina. Utbruddet av den annen verdenskrig gjorde imidlertid at denne løsningen ikke fikk lang levetid.

Etter Tyskland og Italias erobring av Jugoslavia i april 1941, ble «Den uavhengige staten Kroatia» proklamert, med Ustasja-lederen Ante Paveli? som fører. Ustasja-regimet gjennomførte en brutal «etnisk rensing» av den serbiske befolkningen, særlig i Bosnia, og over 300 000 serbere mistet livet i den kroatiske fasciststaten. Beryktet var konsentrasjonsleiren Jasenovac. Men også motstanden mot fascismen var betydelig i Kroatia, og i 1943 ble Kroatias antifascistiske frigjøringsråd dannet.

I 1945 ble Kroatia en av de seks delrepublikkene i Titos kommunistiske forbundsstat. Mange kroatiske soldater og sivile, fanger i Slovenia og Østerrike, ble drept av Titos partisaner like etter frigjøringen. Erkebiskopen i Zagreb, Alojzije Stepinac, ble i 1946 dømt til 16 års fengsel, anklaget for samarbeid med Ustasja-regimet. Av kroatene ble dette sett på som et antikroatisk trekk av Tito, som selv var kroat, men som avsatte og likviderte den kroatiske kommunistlederen Andrija Hebrang i 1948–49.

I etterkrigstiden opplevde Kroatia, som fra gammelt av tilhørte den rikere delen av Jugoslavia, en økonomisk utbygging, bl.a. av turismen ved Adriaterhavet, som skaffet Jugoslavia 50 % av valutainntektene. Men mange kroater mente at for mye av overskuddet forsvant ut av republikken, selv etter at Jugoslavia ble sterkt desentralisert i 1960- og 1970-årene. Mange kroater måtte dra til utlandet, særlig Tyskland, som fremmedarbeidere.

I 1970-årene oppstod blant intellektuelle en kroatisk nasjonal bevegelse, som i 1970–71 fikk bred folkelig oppslutning, og støtte av den liberale partiledelsen i Kroatia. Etter studentdemonstrasjoner i Zagreb ble «den kroatiske våren» (eller «massebevegelsen») slått ned av Tito i desember 1971, og det fulgte omfattende utrenskninger. Fra 1972 til 1990 hersket et dogmatisk kommunistparti i Kroatia.

Veien til selvstendighet

I 1989 fikk kommunistpartiet en reformvennlig ledelse, men partiet gikk i oppløsning i januar 1990. Forut for det første flerpartivalget innførte kommunistpartiet en valglov som premierte det største partiet. Valgene ble avholdt våren 1990, og nasjonalistpartiet Den kroatiske demokratiske union (HDZ) fikk litt over 40 % av stemmene og 2/3 av mandatene i nasjonalforsamlingen. HDZ’ leder, Franjo Tudjman, ble utpekt til president 30. mai. Han tok til orde for å etablere en kroatisk nasjonalstat og ønsket et Stor-Kroatia, som var en trussel både mot naborepublikken Bosnia og serberne i Kroatia. Men han gikk inn for at serberne skulle ha et serbisk kulturelt selvstyre og at visepresidenten skulle være serbisk.

Forholdet til serberne – som bodde i nokså konsentrerte områder – var et vanskelig tema i Kroatia. Den nye regjeringen mente at serberne var overrepresentert i stats- og lokalforvaltningen, og fjernet derfor mange serbere fra slike embeter. Det ble også begrunnet med at den nye demokratiske staten måtte kvitte seg med kommunistiske tjenestemenn. Også serbere i politistyrker i serbiske områder ble byttet ut med kroater. Noen av disse politistyrkene utgjorde Kroatias hær under borgerkrigen i 1991.

De serbisk-dominerte områdene forble fiendtlige til Tudjmans kroatiske nasjonalisme. Det ble bl.a. sommeren 1990 etablert et serbisk nasjonalt råd med base i Knin i Krajina. Rådet organiserte en folkeavstemning blant de kroatiske serberne i august og september; denne gav et overveldende flertall for serbisk autonomi. Resultatet ble offentliggjort i oktober, og Krajina ble deretter proklamert som et selvstendig serbisk område. Regimet i Beograd støttet de kroatiske serberne og mente også at dersom Jugoslavia gikk i oppløsning, måtte republikkgrensene måtte opp til vurdering. Serbia måtte da bli utvidet med områder både fra Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Myndighetene i Kroatia lot seg ikke skremme av dette, men ble bare enda mer overbevist om kroatisk selvstendighet.

Situasjonen ble spent i januar 1991 da kroatiske myndigheter nektet å gi etter for en ordre fra det jugoslaviske presidentskapet om å avvæpne paramilitære grupper og arrestere forsvarsministeren. De kroatiske myndighetene boikottet i tillegg forhandlingene om Jugoslavias fremtid. I slutten av februar erklærte Kroatia at statens konstitusjon og lover var overlegne Jugoslavias, og kunngjorde betingelser for republikkens deltagelse i en konføderasjon. Deretter tok Krajina til orde for løsrivelse fra Kroatia og innlemmelse i Serbia.

Fra august 1990 og utover året var det flere alvorlige væpnede sammenstøt mellom gruppene. Serberne markerte sin separatisme bl.a. ved å blokkere veier og hindre at kroatiske lokalmyndigheter skulle fungere. Våpenlagre ble tatt, og halvmilitære grupper oppstod. Utover våren 1991 ble det flere og flere sammenstøt i områder med både serbisk og kroatisk befolkning. Den jugoslaviske hæren grep noen ganger inn på serbernes side. Kroatia innså nå at det ikke var mulig å gå inn for en konføderasjon og gikk inn for å oppløse Jugoslavia. I mai 1991 avholdt serberne en folkeavstemning som gav overveldende flertall for tilslutning til Serbia. Like etter holdt kroatene en avstemning som gav 92 % flertall for uavhengighet.
Borgerkrig

25. juni 1991 erklærte både Kroatia og Slovenia seg som uavhengige stater. Med utgangspunkt i den serbiske befolkningen i Krajina startet deretter serberne omfattende angrep med hjelp fra den jugoslaviske hæren. De jugoslaviske og serbiske myndighetene var mindre interessert i å godta Kroatias løsrivelse enn Slovenias, pga. den serbiske befolkningen i Kroatia.

Borgerkrigen begynte i juli, og i august ble flere serbiske områder erklært selvstendige, bl.a. Vest-Slavonia. Måneden etter vedtok FN en handelsblokade som omfattet våpen og annet militært utstyr mot rest-Jugoslavia. I november hadde den jugoslaviske hæren, med støtte fra serbiske paramilitære, okkupert om lag en tredjedel av Kroatia. Kroatias hær var til å begynne med underlegen, men etter hvert organiserte kroatene en effektiv motstand. Begge sider beskyldte hverandre for grusomheter. Høsten 1991 ble byen Vukovar i Slavonia bombardert i tre måneder, og serbiske paramilitære rykket inn og drepte for fote. Tusenvis av mennesker ble drept under kampene i Kroatia i 1991–92, og en kvart million ble drevet på flukt.

FN ble trukket inn i konflikten mot slutten av 1991, etter at EF hadde mislyktes i forhandlinger om våpenhvile. I januar 1992 ble det vedtatt en fredsplan om utplassering av en fredsbevarende FN-styrke (UNPROFOR) i de serbiskkontrollerte områdene Krajina og Slavonia. FN utplasserte 14 000 mann, og planen var å demilitarisere de serbiske områdene og å sørge for at den jugoslaviske hæren trakk seg ut. I påvente av en politisk løsning i Kroatia skulle FN også overvåke de kroatisk-serbiske styresmaktene i Krajina. Til tross for fredsplanen fortsatte små sammenstøt mellom partene. FN nådde bare delvis målet om å demilitarisere de serbiske områdene, og i juni satte Kroatia i verk en offensiv i områdene. FN vedtok en resolusjon om tilbaketrekking av de kroatiske styrkene, og forholdet mellom Kroatia og FN ble dermed anstrengt.

I begynnelsen av september 1992 uttalte den jugoslaviske statsministeren at Jugoslavia var villig til å anerkjenne Kroatia med grensene fra før utbruddet av borgerkrigen. Betingelsen var at de serbiske områdene skulle garanteres en spesiell status. I slutten av måneden ble president Tudjman og den jugoslaviske presidenten enige om å arbeide for en normalisering av forholdet mellom landene.

Situasjonen ble svært spent da den kroatiske hæren angrep Krajina i januar 1993. De kroatiske serberne brøt seg inn i FNs våpenlagre og tok tilbake utstyret de hadde levert inn. Jugoslavia truet med å invadere hvis ikke FN-styrkene grep inn. I midten av januar 1994 antydet den kroatiske regjeringen at Kroatia kunne tenke seg å invadere Bosnia-Hercegovina, for å støtte de bosniske kroatene. Men i slutten av februar godtok president Tudjman et forslag fra USA om oppdeling av Bosnia-Hercegovina, som åpnet for at det såkalte Herceg-Bosna-området kunne innlemmes i Kroatia på sikt.

I midten av mars 1994 godtok Kroatia – etter stort internasjonalt press – en revidert fredsplan. Planen gikk ut på at UNPROFOR styrkene skulle avløses av en ny styrke som ble kjent som UNCRO (UN Confidence Restoration Operation). Styrken ble bl.a. utplassert ved grensen mot Bosnia-Hercegovina og Jugoslavia, noe som effektivt hindret våpenleveranser til de serbisk kontrollerte områdene i Kroatia.

I mai 1995 gjenerobret Kroatia det FN-beskyttede området Vest-Slavonia. Serberne svarte med å bombe Zagreb. Det internasjonale samfunnet intensiverte deretter innsatsen i å få til fred i Kroatia. I begynnelsen av august samme år erobret kroatene resten av det serbisk kontrollerte Krajina gjennom en lynkrig. Serbiske hus ble brent ned, og over 150 000 serbere flyktet. Den kroatiske offensiven fortsatte innover i Bosnia-Hercegovina. Med unntak av Øst-Slavonia hadde Kroatia nå fått tilbake kontrollen over områdene som tilsvarte situasjonen ved uavhengighetserklæringen i 1991. Gjenerobringen førte til at flere hundre tusener serbere flyktet, og omlag 600 000 slo seg ned i Øst-Slavonia, som fortsatt var en FN-sone under serbisk kontroll.

I oktober kom det til nye sammenstøt mellom kroatiske og serbiske styrker i Øst-Slavonia. President Tudjman og HDZ hadde gått til valg på at området skulle innlemmes i Kroatia. Kroatiske myndigheter og serbiske lokale ledere startet nå fredsforhandlinger i byen Erdut, der USAs ambassadør og FNs fredsmegler Thorvald Stoltenberg også deltok. Det ble inngått en avtale om at FN skulle etablere et interimstyre i Øst-Slavonia, området skulle demilitariseres, det skulle etableres en politistyrke med deltagelse fra både serberne og kroatene, og i tillegg skulle flyktningene sikres en trygg tilbakekomst. I november ble partene også enige om at Øst-Slavonia skulle reintegreres i Kroatia. Etter at Kroatia fikk full suverenitet over Øst-Slavonia i 1998, har titusener av serbere forlatt området.

FN etablerte et overgangsstyre i Øst-Slavonia, Baranja og Vest-Sirmium (UNTAES) i midten av januar 1996. Det ble også utplassert tropper som skulle erstatte UNCRO og en obsersvatørstyrke på Prevlaka (UNMOP) som skulle overvåke avmilitariseringen av halvøya sør for Dubrovnik. Observatørene forlot halvøya i 2002. Våren 1996 ble det etablert regionale politiske institusjoner i Øst-Slavonia, og ett år senere ble det avholdt regionale valg. FN la ned interimstyret i januar 1998.
Politisk utvikling i det selvstendige Kroatia

I desember 1990 vedtok nasjonalforsamlingen en ny grunnlov som åpnet for et selvstendig Kroatia. Grunnloven endret serbernes status; de fikk nå status som minoritet. De kroatiske serberne nektet å godta denne statusen.

Kroatia erklærte seg uavhengig 25. juni 1991 som Republikken Kroatia. President Tudjman utnevnte en koalisjonsregjering som var dominert av HDZ og som arbeidet for internasjonal anerkjennelse. Etter den grusomme krigføringen under borgerkrigen hadde det internasjonale samfunnet mistet interessen for å holde Jugoslavia samlet. Flere land gikk derfor inn for å anerkjenne Kroatia som selvstendig stat. Tyskland var pådriveren, men også Østerrike var engasjert. FN advarte mot å gå for fort frem, noe også USA og flere EU-land var enig i. Men Tyskland anerkjente Kroatia i desember 1991. Resten av EU – med følge av bl.a. Norge – anerkjente staten i januar 1992. USA ventet til april.

Etter uavhengigheten var det politiske liv preget av en økende autoritær og nasjonalistisk holdning i det ledende partiet HDZ. Media var statskontrollert, og opposisjonen klaget over at regimet brukte udemokratiske metoder. Flere land var bekymnret for bruddene på menneskerettighetene i Kroatia. President Tudjman og HDZ satt med makten i Kroatia helt frem til slutten av 1990-tallet, selv om opposisjonen var sterk i de største byene. I Dalmatia og særlig Istra stod de regionale partiene sterkt.

Økonomisk var Kroatia sterkt svekket av krigen. Privatiseringen gikk langsomt. Personer med gode kontakter i HDZ fikk ledende stillinger i næringslivet, og det var utstrakt korrupsjon. President Tudjman ble gjenvalgt ved valget i 1992 med 56 % av stemmene. HDZ vant også parlametnsvalget og dannet regjering under ledelse av Hrvoje Šarini?.

I 1993 ble det politisk uro i Kroatia omkring konflikten i Krajina, spørsmålet om autonomi for en halvøy nordvest i Kroatia, misnøye med landets økonomi samt Kroatias involvering i Bosnia-konflikten. Regjeringen gikk av i slutten av mars. En rekke finansielle skandaler og en hurtig forverring av økonomien fulgte. Nikica Valenti? – tidligere leder i det statlige kroatiske oljeselskapet – ble ny statsminister. HDZ dannet nå regjering alene, men partiet ble splittet året etter. En liberal fløy var misfornøyd med Tudjmans anti-muslimske holdninger. I tillegg mente fløyen at forsavarsministeren måtte gå av pga. Kroatias engasjement i Bosnia-konflikten. Jugoslavias tidligere president Stipe Mesi? var med på å stifte et nytt liberalt parti, som ble det største opposisjonspartiet. Ved valget 1995, der HDZ fikk om lag 45 % av stemmene og dannet regjering under ledelse av Zatko Matesa (1995–2000).

I 1995 vedtok det kroatiske parlamentet å redusere serbernes rettigheter; loven om minoriteter hadde gitt serberne spesielle rettigheter i de områdene der de hadde vært i flertall. Krigen og flyktningsstrømmene hadde forandret dette. Det ble også rapportert at kroatiske myndigheter hadde bosatt omlag 100 000 bosniske flyktninger i Krajina, til tross for kritikk fra FN.

Tudjman fikk fornyet tillit i presidentvalget i 1997. Men OSSE kritiserte valget, fordi opposisjonen ikke hadde kommet til i det statskontrollerte media under valgkampen. President Tudjman døde i desember 1999, og ved presidentvalget i januar/februar 2000 vant Stipe Mesi? fra det liberale partiet HNS etter to valgomganger. Mesi? var kritisk til Tudjmans politkk, som han mente var for nasjonalistisk og autoritær. HDZ mistet også regjeringsmakten ved valget 2000. Et sosialdemokratisk parti fikk flest stemmer og Ivica Ra?an ble statsminister.

I september 2000 avsatte Mesi? flere generaler fra den kroatiske hæren; generalene hadde kritisert myndighetens politikk. Han vitnet også for krigsforbryterdomstolen i Haag i 2002. Høyrefløyen i kroatisk politikk hevdet han vitnet falskt.

Ved parlamentsvalget i 2003 vant HDZ igjen valget med støtte fra to konservative partier. Ivo Sanader ble ny statsminister; under Sanaders ledelse har HDZ fremstått som et moderat konservativt parti.

Ved presidentvalget i 2005 fikk Mesi? fornyet tillit med om lag 65 % av stemmene i den andre valgrunden. Mesi? har innfridd valgløftene om å skape et demokratisk parlamentarisk system. I tillegg har han redusert presidentens makt og bidratt til å gjøre slutt på Kroatias isolasjon i internasjonal sammenheng.

Kroatiske myndigheters viktigste utenrikspolitske målsetting er EU- og NATO-medlemskap. Kroatia har gjort betydelige fremskritt når det gjelder å oppfylle EUs og NATOs kriterier. Medlemskapsforhandlinger med EU startet høsten 2005 og ventes pågå til 2009. Trolig vil Kroatia bli medlem av EU rundt 2010/2011.

I 2008 fikk Kroatia invitasjon til å bli medlem i NATO og endelig status vil trolig bli klar i løpet av 2009.