Ghana

Ghana, republikk i Vest-Afrika ved Guineabukta; grenser i vest til Elfenbenskysten, i nord til Burkina Faso og i øst til Togo.

Ved selvstendigheten i 1957 var Ghana ansett som et av de mest velstående land i Afrika, men økonomisk vanstyre og synkende kakaopriser på verdensmarkedet har undergravd landets økonomi.

Ghana har tradisjonelt ført en aktiv utenrikspolitikk, og er blant de stater som hyppigst deltar i FNs fredsbevarende operasjoner. Forholdet til nabolandene har vært noe vekslende, særlig til Togo. Mange togolesere lever i Ghana som flyktninger.

Ghana var under navnet Gullkysten britisk koloni 1874–1957, selvstendig stat i Commonwealth fra 1957, republikk 1960 med Kwame Nkrumah som første president. Med unntak av perioden 1979–81 hadde landet militærstyre i perioden 1972–92, da den tidligere militære lederen Jerry Rawlings ble valgt til president. De militære hadde makten også 1966–69.

Ghana – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992 er Ghana en enhetsstatlig presidentstyrt republikk med flerpartisystem. Presidenten, som både er statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende, velges i allmenne valg for fire år, med mulighet for gjenvalg én gang. Hvis én kandidat ikke får minst 50 % av stemmene, avholdes det en annen valgomgang mellom de to fremste kandidatene fra første omgang. Lovgivende makt er lagt til et parlament som fra 2004 har 230 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år. Stemmerettsalderen er 18 år. Regjeringen utnevnes av presidenten, men må godkjennes av parlamentet. Til å gi presidenten råd er det også et statsråd med 25 medlemmer, valgt av regionale forsamlinger eller utpekt av presidenten, og et nasjonalt sikkerhetsråd med 20 medlemmer.

Siden uavhengigheten fra Storbritannia i 1957 har Ghana i hovedsak vært autoritært, og ofte militært, styrt. Statsstyret har også vært ustabilt. Både person- og stammemotsetninger har spilt en stor rolle; også forholdet til nabostatene Togo og Burkina Faso har i perioder vært anstrengt. Den sterke avhengigheten av råvarer som gull og kakao har gjort Ghana sårbar både for endringer i vær og verdensmarkedenes prisfluktuasjoner.
Administrativt

Administrativt er Ghana inndelt i 10 regioner, hver styrt av en utnevnt regional minister, assistert av et regionalt koordinerende råd. Regionene er videre inndelt i 110 administrative distrikter, hvert ledet av en utnevnt administrasjonssjef og en distriktsforsamling. Regionale forsamlinger bestående av representanter for distriktsforsamlingene og for regionale høvdingeråd, velger representanter til statsrådet.

Ghana – forsvar. Militærtjenesten er frivillig. Hæren har en personellstyrke på 10000 (2007). Marinen har en personellstyrke på 2000 og opererer seks kystpatruljefartøyer. Flyvåpenet har en personellstyrke på 1500; 19 kampfly, 5 transportfly og 10 helikoptre. Ghana bidrar aktivt til FNs fredsbevarende operasjoner.

Ghana – geologi og landformer. Ghana har lavland langs kysten i sør og i den midtre delen, omkring Voltabassenget (100–200 moh.), og platålandskap og lave fjell i Voltabassengets ytterområder. Sentralt i Voltabassenget ligger Voltasjøen (ca. 8500 km2), en av verdens største kunstige innsjøer. Den er dannet ved en oppdemning av Voltaelven ved Akosombo og nyttes både til kunstig vanning av jordbruksarealer, kraftproduksjon, fiske og rekreasjon. Voltaelvens hovedtilløp er Svarte Volta (Mouhoun), som danner grensen mot Elfenbenskysten i vest, Hvite Volta (Nakambe), som kommer fra Burkina Faso i nord, og Oti, som kommer fra Togo i øst.

Bassenget avgrenses mot nord, vest og sør av brattkanter bygd opp av sandstein, bl.a. ved Gambaga i nord og Nkawkaw i sør. Sør for Voltabassenget ligger Ashanti- og Kwahu-platået, med høyder på 500–700 moh. Terrenget er ganske flatt, med unntak av små, isolerte knauser (inselberg) som hever seg over omgivelsene. Ghanas eneste egentlige fjellandskap er Akwapim- og Togofjellene i den sørøstlige delen av landet, med flere parallelle rygger i retning sørvest–nordøst. Her finnes landets høyeste punkt Afadjato, 885 moh. Bergartene her er av prekambrisk alder, vesentlig skifer, sandstein og kvartsitt.

Sør for Ashanti-platået ligger en lav, bred kystslette med jevne sandstrender og laguner utenfor elvemunningene. Kysten er ca. 550 km lang.

Klima

Ghana ligger i den tropiske klimasone. De sørvestlige delene har et typisk ekvatorialt monsunklima, med årsnedbør på 1500–2000 mm fordelt på omkring 120 regndager. Kystsletta i sørøst mottar imidlertid bare ca. 750 mm i året, noe som trolig skyldes kystretningen og den stabiliserende innflytelsen fra kjøligere vann i havet utenfor. Den sørlige delen har to regntider, den «store» i april–juni og den «lille» i september–november. Mot nord avtar nedbøren til ca. 1000 mm, og nord for Tamale er det bare én regntid. I tørketiden, som her varer fra 4 til 6 måneder, blåser tørre vinder (harmattan) fra Sahara. Temperaturene er høye og nokså ensartede hele året, med de minste daglige og årlige variasjoner i sørvest. Årsmiddeltemperaturen veksler fra ca. 26 °C ved kysten til nærmere 29 °C i innlandet. De høyeste temperaturene forekommer vanligvis mellom februar og april.

Planteliv

Kystlandet er ytterst ute dekket av mangrovesumper og kokospalmer som lenger inne går over i gressland og krattskog. Store deler av sørlige Ghana, spesielt Ashanti- og Kwahuplatået og Akwapim- og Togofjellene, er ellers dekket av tropisk skog. Av verdifulle hardvedsorter finnes bl.a. afrikansk mahogni, abachi og sapele. De midtre og nordlige delene av Ghana er dekket av savanne, med en vegetasjon som består av spredte trær og høyt gress.

Ghana – dyreliv. Ghana har et meget rikt dyreliv; her finnes elefant, bøffel, antiloper, penselsvin, jordsvin og mindre pattedyr. Rovdyrene omfatter løve, leopard, flekkhyene, honninggrevling, otere og snikekatter. Det er mange primater: sjimpanse, kolobusaper, marekatter og halvaper. Kystfarvannene er rike på fisk og krepsdyr. Også i elvene og innsjøene er det mye fisk. Her lever bikir, lungefisk, krokodiller, flodhest og senegalmanat (sjøku). Blant Ghanas mer enn 700 fuglearter finner man hegrer, rovfugler (bl.a. ørner, glenter, gribber), papegøyer, turakoer, hornfugler, isfugler og solfugler. Pytoner, kobraer, mambaer og afrikanske huggormarter er vanlige. Insektene er representert ved en mengde arter, bl.a. biller, maur, termitter, sommerfugler og sirisser.

Ghana – befolkning. Ghanas folkemengde ble i 2004 beregnet til 20,75 mill. I perioden 1992–2002 var den årlige befolkningsveksten i gjennomsnitt 2,4 %. Emigrasjon, først og fremst ulovlig innvandring til Nigeria, reduserte i mange år den totale folketilveksten, men i andre halvdel av 1980-årene ble anslagsvis 1,3 mill. ghanesere utvist fra Nigeria og flyttet hjem igjen. I 2004 er det i underkant av 50 000 flyktninger/asylsøkere i Ghana, de aller fleste fra Liberia. Spedbarnsdødeligheten er beregnet til 52 per 1000 levendefødte (2004), hvilket er en betydlig nedgang i forhold til ti år tidligere. I 2003 ble det anslått at ca. 350 000 mennesker levde med HIV/AIDS smitte. Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 57,2 år for kvinner og 55,4 år for menn.
Etniske forhold

Ghanas befolkning er inndelt i bortimot 75 folk med ulike språk og kulturtradisjoner. De aller fleste av gruppene er meget små; 65 av dem utgjør enkeltvis mindre enn 1 % av Ghanas samlede folketall. Akantalende folk, bl.a. ashanti, fanti abron og anyi, dominerer i sør (44 % av befolkningen), ga-adangme i og omkring hovedstaden (ca. 8 %), og ewe lenger øst (13 %). I nord finnes en rekke gurtalende folkegrupper, bl.a. dagomba, mamprusi, konkomba og dagari. Myndighetene i Ghana har fulgt en konsekvent politikk for å utjevne ulikheter og motsetningsforhold mellom de etniske gruppene, og konflikter på slikt grunnlag er forholdsvis små, men det var likevel flere tilfeller av etniske sammenstøt i den nordlige delen av landet i midten av 1990-årene.

Mange av folkegruppene i Ghana har tradisjonelt matrilineære slektskapssystemer, og kvinnene spiller en sentral rolle bl.a. i handelsvirksomhet. Denne rollen gir dem innflytelse også på andre områder.
Bosetning

Etter afrikansk målestokk er Ghana relativt tett befolket (87 innb. per km2). Folketettheten er størst i de sentrale kystområdene. 34 % av befolkningen bor i byer. Største by er hovedstaden Accra med 1,3 mill. innb. (1999). Andre stor byer er Kumasi, Tamale, Tema og Sekondi-Takoradi.

Ghana – religion. Om lag 38 % utøver tradisjonelle religionsformer, og mange kombinerer disse med kristendom eller islam. Tallene er derfor usikre når det gjelder oppslutningen om islam (sunni og ahmadiyya), 15–30 %, og kristendom (presbyterianere, pinsevenner og adventister, katolske, stedegne kirker), 25–50 %.

Folkemusikk

Ghana har en variert folkemusikk som avspeiler landets etniske mangfold. Gjennom skriftlige kilder kan landets musikkhistorie følges tilbake til 1000-tallet, da spalttromme ble brukt når kongen gav audiens. Fremdeles er trommemusikken viktig, bl.a. som uttrykk for høvdingverdighet og makt. Også xylofoner, rasler, ankelrasler, forskjellige bjelletyper, skrapeinstrumenter, horn, fløyte, sansa (tommelpiano), musikkbue, harpelutt og zither i forskjellige utforminger er kjent.

Mye musikk utfolder seg som ledd i sosiale aktiviteter. Ved offisielle anledninger nyttes spesielle musikkformer og instrumenter som symboliserer høvdingens rolle. Festdager og seremonier knyttet til utvalgte grupper krever sin egen musikk. Andre musikkformer benyttes i hverdagen i lokalmiljøet og ved spesielle anledninger knyttet til års- og livssyklusen.

Folkemusikken fremviser store stilistiske variasjoner. Polyfoni er vanlig og eksisterer i forskjellige former bygd på 5-, 6- og 7-toneskalaer. De mest kompliserte rytmene opptrer i de kongelige atumpan- og fontomfrom-trommeensemblene i Akan-området. Ofte brukes metallbjeller til å markere tidsinndelingen med. Taletrommer er også svært utbredt (instrumentale språk).
Nye musikkformer

Urbanisering og etablering av musikkinstitusjoner etter vestlig mønster har dannet grunnlag for nye musikkformer. Etterkrigstidens highlife-musikk forener impulser fra euroamerikansk popmusikk og fra folkemusikken, og landet har et livlig popmusikkmiljø som omfatter en rekke fremtredende utøvere. Den ghanesiske kunstmusikken har europeiske forbilder formidlet gjennom kirke, konsertsaler og utdanningsinstitusjoner, men er tilpasset afrikansk stilfølelse og fremføringspraksis. Ledende komponister er Ephraim Amu, Kwabena Nketia (også kjent som musikkforsker) og A. A. Mensah.

Ghana – skole og utdanning. Det er 8-årig obligatorisk skole for alle barn fra de er 6 år. Omtrent 80 % av elevene begynner i grunnskolen, og 17 % av dem går i private skoler (2000). Skolen er ment å skulle undervise både i allmenne fag og gi basiskunnskaper i yrkesfag. Den videregående skolen er 3-årig. Det legges vekt på yrkesrettet opplæring. Fra 1990-årene har det vært sterk vekst i videregående skoler, og ca. 37 % av elevene fortsetter i videregående skole. Det er sterk økning i søkere til høyere utdanning, men kun ca. 3 % fortsetter i høyere utdanning. Landet har fem universiteter, bl.a. University of Ghana i Accra (grunnlagt 1948), University of Cape Coast (1962) og Kwame Nkrumah University of Science and Technology i Kumasi (1951). Videre finnes en rekke høyskoler og polytekniske institusjoner.

Analfabetismen blant den voksne befolkningen er beregnet til ca. 27 %. Internasjonale bistandsorganisasjoner deltar i større alfabetiseringsprosjekter.

Landet hadde en oppsiktsvekkende god utbygging av utdanningssystemet fra frigjøringen og utover i 1960-årene. Ghanas utdanningssystem ble lenge regnet som det best utbygde i Afrika sør for Sahara. Men økonomiske problemer fra midten av 1970-årene fikk drastiske konsekvenser. I 1987 ble utdanningspolitikken nyformulert, og strukturelle endringer ble foretatt i et forsøk på å stanse den kvalitative og kvantitative nedgangen som hadde rammet utdanningen på alle nivåer. Dette reformprogrammet står fortsatt sentralt i utdanningspolitikken.

Ghana – historie. Arkeologiske funn vitner om åkerbruk i området som utgjør det moderne Ghana fra ca. 1400 f.Kr., og senest fra ca. 400 e.Kr. var det en omfattende bosetting der. Middelalderriket Ghana lå lenger vest enn dagens statsdannelse (se Ghana-riket).

Ghanas historie ca. 1100–1900 er preget av at en rekke småstater ble dannet, av kriger disse i mellom og fremveksten av noen få, dominerende statsdannelser. De første store, sentraliserte statene ble etablert i det nordlige Ghana, trolig av hausafolk fra øst. De opptrådte som mellommenn i handelen mellom Nigerområdet og Hausaland, og for å sikre sin handelsposisjon ønsket de å etablere en sterkere politisk kontroll. De første sentraliserte statene var Mamprusi, Dagomba, Nanumba og Gonja, som trolig ble grunnlagt på 1300–1400-tallet. Det økonomiske grunnlaget for disse statene var handel med gull og kolanøtter gjennom Sahara.

Mange stater fortsatte å vokse frem, og tidlig på 1800-tallet var det vel 100 småstater i Ghana. Blant de viktigste var Denkyira og Ashanti. Den siste utviklet seg til et mektig rike, Ashanti-føderasjonen, som ble det kommersielle og administrative senter for hele det sentrale Ghana fra tidlig på 1700-tallet. En annen viktig sammenslutning av stater var Fante-konføderasjonen, som utarbeidet sin egen grunnlov i 1868. Fante-konføderasjonen var et av de tidligste forsøk i Afrika på å danne en moderne stat etter europeisk mønster. Hegemoniet gikk over fra statene i nord til statene i sør i løpet av 1700- og 1800-tallet.

Europeerne kom til Ghana-kysten på 1400-tallet, og handelsselskaper fra flere land etablerte stasjoner der. I 1482 bygde portugiserne Elmina-slottet i Cape Coast, og nederlandske, engelske, svenske, danske og brandenburgske stasjoner ble bygd i de påfølgende år. De viktigste handelsvarene var gull, slaver og elfenben. I løpet av 1800-tallet fikk britene kontroll over kyststrekningen gjennom avtaler med lokale høvdinger. I 1850- og 1860-årene trakk nederlenderne seg ut av Ghana, og britene etablerte sin kontroll og bygde ut en koloniadministrasjon. Storbritannia hadde bare kontrollen over de sørlige deler av Ghana, og så sent som 1890 var både Ashanti og statene lenger nord selvstendige. Ti år senere var de imidlertid underkastet britisk styre. Ashanti var den siste del av Ghana som ble brakt under britisk kontroll, men ble ikke annektert av britene selv om det ble militært slått i 1874. Da britene tilbød Ashanti-riket å bli med i protektoratet 1891, takket kong Prempe 1 nei, og arbeidet i stedet for å utvide Ashanti-staten på ny. Det avfødte en britisk militær ekspedisjon mot hovedstaden Kumasi 1896, som førte til at kongen og hans familie ble avsatt og deportert. Konkurransen mellom Storbritannia og Frankrike om kolonier førte til at grensene mellom de to lands soner i Vest-Afrika først ble fastlagt i 1898. Ashanti ble annektert av britene i september 1901.

I perioden frem til den annen verdenskrig vokste flere politiske organisasjoner frem i Gullkysten, som britene kalte kolonien. Umiddelbart etter krigen vokste så både den politiske organisering og kravet om selvstendighet frem. I 1947 ble United Gold Coast Convention (UGCC) grunnlagt, med Kwame Nkrumah som leder. UGCC var en moderat organisasjon med fotfeste særlig blant den afrikanske middelklasse, og gikk inn for selvstyre. I 1948 brøt Nkrumah ut av UGCC, og dannet et nytt politisk parti, Convention People’s Party (CPP), som gikk inn for øyeblikkelig selvstendighet. I 1949 ledet Nkrumah en protestaksjon som førte til at britene fengslet ham året etter. Under valgene til nasjonalforsamling i 1951 vant CPP, og Nkrumah ble løslatt for å bli statsminister. CPP vant på ny valgene i 1954 og 1956, og britene bøyde seg for kravet om selvstendighet.
Selvstendigheten

Ghana ble selvstendig stat 6. mars 1957, som den første av de europeiske koloniene sør for Sahara. Britisk Togoland, et FN-mandatområde som tidligere tilhørte tysk Togoland, ble ved selvstendigheten innlemmet i Ghana. CPP dannet regjering med Kwame Nkrumah som statsminister, og opposisjonen samlet seg i United Party (UP), ledet av Kofi Busia.

CPP var et radikalt nasjonalistisk parti, men etter at selvstendighetskampen var vunnet, vendte Nkrumah blikket utover, og Ghana ble et politisk anti-kolonialistisk senter, og et arnested for panafrikansk tenkning. I 1958 var Nkrumah vert for en kongress i Accra som samlet representanter for de fleste nasjonalist- og frigjøringsbevegelser i Afrikas gjenværende kolonier. Nkrumah ble snart ansett som en av Afrikas fremste ledere, og i Ghana vokste det frem en personkult rundt ham. I 1960 ble Ghana etter en folkeavstemning gjort til republikk, med Kwame Nkrumah som president. CPP ble bygd opp til et masseparti, og i 1964, etter en ny folkeavstemning, ble Ghana gjort til en ettpartistat – med CPP som eneste tillatte parti.

Beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk, den økonomiske nedgangen samt den politiske orienteringen i retning av Øst-Europa førte til voksende misnøye med Nkrumahs og CPPs styre, og mens presidenten var på vei til Vietnam i februar 1966, grep de militære inn og tok makten. Det hadde da allerede vært mislykkede kuppforsøk i 1962 og 1964. De militære opprettet et nasjonalt frigjøringsråd med general Joseph Ankrah som leder, til å styre landet. Det styrte Ghana i vel tre år, før det overgav makten til en sivil, valgt regjering. Forbudet mot partipolitikk ble opphevet i 1969, og Kofi Busias Progress Party (PP) gikk seirende ut av valget samme år. Busia ble statsminister, mens den nå mindre viktige presidentstillingen gikk på omgang mellom tre offiserer og en sivil. Busias regime klarte ikke å rydde opp i Ghanas voksende økonomiske problemer, og i 1972 grep en gruppe offiserer igjen inn. Busia ble avsatt og oberstløytnant (senere general) Ignatius Kutu Acheampong ble ny statssjef og leder for et militært råd. Han overlevde flere kuppforsøk, men klarte ikke å forhindre at den økonomiske situasjonen forverret seg. I 1976 begynte Acheampong å forberede overgang til sivilt styre på ny, men i mars 1978 ble han styrtet i et palasskupp. Ny statssjef ble oberstløytnant (senere general) Frederick Akuffo. Misnøye med økonomiske betingelser innad i de væpnede styrker førte til et kuppforsøk av yngre offiserer i mai 1979. Lederen, kaptein Jerry J. Rawlings, ble arrestert, men snart løslatt av sine kolleger, og 4. juni 1979 grep han makten gjennom et vellykket kupp. Dette ble hilst velkommen av folk flest, og Rawlings holdt de militæres løfte om frie valg og overgang til sivilt styre. Før valget dømte militærregimet flere tidligere statssjefer og offiserer til døden, bl.a. Afrifa, Acheampong og Akuffo.

Valget på ny nasjonalforsamling 1979 ble vunnet av Hilla Limanns People’s National Party (PNP), og Limann vant det separate presidentvalget. Hans regjering overlevde også flere kuppforsøk, helt til Rawlings grep makten for andre gang nyttårsaften 1981. Grunnloven ble opphevet, parlamentet oppløst og politiske partier forbudt. Et forsvarsråd tok over styringen av Ghana, med Rawlings som formann og statssjef. Rawlings slo inn på en populistisk, radikal politikk, som i utgangspunktet vant bred oppslutning, men som etterhvert også møtte voksende motstand – både mot den strenge økonomiske politikken med strukturtilpasning, og de sterke begrensningene på politisk virksomhet. Samtidig som Rawlings opprinnelig førte en i mangt radikal politikk, imøtekom han Verdensbankens krav om økonomiske reformer, og startet en utvikling som har gjort Ghana til en av bankens suksesshistorier. Rawlings’ motstandere fantes også i de militære rekker, og flere ble i 1986 henrettet, kjent skyldig i å ha forsøkt å styrte ham. En av Rawlings’ nære medarbeidere, major Courage Quashigah, forsøkte å gripe makten 1989.

Etter tiltagende press ble partipolitisk aktivitet igjen tillatt 1991 og sivilt styre innført etter en folkeavstemming om ny grunnlov samt valg på ny nasjonalforsamling 1992. De gamle politiske skillelinjer i ghanansk politikk viste seg igjen i to tradisjonelle leire (som langt på vei videreført senere): én retning som bygde på den radikale og panafrikanske tradisjonen fra landsfaderen Kwame Nkrumah, og en mer nasjonalt konservativ og tradisjonalistisk retning som bygde på politikken til Nkrumahs motstander Kofi Busia. Jerry Rawlings vant – som sivil kandidat for National Democratic Congress (NDC) og selverklært arvtaker etter Nkrumah – presidentvalget i november 1992 med 58,3 % av stemmene, foran Albert Adu Boahen, som stilte for New Patriotic Party (NPP). En observatørgruppe fra Samveldet erklærte at valget var blitt avholdt etter reglene, men opposisjonen bestred dette. De fleste partier boikottet det påfølgende parlamentsvalg, som dermed ble klart vunnet av NDC. 7. januar 1993 ble Rawlings innsatt som statssjef for Ghanas fjerde republikk, og en ny epoke i landets historie startet. I 1990-årene opplevde Ghana økonomisk vekst og en befesting av politisk frihet og demokratisk styresett, og en politisk stabilitet som tillot maktskifter som følge av valg.

Protester mot innføring av omsetningsavgift førte i 1995 til sammestøt mellom demonstranter og tilhengere av regjeringen; fem ble drept. Protesten ble organisert av en bred opposisjonsallianse – Alliance for Change.

Jerry J. Rawlings ble gjenvalgt 1996, men da grunnloven bare tillot en president å sitte to perioder, stilte han ikke til gjenvalg i 2000. NDCs kandidat var visepresident John Evans Atta Mills, som tapte for John Kufuor (NPP). NPP oppnådde flertall i parlamentet både 2000 og 2004. Kufu ble gjenvalgt i 2004, men avskåret iht. grunnloven fra å stille til valg for en tredje periode i 2008; NDCs Atta Mills vant da med knapp margin over NPPs Nana Akufo-Adda.

I mars 2007 feiret Ghana sine første 50 år som selvstendig stat, og landet var vertskap for det årlige toppmøtet i Den afrikanske union (African Union, AU); president Kufuor ble valgt til dens formann. AU er etterfølgeren etter Organisation of African Union (OAU), som Ghana – med sin toneangivende pan-afrikanske politikk under Kwame Nkrumah – var en pådriver for etableringen av, i 1963. Ved 50-årsmarkeringen ble Ghana fremholdt som en av suksesshistoriene i Afrika – slik landet var det også ved selvstendigheten i 1957: med politisk stabilitet og økonomisk vekst. Samtidig ble det påpekt at Ghana ikke hadde klart å eliminere korrupsjon, mens Kufuor personlig ble berømmet for sin null-toleranse ift. korrupsjon

Til tross for mange militærkupp og kuppforsøk, klarte Ghana gjennom mange år å unngå alvorlige etniske motsetninger – selv om også dette landet består av en rekke folkeslag med sterk kulturell identitet og en til dels lang politisk historie. Fra 1990-tallet har slike motsetninger imidlertid gjort seg gjeldende ved flere anledninger; alvorligst i Nord-Ghana 1994. Sammenstøtene der krevde over tusen menneskeliv og førte til at ca. 150 000 mennesker flyktet. Konflikten stod mellom konkomba-folket – som herstammer fra Togoland – og dets rivaler nanumba, deretter også med dagomba og gonja. Konflikten dreide seg bl.a. om lokalt, tradisjonelt styresett og retten til å eie land, og blusset opp igjen året etter. 1998 kom det på ny til sammenstøt mellom etniske grupper, konkomba- og bimoba-folket, over landspørsmål i Nord-Ghana. Da kongen av Dagbon, Ya-Na Yakubu Andani 2, ble henrettet under nye lokale uroligheter 2002, ble det innført unntakstilstand i Dagbon-regionen i Nord-Ghana. Et av områdene med gjentagne uroligheter er Bakwu i nord, hvor sammenstøt krevde menneskelig både i 2001 og 2008.

I likhet med flere andre land i beltet sør for Sahara, er også Ghana delt i en hovedsakelig muslimsk befolkning i nord og en vesentlig kristen (og til dels animistisk) befolkning i sør. Landet har imidlertid, i motsetning til bl.a. Nigeria og Tsjad i øst, unngått alvorlige religiøse motsetninger – og har heller ikke blitt offer for den type politiske destabilisering som sterkt har rammet nabolandet i vest, Elfenbenskysten, og før det Liberia og Sierra Leone i samme region. Også i Ghana er det potensial for en slik regional konflikt, ikke så mye pga. religion, mer grunnet økonomisk og sosial utvikling – hvor det kristne sør har dominert mye av den politiske og økonomiske utvikling, mens det muslimske nord har sakket akterut.

I 1999 døde den 18. asanthehene – den tradisjonelle konge over ashanti-folket, Otumfuo Opoku Ware 2. Asanthehene, med sete i ashanti-hovedstaden Kumasi, har i det moderne Ghana ikke formell politisk eller juridisk myndighet, men har opprettholdt betydelig innflytelse. Nana Kwaku Duah tok over den gyldne skammel – symbolet på ashanti-tronen – med kongenavnet Osei Tutu 2.
Utenrikspolitikk.

Ghana er en av de mest toneangivende afrikanske stater og førte i mange år en aktiv utenrikspolitikk, fra selvstendigheten grunnlagt på alliansefrihet og brede kontaktflater i så vel Afrika som andre deler av den tredje verden. Forholdet til nabolandene har vært noe omvekslende, og særlig har forholdet til Togo i flere perioder vært avmålt. Rundt 1990 var det spent mellom de to land, bl.a. etter at over 100 000 togolesere flyktet til Ghana pga. den politiske utvikling i hjemlandet. Etter angrep på Togos president Eyadéma i 1993–94 ble Ghana beskyldt for medvirkning, og Togo bombet flere ghanesiske landsbyer, samt en grensepost. Grensen har i lengre perioder vært stengt – uten at det har kunnet forhindre til dels omfattende handel via illegale kanaler. Forholdet til nabolandet i nord, Burkina Faso, var særlig nært midt i 1980-årene, etter at Thomas Sankara grep makten og førte en politikk inspirert av Rawlings’.

Ghana er blant de stater som hyppigst deltar i FNs fredsbevarende operasjoner; per 2008 var landet den 7. største troppebidragsyter til FNs militære fredsinnsats. Fra 1990 har Ghana også bidratt med tropper til flere operasjoner i Vest-Afrika, i regi av de regionale ECOMOG-styrkene. Ghana har vært en pådriver for det fredsbevarende arbeidet innenfor ECOWAS, og har fra slutten av 1990-tallet hatt et nært samarbeid med USA, bl.a. med felles militære øvelser i internasjonal fredsbevaring og humanitære operasjoner.Ghana var et av landene president Bill Clinton besøkte på sin Afrika-rundreise i 1998, og på George W. Bush’ reise i 2008. Etter hvert som Kina har gjenopptatt sin interesse for Afrika, er det også utviklet et nærmere samarbeid mellom Ghana og Kina; Kinas statsminister Wen Jiabao besøkte landet i 2006. Kofi Annan fra Ghana var 1996–2006 FNs generalsekretær. 2004 åpnet et regional senter for fredsbevaring utenfor Accra: The Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre. 2005 ble Ghana valg til en av de roterende plassene i FNs sikkerhetsråd, for to år. I 2008 var Ghana vertskap for den internasjonale bistandskonferansen High Level Forum on Aid Effectiveness

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published.