Frankrike

Frankrike, fr. France, offisielt République Française, republikk i Vest-Europa, Europas tredje største stat i utstrekning. Grenser til Engelske kanal i nord og nordvest, til Belgia og Luxembourg i nordøst, Tyskland, Sveits og Italia i øst, Middelhavet og Monaco i sør og Spania og Andorra i sørvest, Atlanterhavet i vest.

Øya Korsika (fr. Corse) i Middelhavet hører også til Frankrike.

Frankrike er blant Europas viktigste industriland, og er et sentralt medlem i den Europeiske union (EU). Frankrike har betydd mye i Europas kulturhistorie, både innen kunst og litteratur og som arnested for nye ideer. Ikke minst gjennom sin politiske historie har Frankrike spilt en fremtredende rolle. Frihetssymbolikken fra den franske revolusjonen, Liberté, Égalité, Fraternité, ‘frihet, likhet, brorskap’, har satt standarden for mange av verdens demokratier.

Navnet Frankrike har sin opprinnelse i frankerne, en germansk folkegruppe som innvandret i folkevandringstiden.

Rettsvesen

Frankrike fikk i 1958 en kvasijudisiell institusjon, det konstitusjonelle råd, som kan prøve lovgivnings- og forvaltningsvedtak i forhold til forfatningen. Rådet har ni medlemmer, som utnevnes av presidenten og de to parlamentspresidenter (tre hver) for ni år.

Det franske rettsvesen er delt i tre systemer: ett for sivile, ett for strafferettslige og ett for forvaltningsrettslige saker. De bygger i stor grad på de store lovbøker som kom under Napoleon 1. Sivilrettsstrukturen består av 476 lokale tribunaux d’instance og 181 tribunaux de grande instance på deparetementsnivå. Strafferettsstrukturen omfatter politidomstoler nederst, på neste nivå en tribunal correctionnel og på departementsnivå en cour d’assises. Appeller fra begge disse strukturene går til 27 appelldomstoler og så til høyesterett (Cour de Cassation). Høyesterett består av en førstepresident, presidenter for hvert av seks kamre, samt 88 dommere og 65 juniordommere; saker behandles vanligvis med sju dommere. Forvaltningsdomstolene behandler saker mot statsadministrasjonen. Det er 31 allmenne regionale domstoler og atskillige spesialiserte domstoler som hører saker i første instans. Statsrådet (Conseil d’Etat) er appellinstans i forvaltningssaker. Presidenten kan stilles for en parlamentarisk spesielt oppnevnt riksrett. Den samme rett kan dømme regjeringsmedlemmer for forbrytelser og forseelser.En domstolsreform ble påbegynt i 2008; frem til 2011 skal det totale antallet domstolsenheter reduseres fra 1190 til 862.

Frankrike – internasjonale forbindelser. Frankrike er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Europeiske union, NATO, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Verdens handelsorganisasjon og OECD. Landet er knyttet til sine tidligere kolonier og andre fransktalende land gjennom en rekke avtaler (se også Det franske fellesskap).

Frankrike er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo og konsulater i en rekke byer, mens Norge er representert i Frankrike ved sin ambassade i Paris og konsulater i 22 byer i Frankrike og oversjøiske områder.

Klima

Størstedelen av Frankrike vender ut mot Atlanterhavet, og klimaet bærer preg av dette. Tempererte vinder fra vest stryker inn over landet og gir et mildt, fuktig klima med små årlige temperatursvingninger i de vestlige og nordlige landsdeler. Særlig utpreget er det maritime klimaet i Bretagne. Middeltemperaturen i Brest er 7 °C i kaldeste måned (februar) og 17 °C i varmeste måned (august), og årsnedbøren er 1150 mm. Ved kysten er nedbøren størst i sørvest ved foten av Pyreneene (Biarritz 1475 mm). Nedbøren faller jevnt over året med et visst tyngdepunkt i høstmånedene. Ellers er nedbøren i høy grad avhengig av høyde over havet, med nedbørmengder over 2000 mm i den vestlige del av Pyreneene.

Lenger øst i Frankrike er klimaet mer kontinentalt. Temperatursvingningene over året er større, og nedbøren i lavlandet er gjennomgående noe mindre enn ved kysten, med et nedbørmaksimum om sommeren. I Dijon i Bourgogne er middeltemperatur i januar 1,5 °C og i juli 19,5 °C, årsnedbør er 700 mm.

En tredje hovedtype er middelhavsklimaet i sørøst med varme og tørre, nesten regnløse somrer og milde, fuktige vintrer. Marseille har 6 °C i gjennomsnitt for kaldeste måned (februar) og 23 °C for varmeste, årsnedbør ca. 590 mm. Grensen for området med middelhavsklima følger stort sett vannskillet. I Rhônedalen er det imidlertid en større overgangssone. Et spesielt fenomen ved middelhavskysten er den tørre, kalde luften fra nord (mistral) som tidvis om vinteren trenger seg sørover gjennom Rhônedalen. Temperaturen kan synke ned til –10 °C selv i Rhône-deltaet under slike fremstøt av kaldluft. Kystlandet østenfor (Rivieraen) er delvis beskyttet av fjellene mot mistralen.

Det kan forekomme frost om vinteren i hele landet, dog nokså sjeldent på Rivieraen, noe som er en av forutsetningene for dens berømthet som turistområde. Snøen kan ligge lenge i fjellområdene, men bare i de høyeste deler av Alpene og Pyreneene finnes evig snø og is.

Frankrike – geologi og landformer. Med utgangspunkt i landformene og deres geologiske opprinnelse kan man i Frankrike skille ut tre hovedtyper av landskaper: platåene, fjellkjedene og slettene.
Platåene

Hit henføres fire hovedområder: Massif central, ‘Sentralmassivet’, i sør, Massif armoricain (Bretagne med tilstøtende områder) i vest, samt Les Vosges (Vosges-platået) vest for Rhinen og Les Ardennes (Ardennene) på grensen til Belgia, Luxembourg og Saarland i Tyskland, begge i nordøst. Bergartene er hovedsakelig fra Jordens oldtid (kambrium til perm), dels også prekambriske. I løpet av karbon ble de sedimentære lagene foldet og delvis gjennomsatt av granitter og omvandlet. Disse områdene hører til den hercynske fjellkjede som ble erodert ned og utjevnet alt tidlig i Jordens middeltid. I tertiær ble de hevet, og denne hevningen er forutsetningen for områdenes platåkarakter i dag.

Massif central ligger som en veldig blokk mellom Rhône og Garonne, nedskåret av Garonnes bielver fra øst. I nord har Loire og dens bielver skåret seg særlig dypt ned. På platået finnes flere store senkninger fra tertiær (bl.a. Limagne ved Allier, bielv til Loire). I tertiær forekom det kraftige vulkanutbrudd i forbindelse med uroen i jordskorpen. De høyeste toppene i Massif central er av vulkansk opprinnelse (Puy de Sancy 1886 moh.; Plomb du Cantal 1858 moh., begge vest for Alliers øvre løp). Selve platået når ca. 1700 moh., gjennomsnittshøyden er nesten 1000 moh., senkningene i platået bare 300–500 moh. Kullførende lag finnes flere steder i Massif central.

Massif armoricain danner et lavt platå, oppstykket etter tallrike bruddlinjer, men med relativt tydelige høydedrag fra vestspissen av Bretagne mot henholdsvis øst og sørøst. Området omfatter foruten Bretagne det vestlige Normandie og områdene omkring Loires munning sørover til Collines de Vendée. Kystlinjen er sterkt innskåret, og havet går inn i alle elvemunninger og smådaler og danner viker og bukter med mange gode havner (rias-kyst). Høyeste punkt i Bretagne er Montagnes d’Arrée (391 moh.), i Normandie Forêt d’Écouves (417 moh.). I Normandie finnes forekomster av jernmalm.

Les Vosges hever seg i flere trinn over den lave, brede Rhindalen. Den søndre delen når 1424 moh. (Grand Ballon d’Alsace); den nordre delen er betydelig lavere. Vosges-platået har slakt fall mot vest. Frankrikes del av Ardennene nordvest for Les Vosges når ca. 500 moh. I dette området finnes kull; forekomstene er imidlertid mer beskjedne enn i de tilstøtende deler av Belgia og Tyskland (Saarland).
Fjellkjedene

Fjellkjedene er av betydelig yngre struktur enn platåene, og er foldet opp i tertiær. De omfatter Pyreneene på grensen mot Spania, og Alpene på grensen mot Sveits og Italia. Pyreneene danner en rettlinjet fjellkjede fra Atlanterhavet til Middelhavet. Sentralt i kjeden går en kjerne av krystallinske bergarter, mange steder gjennomsatt av magmatiske bergarter, særlig i vest. I nord er et belte av kalkstein. Toppene er jevnt over i overkant av 3000 m høye; høyest på fransk side er Pic de Vignemal (3298 moh.). Store høydeforskjeller mot lavlandet i nord har gitt opphav til en kraftig elveerosjon med omfattende grusavsetninger i dalene og ut mot Garonnes hovedløp. Både Pyreneene og Alpene var under istidene utsatt for sterk iserosjon med dype botner og mange steder hengende daler som resultat.

Alpene består av to større, parallelle kjeder, hvorav den østligste på grensen mot Sveits og Italia er den høyeste. Også her består de høyeste områdene av eldre, oppskjøvne krystallinske bergarter. Høyest når Mont Blanc (4810 moh.), Vest-Europas høyeste fjell. Vest for dette går en kjede av kalksteinsfjell, de såkalte kalkalpene, rundt regnet halvparten så høye som de østlige alpene, og med en forsenkning gravd ut i bløtere skifere i overgangen mellom kjedene. I denne forsenkningen ligger deler av Isères og Durances dalføre. Bare få elver bryter gjennom kalkalpene, f.eks. Rhône, Isère og Durance. Et spesielt trekk ved de franske alper er deres bueform. Dette har sammenheng med selve fjellkjedefoldingen, som foregikk ved at området ble utsatt for sterkt press fra øst og sør mot den hercynske blokken i nordvest. Jurafjellene ved den sveitsiske grense er kalksteinsfjell med slake folder fra samme tidsperiode; høyeste topp er Crête de la Neige (1723 moh.).
Slettene

Slettene er områder som er dekket av ikke-foldete sedimenter fra Jordens middeltid, tertiær eller kvartær, sistnevnte vesentlig elveavsetninger. Sletteområdene kan utgjøre små, lokale senkninger, som i Rhônedalen, eller store, ofte kuperte sletter. De største og viktigste finner man i de sentrale strøk av Nord-Frankrike (Paris-bassenget), i sørvest (Garonne-bassenget) og i Rhône–Saônes sletteland i sørøst.

Paris-bassenget (le Bassin parisien) utgjør størstedelen av Nord-Frankrike med sentrum i Île-de-France omkring Paris. Her finner man mektige lag av kalkstein og leirskifer fra Jordens middeltid og tertiær, meget svakt foldet, og bøyd opp i utkantene av området av de underliggende hercynske blokkene. Således er Paris-bassenget skålformet med slake fall mot sentrum av bassenget og med cuesta-dannelser (Côtes) der de mer motstandsdyktige kalkryggene ligger over bløtere leirskifere. Cuesta-dannelsene er mest markert i øst, f.eks. i landskapet Champagne. Vekslende porøse, vannførende lag (sandstein) og tette lag (leirer) gir opphav til artesisk grunnvann. I Lorraine, utenfor det egentlige Paris-bassenget, men tilhørende samme geologiske formasjon, er det meget store forekomster av sedimentær jernmalm i lagene fra jura. Paris-bassenget har avløp til Seine med bielver, den søndre del til Loire. Helt i nord går elvene dels direkte i Engelske kanal, dels nordover til Belgia. Helt i nord finnes store kullforekomster i hercynske formasjoner under de yngre sedimentene på overflaten.

Garonne-bassenget (le Bassin aquitain) består nord for Dordogne (Garonnes viktigste bielv) av sedimenter fra Jordens middeltid. Lenger sør er disse dekket av tertiære avsetninger, i det alt vesentlige erosjonsmateriale fra Pyreneene som i denne perioden ble foldet opp og utsatt for stor erosjon. Særlig karakteristisk er de store slettene av kalkgrus (molasse), f.eks. i Armagnac, som gir et bølgende, ensformig landskap. Flere steder finnes meget store kvartære avsetninger, vesentlig elvetransportert grus, f.eks. i Lannemezan og Garonnes midtre løp. I vest mot Biscayabukta finnes omfattende sandområder (Les Landes) med en typisk utjevningskyst med få naturlige havner. Størstedelen av området dreneres av Garonne med bielver, den viktigste er Dordogne fra øst. Området helt i sørvest har avløp til Adour. Nord for Gironde, Garonnes munning, har kortere elver direkte løp til havet. Garonne-bassenget har Frankrikes største naturgassforekomster (Lacq) og petroleumsforekomster (Les Landes).

Slettelandet omkring Rhône og Saône er en langstrakt senkning mellom Massif central og en nesten sammenhengende kjede av lavere fjell nordover mot Les Vosges i vest og Alpene og Jura i øst. Fjellrekken i vest stiger bratt opp fra Rhône–Saône. I nord (Les Vosges) og sør (Massif central) kommer den hercynske blokken i dagen. Her finner man de høyeste partiene i fjellrekken. I midten er blokken dekket av yngre sedimenter, vesentlig jura-kalkstein, som danner lavere åser og platåer. Her går vannskillet mellom Seine og Saône. Selve sletta består av tertiære sedimenter med økende innslag av kvartære avsetninger sørover mot Rhônes munning. Rhône-deltaet (Camargue) er sumpig med lagunesjøer. Kysten vestover mot Spania er utjevnet med sandtanger og laguner. Rhindalen danner også en forsenkning mellom de hercynske massivene Les Vosges og Scwharzwald, med rike kvartære avsetninger vest for Rhinen.

Frankrike – planteliv. I eldre tid var store deler av Frankrike skogkledd med sommergrønne løvtrær i nord og vest og eviggrønne løvtrær i sør. Skogene ble etter hvert uthugd og jorden dyrket. Ennå er det en del bøk, sommereik og vintereik igjen i nord og vest, korkeik og steineik i sør. I fjellene er det store innslag av bartrær, særlig i Les Vosges, Jura, Alpene og Pyreneene. Ellers er det i fjellene betydelig innslag av bøk og kastanje, den siste særlig i Les Cévennes. I en spesiell stilling står de omfattende skogarealene i Les Landes med plantet barskog. Popler er vanlig langs elver og kanaler.

I Bretagne og langs Engelske kanal er det store beitestrekninger og lyngheier med røsslyng, klokkelyng og grønnris, men beitemark med gress- og starrarter, som er så vanlig i Nord-Europa, er meget sjelden i Frankrike.

I sør er vegetasjonen preget av tørken om sommeren. Utenom dyrket mark er det maquis, på svært tørre steder garrigue. På Rivieraen er det innslag av palmer og andre mer varmekrevende vekster. Sitrusfrukter finner man bare på Rivieraen og i Roussillon ved grensen mot Spania.

Frankrike – dyreliv. Med 90 landpattedyrarter og 250 hekkende fuglearter har Frankrike en etter europeisk målestokk rik fauna. Rådyr, villsvin, sørhare, kanin og ekorn er utbredt over det meste av landet. Blant rovdyrene er rødrev, grevling, mår, husmår, ilder, røyskatt og snømus vanlige. Genette (en snikekatt) forekommer i sør, mens hjort vesentlig finnes i skogene i nordøst. Den særpregede alpefaunaen omfatter hare (relikt fra istiden), murmeldyr, alpesteinbukk og gemse. Pyreneene har også gemse og en liten bestand av bjørn. På Korsika lever Europas eneste villsauart, muflon. Øya har rikt fugleliv. Av spesiell interesse er sjeldne arter som hvithodeand, lammegribb og den stedegne korsikaspettmeisen.

Rhône-deltaet er kjent for enda rikere fugleliv med typiske middelhavsarter som hegrer, rødfalk, hvitbuksandhøne, bieter og svartsteinskvett. Her finnes den ene av Europas to flamingobestander. Gjess, ender og vadefugler opptrer i stort antall langs atlanterhavskysten vinterstid og under trekket. Sept-Îles utenfor Bretagne har Frankrikes største sjøfuglkolonier med havsule, havhest, krykkje og alkefugler.

Sør-Frankrike og middelhavskysten er rik på amfibier, krypdyr og sørlige insekter som knelere og sirisser. 10 salamanderarter (bl.a. ildsalamander) og 14 padder og frosker (spiselig frosk, løvfrosk, klokkefrosker m.fl.). Av de 12 slangeartene er bl.a. æskulapsnok og øglesnok sørlige, mens bare slettsnok, buorm og huggorm forekommer over hele landet. 15 øglearter omfatter gekkoer, skinker, firfisler og stålorm. Sumpskilpadde lever i det meste av Frankrike, gresk landskilpadde langs middelhavskysten. Ferskvannfiskene omfatter bl.a. laksefisker, gjedde, mange karpefisker, lake og abbor.

Frankrike – forfatning og politisk system. Frankrike er en enhetsstatlig republikk, kombinert presidentstyrt og parlamentarisk. Den gjeldende forfatning (femte republikk) trådte i kraft 4. okt. 1958 og ble senest endret 2005. Den avløste den fjerde republikks forfatning av 1946.

Republikkens statsoverhode er presidenten, valgt i allmenne valg, frem til 2002 valgt for en sjuårs fornybar periode; fra 2002 er valgperioden fem år. For å bli valgt må en kandidat ha absolutt flertall. Hvis ingen får slikt flertall i første valgomgang, holdes en ny valgomgang, der bare de to fremste kandidatene fra første omgang deltar. Presidenten utnevner statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer og har også stor innflytelse på utformingen av politikken, spesielt utenriks- og forsvarspolitikken. Presidenten kan oppløse nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg, henvise viktige spørsmål til folkeavstemning og kan i krisesituasjoner styre gjennom dekreter. Han kan også tilbakeholde sin signatur på regjeringsdekreter og slik midlertidig stanse regjeringsforslag.

Regjeringens arbeid ledes av statsministeren, men i praksis har presidenten vært den dominerende statsleder. I de periodene der presidenten og regjeringen (som følge av nasjonalforsamlingens flertall) har tilhørt hvert sitt parti, har det oppstått tautrekking mellom presidenten og statsministeren. Disse periodene med såkalt cohabitation, 1986–88, 1993–95 og 1997–2002, har bidratt til å styrke det parlamentariske element i styresettet. Men det franske styresettets presidentielle preg har holdt seg i sterkere grad enn man kunne ha ventet. Den femte republikks skaper, tidligere president Charles de Gaulle, ønsket å styrke en svak utøvende makt i forhold til en oppsplittet, uforutsigbar og derfor «sterk», nasjonalforsamling. Hans ønsker er så langt blitt innfridd.

Den lovgivende myndighet er lagt til parlamentet, som består av et senat og en nasjonalforsamling. Senatet har (fra 2008) 343 medlemmer (skal økes til 348 i 2011); av disse er 15 valgt fra oversjøiske departementer og ulike territorier og 12 av franskmenn i utlandet. Senatorene velges for seks år av et valgmannskorps på ca. 150 000 personer, bestående av nasjonalforsamlingens medlemmer og delegater fra departements- og kommunerådene. Senatet fornyes med 1/2 hvert tredje år. Nasjonalforsamlingen (Assemblée Nationale) har 577 medlemmer, med 555 fra Frankrike selv og 22 fra oversjøiske departementer og andre territorier. Medlemmene velges i allmenne valg fra enkeltpersonsdistrikter, og slik at det holdes omvalg hvis ingen kandidat får minst halvparten av stemmene i første valgomgang. Nasjonalforsamlingen velges for fem år, men kan oppløses før funksjonstiden er utløpt. Av de to kamre er nasjonalforsamlingen langt det viktigste. Det er også nasjonalforsamlingen regjeringen er ansvarlig overfor. Lovsaker, inkludert finanslover, behandles først i nasjonalforsamlingen, og i tilfelle uenighet mellom kamrene er det regler som gir nasjonalforsamlingen det endelige ord.

Det er flere bestemmelser som begrenser forsamlingens myndighet i lovgivningssaker. De saksområder som krever parlamentarisk gitte lover, er eksplisitt opplistet. I alle andre saker ligger myndigheten hos den utøvende makt. Regjeringen kan videre be parlamentet delegere den lovgivningsmyndighet på bestemte områder for en avgrenset periode, dog slik at lovene kan stanses av senere parlamentariske veto. Regjeringen styrer i realiteten parlamentets lovgivningsarbeid, bl.a. gjennom sin forslagsrett. Men regjeringen kan også stanse forslag fra parlamentet hvis disse fører til økte statsutgifter eller reduserte statsinntekter, eller hvis den mener forslagene går inn på områder som er reservert for regjeringen. Regjeringen kan også stanse forslag den misliker ved å holde dem unna dagsordenen. Ellers kan regjeringen forlange at det holdes rammeavstemninger, dvs. avstemninger om en hel lov eller en del av en lov (som regel en finanslov), der bare de endringer regjeringen aksepterer, tas med. Slike, og andre eksekutive, prerogativer har bidratt til at regjeringen har beholdt overtaket i forholdet til den lovgivende makt.

I takt med de politiske integreringsbestrebelsene innenfor EU, der Frankrike i mange saker har fungert som en pådriver, har en serie forfatningsendringer i de senere år regulert forholdet mellom fransk statsrett og EU-retten, bl.a. ved å innføre et grunnlovsfestet krav om folkeavstemning i Frankrike for å ratifisere viktige EU-traktater, som f.eks. opptak av nye medlemsland. I en folkeavstemning i 2005 sa et flertall av velgerne nei til å anerkjenne den nye EU-grunnloven.

Det franske partisystem er løsere sammensatt enn det som er vanlig i Vest-Europa, og mange av partiene fungerer i stor grad som ikke særlig tette valgkamporganisasjoner. Under den femte republikk har fire partigrupperinger vært dominerende: til venstre de eldste (og best organiserte) partiene, kommunistene og sosialistene, i sentrum og til høyre de nyere og mer personbaserte partiene, et liberalt/republikansk sentrumsparti og det konservative gaullistpartiet – begge disse partiene har hatt ulike navn og er også blitt gjenstand for splittelser og avskallinger. Fra 1990-årene har nye partigrupperinger knyttet til økologi (Les Verts) og innvandringsmotstand (Front National) fått en viss betydning, samtidig som kommunistpartiets innflytelse har minsket. Det finnes en stor underskog av småpartier, både på venstre- og høyresiden, og i sentrum – samt partier med regional forankring.

I tråd med de sterke franske etatistiske tradisjoner har den offentlige sektor vært nokså omfattende i Frankrike. Frankrike har en relativt omfattende velferdsstat, og myndighetene har forsøkt å begrense veksten i velferdsutgiftene. Debatten om velferdsytelser har dreid seg både om arbeidstid, trygdeytelser, utdanningsforhold og helsetilbud. Forslagene om nedskjæringer har ført til store protester fra befolkningen og til økte spenninger i det franske samfunnet.
Administrativ inndeling

Tradisjonelt har Frankrike hatt en svært sentralistisk styreform, med de 100 departementene (96 i selve Frankrike) som de viktigste lokale enheter. Departementene var tidligere styrt av regjeringsutnevnte prefekter. Disse kunne sette til side beslutninger fattet av de folkevalgte råd. I løpet av den femte republikk har det imidlertid skjedd en desentralisering. I 1973 ble det etablert 22 regioner (utvidet med fire oversjøiske i 2003); disse fikk fra 1983 egne folkevalgte råd. De folkevalgte råd og deres ledere har nå en helt annen myndighet enn tidligere og er ikke lenger i samme grad som før under statlig kontroll.

Som et ledd i desentraliseringen fikk regionen Korsika status som collectivité territoriale, med en egen folkevalgt lovgivende forsamling. De fire oversjøiske regionene (opphøyet fra departementer i 2003) – Guyane Française, Guadeloupe, Martinique og Réunion – og de seks collectivités d’outre-mer – Mayotte, Polynésie Française, Saint-Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre-et-Miquelon og Îles Wallis et Futuna er integrerte deler av Frankrike. De oversjøiske regionene styres av et folkevalgt Conseil régional; de seks collectivités territoriales har også folkevalgte forsamlinger. Det tidligere oversjøiske territoriet Nouvelle-Calédonie i Stillehavet har etter forfatningsendringer i 1998 og 2007 status som collectivité sui generis med betydelig selvstyre, og området skal etter 2014 gjennom folkeavstemning avgjøre om det skal løsrive seg fra Frankrike.

Frankrike – samfunn og kultur. Frankrike er et av de landene som har betydd mest i Europas kulturhistorie, både innen kunst, litteratur og som arnested for nye ideer. Ikke minst gjennom sin politiske historie har Frankrike spilt en fremtredende rolle. Allerede på 1600-tallet var Ludvig 14s hoff i Versailles et forbilde for Europas fyrster. Omgangsformer og moter ble kopiert, og fransk språk fikk en prestisje som det senere beholdt. På samme måte forble Frankrike også i århundrene som fulgte sentrum for kunst, moter og smak i Europa.

Fransk åndsliv har hatt avgjørende betydning for resten av verden med Descartes’ rasjonalisme, opplysningstidens revolusjonerende tanker om mennesket og samfunnet, 1800-tallets betydelige romanforfattere og surrealister og eksistensialister på 1900-tallet. Ikke bare ideene, men også forsøkene på å virkeliggjøre dem gjennom politiske revolusjoner kom til å få ringvirkninger i Europas historie. Den store revolusjonen 1789, Julirevolusjonen 1830, Februarrevolusjonen 1848, Pariskommunen 1871 og senest studentopprøret 1968 var alle begivenheter som satte spor langt utenfor landets grenser.

Kunstmusikk

Musikken i Frankrike har sine røtter helt tilbake i oldtiden, både den kirkelige og den overordentlig rike folkemusikken. Middelalderens yrkesmusikere, jongleurs og ménestrels, fremførte sanger komponert av samtidens trubadurer og trouvèrer: Vilhelm 9 av Poitiers, Bertran de Born, de Coucy, Rikard Løvehjerte, kong Thibaut av Navarra og dikterkomponisten Adam de la Halle, som skrev det første verdslige skuespill Robin et Marion. Flerstemmige musikkformer oppstod ca. 1100 og ble videreutviklet av Notre-Dame-skolens mestere Leoninus og Perotinus (ca. 1200). Teoretikeren Philippe de Vitry (ca. 1300), dikter-komponisten Guillaume de Machaut (ca. 1350) og chansonkomponisten Claude Goudimel (ca. l520–72) stod i fremste rekke internasjonalt.

Opera og opéra-comique stammer begge fra Italia, men utviklet seg til typisk franske former. Som den første franske opera regnes en pastorale, Pomone, av Robert Cambert (1671), men den egentlige skaper av det nasjonale franske musikkdrama ble italieneren Jean-Baptiste Lully (1632–87). Hans største etterfølger er Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som også var en betydelig musikkteoretiker. Opéra-comique ble en populær form ved komponister som Pierre Alexandre Monsigny, François Philidor og André Grétry, og forfattere som Charles Simon Favart. Musikkdramatikken overskygger instrumentalmusikken, og på 1700-tallet trer bare enkelte, som François Couperin, i forgrunnen.

En ny tid innen operakunsten ble innledet med Christoph Willibald Gluck med etterfølgere som italienerne Luigi Cherubini, Gasparo Spontini og Gioacchino Rossini. Senere fulgte François Adrien Boildieu og Daniel François Esprit Auber. Giacomo Meyerbeer og Fromental Halévy komponerte de såkalte «store operaer», utstyrsstykker over historiske emner. Opéra-comique deler seg i Jacques Offenbachs satiriske operaer med en påfølgende operettetradisjon og en lyrisk operatradisjon ved bl.a. Ambroise Thomas, Charles Gounod og Georges Bizet.

På første halvdel av 1800-tallet er Berlioz nyskapende med sin orkestermusikk og sine operaer, ikke minst med hensyn til instrumentasjon. Frem mot 1870 mistet fransk musikk mye av sitt hegemoni til Tyskland, men man kan snakke om en renessanse i og med grunnleggelsen av Société nationale de musique i 1871. Selv om operaen fremdeles var viktig, ble det akseptert og vanlig at franske komponister også dyrket andre sjangere, særlig instrumentalmusikk. Viktige komponister i denne utvikling var César Franck, Vincent d’Indy, Camille Saint-Saëns, Emmanuel Chabrier og Gabriel Fauré. De største navnene i fransk musikk rundt 1900 er «impresjonistene» Claude Debussy og Maurice Ravel.

Igor Stravinskijs balletter og Erik Saties komposisjoner innledet en reaksjon mot den impresjonistiske retningen. Gruppen Les Six, med komponister som Darius Milhaud, Francis Poulenc og Arthur Honegger, slo til lyd for en fastere og mer poengtert rytme og en mer avklaret melodikk. I 1936 fremstod en ny gruppedannelse, La Jeune France, med betydelige representanter som Olivier Messiaen og André Jolivet.

Av etterkrigstidens tolvtonekomponister kan nevnes Jean-Louis Martinet, Serge Nigg, Pierre Boulez, Luc Ferrari og Gilbert Amy, fremstående talsmenn for elektrofonien har man i Pierre Schaeffer og Pierre Henry. IRCAM i Paris ble et ledende senter for elektroakustisk musikk.
Folkemusikk

Allerede i middelalderen ble folketoner nedtegnet eller benyttet i chansons og annen kunstmusikk, men først på 1800-tallet begynte den systematiske innsamlingen. De regionale variasjonene i språk og kultur gjenspeiles også i folkemusikken. Blant de mest karakteristiske instrumentene er flageolettfløyte, enhåndsfløyte, sekkepipe (musette), dreielire, tromme og zithertypen epinette des Vosges.
Populærmusikk

Innenfor den urbane populærmusikken har kabaretviser hatt stor betydning, ikke minst ved artister som Maurice Chevalier og Edith Piaf. Musettetrekkspillet med sin vibrerende klang er også knyttet til denne tradisjonen. Av andre som til en viss grad har bygd på denne stilen kan nevnes Charles Trenet, Charles Aznavour, Gilbert Bécaud, Leo Ferré, Yves Montand, Juliette Greco, Barbara og Mireille Mathieu. Fremheves må også belgieren Jacques Brel, som av mange regnes som den største franskspråklige artisten i nyere tid. Visekunstneren Georges Brassens har en fremtredende posisjon i moderne fransk musikkliv, og er blitt etterfulgt av bl.a. Maxime Le Forestier og Yves Duteil.

Rockmusikken ble tidlig populær i Frankrike, og flere av pionerene, som f.eks. Johnny Hallyday og Eddy Mitchell, er stadig aktive. Førstnevnte er en av landets mest suksessrike artister. Andre sentrale navn i moderne fransk populærmusikk er Serge Gainsbourg, Julien Clerc, Michel Sardou, Michel Fugain, Renaud, Alain Souchon, Jean-Jacques Goldman, Véronique Sanson, Liane Foley og Patricia Kaas. Komponisten og keyboardisten Jean-Michel Jarre har vakt oppsikt med sine gigantisk anlagte utendørskonserter i mange storbyer rundt om i verden. To franske grupper med kosmopolitisk preg som har gjort seg gjeldende internasjonalt de senere årene, er Gipsy Kings og Les Négresses Vertes. Musikk fra den franske delen av Karibia (Guadeloupe og Martinique) er blitt populær både i Frankrike og mange andre land, bl.a. gjennom gruppen Kassav’. Rapmusikken har slått an, ikke minst blant storbyungdom med innvandrerbakgrunn, og blant flere dyktige utøvere som rapper på fransk kan nevnes MC Solaar.

Jazzen vant også tidlig innpass i Frankrike, og Paris har lenge vært noe av et jazz-sentrum, ikke minst takket være amerikanske musikere som slo seg til der. En rekke franske jazzmusikere har også vunnet internasjonal berømmelse, bl.a. den belgiskfødte gitaristen Django Reinhardt, fiolinistene Stéphane Grappelli og Didier Lockwood og pianisten Michel Petrucciani. Pianisten og filmkomponisten Michel Legrand kan også nevnes i denne sammenhengen.

Paris er dessuten blitt et senter for afrikansk populærmusikk, ved at mange av de fremste afrikanske artistene, særlig fra tidligere franske kolonier, har slått seg ned der og/eller gjør innspillingene sine der. De største stjernene innen den algeriske raimusikken, som av de muslimske fundamentalistene betraktes som blasfemisk, har også søkt tilflukt i Frankrike.
Musikkvitenskap

Av musikologer bør nevnes belgieren F. J. Fétis, C. E. H. de Coussemaker, Julien Tiersot, André Mocquereau og Joseph Pothier. De to sistnevnte har fått grunnleggende betydning gjennom det omfattende verket Paléographie musicale, som offentliggjør middelalderlige, kirkelige musikkmanuskripter, hvis betydning betinger vår forståelse av den originale kirkesang.

Frankrike – næringsliv. Frankrikes økonomi har de senere årene gjennomgått en gradvis privatisering. Mange tidligere statskontrollerte selskaper er privatiserte, men staten har fortsatt stor kontroll i selskaper som Air France, France Telecom, Renault og Thales. Statlig kontroll er også fremtredende i sektorer som kraftproduksjon, transport og forsvarsindustri.

En rekke reformplaner har blitt lansert for å opprettholde økonomisk vekst og for å få ned arbeidsledigheten som i 2004 var 9,7 %. Flere av reformforslagene har ført til protester og uroligheter i arbeidsmarkedet.

Det har tradisjonelt vært mange restriksjoner for utenlandsk engasjement i franske bedrifter, men i 1993 ble denne politikken endret, og adgangen til utenlandske investeringer har økt betraktelig. En viktig årsak til denne endringen er nettopp behovet for å skaffe arbeid til de mange arbeidsløse.

Av bruttonasjonalproduktet kommer 2,7 % fra primærnæringene (landbruk, fiske), 24,4 % fra sekundærnæringene (industri, bergverk, bygg og anlegg, kraftproduksjon) og 72,9 % fra de tjenesteytende næringer (2004). Tilsvarende tall for sysselsettingen er 4,1 % i primærnæringene, 24,4 % i sekundærnæringene og 71,5 % i tertiærnæringene.
Landbruk

Frankrike er et av Europas betydeligste landbruksland og en av verdens største eksportører av landbruksvarer. Frankrike er verdens største eksportør av vin, og blant de største med hensyn til hvete, bygg og sukkerbeter. Det er kun ca. 4 % av yrkesbefolkningen som er direkte sysselsatt i landbruk (inkl. fiske), men langt flere (anslagsvis drøye 25 %) har sitt levebrød i tilknytning til landbruksproduksjonen. Av landarealet brukes 35 % til åker og 20 % til beitemark. Som i de øvrige industrialiserte landene har antall bønder og gårdsbruk gått tilbake de senere år. Bruksenhetene er også blitt større, gjennomsnittsgårdene er 25–30 ha, likevel er fortsatt en fjerdedel av brukene under 5 ha.

EUs landbrukspolitikk har fremmet den eksportrettede delen av landbruket, men rammet den del av produksjonen som har vært rettet mot hjemmemarkedet; særlig gjelder dette frukt- og grønnsakdyrkingen i Midi og vestlige Frankrike. Disse er utsatt for økt konkurranse fra en rekke andre EU-land. Dette har i senere år ført til kraftige protester og aksjoner rettet mot importerte matvarer m.m.
Driftsform

Størstedelen av jorden drives av selveiere, men det er også et betydelig innslag av storgods og forpakterbruk, særlig i Maine, Anjou og Orléanais, henholdsvis sør og sørvest for Paris. Eiendommene er mange steder delt opp i småteiger, et resultat av grunnloven av 1803. Etter en lov av 1941 er det forbud mot ytterligere oppstykking. På grunn av bøndenes konservatisme har jordbruksorganisasjonene tradisjonelt vært dårlig utbygd, og det har vært liten søkning til landbruksskolene. Bruken av moderne teknologi har bare økt i moderat tempo. Etter hvert som lånemulighetene er blitt bedre, kombinert med at forholdene er lagt til rette for mer rasjonelle driftsenheter, har dette resultert i økt mekanisering og større avkastninger.

Lån
Lån

Produksjon

Frankrike er selvforsynt med de fleste landbruksprodukter, med unntak av tropiske vekster. Av særlig betydning er dyrking av korn, i første rekke hvete (og bygg), vindruer og sukkerbeter. Ellers er husdyrhold og produksjon av meierivarer og vin svært viktig.

Hvete dyrkes mest i nord og særlig i Paris-bassenget, som har god jord og ikke for høy nedbør. Maisproduksjon, som er av forholdsvis ny dato i Frankrike, foregår for det meste i sørvest og langs nedre del av Rhône. Ved Rhônes delta (Camargue) dyrkes noe ris. Dyrking av sukkerbeter og poteter foregår særlig i landets nordlige deler (regionene Nord-Pas-de-Calais, Picardie og Bretagne). Grønnsakproduksjonen foregår hovedsakelig i nærheten av de store befolkningskonsentrasjonene, men finnes ellers stort sett over hele landet. Tidliggrønnsaker er blitt en viktig eksportartikkel.

Vindruer dyrkes sør for en linje fra Loires munning til Ardennene. Produksjonen er størst målt i kvantum i Languedoc; de finere sortene dyrkes noe lenger nord, rundt Bordeaux, i Bourgogne og Champagne. I Poitou-Charente fremstilles konjakk, og i Gascogne armagnac. Nord for vindruens dyrkingsområde lages sider og calvados (henholdsvis vin og brennevin laget av frukt, fortrinnsvis epler).
Husdyrhold

Det holdes særlig storfe, svin, sau og geit, men også en del fjærkre (kyllinger, ender, kalkuner). Storfeholdet betyr mest i de vestlige deler av landet, særlig i Bretagne, Normandie og tilstøtende områder. Disse områdene har stor produksjon av meierivarer. Ellers er storfeholdet spredt utover landet, med unntak av middelhavskysten, der sommertørken umuliggjør en slik driftsform. I sør holdes mye sau i fjellområdene. Bretagne har en vesentlig del av svineholdet.

Frankrike er vanligvis ikke helt selvforsynt med kjøtt, men er en av verdens største eksportører av meieriprodukter som smør og ost.
Produksjon av viktige vekster 2002
tonn
Hvete 38 934 000
Sukkerbeter 33 450 000
Mais 16 440 000
Bygg 10 987 700
Druer 6 782 300
Poteter 6 877 400
Rapsfrø 3 317 000
Epler 2 477 800
Triticale (rughvete) 1 491 000
Solsikkefrø 1 497 000
Tomater 810 800
Havre 773 000
Skogbruk

Skog dekker 27 % av arealet i Frankrike. Av dette er 56 % løvskog og 27 % barskog. Skogområdene finnes særlig i fjelldistriktene i øst og i sørvest, rundt Paris og i deler av Loiredalen og Provence. Omfattende arealer med plantet skog (furu) finner man i Les Landes i sørvest. En betydelig del av skogarealene er plantet ut siden midten av 1800-tallet. Det aller meste av nyplantingen er barskog og foregår på opprinnelige skogarealer. Avvirkningen i det franske skogbruket er ikke tilstrekkelig til å dekke landets forbruk av tømmer og skogbruksprodukter, og Frankrike importerer trelast, cellulose og papirvarer.
Fiske

Det fiskes mest torsk og beslektede arter. Ellers betydelig avl av østers, blåskjell o.l. I tillegg fanges en del tunfisk, sild og sardiner, makrell og skalldyr.

Det aller meste av fangsten tas i Atlanterhavet og Nordsjøen. De viktigste fiskerihavnene ligger i Boulogne-sur-Mer og Cherbourg på kanalkysten og Le Guilvinec, Concarneau, Douarnenez og Lorient i Bretagne. Østersavl foregår bl.a. omkring La Rochelle, Île d’Oléron og Arcachon langs atlanterhavskysten. Frankrike har en betydelig fiskeforedlingsindustri. Konsumpsjonen av fisk er stor, og det importeres store mengder fisk og skalldyr.
Bergverk

Gruveindustrien bidrog med 0,4 % av BNP i 2004 og sysselsatte kun 0,3 % av yrkesbefolkningen (2004). Viktigste mineraler i Frankrike har tradisjonelt vært kull og jernmalm, men gruvedriften har vært i tilbakegang de senere år; både kull- og jernmalmutvinningen er redusert med drøye 3/4 siden 1960-årene.

De viktigste kullområdene er i regionen Nord-Pas-de-Calais og i Lorraine. I Lorraine finnes også et av Europas største jernmalmfelt med fosforholdig minettemalm. Tidligere gjorde disse forekomstene Frankrike til en av verdens største eksportører av jernmalm og stål. Utvinningen her har vært synkende siden begynnelsen av 1970-årene. Øvrige jernmalmforekomster kommer fra Normandie og Anjou–Bretagne. Malmen her har større jerninnhold, men forekomstene er mye mindre og har dårligere lokalisering i forhold til kullforekomstene.

Andre viktige mineralforekomster er bauxitt (langs middelhavskysten), koksalt (Les Vosges, Jura og Pyreneene) og pottaske i Alsace. Det er også forekomster av uranmalm (Limousin) og bly- og sinkmalm (Gard), men disse utvinnes kun i mindre utstrekning. Olje utvinnes primært i Paris-bassenget og naturgass i områdene omkring Lacq i sørvestlige Aquitaine.

Det foregår en stor eksport av jernmalm til jern- og stålindustrien i Belgia, Luxembourg og Saarland i Tyskland, og en tilsvarende import av kull herfra. Det tysk-belgiske kullfeltet når riktignok inn i nordlige Frankrike ved Lille–Valenciennes og i Lorraine, men produksjonen kan ikke dekke behovet til den franske jern- og stålindustrien. Steinkullproduksjonen i de øvrige deler av Frankrike (vesentlig i Massif central) har vært synkende gjennom lengre tid. Det brytes noe brunkull i Provence.

Knappheten på kull er blitt mindre følbar etter at det ble funnet store naturgassforekomster ved Lacq i nærheten av Pau i Gascogne og olje ved kysten i Les Landes og i Paris-bassenget. Gassen distribueres via et vidt forgrenet rørnett. Som et biprodukt av gassutvinningen produseres svovel.
Energi

Frankrike er ikke rik på egne energiressurser. Tradisjonelt har energiforsyningen vært sikret ved landets reserver av kull, olje og naturgass. I senere år er det også tatt i bruk nye energikilder som har fått økende betydning, bl.a. tidevannskraftverket ved Rance-estuaret i Bretagne, vannkraft i fjellområdene og kjernekraftverk. Frankrike har hatt en av Europas mest omfattende kjernekraftutbygginger, og i 2004 kom hele 77 % av landets totalproduksjon av elektrisk kraft fra 56 kjernekraftverk. 12,5 % av elektrisiteten kom fra vannkraft og 11 % fra varmekraftverk. Kjernekraftverkene er i stor grad lokalisert til landets utkantområder, kystområdene og nær grensen til nabolandene.
Industri

Frankrike er et av verdens største industriland og industriproduksjonen er svært variert. Etter vareverdi er nærings- og nytelsesmiddelindustrien samt produksjon av transportutstyr, ikke-elektriske og elektriske maskiner, metaller og metallvarer viktigst. Mindre viktige i økonomisk forstand, men velkjente er Frankrikes produksjon av luksusvarer som motevarer (haute couture), parfymer, glass- og porselensvarer.

Fransk industri er i stor grad en forbruksvareindustri basert på innenlandske råvarer, og er karakterisert ved relativt små bedrifter. Enkelte grener, som f.eks. jern- og stålindustrien, våpenindustrien og bil- og flyindustrien, domineres av noen få store konserner. Industrien er i særlig grad lokalisert til områdene rundt Paris og nordover til den belgiske grensen, Alsace, Lorraine, området Lyon–St. Étienne og rundt Marseille.

Tungindustrien har tradisjonelt vært knyttet til kull- og jernmalmforekomstene langs grensen til Belgia og i Lorraine. Et annet viktig område er de østlige deler av Massif central (omkring St. Étienne og Le Creusot). Siden 1960-årene har tungindustrien i økende grad vært basert på importert jernmalm, og lokalisert til importhavnene (Dunkerque og Fos-sur-Mer ved Marseille).

Bilindustrien ligger til størstedelen i Paris-området, ved Montbéliard og i Lyon-området. Etter den annen verdenskrig er ny bilindustri etablert vest for Paris-området, bl.a. i Le Mans og Rennes og langs Seine til Le Havre. I tilknytning til bilindustrien må sees den betydelige gummiindustrien i Clermont-Ferrand (Michelin). Skipsbyggingsindustrien er lokalisert til elvemunningene på atlanterhavskysten samt Marseille og Toulon. Denne industrien har som i resten av Vest-Europa gått sterkt tilbake fra siste halvdel av 1970-årene. Flyindustrien er særlig lokalisert til Paris-området og Toulouse.

Krafttilgangen i Alpene har gitt grunnlag for en betydelig aluminiumindustri og produksjon av nitrogenholdig kunstgjødsel. Både når det gjelder nitrogenholdig gjødsel og superfosfat, er Frankrike en betydelig produsent. Superfosfatproduksjonen er hovedsakelig lokalisert i Paris-området. Den kjemiske industrien er i økende grad basert på petroleum, og lokaliseringen er i stor grad forskjøvet fra kullområdene i nord og nordøst til importhavnene for petroleum (Le Havre, Dunkerque, Marseille-området). Kunstgjødsel dominerer de uorganiske produktene fra den kjemiske industrien.

Tekstilindustrien, som har utviklet seg til en moderne storindustri, er fra gammelt av særlig lokalisert til områdene helt i nord (bl.a. Lille, Roubaix, Tourcoing og Cambrai) og i Alsace. Lyon er kjent for sin silkeindustri, tidligere basert på silkeavl i Rhônedalen, først utkonkurrert av importerte råvarer og nå for størstedelen erstattet av kunstsilke og andre kunstfibere. Ellers finnes det lokale sentre for tekstilindustri flere steder i landet.
Produksjon av en del viktige varer 2001
tonn
Råjern 12 870 000
Stål 20 000 000
Svovelsyre 2 051 000
Aluminium 459 800
Kobber 42 800
Sement 20 652 000
Tekstiler, garn (ull/bomull) 4 353 000*
Tekstiler (syntetiske) 178 000 000*
Hvetemel 6 225 000
Vin 5 538 000
stk.
Personbiler 3 182 200
Bildekk 63 790 000
Sigaretter 41 787 000 000
Turisme

Frankrike er et betydelig turistland. Det er i første rekke Paris, Alpene, Rivieraen og Pyreneene som tiltrekker seg turisttrafikken. I særklasse mest besøkt av turistattraksjonene i Frankrike er Eiffeltårnet, kunstmuseet Louvre og slottet i Versailles, alle i Paris med omegn. Av nyere severdigheter kan nevnes familieparken Euro Disneyland, nord for Paris, som åpnet 1992. Vintersportssteder som Chamonix, Grenoble og Megève er også godt besøkt. Blant andre viktige turistattraksjoner er landets mange katedraler (bl.a. Chartres, Rouen, Notre Dame de Paris), slottene i Loiredalen og vindistriktene Bourgogne, Champagne og Bordeaux. I en spesiell stilling står de mange kurstedene med varme kilder, som stort sett ligger i Pyreneene, Alpene og Massif central.

Utenrikshandel

Det eksporteres maskiner, biler, fly, jern og stål, korn, vin, våpen, råvarer og halvfabrikata, kjemikalier, næringsmidler og levende dyr. Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, råvarer og halvfabrikata. Ellers utgjør energi, særlig petroleum, et vesentlig innslag av importen.

Viktigste samhandelsland er Tyskland, Spania, Italia, Belgia/Luxembourg, USA og Storbritannia.
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2001
Eksport Import
Tyskland 14,3 16,7
Storbritannia 9,8 7,5
Spania 9,6 6,8
Italia 8,8 8,9
USA 8,8 8,9
Belgia 7,1 6,6
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001
Mat, drikkevarer og tobakk 10,3
herav drikkevarer 34,7
Basis fabrikkvarer. 14,0
herav jern og stål 22,8
Kjemikalier m.m. 14,2
herav farmasøytiske produkter 30,6
Maskiner og transportutstyr 44,8
herav kjøretøyer og deler 29,0
fly, flyutstyr og deler 13,3
kraftmaskiner, industrimaskiner og deler 18,3
telekommunikasjons- og lydutstyr 8,5
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001
Mat og drikkevarer 6,7
Brenselstoffer 9,5
Kjemikalier m.m. 12,5
Basis fabrikkvarer 14,5
Maskiner og transportutstyr 38,5
herav kjøretøyer og deler 26,4
kraftmaskiner, industrimaskiner og deler 20,5
kontormaskiner 12,7
Konfeksjon m.m 4,0
Samferdsel

Frankrikes samferdselsnett er godt utbygd og har generelt en høy standard.
Veinettet

Hovedveinettet er i vesentlig grad orientert mot Paris. Forbindelsene mellom hovedstaden og distriktene er godt utbygd, mens veiene på tvers av landsdelene er noe dårligere. Samlet veilengde er ca. 916 000 km. Av dette er over 90 % asfaltert og ca. 8000 km er motorvei.
Jernbaneutbyggingen

Jernbaneutbyggingen startet i 1827. Jernbanene ble først drevet ved hjelp av hester, fra 1830 med damplokomotiver. De første linjene ble bygd ved St. Étienne og ved Lyon; den første linjen fra Paris ble fullført 1837 (til Saint-Germain like vest for byen). Jernbaneutbyggingen kom for alvor i gang etter 1842, og det radiære mønsteret ble som for veiene også fremherskende for jernbanenettet, noe som er tydelig også i dag. Jernbanenettet økte fra 1900 km i 1847 til 43 700 km i 1910. Etter den første verdenskrig stanset jernbanebyggingen nesten opp, bare mindre nyanlegg og moderniseringer ble gjennomført, og disse bestod stort sett i nye tunnelanlegg som forkortet hovedlinjene, samt i bedring i de internasjonale forbindelsene. Etter den annen verdenskrig ble det imidlertid satt i gang en betydelig modernisering så vel av linjer og vognmateriell som teknisk standard ellers. Særlig markert er overgangen til elektrisk drift og dieseldrift og den sterke økningen i togenes hastighet dette har resultert i. En ny linje Paris–Lyon ble satt i drift 1981 for hastigheter på nesten 300 km/h. Hurtigtog (TGV, train à grande vitesse) går nå mellom de fleste store byer. I 1994 kom tunnelforbindelsen under Engelske kanal (Eurotunnel) i full drift og gav raskere forbindelse til England.

Luftfart

Frankrike har en betydelig flytrafikk. Både Charles De Gaulle og Orly, begge utenfor Paris, er blant verdens aller travleste flyplasser. Andre større lufthavner er Bordeaux (Mérignac), Lille (Lesquin), Lyon (Satolas), Marseille, Strasbourg (Entzheim) og Toulouse (Blagnac).

Skipsfart

Samferdselen har gjennom hele historien vært lettet av de mange seilbare elvene. Fra 1600-tallet er det bygd kanaler for å bedre den innenlandske sjøtransporten. Den første kanalen som sammenbandt to vassdrag, var Canal de Briare, mellom Seine og Loire, fullført 1643. Mest kjent er imidlertid Canal du Midi, fullført 1687. Denne knytter Garonne (med avløp til Atlanterhavet) sammen med Middelhavet. Kanalbyggingen hadde sin store periode først og midt på 1800-tallet, før jernbanenes gjennombrudd. Trass i den veldige utbyggingen av jernbanenettet i slutten av 1800-tallet holdt transportmengdene på elvene og kanalene seg forbausende godt oppe, og nådde en topp midt i 1970-årene (ca. 110 mill. tonn). Siden har transportmengden gått ned og var i 1992 omtrent på samme nivå som i 1930 (ca. 50–60 mill. tonn).

Det er ca. 8500 km navigerbare elver og kanaler i Frankrike, av dette er ca. 1650 km seilbare for fartøy over 3000 tonn. Størstedelen av kanalene ligger i de nordlige og østlige deler av landet, øst og nord for en linje fra Rhônes munning over Lyon og Orléans til Le Havre ved Seinens munning. De største transportmengdene finner man på elvene og kanalene rundt Paris og nordover til den belgiske grensen samt østover til Alsace–Lorraine og Rhinen. Det er videre mye trafikk til og fra utlandet. Største elvehavn er Paris, fulgt av Strasbourg og Rouen.

De viktigste havnene er Marseille, Le Havre og Dunkerque. Passasjertrafikken domineres av trafikken til og fra Storbritannia, først og fremst over Calais, men også over Boulogne-sur-Mer og andre havner ved kanalkysten. Den oversjøiske trafikken domineres av forbindelsene til Algerie og Tunisia fra Marseille; de viktigste forbindelsene til Korsika går fra Nice og Marseille.

Frankrike – religion. Frankrike har skille mellom kirke og stat, og folketellingene omfatter ikke religionstilhørighet, men ifølge offisielle spørreundersøkelser er 79 % katolikker, 0,8 % muslimer, 0,8 % jøder, 1,7 % protestanter, mens 16,1 % oppgir at de er uten noen religion. Andre undersøkelser antyder lavere antall katolikker, 67 %, og høyere antall uten religion, 23 %. Målingene tar kun hensyn til innbyggere med fransk statsborgerskap, antallet muslimer er derfor større enn spørreundersøkelsene antyder.

Paris regnes som ett av verdens fremste sentre for religionsvitenskap med tyngdepunkt i École Pratique des Hautes Études ved Sorbonne. Det største religionssamfunnet er Den katolske kirke som er organisert i 95 bispedømmer. Kirkens høyeste organ er Assemblée plénière de la Conférence des évêques de France (Den franske bispekonferanses plenumsforsamling), som møtes hvert år i Lourdes.

Helt siden revolusjonen i 1789 har det vært en betydelig antiklerikal tradisjon i Frankrike. Ved lov av 1905 ble det nåværende skillet mellom kirke og stat innført. Skillet gjelder imidlertid ikke i de tidligere tyske områdene Alsace og Lorraine, som ble franske i 1918.

Under den franske revolusjon forsøkte man å opprette en katolsk nasjonalkirke, med troskapsed til nasjonen i stedet for til paven. De fleste biskoper og prester nektet, og mange av dem som ikke flyktet til utlandet, ble drept. I 1801 og 1802 gikk Napoleon tilbake på en del av revolusjonens antiklerikale forordninger, og inngikk avtaler (konkordater) med den katolske kirke, de protestantiske kirkesamfunn og det mosaiske trossamfunn. Katolisismen ble anerkjent som flertallets religion, og presteskapet skulle motta en årlig godtgjørelse til erstatning for det beslaglagte kirkegods.

Revolusjonen i 1830 medførte en ny antiklerikal reaksjon, mens revolusjonen i 1848 var vennlig stilt. I 1850 ble grunnskolen overlatt til den katolske kirke, men i 1882–86 ble det innført et offentlig skolevesen uten religionsundervisning. 1800-tallet var samtidig preget av en sterk katolsk forankring i betydelige deler av befolkningen, og f.eks. den store valfarten til Lourdes begynte i 1874 etter Bernadette Soubirous’ Maria-åpenbaring i 1858.

Tiden rundt århundreskiftet var preget av antiklerikalisme. Med lovfestet skille mellom kirke og stat fra 1905 ble kirkelig eiendom beslaglagt, biskoper og prester satt på gaten og presteskolene tømt. La Loi sur les associations (loven om foreninger) fra 1901 førte til at de fleste religiøse ordenssamfunn og kongregasjoner ble oppløst, selv om de fleste likevel vendte tilbake i perioden 1919–39. I Alsace og Lorraine fikk likevel bispedømmene Strasbourg og Metz beholde den status de hadde hatt under konkordatet av 1801, da de igjen ble franske i 1918.

I 1959 ble det innført en lov som tillot finansiell støtte til katolske privatskoler. Nasjonalforsamlingen gikk inn for å begrense støtten i 1984, men planene ble skrinlagt etter store demonstrasjoner. I løpet av 1980- og 1990-årene oppnådde stadig flere ordenssamfunn og klostre juridisk godkjennelse (reconnaissance légale).

Flere statistikker viser nedgang i religiøst engasjement blant katolikker: Mens 84 % av alle nyfødte barn ble døpt i 1970, var det tilsvarende tall ca. 58 % i 2000; kirkelig inngåtte ekteskap sank i samme periode fra 95 % til 40 % og antallet prester fra ca. 45 000 til ca. 25 000. I mellomkrigstiden og i tiden etter den annen verdenskrig vant den katolske kirke atskillig intellektuell prestisje gjennom filosofer som Gabriel Marcel, Étienne Gilson og Jacques Maritain, og forfattere som Charles Péguy, Paul Claudel, François Mauriac og Georges Bernanos.

Det finnes flere hundre tusen medlemmer av ulike ortodokse kirker, som den russisk-ortodokse, og andre kirker, som den armenske.

De protestantiske kirkene

De protestantiske kirkene teller bortimot 660 000 medlemmer. Rundt 260 000 er lutheranere, hovedsakelig i Alsace og Lorraine, mens ca. 400 000 er reformerte. Jean Calvin (1509-1564), den reformerte protestantismens fremste teolog, var fransk, og fikk mange tilhengere i Frankrike, især i Vest-Frankrike og i områdene rundt Paris. Det nantiske edikt (1598) innrømmet reformerte (hugenotter) betydelig frihet til å praktisere sin religion, men ved opphevelsen av ediktet i 1685 flyktet mange av de franske reformerte til Preussen, som på den tiden hadde en mer liberal religionspolitikk enn Frankrike.