Canada, monarki i Nord-Amerika og selvstyrt del av The Commonwealth. Omfatter den nordlige halvpart av Nord-Amerika med unntak av Alaska og Grønland, og er det nest største land i verden etter Russland. Canada strekker seg fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest. Sørgrensen mot USA følger øvre del av St. Lawrence-elven og de store sjøene Great Lakes, og fortsetter vestover langs den 49. breddegrad. Til Canada hører Vancouver Island i Stillehavet, Newfoundland i Atlanterhavet og et enormt arkipel i Arktis.
Canada er en føderal, parlamentarisk stat med den britiske monarken som statsoverhode, representert i landet med en generalguvernør. Landet er delt i 10 provinser med Ontario og Québec som de sentrale provinsene; dessuten 4 atlantiske provinser, 3 prærieprovinser og British Columbia ved Stillehavet pluss 3 territorier i nord.
Canada ble først kolonisert av franskmenn, men kom under britisk herredømme etter sjuårskrigen 1756–63. I 1867 fikk Canada dominionstatus med indre selvstyre som det første i det britiske imperium. Canada er i dag et ungt multietnisk immigrantsamfunn som fremdeles er i ferd med å utvikle en nasjonal identitet. Offisielle språk er engelsk og fransk. Forholdet mellom den fransktalende befolkning og den engelsktalende har til tider vært spent, og det er sterke krefter i den hovedsakelig fransktalende provinsen Québec som har arbeidet for løsrivelse fra Canada.
Kanadisk område har spilt en rolle i nordmenns oppdagelses- og utferdstrang. Rundt år 1000 ankom vikinger som de sannsynlige første europeere til Newfoundland. Sverdrup Islands med bl.a. Axel Heiberg Island, Ellef Ringnes Island og Amund Ringnes Island ble oppdaget og kartlagt av nordmannen Otto Sverdrup 1898–1902. Norge anerkjente 1931 kanadisk overhøyhet over øyene.
Navnet Canada har usikker betydning og opprinnelse. Navnet er første gang brukt på et kart fra 1536 om landet rundt St. Lawrence-elven. Det antas at det kommer fra et indiansk ord, enten fra irokesisk kanata, ‘samling av hytter’, eller fra algonkin med betydning ‘ønske velkommen’.
Canada ligger i det nordlige vestavindsbeltet med vandrende lavtrykk på grensen mellom kald polarluft og varmere luft fra sør. Dette gir på vestkysten et utpreget kystklima som minner om forholdene i det vestlige Norge. Vancouver har således en middeltemperatur på 2 °C i januar, 18 °C i juli; årsmiddel 10 °C. Nedbørmengden overstiger 1000 mm. De høye fjellene i vest (Coast Mountains, Rocky Mountains) danner en klimatisk barriere. På innlandssletta har man kontinentalt klima med relativt lite nedbør som øker østover fra ca. 400 mm ved foten av Rocky Mountains til 600–700 mm ved Lake Superior. I dette området er vintrene svært kalde, mens somrene er relativt varme. Middeltemperatur i Winnipeg er –18 °C i januar, juli 20 °C; årsmiddel 3 °C. Nedbøren faller mest om sommeren, og dette sammen med sommervarmen gir gunstige forhold for korndyrking. Østover fra innlandssletta viker det kontinentale klimaet gradvis. Forskjellene i sommer- og vintertemperaturer minsker, og nedbøren øker til ca. 1000 mm i Montreal og ca. 1400 mm på atlanterhavskysten. Temperaturforholdene er ugunstige på atlanterhavskysten, breddegraden tatt i betraktning. Dette skyldes den kalde Labradorstrømmen som fører drivis og isfjell sørover langs kysten. Således er St. Lawrence River og områdene utenfor munningen islagt flere måneder i året. I nord er det store områder med arktisk klima. Årsmiddeltemperaturen ligger i det arktiske arkipel vanligvis under ?15 °C. Nordområdene, med Yukon, Nunavut og Northwest Territories, har vanligvis 7 måneder eller mer med snø. Nedbøren er svært liten i nord. De ugunstige klimatiske forholdene i nord har satt markerte grenser for bosettingen og utnyttelsen av landet.
Canada har mange av de samme landskapstrekk og en tilsvarende geologisk struktur som USA. Særegent for Canada er de veldige slettene med grunnfjellsberggrunn i øst og nord, som fortsetter i det omfattende arktiske arkipelet helt i nord med flere av verdens største øyer. Med kyst både mot vest, nord og øst og med de tallrike øyene i nord, har Canada en samlet kystlinje (inkl. øyene) på hele 96 089 km, 2,4 ganger Jordens omkrets ved ekvator.
Etter topografi og geologisk opprinnelse kan Canada deles i følgende områder:
1.?Det kanadiske eller prekambriske skjold består av hardt, krystallinsk fjell av grunnfjellsalder og opptar nesten halvparten av Canadas areal; fra Baffin Island i nord, rundt Hudson Bay, dekker nesten hele Québec og Ontario, de nordøstre delene av Manitoba og Saskatchewan samt store deler av Nunavut og Northwest Territories. Landskapet er småkupert og lavtliggende med sparsomme løsmasser og skrinn jord. Under istiden var hele området dekket av is som har gravd ut berggrunnen og avsatt en mengde morener. Dette er årsaken til det utall av sjøer en finner her. Grunnfjellsplaten heller svakt mot Hudson Bay, og en vesentlig del av området drenerer hit (største elv Nelson River), og dessuten mot Polhavet (viktigst Mackenzie River). Lengst i nord og på sør- og vestsiden av Hudson Bay er landskapet særlig flatt, ofte med et uklart dreneringsmønster. Grunnfjellsområdet er rikt på metaller, bl.a. nikkel, jern, kobber, bly, sink og edle metaller. Den sørlige del av området er dekket av store barskoger, i nord er det tundra.
2.?Appalacheområdet omfatter Nova Scotia, Prince Edward Island, New Brunswick, Newfoundland og Péninsule de Gaspé i Québec. Det består av skogkledde, runde åser med enkelte fruktbare daler innimellom. Berggrunnen i området består av restene av en fjellkjede som ble foldet opp i Jordens oldtid. De høyereliggende områder er hovedsakelig av krystallinsk karakter. I de lavereliggende partier finner man løsere bergarter, stedvis sedimenter yngre enn foldesonens. De høyeste områdene finner man langs nordgrensen for området, like sør for St. Lawrence Bay. På fastlandet dominerer barskogen, på Newfoundland løvskogen.
3.?Lavlandet omkring Great Lakes og St. Lawrence strekker seg fra Ontario Peninsula (mellom Lake Huron og Lake Erie) til byen Québec og er et bølget sletteland. Her ligger svakt hellende sedimenter (kalkstein, sandstein, leirskifer) fra siste delen av Jordens oldtid over grunnfjellet, og berggrunnen er dekket av store glasiale, i de laveste partier også marine løsavsetninger som gir en meget fruktbar jord. Der lagene av hardere sedimenter ender og ligger over løse, finner man såkalte cuestas, ‘brattkanter’. St. Lawrence River renner over en slik brattkant av kalkstein mellom Lake Erie og Lake Ontario og danner de berømte Niagara Falls.
4.?Innlandssletta er en del av den store nordamerikanske lavslette og har form som et triangel. Den ligger øst for Rocky Mountains og strekker seg fra sørgrensen nordover til munningen av Mackenzie River. Geologisk hører de østre deler av innlandssletta sammen med lavlandet omkring Great Lakes og St. Lawrence. I de vestre deler av innlandssletta (i sørvest Saskatchewan og Alberta) er disse sedimentene dekket av yngre avsetninger fra kritt og tertiær, erosjonsmateriale fra Rocky Mountains. Her finner man Canadas rikeste forekomster av olje, gass og kull. I overgangen mellom grunnfjellsskjoldet og innlandssletta ligger en rekke store sjøer: Great Bear Lake, Great Slave Lake, Lake Athabasca, Lake Winnipeg m.fl. Slettelandet er dekket av betydelige glasiale løsavsetninger. De egentlige prærieområder ligger i det sørlige Manitoba, Saskatchewan og Alberta. Den naturlige vegetasjon består her av kort gress. Jorden er dyp og meget fruktbar. I de nordlige distrikter er det barskogen som dominerer.
5.?Høylandet i vest fyller størstedelen av British Columbia og hele Yukon. Det begrenses av Coast Mountains i vest og Rocky Mountains i øst. Innimellom finnes flere mindre fjellkjeder og -platåer, men ikke så store og sammenhengende som i USA. Canadas høyeste fjelltopp Mount Logan, 5959 moh., ligger i nord ved Alaskas grense, like ved havet. Vestkysten ligner den norske, den er høy og bratt, med dype fjorder som skjærer seg langt inn i landet og med fruktbare daler innenfor. Fjellkjedene er oppfoldet i kritt og tertiær, og de er til dels av vulkansk opprinnelse. De utgjør de geologisk sett yngste delene av Canada. Fjellene er mineralrike, bl.a. bly, kobber og sink.
6.?Det arktiske arkipel omfatter alle øyene i Polhavet mellom Grønland og Alaska. Berggrunnen er hovedsakelig grunnfjell og er således geologisk sett en fortsettelse av «skjoldet» nordover. Enkelte steder finner man sedimenter fra Jordens oldtid over grunnfjellet. På Ellesmere Island og Baffin Island finner man fjellområder som følge av senere heving av grunnfjellet. Øyene er for en vesentlig del isdekte og har ellers tundravegetasjon.
Canada, som har en befolkning på 32,5 mill. innbyggere (2004), er som nasjon ung. Landet har en kulturell blanding som blir beskrevet som en «mosaikk», og ikke «smeltedigel» som i USA. I alt er over 200 etniske grupper registrert. Den etniske sammensetningen er dessuten i kontinuerlig endring gjennom bølger med innvandring av ulik etnisk karakter gjennom hele 1900-tallet. Sosial tilhørighet og identifisering med egen etnisk gruppe har tradisjonelt vært sterk. På slutten av 1900-tallet begynte imidlertid ekteskap mellom personer med ulikt opphav å bli hyppigere. Samtidig viser folketellingene siden 1996 at flere og flere blant de tradisjonelle engelsk- og fransktalende gruppene går over til å definere sitt opphav som ‘kanadisk’ fremfor noe annet. På slutten av 1900-tallet, og spesielt etter 1990, innvandret store grupper fra den tredje verden og da særlig fra ulike deler av Asia. I perioden 1991–2001 innvandret 2,2 millioner mennesker hvilket utgjorde 6 % av befolkningen i 2001. 18 % av befolkningen (2001) er født utenfor Canada (den nest høyeste andelen i verden etter Australia). Ved folketellingen 2001 svarte 39 % at de hadde helt eller delvis kanadisk opphav (hvorav 23 % kun kanadisk opphav), 20 % helt eller delvis engelsk, 16 % helt eller delvis fransk, 14 % helt eller delvis skotsk, 13 % helt eller delvis irsk og 9 % helt eller delvis tysk opphav. Canada har 47 230 personer som oppgir sitt opphav som norsk og 316 530 personer som oppgir sitt opphav som delvis norsk (2001). Den nyere type innvandring har ført til at andelen såkalte «synlige minoritetsgrupper» (definert som ikke-hvit, ikke-europeisk eller ikke tilhørende urbefolkningen) er økt til 13 % av befolkningen. Bl.a. teller kineserne 1 million personer eller 4 % av folketallet. De fleste i gruppen «synlige minoriteter» lever i metropolene Montreal, Toronto og Vancouver som er blant de mest kosmopolitiske byer i verden.
I det tospråklige Canada gjør de fransktalende krav på å utgjøre et «særskilt samfunn», og deres kjerneområde er provinsen Québec hvor 4/5 av befolkningen har fransk som første språk. New Brunswick hvor de fransktalende teller 1/3 av befolkningen, er den eneste provins med både engelsk og fransk som offisielt språk. Ellers er fransk offisielt språk i Québec og engelsk i de andre provinsene og territoriene.
Urbefolkning
Nær 1 million mennesker eller 3,3 % av landets innbyggere (2001) identifiserer seg som urinnbyggere. Canada har verdens nest høyeste andel urbefolkning (etter New Zealand). De inndeles i tre hovedgrupper: nordamerikanske indianere (609 000 personer), métiser (292 000) og inuiter (45 000). Indianerne innvandret fra Asia en gang for mellom 15 000 og 40 000 år siden. På 1500-tallet var antallet ca. 350 000, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank tallet til ca. 100 000. Ca. halvparten velger å bo i ulike former for reservater. Hver eneste provins har sine indianersamfunn, men de fleste bor i et belte fra Ontario til British Columbia og nordover inn i Northwest Territories og Yukon. Métis er av blandet indiansk og europeisk avstamning med aner tilbake til før 1800-tallet. Et forsterket fokus på konstitusjonelle rettigheter har ført til at antall personer som identifiserer seg som métis har vokst kraftig etter 1996. De fleste métissamfunn er i provinsene Alberta, Manitoba og Ontario. Se også méstis.
Inuitene (tidligere kalt eskimoer) innvandret fra Asia for mellom 4000 og 8000 år siden. Halvparten av de kanadiske inuitene lever i Nunavut, 1/5 i Québec og 1/10 i henholdsvis Labrador og Northwest Territories. I Nunavut omfatter de 85 % av befolkningen. 65–70 % av de kanadiske inuitene taler språket inuktitut regelmessig. Indianerne og inuitene, samt til en viss grad métisene, har vesentlig høyere fødselstall enn resten av den kanadiske befolkningen hvilket er med på å gjøre deres samfunn svært unge. Enkelte av urinnbyggersamfunnene har gjennomsnittsalder på under 20 år. Begrepet «First Nations» brukes mer og mer, og anerkjenner den en gang uavhengige status de forskjellige gruppene hadde.
Canada opplevde aldri «indianerkriger» og massakrer etter mønster fra USA. Likevel ble indianerne relativt raskt tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter. Inuitene derimot fortsatte med sitt nomadiske liv frem til 1950-årene. Etter hvert er urbefolkningen blitt mer politisk aktiv. De har krevd økte politiske rettigheter, samt rettigheter til land og kontroll over mineralutvinning. Denne politiske utviklingen har foregått med mindre motstand enn f.eks. i USA. Likevel er den blitt hemmet av konstitusjonelle og politiske problemer.
Innvandringshistorie
Med unntak av vikingene rundt år 1000 var franskmennene de første europeere som bosatte seg i det som i dag er Canada. De første franskmennene kom til området på begynnelsen av 1500-tallet, men bosettingen kom først i gang på 1600-tallet. I 1663 bodde 60 000 franske bosettere i det som da var den franske provinsen Canada. Disse er forfedre til de fleste av dagens fransktalende. Annen innvandring kom først under den amerikanske frigjøringskrigen (1775–83), da ca. 50 000 engelske lojalister flyttet fra USA til Canada (som var blitt formelt avstått til England i 1763). Utover på 1800-tallet vokste befolkningen ved hjelp av immigrasjon, høy fødselsrate og lav dødelighet til 3,5 mill. i 1867, da selvstyre ble innvilget. Den omfattende innvandringen fortsatte på slutten av 1800-tallet og frem til 1920, og etter den annen verdenskrig kom det en ny stor bølge av immigranter. Slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene hadde synkende innvandring før den begynte å stige igjen etter 1980.
Bosetning
Befolkningen er meget ujevnt fordelt, og av klimatiske årsaker bor nesten 90 % i et relativt smalt belte langs sørgrensen mot USA. Størst er befolkningstettheten langs St. Lawrence-elven og på lavlandet på Ontario Peninsula (den delen av Ontario som ligger mellom Lake Ontario, Lake Erie og Lake Huron med Georgian Bay), med godt over halvparten av Canadas befolkning. De to provinsene Ontario og Québec har til sammen 62 % av befolkningen. I nord finnes de tynnest befolkede områdene i verden utenfor Antarktis. Yukon, Northwest Territories og Nunavut som til sammen dekker 41 % av Canadas areal, har bare 0,3 % av befolkningen. De nordlige delene av Alberta, Saskatchewan, Manitoba, Ontario, Québec og hele Labrador er også svært tynt befolket.
Trenden siden siste del av 1990-årene er at befolkningsveksten særlig er konsentrert til fire store byregioner. Golden Horseshoe (‘Gyldne hestesko’) med Toronto (Ontario) som sentrum, Montréal-området (Québec), Vancouver-området og det sørlige Vancouver Island (British Columbia) og den såkalte Calgary-Edmonton-korridoren (Alberta).
Den romersk-katolske kirke utgjør det største trossamfunnet med ca. 45 % av befolkningen, hvorav nær halvparten er fransktalende og er konsentrert i provinsen Québec. Blant protestantene, som utgjør godt over 30 % av befolkningen, finner vi de fleste i United Church of Canada, en sammenslutning fra 1925 av metodister, kongregasjonalister og presbyterianere. Noen presbyterianere har imidlertid beholdt sin egen kirke. Anglikanerne utgjør ca. 8 %. 2 % tilhører den ortodokse kirke; litt over 1 % er jøder. Ca. 12 % av befolkningen oppgir å ikke tilhøre noe trossamfunn.
Canada har to offisielle språk, engelsk og fransk. Ved folketellingen i 1991 oppgav 61,5 % av befolkningen engelsk som morsmål, 24,3 % fransk og resten andre språk. De fleste fransktalende finnes i provinsen Québec. Her oppgav 82,1 % fransk som morsmål mot 9,6 % engelsk, mens tallene for f.eks. Ontario var 5 % fransk og 76,4 % engelsk. Lenger vest er andelen av fransktalende enda mindre. Andre språk representert i Canada er bl.a. italiensk, tysk, kinesisk og ukrainsk.
Av urbefolkningens språk er den eskimoisk-aleutiske språkfamilien representert blant inuitene i de nordligste områdene av Canada. Over femti forskjellige indianske språk og dialekter snakkes av indianerne.
Med sitt store landareal, sine enorme naturressurser og sin relativt fåtallige befolkning, baserte Canada inntil 1950-årene sin økonomi i stor utstrekning på primærnæringer som jordbruk og skogbruk i tillegg til bergverk. Senere har det foregått en sterk ekspansjon i industrien samtidig som mineralproduksjonen har økt sterkt, særlig utvinningen av petroleum. BNP per innb. var i 2003 29 700 USD. Servicesektoren har etter hvert blitt den dominerende del av økonomien med 2/3 av BNP og sysselsetter 2/3 av arbeidstakerne. Den inkluderer bl.a. en enorm offentlig sektor. Ellers er det bygd opp bankvirksomhet, forsikring, utdanningsinstitusjoner, transportvirksomhet og konsulenttjenester som alle bidrar med inntjening av utenlandsk valuta.
Jordbruk
Canada hører til verdens største jordbruksland, og er en stor nettoeksportør av jordbruksprodukter. Jord- og skogbruk samt fiske og fangst står for 2 % av BNP (2002). Til sammen finnes rundt 280 000 gårdsbruk, og 3 % av yrkesbefolkningen er sysselsatt i denne sektoren. Dyrkingen av jordbruksproduktene foregår til dels i meget store sammenhengende arealer i monokultur og ofte på industrimessig måte med storinnsats av maskiner og sterk avhengighet av kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler. Økonologisk dyrking er likevel på fremmarsj. Ringvirkninger med foredling av jordbruksvarer gjør jordbruket totalt sett svært viktig for Canadas økonomi. 1,9 mill. er sysselsatt i jordbruksindustrien. Særlig viktig er kornproduksjonen, som er konsentrert til de tre prærieprovinsene. Hvete (hardhvete som er særlig egnet for pastaproduksjon) er det klart viktigste produktet. Viktigste planteprodukter ellers er høy (mest i Alberta og Ontario), bygg og havre (prærieprovinsene), vegetabilske oljer (prærieprovinsene), poteter, mais (sukkermais), grønnsaker, frukt og tobakk. Produksjon av rapsolje har etter hvert blitt særlig viktig. Epler er viktigste fruktsort. Canada er verdens største produsent av blåbær, mens andre frukter og bær som dyrkes er tranebær, jordbær, bringebær, bjørnebær og grapefrukt.
Husdyrholdet har hovedvekt på storfe, svin og fjærkre. Storfedrift er utbredt i alle provinser utenom Newfoundland, men mest i Alberta. Totalbestanden av kveg er på 13,5 mill. (2003) hvorav nær 40 % i Alberta. Imidlertid er melkeproduksjonen konsentrert til de folkerike provinsene Québec og Ontario (som til sammen har over 70 % av melkekuene). Den totale bestanden av svin er på 14,4 mill. (2003) konsentrert til provinsene Québec, Ontario, Manitoba og Alberta. Bestanden av sau er på 975 600, halvparten i Ontario og Québec. Eksport av levende husdyr er en viktig inntektskilde for Canada. Ca. 24. mill. høner produserer i underkant av sju milliarder egg per år. Pelsdyrhold er også viktig.
Jordbruk
Produksjon av viktige vekster 2002
tonn
Hvete 16 197 500
Høy 18 149 900
Bygg 7 489 400
Mais 8 995 3001
Rapsfrø 4 178 100
Havre 2 690 700
1Mais til fôr ikke medregnet
Skogbruk
Omkring 40 % av Canadas landareal er skog, og vel halvparten av dette er regnet som produktivt. De største drivverdige skogstrekningene finnes nord for St. Lawrence-elven og Great Lakes, samt i British Columbia. Om lag 4/5 av det beregnede tømmervolumet i skogene er bartrevirke. Selv om det hugges mindre enn den årlige tilveksten, er Canada blant verdens største produsenter og eksportører av treprodukter. Mye skog ødelegges av insekter og skogbranner. Over halvparten av skogen eies av det offentlige, for det meste av provinsene. Lønnetreet er Canadas nasjonalsymbol og gjengitt i nasjonalflagget. Fra lønn utvinnes bl.a. sukker.
Fiske og fangst
Canada er en ledende eksportør av fisk og andre sjøprodukter. Atlanterhavskysten står vanligvis for ca. 80 % (hovedsakelig Newfoundland og Nova Scotia) og stillehavskysten for ca. 20 % av den økonomiske verdien. Tradisjonelt har torsken vært det viktigste fiskeslaget. I 1992 ble torskefisket grunnet overfiske stoppet rundt store deler av Newfoundland, og 25 000 fiskere ble satt på land. Deler av fiskebankene strekker seg utenfor Canadas 200-mils sone, og Canada har vært innblandet i fiskerikonflikter med EU hvis trålere fisker rett utenfor Canadas sone. Viktigste produkter (etter økonomisk verdi, 1998) på atlanterhavskysten er hummer, reker, krabbe, kamskjell, torsk, sild og muslinger. På stillehavskysten er de viktigste produktene skate, muslinger, kveite og laks. Oppdrettsnæringen er betydelig i provinsene British Columbia og New Brunswick.
Pelsdyravl og jakt på ville pelsdyr er også meget viktig i Canada. En fjerdedel av pelsdyravlen (etter økonomisk verdi) er lokalisert til Ontario.
Bergverk
Canada (Bergverk) (bilde)
Petroleumsfelt på den kanadiske prærie. Størstedelen av landets petroleumsutvinning foregår på land.
Canada har enorme mineralressurser, og store deler av landet er ennå geologisk lite utforsket. På grunn av et relativt lavt innenlandsk forbruk er Canada verdens ledende eksportør av mineraler. Produksjonsverdien utgjør 4 % av BNP (1997).
Canada er en av verdens ledende produsenter av sink, asbest, nikkel, pottaske og uran. Det produseres også gull, sølv, jernmalm, kobber, kobolt og bly. Canada er også en stor olje- og gassprodusent. Produksjonen av råolje er på i overkant av 2 mill. fat per dag, og størstedelen av produksjonen foregår i Alberta. Resten av produksjonen er fordelt på flere provinser, men store oljereserver finnes både i den arktiske delen av Canada og utenfor østkysten. Det meste av produksjonen i Alberta eksporteres til USA, og det meste av oljebehovet til de industrialiserte provinsene i øst importeres utenfra. Canadas produksjon av naturgass er på ca. 185 mrd. m3 årlig (2002).
Bl.a. takket være olje og gassressursene er Alberta den viktigste mineralproduserende provinsen fulgt av Ontario. Ved Sudbury i Ontario produseres 1/4 av verdens nikkel, og Elliot Lake like ved har verdens største forekomster av uran. Ontario er også en viktig produsent av gull, kobber, sement og sink. Andre viktige mineralprodusenter er British Columbia (kobber, kull, olje- og gass, og gull og sølv), Saskatchewan (olje, pottaske, naturgass og uran), Québec (jernmalm, kobber, gull og sink) og Manitoba (nikkel, sink og kobber). New Brunswick har Canadas største produksjon av sink og vismut og den nest største produksjon av bly og sølv. I Nova Scotia er kull og gips viktigst. Nova Scotia har også Canadas første oljeproduserende felt på kontinentalsokkelen (offshore) med produksjonsstart 1992. Labrador produserer ca. halvparten av Canadas jernmalm. Også asbest, uran og gull er viktig i Labrador. Bly, sink, sølv og gull er de viktigste mineralene i Yukon, Northwest Territories og Nunavut.
Bergverk
Produksjon 2002
tonn
Sink 891 924 000
Kobber 577 033 000
Bly 99 056 000
Nikkel 178 338 000
Naturgass 171 348 0001
Råolje 137 357 0001
Kull 66 822 000
Jernmalm 30 969 000
Uran 13 056 000
Asbest 241 000
Pottaske 8 189 000
Gull 147 8662
1m3
2kilo
Energi
Canada har en elektrisitetsproduksjon på 582 GWh (2000), hvorav vannkraft står for ca. 60 %. Varmekraftverk og kjernekraft står for den resterende produksjonen. Canada har etter Norge og Island den største elektrisitetsproduksjonen per innbygger. Vannkraften produseres hovedsakelig i Québec, British Columbia, Ontario og Labrador, kjernekraften i Ontario. Varmekraft produseres i olje- og gassutvinningsområdene (Alberta) og de store industriområdene (Ontario).
Industri
Industrien bidrar med ca. 18 % av BNP (1997) og sysselsetter 15 % av arbeidsstyrken (2000). Industribransjer som er avhengig av et høyt energiforbruk og fremfor alt som bearbeider de hjemlige råvarene, står særlig sterkt. De viktigste industriproduktene totalt sett er produksjon av transportmidler (23 % av den totale industriproduksjonsverdien, 2002), fødevarer, kjemiske produkter, papir- og celuloseindustri, metallproduksjon, produksjon av trevarer, telekommunikasjonsutstyr og datamateriell. Den høyteknologiske industrisektoren er liten, men voksende i Canada. Blant produkter utviklet i Canada er elektronmikroskopet og den bevegelige løftearmen i de amerikanske romskipene. Canada har også vært førende i utviklingen av kortbanefly (STOL-fly).
Bioteknologi er også en vekstnæring. Industrien som helhet viser en sterk konsentrasjon til de folkerikeste provinsene i øst, Ontario og Québec.
Det er store regionale forskjeller ikke bare i den totale industriproduksjonen, men også i industriens sammensetning. Industriprovinsene i øst (Ontario og Québec) har en mye større andel ferdigvareproduksjon enn resten av landet der produksjon av råvarer og halvfabrikata betyr mer. I provinsene på atlanterhavskysten dominerer således næringsmiddelindustri (særlig fiskeindustri) og treforedling. I prærieprovinsene dominerer også næringsmiddelindustrien, men her er foredling av landbruksproduktene (kjøtt, korn m.m.) viktigst. I Alberta er petroleumsindustrien av stor betydning. I British Columbia er skogindustrien viktigst. Québec og Ontario har svært variert industri, men verkstedindustrien er viktigst, særlig merkes transportmiddelindustrien i Ontario. Denne har nære forbindelser med tilsvarende industri på amerikansk side av grensen (i Detroit). Yukon, Northwest Territories og Nunavut har lite industri.
Industrien er ikke i samme grad som i USA dominert av store foretak. Det er også en høy grad av utenlandsk eierskap i Canadas næringsliv. Ca. 40 % av industrien har utenlandske eierinteresser, hovedsakelig amerikansk.
Turisme
Turistnæringen bidrar kun med ca. 1 % av BNP. Likevel er turismen en av landets viktigste jobbskapende næringer da den gir hel- eller deltids …
Les mer
Utenrikshandel
Utenrikshandelen i Canada er stor regnet per innb. på grunn av landets ressursrikdom og lave folketall. Eksporten utgjør over 30 % av BNP, mot om lag 5 % i f.eks. USA. Canadas utenrikshandel er sterkt preget av samhandelen med USA, som er marked for 84 % av eksporten og kilde for 72 % av importen (2002). I etterkrigstiden er ellers svekkelsen av handelen med Storbritannia påtakelig, dette til tross for de tradisjonelle tollpreferansene vis-à-vis samveldelandene. Canada gikk inn i den nordamerikanske frihandelsorganisasjonen (NAFTA) 1994 sammen med USA og Mexico.
Canada har tradisjonelt et handelsoverskudd med utlandet. Eksporten er tradisjonelt preget av råvarer og lite foredlede industrivarer, men maskiner og kjøretøyer har etterhvert fått større andel av eksporten.
Samferdsel
Skipsfart
De viktigste havnene (skipet gods etter vekt) er Vancouver i British Columbia (kull, hvete, svovel), Port Cartier i Québec (jernmalm, hvete), Thunder Bay ved Lake Superior i Ontario (hvete) og Sept Îles i Québec (jernmalm). Et særlig trekk i kanadisk skipstrafikk er St. Lawrence Seaway som med kanaler og sluser gir atkomst til Great Lakes for havgående skip. Her fraktes hovedsakelig korn og jernmalm. Flere av havnene ved munningen av St. Lawrence-elven har fått sterk trafikkvekst som følge av omlastningen fra «lakers» til større havgående skip, særlig Port Cartier, som nå er Canadas nest største havn.
Jernbaner
Jernbaneutbyggingen har spilt en viktig rolle i landets historie, og den er en viktig forutsetning for dannelsen av dagens Canada. Den første store perioden i jernbaneutbyggingen var i 1850-årene. I 1866 var den første transkontinentale jernbanen ferdig fra Montréal til Vancouver. Denne bidrog til at British Columbia ble knyttet sammen med resten av Canada. Den transkontinentale banen går nå fra Toronto til Vancouver. Den samlede banelengden var 1995 ca. 71 600 km hvorav hovedlinjene omfattet 38 000 km. Jernbanen har i de senere år vært rammet av nedskjæringer fra det offentlige, flere linjer er nedlagt og andre linjer har fått redusert frekvens. Det finnes to store transkontinentale systemer: Canadian National Railway (CN), privatisert fra 1995, opererer ca. 32 500 km spor, og Canadian Pacific Railway (CP), som er et aksjeselskap og som disponerer ca. 30 000 km. Felles banenett fra 2000. Det er tunnelbaner i Montreal, Toronto og Vancouver, og sporvogner i Calgary, Edmonton og Toronto.
Veitransport
Veinettet er desidert tettest i de sørlige deler av landet, og biltettheten er høy. Veinettet er på i alt 1 021 000 km. 35 % av det totale veinettet er asfaltert. Trans Canada Highway (Nr. 1) går gjennom samtlige provinser fra St. John’s på Newfoundland til Vancouver Island i British Columbia. Canada hadde 1998 17,5 mill. kjøretøyer, hvorav 13,5 mill. personbiler. En rekke bilferger knytter øyene både på øst- og vestkysten sammen med fastlandet.
Luftfart
De veldige avstandene i landet fører til at flyene overtar stadig mer av transporten over større avstander. Air Canada (privatisert 1989) er viktigste selskap. De viktigste flyplassene er Toronto, Montreal og Vancouver.
Utenrikshandel
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2002
Eksport Import
USA 84,0 72,0
Japan 2,5 3,3
Storbritannia 1,5 3,0
Andre EU-land 4,0 7,2
Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2002
Transportmidler og -utstyr 23
herav personbiler 51
lastebiler o.l. 18
deler til kjøretøy 30
Næringsmidler 7
Olje og gass 9
Skogprodukter 9
herav tømmer, plank m.m. 48
herav papirprodukter 35
Forskjellige industrivarer 17
herav kjemikalier, kunstgjødsel og plastvarer 35
Maskiner og utstyr (unntatt transportmiddelutstyr) 23
herav industri- og jordbruksmaskiner 21
fly og andre transportmidler 23
Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2002
Maskiner og utstyr (unntatt transportmidler og -utstyr) 30
herav industri- og jordbruksmaskiner 26
kontormaskiner 15
fly og andre transportmidler 15
Transportmidler og -utstyr 23
herav personbiler 32
bildeler 53
Næringsmidler 6
Forskjellige industrivarer 19
Råolje 3
Da Canada ble en uavhengig forbundsstat i 1867, ble ansvaret for all utdanning lagt til provinsene. Denne ordningen ble opprettholdt i grunnloven av 1982. Landets 10 provinser og 3 territorier har sine egne lover og et utdanningsdepartement som fører faglig og pedagogisk tilsyn med skolene. Noen provinser har også et eget departement for høyere utdanning. I 1967 ble rådet av undervisningsministre (Council of Ministers of Education, Canada, CMEC) opprettet, primært for å samle data og innlede forskning og spre informasjon av nasjonal interesse. Rådet for utdanningsstatistikk (Canadian Education Statistics Council) ble etablert i 1989. Det har styrket samarbeidet mellom provinsene og forbundsregjeringen. Samme år ble et nasjonalt evalueringsinstrument for skrive-, lese-, og matematikkferdigheter for grunnskolen (School Achievement Indicators Program) utarbeidet for å hjelpe provinsene i deres planlegging. Forbundsregjeringen bærer alle utgifter til indianernes og inuittenes utdanning i grunnskolen og videregående skole.
Selv om skolesystemet varierer noe fra provins til provins, er det store likheter i utdanningsløpet. Den obligatoriske skolen starter i 5- eller 6-årsalderen og varer til 13- eller 14-årsalderen. Deretter følger 3–5-årig videregående skole. Nesten alle elevene fortsetter i videregående skole. Videregående utdanning er ikke differensiert, dvs. at kurs i allmenne fag og yrkesrettede fag tilbys innenfor samme skole. Det samlede skoleløpet er 12 år i de fleste provinser. Undervisningsspråket er engelsk eller fransk. Ca. 6 % av elevene går på private skoler.
Høyere utdanning gis ved colleger og universiteter og ved høyere fagskoler. Ca. 60 % av de unge tar høyere utdanning. Det finnes over 275 høyere utdanningsinstitusjoner i landet, hvorav 75 har universitetsstatus. Det finnes over 200 colleges. De fleste universiteter er engelskspråklige. Blant de største og mest kjente er University of Toronto, grunnlagt 1827, og McGill University i Montreal, grunnlagt 1967. Blant de store franskspråklige universitetene er Université Laval, Quebec, grunnlagt 1852, og Université de Montréal, grunnlagt 1878.
Selv om provinsene og territoriene er selvstyrte i utdanningsspørsmål, har det vært stor enighet om utdanningens innhold. I 1960- og 1970-årene var innhold og undervisningsmetoder gjenstand for reformer og eksperimenter. Elevsentrert læring, «learning by doing», åpen skole og åpen undervisning stod sentralt. I 1980- og 1990-årene har disse retningene vært gjenstand for kritikk, og nye reformer legger vekt på kjernepensum, etniske og likestillingsspørsmål. Statistisk finnes ikke analfabetisme, men funksjonell analfabetisme er et økende problem.
Massemedia
Presse
Canada har 102 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 5,1 mill. (2002). Landets enorme utstrekning hindret lenge fremveksten av riksdekkende aviser. Først i 1998 ble den første virkelig riksdekkende avisen, National Post, etablert (opplag ca. 325 000). Kanadisk presse er derfor i hovedsak regional og lokal både i stoffutvalg, distribusjon og politisk innflytelse; Torontos Globe and Mail har likevel siden 1981 utkommet med en riksutgave, basert på satellittoverføring til trykkerier rundt i hele landet. Canadas største aviser er ettermiddagsavisene Toronto Star (grunnlagt 1892, opplag 515 000) og Globe and Mail (grunnlagt 1844, opplag 315 000). Den største franskspråklige avisen er La Presse (Montreal, grunnlagt 1884, opplag 287 000), fulgt av Le Journal de Montréal (grunnlagt 1964, opplag 267 000). Canadas eldste avis er Gazette (Montreal, opplag 140 000), grunnlagt 1778.
Over 80 dags- og ukeaviser er rettet mot spesielle etniske grupper og utkommer på til sammen ca. 20 forskjellige språk. Tidsskrifter og magasiner fra USA selges i store opplag i Canada og konkurrerer med landets egne utgivelser.
Canadas avismarked domineres av store avisgrupper, og de to største – Hollinger Inc. og Quebecor Inc. – kontrollerer til sammen over halvparten av avisopplaget. Thomson Newspapers Corp., som tidligere var en av de to største kanadiske aviseierne, har avviklet mange av sine eierforhold, men har beholdt Toronto Globe and Mail gjennom selskapet Bell Globe Media. Gruppen har nå ca. 10 % av avismarkedet. Andre store aviseierselskaper er Can West Global Communications Corp og Torstar. Aviser uavhengig av avisgrupper står for bare 17 % av det samlede opplaget.
Radio og fjernsyn
Det nasjonale, statseide kringkastingsselskapet Canadian Broadcasting Corporation (CBC, fransk navn Société Radio–Canada, SRC), grunnlagt 1936, sender radio i fire og fjernsyn i to nasjonale kanaler, jevnt fordelt på engelskspråklige og franskspråklige kanaler. En egen Northern Service er ansvarlig for radio- og fjernsynssendinger til Northern Territories og det nordlige Québec; disse sendingene går også på indianske og inuitiske språk. CBC finansieres hovedsakelig gjennom offentlige bevilgninger, men mottar også inntekter fra reklame. Det er over 400 private radio- og fjernsynsstasjoner, som for manges vedkommende samarbeider med CBC om distribusjon av riksprogrammene.
Ved siden av CBC finnes uavhengige lokalradiostasjoner og det private nettverket CTV Television Network, som bl.a. formidler ulike satellittsendinger og sendinger fra de store amerikanske fjernsynsnettverkene. Kabelfjernsyn er svært utbredt (90 % av husstandene) og de enkelte kabelselskapene formidler opp til 60 ulike kanaler. Betalingsfjernsyn ble introdusert 1983.
Kunst
Kunsten i fransk Canada på 1600- og 1700-tallet var knyttet til den katolske kirken. Særlig typisk var kirkeutsmykninger og religiøse treskulpturer.
I engelsk Canada var motiver fra naturen populært, f.eks. fjell og fosser. Etter hvert ble også heroiserende slagmotiver og portretter av generaler og indianerhøvdinger vanlige. To kunstnere som ble svært populære, var Paul Kane og Cornelius Krieghoff.
Fra slutten av 1890-årene ble kunsten påvirket av fransk impresjonisme. Omkring 1910 oppstod det i Toronto en reaksjon på denne kunsten, og noen malere gikk sammen i gruppen The Group of Seven, som ville skape en ny og egen kanadisk kunst. De var hovedsakelig landskapsmalere og valgte motiver fra villmarken. Deres formspråk var figurativt, og vi finner paralleller i bl.a. samtidig norsk nasjonalromantisk og symbolistisk maleri. Gruppen bestod av Tom Thomson (1877–1917), J. E. H. MacDonald (1873–1932), Lawren Harris (1885–1970), Arthur Lismer (1885–1909), F. Horsman Varley (1881–1969), Franklin Carmichael (1890–1945) og Frank H. Johnston (1888–1949).
Canadian Group of Painters,som hadde mye til felles med Group of Seven, hadde sterke ekspresjonistiske trekk. Emily Carr fra British Columbia skapte bilder med motiver fra indianerkulturen på vestkystens øyer.
Modernismen
Modernismen hadde lenge problemer med å finne fotfeste i Canada. Gjennombruddet kom først i 1948 i Québec. I spissen for en avantgardistisk bevegelse, den såkalte automatismen, stod Paul-Émile Borduas. Dette innebar et definitivt gjennombrudd for en franskpåvirket surrealisme og abstrakt kunst i Canada.
Fra 1950-årene fremstod Toronto som metropolen, også kunstnerisk. Fremtredende var gruppen Painters Eleven med sentrale figurer som J. W. G. MacDonald, Jack Bush, Harold Town og William Ronald. Av den mer internasjonalt orienterte gruppen rundt galleriet Isaac kan nevnes sentrale navn som Michael Snow, Graham Coughtry, Joyce Wieland, Gordon Rayner, Dennis Burton, Robert Hedrick og John Meredith.
I 1960- og 1970-årene opplevde Canada en ny nasjonalisme utsprunget fra ønsket om å frigjøre seg fra USA. Den nasjonalistiske kunstnergruppen rundt Jack Chambers og Greg Curnoe ble dominerende. Moderne kanadisk kunst har likevel vært sterkest påvirket av amerikansk kunst, især av Jackson Pollock. En fremtredende internasjonalt orientert og kjent kunstner var Jean Riopelle (1923–2002).
Inuit-kunsten
Bestod mest av skulptur i stein, bein o.l., og senere grafikk. Den største samling kanadisk-indiansk kunst finnes i dag i National Museum of Man i Ottawa. Særlig kjent er deres utskårne totempæler, hvorav bare et fåtall er bevart.
Indiansk, inuittisk og asiatisk kunst har også vært en viktig inspirasjonskilde i moderne kanadisk kunst. I 1960-årene startet kanadierne KSAN-prosjektet, som gikk ut på å blåse nytt liv i indiansk kunst, også litteratur og musikk. Man tok opp igjen gamle tradisjoner, legender og myter, og søkte tilbake til de eldste kjente mønstre og stilretninger innen treskurd og annen billedkunst.
Rettsvesen
Rettsvesenet avspeiler det politiske systems føderale karakter. Provinsdomstoler er ansvarlig for de fleste sivilrettslige saker, mens føderale domstoler dømmer i kriminalrettslige og interprovinsielle saker. Sivilretten bygger i stor grad på sedvanerett (common law), bortsett fra i Québec, hvor franske rettstradisjoner spiller en større rolle. Landets høyeste domstol er høyesterett, den siste appellinstans både for provins- og føderalsaker og den avgjørende domsmyndighet i tvister mellom provinsene og føderalregjeringen. Høyesterett er også et rådgivningsorgan for så vidt som regjeringen kan anmode den om å uttale seg om en lang rekke sakers forenlighet med forfatningen. Domstolen består av åtte dommere og justitiarius. De utnevnes på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, men det tas også hensyn til regional og etnisk bakgrunn.
